Jeg har ingen ordentlige venner

[AnonymBruker]

 

Hei kjære deg!

 

Jeg har det på samme måte! Vi har flyttet til et nytt sted, og det er vanskelig å bli kjent med folk her. Jeg jobber også med eldre folk av motsatt kjønn, så ikke noe sosialt å hente der.

Anonymous poster hash: 65e2d...efd

 

 

Du mener kollegaene? Ikke pasienter eller noe sånt?

 

Jeg (kvinne 22) ble faktisk god venn med en kollega på 43 i den forrige bedriften jeg jobbet i. Vi hadde lik humor, likt syn på ting og tok en øl sammen på puben på fredager. Det var et givende vennskap og vi hadde mye fjås og moro sammen. Nå er det sikkert noen som tror at han var ute etter et ligg, men det var aldri flørting fra hans side, det var rent vennskapelig. Han var en ærlig, redelig kar.

 

Poenget var bare at av og til kan man få gode vennskap med personer man ikke tror man har noe til felles med.

 

Lykke til med å finne venner

 

Anonymous poster hash: 42308...307

[drikkerbrushverdag]

Jeg liker også å være alene, men alt med måte! Skjønner godt at det kan bli litt ensomt. TS, bor du i en by eller i ei bygd? 

 

Du trenger ikke å være så innmari flink til å synge for å bli med i et kor (min plan da jeg egentlig skulle flytte til dit eksen bor). Det finnes også mange trim- og løpegrupper hvis man er keen på det. Frivillige organisasjoner som Røde kors finnes det vel også de fleste steder. 

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det og det er ikke gøy å være ensom. Etter å ha sittet alene helg etter helg, så tok jeg saken i egne hender.

Meldte meg på "nypåstedet" men var få medlemmer fra min by. Kom i snakk med en, men hun har ikke vært på logget siden august og har ikke svart på min siste melding. Har snakket med noen få til, men ble ikke det store.

Meldte meg inn i en aktivitets gruppe og fikk 2 nye venninner

Anonymous poster hash: bec25...4f6

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Gubben var bortreist i helgen og jeg satt hjemme alene. Gikk igjennom mld på telefonen og det kan gå 5 dager mellom hver gang jeg får melding. Og da er det ikke fra venner...kun mamma eller at jeg har fått en regning i nettbanken. Alle andre virker så opptatt hele tiden, jeg må omtrent legge inn skriftlig søknad om å finne på noe to uker frem i tid. Aldri noen som kan. Ser de andre er ute på ting hele tiden, jeg blir aldri invitert med. Jeg har sagt til dem at jeg gjerne vil bli med neste gang og jada, det skal de gi beskjed om. Så ser jeg plutselig masse bilder på FB fra konserter eller byferier. Jeg har tatt hintet.

Ikke har jeg jobb heller så omgås ingen ila dagen...

Blæh, life sucks!

Anonymous poster hash: ce756...fa4

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Gubben var bortreist i helgen og jeg satt hjemme alene. Gikk igjennom mld på telefonen og det kan gå 5 dager mellom hver gang jeg får melding. Og da er det ikke fra venner...kun mamma eller at jeg har fått en regning i nettbanken. Alle andre virker så opptatt hele tiden, jeg må omtrent legge inn skriftlig søknad om å finne på noe to uker frem i tid. Aldri noen som kan. Ser de andre er ute på ting hele tiden, jeg blir aldri invitert med. Jeg har sagt til dem at jeg gjerne vil bli med neste gang og jada, det skal de gi beskjed om. Så ser jeg plutselig masse bilder på FB fra konserter eller byferier. Jeg har tatt hintet.

Ikke har jeg jobb heller så omgås ingen ila dagen...

Blæh, life sucks!Anonymous poster hash: ce756...fa4

Vet du? Dette er akkurat som å lese om meg! Har også "venninner" som aldri vil gå med meg og som avviser meg hver gang jeg spør om vi skal finne på noe. De legger ut oppdateringer på snap og FB hele tiden. Det er sårt når jeg aldri er invitert med på noe av det. Jeg får kun meldinger av mamma og pappa. Kjedelig. Skjønner ikke hvorfor de ikke vil gå med meg

Å få seg venner i voksen alder er vanskelig. Mye lettere da vi gikk på barneskolen. Jeg føler at alle har nok venner og trenger ikke nye. Meldte meg på kokkekurs, men der kom nesten alle i venne/kjærestepar. Så jeg er veldig sjenert, så var veldig vanskelig å spørre "skal vi finne på noe en dag?" De må jo tro jeg er den taperen hvis jeg spurte.

Anonymous poster hash: c1cf6...518

[AnonymBruker]

jeg hadde det sånn en stund. jeg jobbet som frivillig og fikk mange nye venner.

Anonymous poster hash: 3f020...dde

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt. Har hatt en del venner opp igjennom som jeg mener jeg har gjort mitt for å beholde. Alikevel ser jeg en etter en går videre og finner nye venner de prioriterer høyere. Meg synes de tydeligvis det er greit å se et par ganger i året. Aner ikke hvorfor. Det samme gjelder slektninger også. De har aldri tid. Av en eller annen grunn er det så lett for alle andre å få seg nye venner, men jeg klarer det ikke. Det virker som at jeg ikke er interessant nok. Hvis folk ikke liker meg for den jeg er, så er det lite jeg får gjort. Jeg er blid og hyggelig, flink til å lytte, har humor og er lett og prate med, finner gjerne på noe gøy. Aner ikke hva som gjør at folk ikke liker meg   Det sårer å sende mld til venner man tror er gode venner, og få avslag - men gjerne en annen gang. Også går ukene uten at jeg hører noe. De har nok med andre folk i livet sitt tydeligvis.

Anonymous poster hash: 65e2d...efd

[boooooo]

Er også litt sånn looner...

[Kooko]

Henger litt med....

Hadde en del venner men de flyttet bort etterhvert, har noen igjen men de er opptatte med sitt.... Blir litt ensomt når du kjenner igjen at de eneste du har en samtale med er pasientene dine (jobber I helsevesenet)...  

Uff, kjenner meg godt igjen med hva siste AB skrev, føler som jeg er et "normalt" person men alikevel klarer jeg ikke å få god kontakt med andre...

Jeg har akseptert at jeg kommer aldri til å få den store gjengen og det er helt greit men I hvertfall å kunne ha noen å kunne ringe eller ta en kaffe kopp, ikea-tur, whatever... Det ville være kjempe stas.

Uansett jeg har fremdeles håp!

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Bor på et lite sted, så det skjer ikke så mye her, og det er få klubber etc som er aktuelle siden jeg har en sykdom jeg må ta hensyn til. Har forsøkt å bli med på noen ting som interesserer meg, men det er stort sett bare folk som er mye eldre enn meg der (jeg er 27 og klarer liksom ikke å se for meg å gjøre venninneting med damer på nærmere 60..).

Anonymous poster hash: c4200...e9a

[frk91]

Har det veldig likt som deg ts. For å skjule at jeg er ensom så passer jeg på å jobbe hver helg. Da har jeg en unnskyldning for at jeg ikke gjorde noe den helgen. 

Endte opp med et par venninner når jeg var ferdigutdannet, de aller fleste jeg ble venner med på studiet flyttet når vi var ferdige i vår, mens jeg bestemte meg for å bli igjen på studiestedet. 

 

Etter jeg fikk meg kjæreste sluttet disse venninnene å ta så mye kontakt, da begge to er single og elsker å dra ut og feste. Jeg ender da opp med å sitte alene i helgene, fordi jeg ikke kjenner gleden av å drikke meg full lengre.

[AnonymBruker]

Jeg vil oppfordre dere til å se forbi alder. Se heller etter like interesser eller livssituasjon. Man tror det gjerne ikke når man er 23, men en på 42 kan ha de samme bekymringene og følelsen av ensomhet som en på 23. Kanskje begge liker å gå i fjellet eller begge liker å konkurrere i spill? Hvorfor ikke gå en tur sammen og glede seg over naturen og selskapet? Eller spille bowling sammen? Eller meld deg inn i en filmklubb der du lærer å produsere film. Mye å lære, uavhengig av alder. Etter man blir 30 har alder lite å si.

Anonymous poster hash: 87ae1...a8d

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, jeg er 21 (gutt) og studere i utlandet. Har venner hjemme. Men her borte har jeg nesten ingen. Altså jeg er veldig aktiv, driver med 2 sporter, er med i frivillige grupper osv. Veldig mange kjenner meg, men jeg blir bare aldri invitert til å henge med andre (Jeg er kanskje litt kjedelig, det meste folk prater om har jeg egentlig ikke så mye peiling på). Jeg fikk liksom ikke den nære vennegjengen (de fleste vennegjengene er på 3-4).

 

Nå trives jeg egentlig ikke lengre, er egentlig ikke så lett å si til andre at du ikke har venner. Har ikke lyst til å droppe ut, men akkurat nå så trives jeg mindre og mindre. Føler også at jeg ikke greier å prestere så bra som jeg ønsker. 

 

Anonymous poster hash: 7949f...7e3

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt. Har hatt en del venner opp igjennom som jeg mener jeg har gjort mitt for å beholde. Alikevel ser jeg en etter en går videre og finner nye venner de prioriterer høyere. Meg synes de tydeligvis det er greit å se et par ganger i året. Aner ikke hvorfor. Det samme gjelder slektninger også. De har aldri tid. Av en eller annen grunn er det så lett for alle andre å få seg nye venner, men jeg klarer det ikke. Det virker som at jeg ikke er interessant nok. Hvis folk ikke liker meg for den jeg er, så er det lite jeg får gjort. Jeg er blid og hyggelig, flink til å lytte, har humor og er lett og prate med, finner gjerne på noe gøy. Aner ikke hva som gjør at folk ikke liker meg   Det sårer å sende mld til venner man tror er gode venner, og få avslag - men gjerne en annen gang. Også går ukene uten at jeg hører noe. De har nok med andre folk i livet sitt tydeligvis. Anonymous poster hash: 65e2d...efd

Som jeg skulle sagt det selv. Blir mer og mer alene, og dermed får jeg mindre og mindre å snakke om med de få som er igjen...

Anonymous poster hash: 9e4b0...88e

[AnonymBruker]

 

Bor du i Oslo?

Jeg vil gjerne ha flere veninner!

Det var en jente som lagde en tråd her på kvinneguiden, som var i samme situasjon som deg. Det var mange som meldte interesse, og idag har vi en facebookgruppe med ca 20 jenter som finner på ting av og til har fått flere venninner etter det veldig smart. Send meg en melding! Synes det er superkoselig med nytt bekjentskap.

Anonymous poster hash: dbda9...761

 

Får ikke sendt deg melding når du er anonym..

Anonymous poster hash: b8819...8d8

[Gjest Rose11]

Jeg er heldigvis ikke venneløs (har noen få venninner) men problemet er at de nesten alltid er opptatt. Opptatt med skole, jobb, barn og familie. Greit det, men kjipt når du hele tiden får avslag når du spør. "Jeg må lese til prøve i helgen" "må jobbe" "skal være hjemme med mann og barn" så blir uansett ensom og har ikke så mye å gjøre i helgene. Prøver å gå til byen og sånn, men kjedelig alene.

Noe som er irriterende, er at de aldri tar initiativ til å møtes. Aldri. Alltid jeg som spør om vi skal finne på noe, men får bare negativ svar. Tenker litt at nå kan de ta kontakt hvis de vil/kan møtes. Liker ikke å mase på folk.

[Gjest Wonder Woman]

Jeg er heldigvis ikke venneløs (har noen få venninner) men problemet er at de nesten alltid er opptatt. Opptatt med skole, jobb, barn og familie. Greit det, men kjipt når du hele tiden får avslag når du spør. "Jeg må lese til prøve i helgen" "må jobbe" "skal være hjemme med mann og barn" så blir uansett ensom og har ikke så mye å gjøre i helgene. Prøver å gå til byen og sånn, men kjedelig alene.

Noe som er irriterende, er at de aldri tar initiativ til å møtes. Aldri. Alltid jeg som spør om vi skal finne på noe, men får bare negativ svar. Tenker litt at nå kan de ta kontakt hvis de vil/kan møtes. Liker ikke å mase på folk.

Samme her

[AnonymBruker]

Hadde mange venner da jeg var yngre, men da jeg flyttet til en annen del av landet måtte jeg etablere meg på nytt.. Fikk kjæreste og hadde en del venner en periode, men nå har jeg faktisk ingen ordentlige venner, ingen å være med på fritiden og aner ikke hva jeg har gjort eller hva jeg skal gjøre. 

Føler meg som den taperen og vil bare gi opp alt. Vurderer nesten å dra ut å drikke på studentbaren, i stedet for å studere bare for å bli kjent med NOEN. 

Anonymous poster hash: ac8a2...90c

[AnonymBruker]

Hadde mange venner da jeg var yngre, men da jeg flyttet til en annen del av landet måtte jeg etablere meg på nytt.. Fikk kjæreste og hadde en del venner en periode, men nå har jeg faktisk ingen ordentlige venner, ingen å være med på fritiden og aner ikke hva jeg har gjort eller hva jeg skal gjøre. Føler meg som den taperen og vil bare gi opp alt. Vurderer nesten å dra ut å drikke på studentbaren, i stedet for å studere bare for å bli kjent med NOEN.  Anonymous poster hash: ac8a2...90c

Denne tråden gjør meg trist. Vi har ikke tid til hverandre lenger. Det blir som en flyktning jeg leste om. Hun bar glad for å komme til Norge, glad for alle ordninger med hus og penger. Men det var ingen mennesker som møtte henne, som ga av sin tid og vennlighet. Hun gikk på en café bare for å oppleve mennesker rundt seg. For å sitte i samme rom som andre. Det blir litt det samme som deg, som i god norsk ånd vil drikke deg full for å bli kjent med noen. Ensomhet er i ferd med å bli den nye norske folkesykdommen.

Anonymous poster hash: 87ae1...a8d