"Kjære" mobberen min!

[AnonymBruker]

Om dette er måten du svarer folk på, er det kanskje ikke så rart du har blitt frosset ut.

Anonymous poster hash: 74836...c17

Jeg er ikke TS

Anonymous poster hash: 6c5ef...77a

[AnonymBruker]

Man må gi slipp!

Jeg og ble mobbet fra rundt 7klasse - 10 klasse av litt eldre gutter! Hva gjorde jeg ?

Jeg flirte av dem! Jeg lo (falskt) når dem terga meg! Jeg lot meg ikke knekke!

Mann

Anonymous poster hash: 6c5ef...77a

[AnonymBruker]

Du har beskrevet min livshistorie bare at jeg har hatt hundresvis av mobbere som har gjort det den ene gjorde mot deg. Takk!

Anonymous poster hash: 9cae3...6c0

[AnonymBruker]

og at mine mobbere har plagd meg sånn at det har gått på liv og helse løs da, glemte jeg å nevne

 

Anonymous poster hash: 9cae3...6c0

[AnonymBruker]

Så fint at noen av dere klarer å gi slipp og komme dere videre! Men nå er det ikke sånn for alle. Noen blir merket for livet. Folk er forskjellige. Ikke si til noen at de bare skal komme over det. Dere som har opplevd å bli mobbet selv, burde jo av alle ha forståelse for at alle er forskjellige.

 

Slutt å befal folk rundt deg! Da er du ikke stort mye bedre selv...

Anonymous poster hash: c3f6f...4b7

[AnonymBruker]

håper det går bedre.

Anonymous poster hash: 72ca3...084

[Kraula]

Ingen tvil om at barn kan være skikkelig jævlige.

[Ms.Sommerfugl]

Alle er individuelle og alle takler ting annerledes. Det er veldig arrogant å forvente at mobbeofre skal "bite tenna sammen og komme over det", når faktisk flertallet av mobbeofre sliter lenge i ettertid. Når det er sagt, så er jeg enig i at man bør ikke dvele ved fortiden for mye. Det er ikke sunt, men jeg har full forståelse for at folk bruker tid på å komme seg over noe sånt.

 

Til TS, jeg skulle ønske du ikke måtte oppleve dette. Var det ingen voksne som grep inn? Lærere, foreldre, andre foresatte? Jeg vet det ikke alltid er like lett å se mobbing, men det varte jo så lenge.

[Gjest]

 

Nå er ikke jeg TS, men byttet om jeg fikk sjansen? Jeg var mobbe-offer i mange år, og det var ikke noe jeg heller ville enn å bli akseptert og inkludert i klassen på ungdomsskolen. Det skjedde aldri. Årene som mobbe-offer formet meg så absolutt. Men de årene ville vel formet meg også selv om jeg ikke hadde vært mobbe-offer. Jeg ville heller vært ei som ble akseptert og verdsatt, men ble istedet den som fikk gjennomgå. Jeg er glad for den jeg er i dag, men den bagasjen jeg har hatt med meg siden jeg var mobbe-offer...? Den er jeg ikke glad for, fordi det er bare vonde minner!

 

Jeg mente det ikke på en sånn måte at "Herregud, du får da bare være glad til at du ble mobbet, du er jo tross alt blitt deg pga. det".

 

Beklager om noen tok det jeg sa på den måten.

 

Jeg mente det egentlig som noe til ettertanke.

Selv om man opplever fryktelige ting, det være seg mobbing, overgrep, vold i hjemmet som barn etc. så er det ofte sånn som du sier i slutten av innlegget ditt. Man ville aldri byttet, man er alltid glad for at man er den man er. Og det er jo etter alt å dømme et svært godt utgangspunkt for fremtiden. Og nettopp å tenke den tanken kan kanskje gi et større motivasjon for å komme seg "over" de vanskelige periodene. Og fortsette sterkere.

 

Men jeg vet ikke - jeg vet for øvrig at jeg ikke mente innlegget som noe sårende. Jeg har full respekt for at mange kan ha vanskelige år, flere år - eller kanskje hele livet - etter å ha blitt mobbet eller opplevd andre vanskelige episoder gjennom barndommen.

[AnonymBruker]

 

Jeg ble faktisk mobbet i samme tidsperiode selv, og det at jeg hang så fast i mobbingen gjorde at jeg isolerte meg selv fra mye sosialisering da mobbingen lenge etter var ferdig. Jeg gikk i terapi og lærte meg å gi slipp, så det er vanskelig å ikke råde de fleste til å bare gi slipp. Gi slipp.

Anonymous poster hash: 1109e...f7a

 

 

Å gi slipp er en prosess. Det er også andre faktorer som sårbarhet i personlighet og tilknytningsrelasjoner spiller inn på når og om man klarer å gi slipp. Dessverre så tar ofte den som har blitt mobbet over mobbingen når mobberne slutter.

Anonymous poster hash: 5358c...643

[AnonymBruker]

 

Så fint at noen av dere klarer å gi slipp og komme dere videre! Men nå er det ikke sånn for alle. Noen blir merket for livet. Folk er forskjellige. Ikke si til noen at de bare skal komme over det. Dere som har opplevd å bli mobbet selv, burde jo av alle ha forståelse for at alle er forskjellige.

 

Slutt å befal folk rundt deg! Da er du ikke stort mye bedre selv...

Anonymous poster hash: c3f6f...4b7

 

 

Det jeg synes du skal gjøre er å gi slipp! 

 

Føl deg fri som fuglen.

 

Ja, du har en erfaring som mange ikke har og den må du bygge videre på!

 

Men ok! Se det på denne måten: Du har kommet deg gjennom det. Det er over

Hva kan du gjøre nå?

Jo du kan tenke på hvor sterket du har kommet ut av det, melde deg inn i en forening som forbyr mobbing og støtte det? Kanskje det gir en større mestringfølelse? 

 

Jeg vet ikke, jeg lufter...

Anonymous poster hash: 6c5ef...77a

[Gjest Vimme]

Du startet på skolen min i 6 klasse, jeg husker enda du sto der oppe ved tavlen, med lærerne første skoledag for deg. Med brunt kort hår og veldig blå øyne. Jeg tenkte du så snill ut, og gledet meg til å kanskje få en ny venn. Men istedenfor var det deg som skulle ende opp med å gjøre livet mitt til et hælvete.

Du ble en leder i klassen fordi du var ny, og du var tøff i språket, du ble sett på som kul.

Jeg var den stille jenta bakerst i klasserommet som sjeldent sa noe, og gjorde lite ut av meg.

Det var vel derfor jeg var et lett bytte, jeg tror du bestemte deg allerede fra første dag for meg.

Du fikk med deg hele klassen til å mobbe meg, og du startet hardt fra første stund.

Aldri har jeg følt meg så ubrukelig etter å ha på en og samme dag hørt at jeg var stygg, feit, ekkel, luktet vondt, var taper, dårlig i fag, hadde stygg stemme, at ingen ville være venn med meg, og hadde stygge klær.

Disse ordene fikk jeg høre hver dag fra den dagen av.

Jeg ble også fryst ut, det bestemte du at jeg skulle bli, så da ble det sånn. Aldri ble jeg invitert en plass, aldri hadde jeg noen å leke med, aldri ville noen sitte ved siden av meg, aldri ville noen ha med meg på laget.

Dere hvisket, pekte og lo av meg når jeg gikk forbi i gangen. Dere dreit meg ut de gangene jeg turte å rekke om handa i timen. Dere spente bein på meg, dere stengte meg inne i melkeskapet.

Dere spyttet på meg.

Dere skylde på meg for ting jeg ikke hadde gjort.

Du fant alltid noe ved meg å pirke på, du kan virkelig ikke ha gjort noe annet enn å studere meg, og tenke på hva du skulle gjøre neste gang.

Som å gjøre alle klærne mine våte i dusjen etter gym.

Hver gang jeg holdt på å få meg en venn, dro du de bort fra meg.

Jeg var alltid alene pga deg.

Jeg var bare grei å ha for andre hvis jeg var den eneste som kunne. Jeg ble kun en dårlig reserve.

Ingen lærere trodde meg fordi du snakket deg ut av det. For det skal du ha, du kunne snakke for deg. Også igjenom ungdomskolen, der det ble enda værre for meg.

Det sørget du for atter en gang.

Mange ville være vennen min de første ukene, plutselig ville ikke noen av skap vedsiden av meg en gang. Jeg bærte alle bøkene mine hjem hver dag pga deg.

Jeg hatet meg selv, mer enn jeg hatet deg. Fordi jeg trodde jeg var like ubrukelig som du sa.

Du knakk selvbilde mitt, og jeg fikk depresjoner pga deg.

Jeg skulket pga deg.

Du gjorde sånn at speil ble min verste fiende.

Jeg var helt alene, og ingen grep inn. Hverken voksne eller andre. Du fikk herje med meg som du ville.

Alt som datt ut av munnen din gråt jeg meg i søvn over.

Jeg holder deg ansvarlig for at du tok fra meg mine viktigste år.

Hvis jeg en gang ser deg igjen, møter du en kvinne denne gangen. Den lille jenta er borte nå. Selvtilitten er bedre, og jeg liker meg selv akkurat for den jeg er, selvom det har vært hardt. Jeg skulle ha sagt til deg at du får min tilgivelse, for du må virkelig ha hatt et råttent liv for å gjøre noe så jævlig mot et annet menneske.

-Jente 25 år

Anonymous poster hash: 7711d...fd1

 

Godt å se at du har kommet deg videre og at du er villig til å tilgi. Det å kunne tilgi er en stor ting. Lykke til videre =)