Hvis din datter/sønn på 17år, hadde grått, hva hadde du gjort da?

[AnonymBruker]

Hvis du hadde hvert ute, og din datter eller sønn på 17år, hadde fått hvert hjemme alene noen timer, og hadde tydelig gråt, men prøvd å skjule det og smilt og ledd når du kom hjem, hva hadde du gjort da?

 

Hadde du bare latt som ingenting, eller prøvd å snakke med han/henne om det? Og hvis h*n hadde nekta for å ha grått, hadde du masa mer om det, eller bare latt det være?

 

Takk for alle svar på forhånd!

Anonymous poster hash: 5e21a...cd6

[Gjest morhjertegod]

Jeg har barn på den alderen. Jeg ville spurt hva som var i veien, om han/henne da sa nei, ville jeg nok sakt at jeg ser du har grått, så om du vil snakke om det er jeg her.

[Gjest Nordmøring]

Hadde sagt at jeg er her når du vil snakke og hvis det er noe som plager deg så kan du alltid fortelle det til meg. Aldri glem det. Jeg er her alltid for deg. 

Endret 1. oktober 2015 av Nordmøring

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt han eller henne om å sette seg ved meg i sofaen, gitt h*n en god klem og spurt hva som var i veien. Og så sagt at vi må ikke snakke om det hvis h*n ikke vil men at jeg er veldig glad i h*n.

Er en jente på 17 år selv. Mamma er best i verden, jeg kan snakke med henne om absolutt alt og slik har det derfor vært. Derfor legger jeg meg gjerne i armkroken hennes på sofaen hvis jeg har hatt en dårlig dag, og hun stryker meg over håret og får meg over på bedre ting.

Anonymous poster hash: 73d82...2f1

[AnonymBruker]

Hadde latt vedkommende få være i fred.

Anonymous poster hash: c56a4...ac6

[sol87]

 

Hvis du hadde hvert ute, og din datter eller sønn på 17år, hadde fått hvert hjemme alene noen timer, og hadde tydelig gråt, men prøvd å skjule det og smilt og ledd når du kom hjem, hva hadde du gjort da?

 

Hadde du bare latt som ingenting, eller prøvd å snakke med han/henne om det? Og hvis h*n hadde nekta for å ha grått, hadde du masa mer om det, eller bare latt det være?

 

Takk for alle svar på forhånd!

Anonymous poster hash: 5e21a...cd6

 

 

Jeg ville kanskje foreslått å gjøre noe hyggelig den kvelden og kanskje ta det opp neste dag, uten å spørre og grave overdrevent. 

[AnonymBruker]

Latt som ingenting? Man spør jo. 

Anonymous poster hash: cb5af...a0e

[Gjest lipgloss]

Hadde selfølgelig spurt hva som er i veien og om det er noe jeg kunne gjøre.Sagt at jeg er her visst det er noe du vil snakke om.

[AnonymBruker]

Hva lærer man ungdommen når man ignorerer at de har grått?

 

At de ikke kan snakke med foreldre om alt?

At det er bra å late som ingenting når man føler seg trist?

Anonymous poster hash: 9dce0...bd3

[AnonymBruker]

er 17 år selv, og gråter noen ganger av forskjellige grunner; dårlig dag på skolen, sint eller bare føler for å gråte av og til. hvis foreldrene mine hadde av en eller annen grunn gått på rommet mitt og sett at jeg hadde grått, ville jeg nok sannsynligvis dekket over det med noe. det å snakke med foreldrene mine om hvorfor jeg gråter er det siste jeg ville gjort.

Anonymous poster hash: f5606...887

[Drømmern]

Er 18 og hadde ikke likt om moren min i det hele tatt kommenterte at hun så at jeg hadde grått. Vil jeg at hun skal vite noe, forteller jeg henne det.

[AnonymBruker]

Jeg hadde vist han henne omsorg og vist at jeg var der for vedkommende.

Å vise følelser er sunt. Å prate i metaforer å prate om egne vanskelige opplevelser kan være et indirekte lite dytt til å si at her hos oss har vi " høy takhøyde" men skal selvsagt ikke føle press.

Man skal ikke skamme seg over å ha følelser uansett hva det er.

Anonymous poster hash: e7393...391

[AnonymBruker]

Jeg ville selvsagt spurt hva som var i veien. Hadde de sagt at det ikke var noe, elelr at de ikke ville snakke om det, så hadde jeg selvsagt respektert det, men sagt at de kunne komme til meg nrå som helst om de følte behov. Mest sannsynlig ville jeg også spurt etter en stund om det gikk bedre. Men det er det forholdet jeg har til mine tenåringer. Andre har det kanskje annerledes.

Anonymous poster hash: cf423...aca

[Carrot]

Jeg ville veiet for og imot det behovet 17åringen tydeligvis hadde for å ikke snakke om det opp mot mitt eget behov for å vise omsorg som forelder - å tvinge seg innpå er liksom ikke noe særlig greit heller. Dessuten tror jeg mitt forhold til ungene mine er slik at de vet jeg er der for dem uten at jeg skulle måtte si det i en slik setting... Vanskelig situasjon, men jeg tror jeg ville avventet, prøvd å vise at jeg skjønner at 17åringen ikke vil prate men at det er noe likevel liksom og at jeg er der for å lytte og respektere..