Flytte med små barn

[AnonymBruker]

Hei! Trenger litt tanker og refleksjoner.

Jeg har to små, ett og fire. Pappaen deres og jeg gikk fra hverandre for lenge siden og har ikke stilt opp noe særlig. Jeg har prøvd å kaste samvær etter han, men det koster han himmel og hav å i det hele tatt ha barna en dag i uken og annenhver fredag til søndag.

Jeg har truffet en helt nydelig mann, som enda ikke har møtt barna. Vi tar det rolig og bygger god grunn og trygghet.

Denne mannen bor dog en time unna her jeg bor med barna og vi har hele vært nettverk her.

Men barna er som sagt små og flytting kunne da evnt. vært aktuelt når eldste begynner på skole f.eks.

Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg ikke vil flytte barna langt vekk unna pappaen, men nå er jeg så usikker.

Det er jo ikke så aktuelt enda, men det er greit å ha tenkt på det da...

Barna og jeg kan få enormt utbytte av å flytte til kjærestens hjemplass og alt ligger til rette for et godt liv.

Samtidig tenker jeg at ingenting der ute kan erstatte deres kontakt med pappaen deres, det ønsker jeg ikke heller!

Og IGJEN tenker jeg at herregud...den mannen stiller knapt opp som det allerede er, så det for han å være med de annenhver helg etter en flytt er i praksis ikke annerledes enn noe lenger kjøring.

Jeg vil ikke være den kjipe mora som flytter vekk barna...

Samtidig er det en distansert, vrang og ansvarsløs far som holder oss igjen.

Føles leit...

Anonymous poster hash: 55420...03e

[AnonymBruker]

Hvis han virkelig ikke viser noe særlig interesse for å ha barna sine hos seg mer enn en dag i uken og annenhver helg, så burde det jo gå fint. Bare pass på at forelskelsen ikke blender deg helt ved han nye slik at du flytter rett inn til han. Litt space er greit mellom hvert samboerforhold. Spesielt for barnas del. Hvis barnas far har bil (og hvis du og har det) så kan dere jo kanskje møtes på halvveien en del ganger når dere skal hente/bringe også?

 

En slik flytting mener jeg for øvrig bør skje FØR eldstebarnet begynner på skole.

 

Kjenner dere noen andre enn han nye mannen på det andre stedet?

Anonymous poster hash: 89bbe...47b

[AnonymBruker]

Hei! Trenger litt tanker og refleksjoner.

Jeg har to små, ett og fire. Pappaen deres og jeg gikk fra hverandre for lenge siden og har ikke stilt opp noe særlig. Jeg har prøvd å kaste samvær etter han, men det koster han himmel og hav å i det hele tatt ha barna en dag i uken og annenhver fredag til søndag.

Jeg har truffet en helt nydelig mann, som enda ikke har møtt barna. Vi tar det rolig og bygger god grunn og trygghet.

Denne mannen bor dog en time unna her jeg bor med barna og vi har hele vært nettverk her.

Men barna er som sagt små og flytting kunne da evnt. vært aktuelt når eldste begynner på skole f.eks.

Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg ikke vil flytte barna langt vekk unna pappaen, men nå er jeg så usikker.

Det er jo ikke så aktuelt enda, men det er greit å ha tenkt på det da...

Barna og jeg kan få enormt utbytte av å flytte til kjærestens hjemplass og alt ligger til rette for et godt liv.

Samtidig tenker jeg at ingenting der ute kan erstatte deres kontakt med pappaen deres, det ønsker jeg ikke heller!

Og IGJEN tenker jeg at herregud...den mannen stiller knapt opp som det allerede er, så det for han å være med de annenhver helg etter en flytt er i praksis ikke annerledes enn noe lenger kjøring.

Jeg vil ikke være den kjipe mora som flytter vekk barna...

Samtidig er det en distansert, vrang og ansvarsløs far som holder oss igjen.

Føles leit...

Anonymous poster hash: 55420...03e

Hvis far likevel bare har dem annenhver helg og en dag i uken ( noe som var helt vanlig før) Så er vel ikke en times kjøring så langt synes jeg. Men still opp og kjør ungene du også, her synes jeg du bør stille deg til disposisjon hvis du velger å flytte. 

Men jeg forstår ikke helt hvorfor du tenker på dette allerede nå, dette må jo være veldig nytt?

Og du sier at du og far har gått i fra hverandre for lenge siden, og minste barnet er 1 år? 

Lenge må være veldig forskjellig for deg og meg.

Han har ikke en gang møtt barna dine og du tenker på å flytte? 

Ta deg god tid, bli kjent med mannen, la barna og han bli godt kjent og se hvordan det går. Du trenger ikke å tenke over dette med flytting ennå, synes jeg. 

Anonymous poster hash: a1705...201

[AnonymBruker]

Hei! Trenger litt tanker og refleksjoner.

Jeg har to små, ett og fire. Pappaen deres og jeg gikk fra hverandre for lenge siden og har ikke stilt opp noe særlig. Jeg har prøvd å kaste samvær etter han, men det koster han himmel og hav å i det hele tatt ha barna en dag i uken og annenhver fredag til søndag.

Jeg har truffet en helt nydelig mann, som enda ikke har møtt barna. Vi tar det rolig og bygger god grunn og trygghet.

Denne mannen bor dog en time unna her jeg bor med barna og vi har hele vært nettverk her.

Men barna er som sagt små og flytting kunne da evnt. vært aktuelt når eldste begynner på skole f.eks.

Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg ikke vil flytte barna langt vekk unna pappaen, men nå er jeg så usikker.

Det er jo ikke så aktuelt enda, men det er greit å ha tenkt på det da...

Barna og jeg kan få enormt utbytte av å flytte til kjærestens hjemplass og alt ligger til rette for et godt liv.

Samtidig tenker jeg at ingenting der ute kan erstatte deres kontakt med pappaen deres, det ønsker jeg ikke heller!

Og IGJEN tenker jeg at herregud...den mannen stiller knapt opp som det allerede er, så det for han å være med de annenhver helg etter en flytt er i praksis ikke annerledes enn noe lenger kjøring.

Jeg vil ikke være den kjipe mora som flytter vekk barna...

Samtidig er det en distansert, vrang og ansvarsløs far som holder oss igjen.

Føles leit...

Anonymous poster hash: 55420...03e

En ting til-

Hvorfor er det gitt at du skal flytte til kjæresten din? Kan ikke han likegodt flytte til deg og der du og barna bor da? 

Anonymous poster hash: a1705...201

[AnonymBruker]

TS her - takk for svar!

Gode tanker, det er ikke helt nytt, denne mannen har jeg kjent lenge og vært kjærester en stund. Å introdusere barna er jeg veldig redd for å gjøre, rett og slett fordi det er en enormt big deal...

Jeg kjenner nettverket hans godt, og ser for meg at det vil gå veldig greit å bo der ute, praktisk og sosialt. Jeg studerer, så flytting er også greit sånn sett.

Det er nok ikke aktuelt enda nei, men har tanken litt i bakhodet, tenker over det, jeg ønsker jo ikke å involvere meg med hele livet dersom det ikke ville være aktuelt å flytte sammen.

Forholdet til barnefar tok slutt under graviditeten og vi gikk fra hverandre da guttungen var noen knappe mnd.

Mtp. tid føles det tidlig å involvere barna og selvfølgelig flytte, samtidig ønsker jeg å reflektere litt rundt det som er reelt og ikke.

Jeg ønsket å flytte vekk fra byen vi bor i etterhvert uansett og ut på landet, gjerne slik han bor. Eneste grunnen til at vi skulle flyttet DIT er fordi det ville vært uproblematisk for meg mtp. nettverk, skole og jobb, og små barna sklir jo ofte fort inn.

Stedet han bor på er en unik perle, ikke at det er det som er avgjørende

Men OM det skulle komme til stykket så har jeg lurt på hvordan det vil være for barna i forhold til det å være langt unna pappaen... flytte har jeg tenkt på uansett. Men ikke enda.

Anonymous poster hash: 55420...03e

[AnonymBruker]

Hvor seriøst er dette nye forholdet da (som har vart en stund)? Jeg mener, hvor godt kjenner dere hverandre, siden han bor en tima unna deg, og du har barna størsteparten av tiden, har dere kanskje ikke hatt så mye tid sammen?

Og hvor langt unna barna bor far nå? Bor dere i samme by? Hvis dere bor nærme nå, ser jeg ikke problemet med å flytte en time unna, dere får bare bytte på å kjøre da ☺️

Hvordan tror du far vil stille seg til at du flytter med barna? Forstår det slik at dere kanskje ikke har så veldig god kommunikasjon?

Anonymous poster hash: b97ad...465

[ViljaH]

Jeg ville flyttet senest 1 år før skolestart slik at eldste rekker å få nye gode venner hun kan begynne på skole med.

Jeg synes det er litt vanskelig å fange opp hvor ivrig pappaen er. Du sier han ikke er, men han har jo samvær hver uke? Ønsker han mindre? Synes det er litt langt at ungene skal kjøre 1 time hver vei 1x i 2 uker og 2x i 2 uker. Det blir 12 timer i bil pr mnd. De er fortsatt små.

[AnonymBruker]

Jeg ville flyttet nå, jo før jo bedre. Trolig kommer far mer på banen mår barna blir større, og da blir flytting mer vanskelig.

Ta uansett en ting av gangen. Begynn med å introdusere ny mann for barna (snart også på overnatting hos han!), det kan være du oppdager sider ved han du ikke liker.

Anonymous poster hash: 848f3...146

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke flyttet i din situasjon. Det er ganske sannsynlig at pappaen ønsker mer samvær etterhvert, og uansett har han jo ikke så voldsomt lite mtp. at ungen er så små. Om du flytter, ødelegger du samtidig alle muligheter for mer samvær i framtiden.

 

Min manns eks tok med seg deres barn og flyttet en time unna da hun var 3. Nå er hun ei jente på 9 som har det virkelig vondt fordi pappa bor så langt unna at hun bare kan se ham annenhver helg, hun synes det å måtte kjøre en time to ganger annenhver helg er pyton (og det er ganske slitsomt for den som må kjøre to timer for å hente/levere også), og etterhvert som hun blir eldre er det tung for henne å måtte velge mellom samvær med pappa og bursdager i klassen, klassefester, halloween-opplgg osv. Det er alltid noe som må prioriteres bort, og det er en situasjon jeg absolutt ikke ville satt barnet mitt i.

Anonymous poster hash: c3326...3c0

[AnonymBruker]

Dere gikk fra hverandre "for lenge siden", og minstemann er ett år? Og hvor lenge har du kjent han nye?

Jeg mener ikke du har plikt til å holde deg nært en uvillig barnefar, men tror det er lurt å ta dette veldig piano. Din nye kjæreste har ikke møtt barna en gang, her er det mye som skal falle på plass...

Anonymous poster hash: 3fa34...f45

[Peter007]

Hei! Trenger litt tanker og refleksjoner.

Jeg har to små, ett og fire. Pappaen deres og jeg gikk fra hverandre for lenge siden og har ikke stilt opp noe særlig. Jeg har prøvd å kaste samvær etter han, men det koster han himmel og hav å i det hele tatt ha barna en dag i uken og annenhver fredag til søndag.

Jeg har truffet en helt nydelig mann, som enda ikke har møtt barna. Vi tar det rolig og bygger god grunn og trygghet.

Denne mannen bor dog en time unna her jeg bor med barna og vi har hele vært nettverk her.

Men barna er som sagt små og flytting kunne da evnt. vært aktuelt når eldste begynner på skole f.eks.

Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg ikke vil flytte barna langt vekk unna pappaen, men nå er jeg så usikker.

Det er jo ikke så aktuelt enda, men det er greit å ha tenkt på det da...

Barna og jeg kan få enormt utbytte av å flytte til kjærestens hjemplass og alt ligger til rette for et godt liv.

Samtidig tenker jeg at ingenting der ute kan erstatte deres kontakt med pappaen deres, det ønsker jeg ikke heller!

Og IGJEN tenker jeg at herregud...den mannen stiller knapt opp som det allerede er, så det for han å være med de annenhver helg etter en flytt er i praksis ikke annerledes enn noe lenger kjøring.

Jeg vil ikke være den kjipe mora som flytter vekk barna...

Samtidig er det en distansert, vrang og ansvarsløs far som holder oss igjen.

Føles leit...

Anonymous poster hash: 55420...03e

Hva er samværet i dag?

Hva står i samværsavtalen?

Tenker på dette ut fra det du sier vedrørende hans samvær.

[Gjest Wanda Maximoff]

Kunne jeg aldri gjort...! Barna først... Skal jeg ha en mann så får han komme hit