Min datter har overnattingsbesøk, og besøket fortalte noe trist.

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere på dette:

Når jeg la min datter og venninnen hennes for kvelden, leste jeg først litt av en bok, og sang litt etter det.

Plutselig lå venninnen og gråt, og jeg spurte hva det var. Regnet med at det var hjemlengsel. Så sa hun at hun aldri fikk noen klemmer hjemme, og at mammaen hennes aldri sang eller leste for henne. Så når jeg gjorde det, ble hun lei seg.

Jeg sa, men du får vel en god natt kos? Nei, det fikk hun aldri sa hun, hun pleide bare å få beskjed om å gå å legge seg på rommet, å legge seg selv.

Hun sa at mammaen aldri hadde lyst til å se film med henne, og aldri sa hun var glad i henne. Når hun først startet å fortelle, kom det så mye som den lille jenta tenkte på.

Barnet er 8 år gammel.

Jeg reagerte med å ta hun i armene mine og strøk henne over skinnet mens hun fortalte, da la hun seg godt inntil meg.

Men jeg ble usikker på hva jeg skulle si. For hva sier man når man blir fortalt noe sånt ut av det blå? Jeg ble litt satt ut.

Og prøvde så godt jeg kunne å snakke med hun om det.

Jeg fikk veldig vondt inni meg, og sitter bare å tenker på dette nå.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg bare følte for å snakke litt om dette tror jeg.

Anonymous poster hash: f1828...d1b

[Stiani]

Hun venninnen høres ut som en oppmerksomhetsyk drittunge. Hun overdriver sikkert.

[Gjest The Lost Dreamer]

Uff jeg kjenner jeg fikk vondt i meg av å lese dette selv. Kan ikke skjønne hvorfor noen velger å få barn når de ikke kan tilbringe litt kosetid med dem

Endret 29. september 2015 av The Lost Dreamer

[AnonymBruker]

Uff, så forferdelig! Dette er jo omsorgssvikt… Vet ikke hva jeg ville gjort i forhold til moren, men jeg hadde fulgt veldig godt med og sørget for at jenta alltid kunne komme til meg… 

Anonymous poster hash: ba0a0...535

[AnonymBruker]

Det er veldig trist at en liten jente har det sånn,men en ting som er bra er at hun sier i fra. hun har sagt det til en voksen(deg). Er du kjenner du moren godt? kunne du tatt deg en prat med henne`? 

Anonymous poster hash: 37505...5a5

[AnonymBruker]

Uff jeg kjenner jeg fikk vondt i meg av å lese dette selv. Kan ikke skjønne hvorfor noen velger å få barn når de ikke kan tilbringe litt kosetid med dem

Ikke alle velger at de skal få barn... Men ikke dermed sagt at dette er Ok

Anonymous poster hash: 00947...1c9

[AnonymBruker]

Sitter med en kjempe klump i magen, det var så sterkt alt sammen. Vanskelig å få frem hvor sterkt det var. Og følelsene fra jenta var veldig ekte, jeg merket godt at dette var noe hun hadde tenkt på en stund. For det var som om alt kom på en gang, når hun endelig fikk ut hva hun tenkte.

Anonymous poster hash: f1828...d1b

[Gjest]

Ikke alle velger at de skal få barn... Men ikke dermed sagt at dette er Ok

Anonymous poster hash: 00947...1c9

Nei, men alle velger å beholde. Har du ingenting å tilby barnet får du ta abort eller adoptere det vekk til noen som vil gi det er godt liv.

[AnonymBruker]

Jeg vil egentlig si både ja og nei, på om jeg kjenner moren hennes godt.

Vi har kjent hverandre noen år, men igjen har vi aldri blitt veldig personlig kjent jeg og henne.

Det er pga barna at vi ble kjent i utgangspunktet.

Ja, jeg tenker at jeg må ta en prat med mor. For jeg tenker når datteren hennes forteller meg så mye som gjør at hun har det vanskelig, så kan jeg ikke svikte ved å ikke gjøre noe for å hjelpe henne.

Anonymous poster hash: f1828...d1b

[absinthia]

Skjønner jeg godt at du følte. Hørtes trist ut og jeg ville nok ha fulgt litt med dette barnet fremover, men det er viktig å huske, at det ikke nødvendigvis betyr at denne moren er et forferdelig menneske. Det kan hende hun bare er av de som er litt for opptatt på kveldstid pga småsøsken eller annet og ikke er så god på å si at hun er glad i noen, men går ut fra at de vet det.

Jeg kjenner voksne folk, som har hatt normalt gode foreldre som ikke kan huske at de har blitt lagt, lest til, eller at noen av foreldrene, har sagt at de var glad i dem. Dette har med at de gjerne hadde 4-5 andre søsken og at det ikke var vanlig for foreldrene å si direkte at de var glad i noen,

Jeg ville antagelig satse på å både si til barnet at hun kanskje kan spørre om noen kan lese for henne, og så slenge litt tilfeldig ut til barnets mor at: Oi, " Lise" virkelig nikoser seg når hun blir lest til - det er så morsomt å lese for henne, når hun setter sånn pris på det! Iblant kan slike småting være med på å gjøre en forskjell.

Edit: Dersom du kjenner moren godt, så kan du jo ymte om at du tror at hennes datter trenger litt ekstra oppmerksomhet for tiden.

Endret 29. september 2015 av absinthia

[Djungelvrål]

Ring barnevernet  anonymt og si at du er bekymret for omsorgsvikt. 

[AnonymBruker]

Nei, men alle velger å beholde. Har du ingenting å tilby barnet får du ta abort eller adoptere det vekk til noen som vil gi det er godt liv.

Jeg skrev jo nettopp det, at dette ikke er Ok..

Anonymous poster hash: 00947...1c9

[AnonymBruker]

Ring barnevernet anonymt og si at du er bekymret for omsorgsvikt.

Min erfaring er dessverre at barnevernet gjør svært lite i første omgang. Lite man får gjort når ikke barnehage o.l. melder ifra i tillegg

som sagt min erfaring, så folkens vennligst ikke kvest meg for at jeg skriver dette.

Anonymous poster hash: 00947...1c9

[AnonymBruker]

Dette er veldig trist og dessverre ikke unikt. Anbefaler deg å lese her : Vi har nettopp hatt dette som tema på foreldremøtet i barnehagen vår.

https://www.unicef.no/denene

Anonymous poster hash: d8b18...753

[AnonymBruker]

Må legge til : DU er den ene. Den ene som ser jenta og kan gi henne litt etterlengtet oppmerksomhet. Det du gjorde kommer hun aldri til å glemme. Meg over her, på den linken jeg sendte står det litt om dette.

Anonymous poster hash: d8b18...753

[AnonymBruker]

Kan selv såvidt huske å ha fått klem av foreldrene mine i barndommen. Synes nå  i voksen alder at det er sårt å ikke føle det naturlig å gi moren min en klem. Men de tok seg tid til å lese til meg på kvelden eller å synge, noe jeg husker som gode minner. Skjønner at jenta reagerte på dette dersom hun selv ikke blir lest for, får nattakos eller noe. Flott at du turte å betro seg dette til deg, og at du ønsker å ta det videre! Synes du gjør rett i å snakke med moren om det først, selv om dette selvsagt kan være et vanskelig tema å ta opp. 

Anonymous poster hash: 043b1...005

[AnonymBruker]

Takk for gode råd.

Og det var lurt det med å si at hun synes det var så veldig fint å bli lest for. Mulig det kan gjøre en forskjell.

Det er sant som du sier også at alle er forskjellig, og at det for noen ikke faller seg naturlig eller har en del søsken som tar mye av tiden.

Men jeg spurte om hun hadde spurt moren om hun kunne lese for henne, og da sa hun at mammen bare sa at hun ikke orket det.

Jeg tenker at siden jenta er så lei seg og tenker mye på dette, er dette noe hun trenger. Hun trenger mer oppmerksomhet, ømhet og hun trenger å høre at noen er glad i henne. Det er bra at hun valgte å fortelle meg dette, og ikke holdt det inni seg lenger.

Når jeg tenker meg om har hun alltid vært litt kontaktsøkende med meg. Men ikke noe som har gjort at jeg har reagert negativt.

Men foreksempel tidligere idag når vi gikk på butikken ville hun så gjerne holde meg i hånda. Så da gjorde vi det.

Anonymous poster hash: f1828...d1b

[AnonymBruker]

 

Kan selv såvidt huske å ha fått klem av foreldrene mine i barndommen. Synes nå  i voksen alder at det er sårt å ikke føle det naturlig å gi moren min en klem. Men de tok seg tid til å lese til meg på kvelden eller å synge, noe jeg husker som gode minner. Skjønner at jenta reagerte på dette dersom hun selv ikke blir lest for, får nattakos eller noe. Flott at du turte å betro seg dette til deg, og at du ønsker å ta det videre! Synes du gjør rett i å snakke med moren om det først, selv om dette selvsagt kan være et vanskelig tema å ta opp. 

Anonymous poster hash: 043b1...005

 

Har hatt det likt med mamma. hun leste men lite med klemmer og hun sa aldri glad i deg.  Og broren min er en del år yngre enn meg. Og jeg klemmer og gir nattakos,klemmer når jeg ser han. og sier MYE jeg er glad i deg. Han har spurt,hvorfor sier ikke mamma det? da har jeg svart det er ikke alle som synes det er like lett å si men de viser det på andre måter feks så nevnte jeg noen ting mamma gjør for han eller med han. nå er han litt eldre enn denne jente så han skjønte det. sa han men vet det er litt sårt for han fordeom. det er ikke sikkert jeg har sagt de riktige tingene men jeg sa det jeg kom på der og da. jeg har også snakka med mamma om det at hun må bli flinkere til det. men jeg vet hun synes det er vanskelig å si. selv om hun gjør mye kjærlige ting i hverdagen for oss.

Anonymous poster hash: 37505...5a5

[Guy Fawkes]

Hun venninnen høres ut som en oppmerksomhetsyk drittunge. Hun overdriver sikkert.

Du er virkelig blåst!!

[Mizzyy]

Jeg ville ringt barnevernet og snakket med dem anonymt. Det er alltid bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite. Så ville jeg også tatt en prat med mor for å se ann litt hvordan hun er som person. Kanskje du kan invitere både mor og barn hjem til dere så kan du se litt hvordan samspillet er med mor og barn.