Når du i fult alvor tror du kommer til å ende opp alene

[AnonymBruker]

Hva kan jeg gjøre for å godta det?

 

Fortsatt er det en del av meg som lengter utrolig mye etter noen å dele livet med, noen jeg kan gi av meg selv til, men jeg begynner å innse at jeg er såpass ødelagt at det er stor sannsynlighet for at jeg kommer til å være alene resten av livet. Jeg skulle bare ønske at ikke livet føltes ufullstendig uten en kjæreste. 

 

Ikke sånn å forstå at jeg ikke har andre ting i livet mitt. Jeg trener regelmessig, jobber, har gode karakterer på universitetet og driver en frivillig organisasjon, men likevel. Det får meg til å føle meg svak at jeg ikke klarer å se for meg resten av livet alene, selv om jeg på mange måter har det best alene.

 

Dette ble egentlig bare tankespinn, og dere kommer sikkert til å si at jeg er fortsatt ung, jeg har fortsatt tid, jeg burde senke kravene, jeg burde vente med å syte til jeg er 40. Men situasjonen er som den er uansett hvor gammel jeg er. Skulle gjerne hatt råd fra noen i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 584f7...573

[AnonymBruker]

Hvorfor er du alene? Hva har du gjort for å endre på det?

Anonymous poster hash: 2bfab...657

[AnonymBruker]

 

Hvorfor er du alene? Hva har du gjort for å endre på det?

Anonymous poster hash: 2bfab...657

 

 

Det er ikke relevant for det jeg lurer på.

 

TS

Anonymous poster hash: 584f7...573

[AnonymBruker]

 

Det er ikke relevant for det jeg lurer på.

 

TS

Anonymous poster hash: 584f7...573

 

 

Nei, men det er relevant for det jeg lurer på.

Anonymous poster hash: 2bfab...657

[AnonymBruker]

 

Nei, men det er relevant for det jeg lurer på.

Anonymous poster hash: 2bfab...657

 

 

Jeg synes dette er såpass vanskelig å snakke om og håndtere, at jeg hadde satt veldig pris på om du ikke prøvde å kuppe tråden min bare fordi du kjeder deg.

Anonymous poster hash: 584f7...573

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Jeg føler en stor glede og varme ved tanken på at jeg kommer til å være singel og bo alene resten av livet.

[AnonymBruker]

Jeg føler en stor glede og varme ved tanken på at jeg kommer til å være singel og bo alene resten av livet.

 

Hvorfor det? Har du alltid tenkt slik eller har du gått inn for å få det perspektivet på livet?

 

Jeg har lurt på om jeg kan hjernevaske meg selv til å slutte å føle, det høres både idiotisk og desperat ut sikkert, men det er kanskje sånn jeg har blitt i hodet etterhvert. Et annet problem er forventningene rundt meg, fra familie og venner som har lyst til å se meg i et forhold. Det er lite mas enda, for jeg er bare 26, men jeg ser for meg at det kommer til å øke. Aner ikke hva jeg skal si da, om jeg skal lyve å si at det er et valg. Jeg kommer uansett til å bli oppfattet som en avviker, og jeg orker ikke all sympatien.

Anonymous poster hash: 584f7...573

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

 

Hvorfor det? Har du alltid tenkt slik eller har du gått inn for å få det perspektivet på livet?

 

Jeg har lurt på om jeg kan hjernevaske meg selv til å slutte å føle, det høres både idiotisk og desperat ut sikkert, men det er kanskje sånn jeg har blitt i hodet etterhvert. Et annet problem er forventningene rundt meg, fra familie og venner som har lyst til å se meg i et forhold. Det er lite mas enda, for jeg er bare 26, men jeg ser for meg at det kommer til å øke. Aner ikke hva jeg skal si da, om jeg skal lyve å si at det er et valg. Jeg kommer uansett til å bli oppfattet som en avviker, og jeg orker ikke all sympatien.

Anonymous poster hash: 584f7...573

 

 

Jeg har alltid tenkt slik.

 

Hvorfor ? jeg vet egentlig ikke jeg har bare alltid likt meg best alene. Jeg foretrekker det

 

Jeg opplevde en god del mas før. Men de fleste har gitt opp er fremdels noen som maser litt. Jeg bare ignorere dem. Jeg lever det livet jeg vil leve og ikke det livet andre ønsker jeg skal leve.

 

Det er noe du også burde gjøre. Du burde også slutte å bry deg hva andre forventer av deg ( Ja jeg vet det kan være vanskelig ). Men det er faktisk bare en persons forventninger du burde ta hensyn til og det er dine egne.

[AnonymBruker]

Hei!

Utrolig synd at du føler det sånn:( Er alene selv, men jeg ser ikke helt problemet. De fleste skiller seg uansett, så ikke ofte det blir noe "sammen for alltid" når for tiden. Du sparer deg for mye hjertesorg ved å være alene.. Itilleg sparer du jo miljøet dersom du ikke får barn.

 

Nå er ikke jeg "ufrivillig singel", men trives såpass godt alene at jeg ikke ser for meg noe liv sammen med en partner. Elsker å ha god tid til meg selv, venner, familie, reise, dyr, jobb og andre ting jeg liker 

 

- Jente, 20. Håper du blir lykkelig 

Anonymous poster hash: d0aca...aee

[AnonymBruker]

Du vil jo egentlig ha en kjæreste - et helt naturlig ønske - så da kan du ikke fornekte det og være fornøyd uten dette resten av livet. Det går fint an å være fornøyd om man er singel for en periode, men ikke hele livet når man egentlig vil ha en partner. Du skriver ikke hva som hindrer deg i å ha en partner, men jeg antar du har personlige problemer som blir forsterket i en kjæresterelasjon. Dette går an å bearbeide hvis du setter det som et mål. Gå i terapi, les bøker om psykologi og selvutvikling. Øv deg på å takle relasjoner med venner og familie før du går inn i et nytt forhold.

Anonymous poster hash: 1aed7...f2d

[AnonymBruker]

Hva kan du tilby? Tenk deg grundig om. Hva er dine sterke egenskaper? Og dine svake? Hvordan forholder du deg til andre mennesker? Hvem er du i venneflokken?

 

Og hva trenger du i en mann? En beskytter? En sparringspartner? En nær venn? Hvorfor trenger du dette fra mannen? Hva kan hans egenskaper være for at du skal kunne bli ditt beste jeg? Og hva kan dine egenskaper gjøre for at en mann skal bli sitt beste jeg?

 

 

Anonymous poster hash: bac61...21b

[Gjest gjestvest]

Du høres litt sliten ut, TS. Det høres ut som du bare vil gi opp, selv om du fremdeles vil mye. Og når du har kommet til et punkt hvor du bevisst ber om å ikke blir oppmuntret tilsier dette at du allerede har forsøkt mye. Kanskje det er nettopp dette som har slitet deg ut.

Ja, du er sliten. Kanskje det er nettopp det du trenger: Å hvile litt. ta litt godt vare på deg. Ikke stresse. Ikke tenke så mye på dette. Du trenger ikke å godta noe som helst. Det som er nå behøver ikke å vare evig. Det er godt mulig du blir bedre. Det er også godt mulig du finner en likesinnet: En i samme situasjon. Dere kan støtte dere til hverandre. 

 

Du er ikke ødelagt: Du er litt sliten. 

[Cancellara]

At ditt indre fornekter å leve et liv som singel betyr jo at du bærer på en form for uro.

Vil du være lykkeligere og mer "hel" sammen med en partner ?  Hvor glad er du egentlig i deg selv ? Hva kan du gi og tilføre en partner ?  Du kan ikke være mer glad i andre enn du allerede er i deg selv.

Du føler sikkert at du er i stand til å gi kjærlighet når du driver en frivillig organisasjon, evner til å gi av seg selv.  Men fremst ligger denne frykten da, eller en sperring om at livet ditt skal leves som singel ?

Mennesker sliter ofte med noen former for blokkeringer ; bl.a perfeksjonisme.  Når du avskjærer deg fra den iboende evnen til å akseptere at livet verken er eller blir perfekt, sitter du fast i ønsket om å være perfekt. Hvis alt skal være perfekt...da kan du ikke hvile og nyte det du har og den du er. Behovet for å være perfekt er et falskt behov.

Selvmedlidenhet er en annen type sperring, og den kommer når du kutter forbindelsen med evnen til å være takknemlig for det du har klart og suksess som er oppnådd.

Må livet være perfekt med en partner ?  Er det omgivelsene som legger mest press på deg, eller kan man leve et godt liv som singel og alene ?   En tredje sperring er f.eks bebreidelse. Om du bebreider deg selv om at du ikke er kommet lenger i kjæreste-prosessen, da kan det være mulig at du forspiller muligheten til å forandre tilværelsen.  Jeg kaster bare noen baller i lufta her, og egentlig er det DU som sitter med fasiten , hvordan du ønsker å forme ditt liv for fremtiden ; med eller uten partner.....

[AnonymBruker]

 

Du vil jo egentlig ha en kjæreste - et helt naturlig ønske - så da kan du ikke fornekte det og være fornøyd uten dette resten av livet. Det går fint an å være fornøyd om man er singel for en periode, men ikke hele livet når man egentlig vil ha en partner. Du skriver ikke hva som hindrer deg i å ha en partner, men jeg antar du har personlige problemer som blir forsterket i en kjæresterelasjon. Dette går an å bearbeide hvis du setter det som et mål. Gå i terapi, les bøker om psykologi og selvutvikling. Øv deg på å takle relasjoner med venner og familie før du går inn i et nytt forhold.

Anonymous poster hash: 1aed7...f2d

 

Jeg bearbeider, jeg leser bøker, jeg går i terapi, jeg utfordrer meg selv, jeg prøver, prøver og prøver. Jeg hari kke vært i et forhold på 9 år, hvor lenge skal jeg øve før det er bedre å skifte fokus? Livet mitt føles som en konstant kamp der noen har glemt å fortelle meg hvordan man slåss.

 

 

 

Hva kan du tilby? Tenk deg grundig om. Hva er dine sterke egenskaper? Og dine svake? Hvordan forholder du deg til andre mennesker? Hvem er du i venneflokken?

 

Og hva trenger du i en mann? En beskytter? En sparringspartner? En nær venn? Hvorfor trenger du dette fra mannen? Hva kan hans egenskaper være for at du skal kunne bli ditt beste jeg? Og hva kan dine egenskaper gjøre for at en mann skal bli sitt beste jeg?

 

Anonymous poster hash: bac61...21b

 

 

Jeg har ingenting å tilby som kan gjøre opp for det jeg mangler, det er litt av poenget her.

 

 

Du høres litt sliten ut, TS. Det høres ut som du bare vil gi opp, selv om du fremdeles vil mye. Og når du har kommet til et punkt hvor du bevisst ber om å ikke blir oppmuntret tilsier dette at du allerede har forsøkt mye. Kanskje det er nettopp dette som har slitet deg ut.

Ja, du er sliten. Kanskje det er nettopp det du trenger: Å hvile litt. ta litt godt vare på deg. Ikke stresse. Ikke tenke så mye på dette. Du trenger ikke å godta noe som helst. Det som er nå behøver ikke å vare evig. Det er godt mulig du blir bedre. Det er også godt mulig du finner en likesinnet: En i samme situasjon. Dere kan støtte dere til hverandre. 

 

Du er ikke ødelagt: Du er litt sliten. 

 

Knakk helt sammen av innlegget ditt, tror jeg er dødssliten egentlig, men jeg føler ikke at jeg kan annerkjenne den følelsen. At en fremmed på et forum annerkjente den fikk meg nettopp til å bryte sammen i gråt, det er helt teit. Jeg føler ikke at jeg har tid til å ta meg tid til å bli frisk eller uthvilt, og det er så utrolig slitsomt å jobbe med seg selv at jeg har lyst til å kaste hele hodet mitt ut av vinduet av og til, men jeg kan jo ikke det. Jeg må bare fortsette slik at det iallefall føles som om jeg er på vei et sted, for hvis ikke har jeg ingenting.

Anonymous poster hash: 584f7...573

[QueenOfTheSidewalk]

 

Hva kan du tilby? Tenk deg grundig om. Hva er dine sterke egenskaper? Og dine svake? Hvordan forholder du deg til andre mennesker? Hvem er du i venneflokken?

 

Og hva trenger du i en mann? En beskytter? En sparringspartner? En nær venn? Hvorfor trenger du dette fra mannen? Hva kan hans egenskaper være for at du skal kunne bli ditt beste jeg? Og hva kan dine egenskaper gjøre for at en mann skal bli sitt beste jeg?

 

 

Anonymous poster hash: bac61...21b

 

Oh om jeg hadde vært sliten, lei, overbevist om jeg hadde endt opp alene og fikk disse spørsmålene..   I bestefall hadde jeg ikke orket å svare. 

Endret 29. september 2015 av Evilposelos

[Gjest Piraten]

Du er bare 26 år og skal ikke bekymre deg for å være alene resten av livet enda. Det går kun utover deg selv. Det er mange mange år igjen av livet. Mye kan endre seg fra år til år. Nyt livet i stedet for å tenke på alt mulig og bekymre deg. 

[AnonymBruker]

Du er bare 26 år og skal ikke bekymre deg for å være alene resten av livet enda. Det går kun utover deg selv. Det er mange mange år igjen av livet. Mye kan endre seg fra år til år. Nyt livet i stedet for å tenke på alt mulig og bekymre deg. 

 

Hadde det bare vært så enkelt så hadde sannsynligvis ikke vært singel.

Anonymous poster hash: 584f7...573

[Gjest gjestvest]

 

Knakk helt sammen av innlegget ditt, tror jeg er dødssliten egentlig, men jeg føler ikke at jeg kan annerkjenne den følelsen. At en fremmed på et forum annerkjente den fikk meg nettopp til å bryte sammen i gråt, det er helt teit. Jeg føler ikke at jeg har tid til å ta meg tid til å bli frisk eller uthvilt, og det er så utrolig slitsomt å jobbe med seg selv at jeg har lyst til å kaste hele hodet mitt ut av vinduet av og til, men jeg kan jo ikke det. Jeg må bare fortsette slik at det iallefall føles som om jeg er på vei et sted, for hvis ikke har jeg ingenting.

Anonymous poster hash: 584f7...573

 

 

Ta en titt på innlegget ditt: Du har ord. De av oss som har ord pleier også å være reflektert. To faktorer en kommer langt med i flere situasjoner. Du er allerede på vei et sted. 

 

Og: Ingenting er teit her  

[Gjest Piraten]

 

Hadde det bare vært så enkelt så hadde sannsynligvis ikke vært singel.

Anonymous poster hash: 584f7...573

 

Noen finner kjæreste tidlig og noen seint. Sånn er det bare. Går fint å leve lykkelig som singel. 

[AnonymBruker]

Jeg har sånne perioder innimellom. Som nå. I motsetning til deg, har jeg ikke noe problem med å se for meg selv leve alene for alltid, men tro meg, det er ikke noe vakkert syn. Innimellom tillater jeg meg å være positiv, ikke tenke, bare slappe av og ha det gøy, men da treffer virkeligheten meg i trynet ganske hardt og brutalt. Som regel i form av følelser jeg ikke tør å gjøre noe med, for vi vet alle hvor det ender uansett. Eller kanskje jeg tar sjansen for en sjelden gangs skyld, mens jeg skjærer tenner over hvor håpløst klønete jeg er, før alt går på trynet. Hvis jeg ikke har følelser går det helt fint en liten stund, til jeg går lei og ser det meningsløse i å leke glad og fornøyd med noen jeg ikke bryr meg om. Jeg tror bare jeg er kompatibel med mennesker som ikke er kompatibel med meg.

 

Sorry, TS, det var ikke meningen å kuppe tråden din. Måtte bare blåse ut litt.

Anonymous poster hash: 303a8...5ff