Folk som aldri/sjelden smiler..

[AnonymBruker]

Jeg merker at det er ikke like fristende å smile til disse. Altså, jeg smiler til alle og er blid, nettopp fordi jeg har slitt før med å ikke være den første folk kontakter, at heg tenkte kanskje det hjalp å smile mer. Men jeg blir mye gladere når jeg treffer de såkalte gledessprederne.. Fler som syns det er å smile hjelper også på andres humør?

Anonymous poster hash: edd45...eaf

[Gjest Gjest_Balian de Ibelin]

Jeg synes det er ganske irriterende med folk som går rundt å smiler helle tiden.

 

Jeg smilern år jeg har noe å smile for. Om folk plages av det så er det deres problem ikke mitt.

[artigsjokk]

Jeg synes det er ganske irriterende med folk som går rundt å smiler helle tiden.

 

Jeg smilern år jeg har noe å smile for. Om folk plages av det så er det deres problem ikke mitt.

 

Jeg kjenner er person som ALDRI smiler fordi han tror at det er tøft. Og da mener jeg uansett situasjon. F.eks. ville han nektet å smile til intervjueren i et jobbintervju. Da han fikk råd om å smile i en slik situasjon, sa han bare "Men jeg har jo ikke noe å smile for".

 

 

Vel, et smil kan bety mange forskjellige ting. Det kan bety at du er glad, synes noe er morsomt, ELLER at du ikke hater den personen du snakker med.

 

Jeg er heller ikke fan av folk som er så blide at de fremstår som falske. Men når jeg har en samtale med ovennevnte person blir jeg helt sliten av ikke å få synlig positiv tilbakemelding på noe som helst jeg sier. Det finnes en gylden middelvei her også.

[Gjest Raindrops]

Jeg smiler heller ikke om jeg ikke har noe å smile for, som man sier. Et jobbintervju er et et godt eksempel på "noe å smile for", for da har jeg noe å tjene på det.

 

Men hva mener du med at de aldri eller sjeldent smiler? Ser de bare helt alvorlige ut i alle situasjoner? For det synes jeg høres kjempemerkelig ut. De fleste smiler da iallefall når de snakker ved venner og folk de liker (eller må late som om de liker).

[fullførsetningen]

Alle burde koste på seg et smil en gang i blant. Jeg smiler til og med innimellom til fremmede på gata, og så ofte jeg kan til de som jobber i butikk osv. Spesielt hvis de smiler til meg og. Handler man ofte nok i butikken, blir det nærmest som en ikke verbal flørt.

Det er en kollega på jobben min, som nesten aldri smiler og alltid er veldig kort og mutt. Han er for øyeblikket den mest slitsomme jeg vet om, men han er vel bare sånn. Kjenner motivasjonen daler et par hakk hver gang jeg ser at vi må jobbe sammen.

[AnonymBruker]

Jeg storsmiler når jeg har det vondt, fordi jeg sårt trenger smil tilbake. Det føles godt å få andre til å smile, da føler jeg meg verdt noe.

Men når jeg ikke har det vondt så gidder jeg ikke anstrenge hele ansiktet mitt for å konstant smile. Og tenker ikke over at de som ikke bruker ansiktsmusklene sine hele tida, liksom er "sure" personer.

Anonymous poster hash: 8ed72...c7c

[heiduderborte]

Jeg smiler til de fleste, ikke hvis jeg går i en stor folkemengde da, men jeg syntes det er bra å spre litt glede, mange som kanskje ikke får noe smil hjemme eller av andre. Du gir samtidig som at du selv fremstiller deg selv på en bra måte. Av å gi føler man seg 100 ganger bedre enn å få, med mindre du er Thomas Giertsen da.

 

Det kan forresten hende at de som ikke smiler ikke ønsker smilerynker eller har en forferdelig dag. Jeg er som regel glad, men om jeg er skikkelig nedfor så går jeg å ser i bakken, da orker jeg ingen og sånn er det med mange til enhver tid.  

[stikkontakt]

Jeg smiler når jeg har noe å smile for, eller om jeg er ute å går å møter blikket til noen. 

[Pearl2.0]

Det er slitsomt å være i samtale med noen som aaaldri smiler! Da gir jeg opp. Når man skal slå av en prat med noen er det da vanlig å trekke litt på smilebåndene vel? Folkeskikk. Hvis de jeg snakker med ser misfornøyde ut tenker jeg at de ikke bryr seg og da kan de bare ha det så godt.

[AnonymBruker]

Jeg innbiller meg selv at jeg smiler stort sett hele tiden, føles sånn. Går rundt og er blid og fornøyd, tilfreds med tilværelsen. Men får likevel stadig vekk høre at jeg ser sur og gretten ut, og merker jo også at folk har en tendens til å stramme seg veldig opp når de prater med meg. :\

 

Whattodo....

Anonymous poster hash: 50775...9f5

[AnonymBruker]

Jeg smiler så ofte som mulig. Driter i hva andre mener.

Det hjelper for min egen del, om andre blir sur fordi jeg smiler uansett så deres problem. Not mine.

 

Jeg finner det gode i de fleste ting, derfor har jeg grunn til å smile. 

Anonymkode: 35dcf...c83

[AnonymBruker]

Synes det virker litt tomsing-aktig å smile til alle og enhver.  Som kvinne har jeg gått mang en gang gått fella at menn misforstår om jeg smiler mye. Men normal høflighet,  et lite nikk, smil til feks naboer ol er minstekravet syns jeg.   Møter ofte naboer(sorry for å si det,  ofte overvektige med røyken i munnen ),  som ser helt forferdelig sure ut!                              Da røper en at livet ens er et åk. Da rister jeg litt hodet altså.       Før ønsket jeg å bo i miljø med hva jeg vil beskrive som "normale mennesker " ,  men etter å ha gjort det?.aldri igjen. Flytter snart. Heller omringet av intellektuelle , kreative eller overklasse for å være brutalt ærlig.  Dette kan høres dømmende ut, men er min erfaring etter å ha bodd mange ulike steder i flere land.   

Anonymkode: 70bf8...985

[AnonymBruker]

Den 29.9.2015 at 9.16, AnonymBruker skrev:

Jeg merker at det er ikke like fristende å smile til disse. Altså, jeg smiler til alle og er blid, nettopp fordi jeg har slitt før med å ikke være den første folk kontakter, at heg tenkte kanskje det hjalp å smile mer. Men jeg blir mye gladere når jeg treffer de såkalte gledessprederne.. Fler som syns det er å smile hjelper også på andres humør?

 

Anonymous poster hash: edd45...eaf

 

Kan bare snakke for meg selv. Hvis jeg er trøtt eller i litt dårlig humør, hjelper det ikke at andre smiler, det har mer motsatt effekt for å være ærlig. Det er slitsomt med folk som er grinete, men det kan også være slitsomt med folk som er gladlaks fra morgen til kveld hele uken. "Møt dagen med et smiiil! "   Eller ikke  

 

Anonymkode: 4e96e...4fb

[AnonymBruker]

Så er det også noen som hverken hilser eller smiler og aldri gir så mye som et nikk. Men mennesker er forskjellige.

Anonymkode: 2a74c...380

[AnonymBruker]

Har alltid lurt på hvordan noen greier å smile hele tiden(til nærmest alle de møter), og stusser over at ikke jeg greier det selv. Jeg føler bare at det er unaturlig og ubehagelig å smile for meg, blir falskt på en måte. Vanskelig å forklare, men kan ha noe med at jeg for det meste føler meg deppa hele tiden, har vært sånn siden jeg gikk på barneskolen. Greier å smile til tider, men aldri smil i form av å vise tenner.

Viss noen jeg møter smiler til meg så har jeg lyst å smile tilbake, men jeg greier simpelthen ikke å gjøre det uten at jeg føler det blir falskt og veldig tilgjort.

Anonymkode: d64ad...843

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har alltid lurt på hvordan noen greier å smile hele tiden(til nærmest alle de møter), og stusser over at ikke jeg greier det selv. Jeg føler bare at det er unaturlig og ubehagelig å smile for meg, blir falskt på en måte. Vanskelig å forklare, men kan ha noe med at jeg for det meste føler meg deppa hele tiden, har vært sånn siden jeg gikk på barneskolen. Greier å smile til tider, men aldri smil i form av å vise tenner.

Viss noen jeg møter smiler til meg så har jeg lyst å smile tilbake, men jeg greier simpelthen ikke å gjøre det uten at jeg føler det blir falskt og veldig tilgjort.

Anonymkode: d64ad...843

Okey, nå skal du få fasiten:

Grunnen til at det er mulig å smile til alle en møter (stort sett) Forstå meg rett nå altså!, så er det av den 1) enkle grunn at det er noe interessant med alle. 

Hvor trist er ikke det at man skal være så traust da, og ikke løfte smilemuskelen? Hvorfor ikke bare smile lurt og vær i godt humør?

Har du gått humør kommer du jævla langt her i livet! Lykke til

Anonymkode: 35dcf...c83