Logistikkansvarlig i familien

[AnonymBruker]

Hvorfor ender mange mammaer opp som logistikkansvarlige og ansvarsoverhode i familien? Fordi vi vil? Fordi vi må? Fordi det er i en kvinnes natur?

Mange som føler de må passe på "alt" og ha oversikt og planer for alt for at ting skal være på stell, for at barna skal ha rent tøy og for at det skal komme mat på bordet.

Jeg er en slik selv ser jeg nå. Jeg passer på alt fra middagssplaner, middagslaging, barnehagepåkledning(han kler i bomull og sjekker sjelden værmld) , handlelister, sortering/fornying Av barnas klær når de vokser ut av, pakking til turer, passer på å realitetsorientere han når det kommer til helgeplaner(han er tidsoptimist) etc.

Ofte om jeg "slurver" litt så glipper det. Idag har vi feks ikke pakket barnehagetøy klart (kom rett fra hyttetur i går ) eller opptint brød til frokost..... Fordi jeg er småsyk og sovna på sofaen. Mannen tok siste brødskiven av brødet i går, og henter som regel ikke nytt fra frysen, før jeg sier fra eller at han selv står der med smør på kniven og ingen brødskive i skuffen. Ja, det var bare et eksempel da.

Muligens må jeg ta selvkritikk fordi jeg har gitt mannen min en diger hvilepute, og fordi jeg ikke er særlig flink til å stole på han... :/ og jeg hater og inrømme det, han gjør kanskje ting på en annen måte(myyye mer upraktisk og rotete, og som ofte gir meg merarbeid iform av opprydding) enn jeg ville ha gjort.

Ond sirkel dette. Jeg er dritdårlig på å delegere, men det er også litt med at jeg er redd for å "mase" på mannen. Det blir mye mas iløpet av en dag, siden jeg føler han må "mases"på for den minste ting(type rydde sitt eget skittentøy på plass)

Jeg trenger KONSTRUKTIVE og praktiske råd. Om vi bare kunne ha fordelt bedre...om jeg bare kunne slippe litt mer kontroll/ansvar...men samtidig så må jeg da STOLE på at ting blir gjort, og gjort skikkelig. Jeg sliter meg ut og kjenner jeg er ganske ganske sint inni meg. På han mest. Begynner og bli utagerende sint også, og det er IKKE bra. Har barn på 1 og 3 år. Jeg er inneforstått med at jeg er en stol del av problemet selv.

Anonymous poster hash: c2c40...1af

[AnonymBruker]

Min mann er helt lik. Han kan drikke opp melken eller spise siste skive uten å tenke seg om. Du må bare se kjøkkenet når han lager matpakker Det flyter overalt. Jeg var super på og fikset alt da vi flyttet sammen. Men så fikk jeg nok. Vi har en på 1år og han har 3 fra før annenhver uke. Jeg tar meg av babyen og han lager middag, rydder etter ungene ( jeg gidder ikke å rydde etter store gutter) , vasker i helgene osv. Jeg hjelper med småting(rydder i skapene, bretter klær, støvsuger, vasker kjøkkenet osv).

 

Jeg sluttet med å slite meg helt ut pga det er ingen som setter pris på det. Han har en krevende jobb, men jeg vil ikke bruke livet mitt på rydding og vasking. Huset er stort og han vil ikke ha vaskehjelp. Da får han vaske selv. 

jeg merker at han er mye mer sliten enn før og irriterer seg mye mer over at ungene er så late enn i den tiden når jeg tok meg av alt. 

Bare la ham slurve , men ikke rydd etter han. Jeg har gitt opp å kommentere klærne rundt,bare plukker alt og hiver på vaskerommet. 

 

Anonymous poster hash: 56879...8a6

[Mafalda]

Jeg er også (ufrivillig) logistikk-, kalender- og arrangementsansvarlig. Ikke fordi jeg har noe stort kontrollbehov, men fordi ingen andre tar den jobben. Mannen min (en veldig ansvarlig, oppegående og aktiv mann/pappa/arbeidstaker) er helt håpløs når det gjelder å huske avtaler, datoer og klokkeslett, og bommer bestandig når det er snakk om å beregne tid. Tenåringene våre er store nok til å ta mye ansvar selv, og gjør det også, men de lever jo litt i sin lille boble og glemmer ofte å sjekke om det passer med oss andre, og hvilke tilpasninger som eventuelt må til ("Jada, flott at du sykler til trening, men hvordan hadde du tenkt at lillebror skulle komme seg inn når du har tatt med deg nøkkelen?"...)

 

Når det da faller meg lettere å huske slike ting, så blir det sånn- selv om jeg ikke har bedt om det, og til tider blir drittlei. Jeg har aldri meldt meg frivillig til jobben med å handle julegaver til hele slekta, ha ansvar for alt småbarnstøy og barnehageskift og foreldremøter og dugnadslister, men det har nå blitt sånn.

 

Min løsning er å tvinge store barn og mann til å bruke mobil- og familiekalender mest mulig, og bli mindre redd for å dytte på dem enkeltoppgaver. Det er ikke bitchy å kommandere litt rundt når de selv ikke husker hva som skal gjøres. Og det er mye bedre at de får klare beskjeder enn at jeg skal gå rundt og være passiv-aggressiv fordi jeg synes at de burde huske, jeg synes at han burde ta ansvar for, jeg synes at det ikke er min jobb å... Så hos oss er det sånn at jeg husker- men det behøver ikke bety at det alltid er mitt ansvar å utføre det. Et kjapt bjeff om hva som skal gjøres når, og mannen min (og til dels barna) gjør det så gjerne. De bare husker det ikke selv, og så lenge de gjør det de blir bedt om får jeg bare tåle det lille oversikts-merarbeidet som påhviler mor. Alternativet er nemlig neppe at de magisk bedrer seg, men heller at heimen blir full av dårlig stemning.

 

Det er også grunnen til at jeg sjelden kritiserer måten de gjør ting på. Det tror jeg virker ganske demotiverende (selv om et tenåringsvasket kjøkkengulv kan være ganske så bob-bob, og at mannen vurderer når han må reise fra jobb for å rekke foreldremøtet på en helt annen måte enn jeg ville gjort...). Så kan det jo sies at det ikke burde være min jobb å motivere, det burde de klare sjøl- men jeg tror ikke jeg har noe å vinne på å lage dette til en kjempestor prinsippdiskusjon der jeg hele tiden er misfornøyd. Jeg ser heller på det sånn: det er min utakknemlige jobb å holde styr på Familien A/S, men da er jeg også i en posisjon til å kreve en del medvirkning. Og selv om jeg kunne ønske at både mann og barn var sånn og slik, så har jeg da mine feil og mangler jeg også, og bør ikke klage for mye på at de ikke gjør ting på "min måte" hele tiden.

 

TS: velg ut et par ting du virkelig synes at skal være mannen sin greie. Så gir du ham de oppgavene fra A-Å, og lar ham utføre dem på sin måte. Ikke rydd opp i etterkant, det får han fikse sjæl (eller bruke krøllete klær). Og bruk kalenderfunksjonene for det de er verdt! Mobil, Outlook, familiekalender... alt blir mye enklere når det står svart på hvitt. I eksempelet med frokostbrødet som ikke var tint, ville jeg bare latt ham fortsette å lage mat til barna og fikse matpakkene. Din tabbe, du må rette opp og fikse. Min tabbe, jeg må rette opp og fikse. Er ikke det ganske rettferdig, da?

 

Skulle ønske jeg hadde et magisk råd for at familielogistikken plutselig fungerer knirkefritt fordelt på to personer, men det har jeg sjelden sett i praktisk. I så fall har de delt ansvarsområdene ganske klart mellom seg. Hvis begge to skal passe på alt, blir det lett til at noe glipper. Men følger med på tråden for å se på andres erfaringer.

[Frøken Smilla]

Sånn er det her også. Mannen har ingen forståelse for tid, og beregner alltid tid i noe mer optimistiske vendinger enn jeg ville gjort (med ditto frustrasjon når tidsskjemaet sprekker. Hver gang!). Han greier ikke å huske og lage matpakker, pakke barnehagetøy etc hvis jeg er hjemme (men kommer på det i siste liten hvis jeg er borte. Han bør takke sin lykkestjerne for flexitid!). Hvordan vaske- og oppvaskmaskin fungerer vet han knapt, tror jeg.

Allikevel ser jeg at han tar ansvar for mye jeg ikke gjør: han handler, han rydder etter alle måltider (men klarer ikke få ting INN i oppvaskmaskinen), det er ingen som får skittent regntøy, støvler eller utedresser renere enn ham, og de gangene han støvsuger kan man spise rett av gulvet etterpå.

Hos oss har løsningen blitt struktur i form av felles kalender, handleliste og gjøremålsliste på mobilen. Og en erkjennelse av at jeg må velge mine slag. Okey, så gjør han ikke ting slik jeg ville gjort dem, men han gjør noe -og jeg slipper! Da får jeg enten være fornøyd med det han gjør, eller gjøre det selv -uten å klage over at jeg gjør alt og blir sliten. På den måten fristes nok han til å bidra mer også.

Et familieliv der en er kontrollfreak og den andre komfortabel med å ikke slippe til, kan lett bli eksplosivt, tror jeg, så det er vel om å gjøre og finne måter kontrollen kan slippes opp på uten at næringsmiddeltilsynet kommer for å stenge kjøkkenet deres ...

[AnonymBruker]

Jeg trenger KONSTRUKTIVE og praktiske råd. Om vi bare kunne ha fordelt bedre...om jeg bare kunne slippe litt mer kontroll/ansvar...men samtidig så må jeg da STOLE på at ting blir gjort, og gjort skikkelig. Jeg sliter meg ut og kjenner jeg er ganske ganske sint inni meg. På han mest. Begynner og bli utagerende sint også, og det er IKKE bra. Har barn på 1 og 3 år. Jeg er inneforstått med at jeg er en stol del av problemet selv.

Anonymous poster hash: c2c40...1af

Problemet ditt ligger i det som er uthevet. Blir det katastrofe hvis noe glemmes og ikke blir gjort? Er det ikke mulig å ha en pakke knekkebrød i skapet eller fryse ned brød i skiver slik at det går kjapt å tine? Hvis en unge ikke har på ull en dag og fryser litt, hva så? Vi har da alle opplevd å fryse, man fryser da ikke i hjel på en norsk barnehage/skole? Er det du som bestemmer hva som er skikkelig nok? Så lenge du mener at det er du som egentlig er ansvarlig så vil det heller ikke være mulig å slipp kontrollen og da blir det en veldig utakknemlig oppgave å skulle samarbeide med deg. Og litt større barn lærer seg dessuten fort at det lønner seg å kle seg ordentlig om vinteren, ha med matpakke og gjøre lekser. Man skal ikke passe skolebarn som en hauk, de skal lære av egen erfaring.

Anonymous poster hash: e6ea9...2ad

[Mafalda]

 

Problemet ditt ligger i det som er uthevet. Blir det katastrofe hvis noe glemmes og ikke blir gjort? Er det ikke mulig å ha en pakke knekkebrød i skapet eller fryse ned brød i skiver slik at det går kjapt å tine?

Anonymous poster hash: e6ea9...2ad

 

 

Enig i dette, særlig når det kommer til matpakkeeksempelet. Å la han få ta konsekvensen av sin egen forglemmelse, er viktig på flere måter. For det første fordi han antagelig kommer til å tenke seg om etter å ha gjort samme bommert tjue ganger og kommet for sent på jobben. For det andre slipper du å gå etter ham som et lite hushelvete som "klager på alt". Og for det tredje slipper du jobben med å gjøre det.

 

Tror det er uhyre viktig å velge sine kamper her. En matpakke av knekkebrød, strømpebukse i bomull eller noen støvdotter under sofaen er ikke verdt å lage dårlig stemning for. Spar det til de virkelig viktige tingene, senk skuldrene, og la ham rydde opp i sine egne forglemmelser.

[AnonymBruker]

Det eneste mannen min har ansvaret for er å gi hunden mat og å bære ved, alt annet er mitt ansvar .

Anonymous poster hash: 5a998...3ab

[Gjest Sly]

Det eneste mannen min har ansvaret for er å gi hunden mat og å bære ved, alt annet er mitt ansvar .

Anonymous poster hash: 5a998...3ab

Hvis det er en stor hund som spiser mye og et stort hus som skal varmes opp kan det være tungt nok, det.

[Synne-Marie]

Erfaring har vist at vi ikke er så gode på å dele ansvar, så har har løsningen blitt å fordele ansvarsområder og kommunisere tydelig.

[Hactar]

Tror det er greiest med hver sine hovedansvarsområder. Så må mannen evt øve på å holde styr på sine oppgaver. Da kommer du nok ikke utenom å la ham lære av sine feil.

Dere kan f.eks lage ukemeny og skriver handleliste sammen. Hvis mannen så får ansvaret for å handle inn og lage middagene, så blir det han som må løse det om noe mangler.

[Sushi]

Her deler vi på ansvaret. Ingen av oss er håpløse, men ingen av oss har stålkontroll heller. Vi løser det ved å ha faste arbeidsoppgaver. Jeg leverer i barnehagen, han henter. Dermed sørger jeg for rent skiftetøy, han sørger for klesvask. Jeg lager matpakkene, han rydder ut barnehagesekkene, skyller regntøyet etc. Vi planlegger middager for hele uka og handler sammen.

 

Hvis vi en dag bytter arbeidsoppgaver, f.eks. at jeg henter i barnehagen, så blir det alltid noe surr. Jeg glemmer å ta med skitne klær osv. Men det har nok mest med innstilling og ansvarsfølelse å gjøre. Når en av oss er bortreist går det alltid bra, for da vet den som er hjemme at han/hun har ansvaret, og at ingen andre kommer til å ta over oppgavene.

[AnonymBruker]

Mannen min har alt ansvar for mat. Alt. Han handler, planlegger, tilbereder. Det er hans ansvar at vi har melk, pålegg, middag, krydder, selskapsmat, lørdagskos, vin ..whatever. Julematen begynner han å planlegge flere uker på forhånd, samme med ferier. Hvis ikke vi har brød til matpakker, er det hans skyld (men det har vi alltid).

Dette er min trøst siden jeg gjør alt annet:bursdagsgaver, klær.... Vaktmesteruke, dugnad, korpsøvelser, foreldremøter, LEKSER, osv osv i det uendelige.

Mat er tross alt en daglig greie, jeg hadde ikke maktet å hatt det i tillegg.

Anonymous poster hash: d1945...6a5

[AnonymBruker]

Mannen min har alt ansvar for mat. Alt. Han handler, planlegger, tilbereder. Det er hans ansvar at vi har melk, pålegg, middag, krydder, selskapsmat, lørdagskos, vin ..whatever. Julematen begynner han å planlegge flere uker på forhånd, samme med ferier. Hvis ikke vi har brød til matpakker, er det hans skyld (men det har vi alltid).

Dette er min trøst siden jeg gjør alt annet:bursdagsgaver, klær.... Vaktmesteruke, dugnad, korpsøvelser, foreldremøter, LEKSER, osv osv i det uendelige.

Mat er tross alt en daglig greie, jeg hadde ikke maktet å hatt det i tillegg.

Anonymous poster hash: d1945...6a5

Høres fantastisk ut. Det hadde vært noe for vår familie. 

Anonymous poster hash: 510e3...86e

[AnonymBruker]

Jeg delegerer og maser.

Anonymous poster hash: bb237...a29