Sørger fortsatt over pappa og alt som kunne vært!

[AnonymBruker]

Det er mange år siden pappa døde. jeg synes det blir mer og mer leit for hvert år som går- jeg gråter fortsatt! Tenker mye på første skoledag, jeg gikk helt alene sammen med noen naboer..uten mamma og pappa. Pappa var død og mamma på sykehus- full krise og kaos. Mange triste blikk som så på meg, men ingen spurte om det gikk bra- det var den verste dagen i mitt liv! Mamma kom etterhvert hjem, men orket ikke snakke om det som hadde skjedd, jeg våknet av hun gråt og hylte på natta- jeg var så forbanna redd! Tror ikke jeg har fått bearbeidet dette for sorgen blir så sykt sterk til tiden.. Sånn det var første gang jeg satt noen ord på det..

Anonymous poster hash: c5bf3...af7

[KRSby]

Ikke hold det inne, da endre du opp meg å eksplodere.

 

Snakk med noen om det. (IRL)

Få det ut  Tiden leger sår.

[AnonymBruker]

Det er mange år siden pappa døde. jeg synes det blir mer og mer leit for hvert år som går- jeg gråter fortsatt! Tenker mye på første skoledag, jeg gikk helt alene sammen med noen naboer..uten mamma og pappa. Pappa var død og mamma på sykehus- full krise og kaos. Mange triste blikk som så på meg, men ingen spurte om det gikk bra- det var den verste dagen i mitt liv! Mamma kom etterhvert hjem, men orket ikke snakke om det som hadde skjedd, jeg våknet av hun gråt og hylte på natta- jeg var så forbanna redd! Tror ikke jeg har fått bearbeidet dette for sorgen blir så sykt sterk til tiden.. Sånn det var første gang jeg satt noen ord på det..

Anonymous poster hash: c5bf3...af7

 

 

 

Jeg vet hvordan du har det. Jeg opplevde noe som var veldig likt det du skriver i min barndom. Jeg var vel 8-9 år da jeg mistet min mor. Jeg og min far taklet dette ganske dårlig. Etter bare 4 år så døde han også. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle takle det. Jeg syntes det var vanskelig, veldig vanskelig. Så jeg snakket ikke om dette til noen. Jeg ble i mine øyne alene i den store verden, der de som var igjen rundt meg ikke kunne forstå hva det var jeg gikk igjennom. Selv idag kjenner jeg på det savnet. Jeg har det som deg, jeg klarer ikke å snakke om dette med noen jeg kjenner og har aldri gjort det. Det er iblant veldig tungt å leve med dette, men det er noe vi må gjøre for dette er en del av hvem vi er. Lykke til deg. 

Anonymous poster hash: 58ed5...27e

[Gjest Jessica]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg opplevde noe som var veldig likt det du skriver i min barndom. Jeg var vel 8-9 år da jeg mistet min mor. Jeg og min far taklet dette ganske dårlig. Etter bare 4 år så døde han også. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle takle det. Jeg syntes det var vanskelig, veldig vanskelig. Så jeg snakket ikke om dette til noen. Jeg ble i mine øyne alene i den store verden, der de som var igjen rundt meg ikke kunne forstå hva det var jeg gikk igjennom. Selv idag kjenner jeg på det savnet. Jeg har det som deg, jeg klarer ikke å snakke om dette med noen jeg kjenner og har aldri gjort det. Det er iblant veldig tungt å leve med dette, men det er noe vi må gjøre for dette er en del av hvem vi er. Lykke til deg.

Anonymous poster hash: 58ed5...27e

💖