Jeg blir så irritert på mannen!!!

[Gjest Gigi]

Hadde dere blitt irritert hvis du hadde vært gift med din mann i snart 5 år og eksen driver og ringer støtt øg stadig ang en sønn på over 18 år?

Bare lurer

[Joplaya]

Hvem er du irritert på i grunn? På mannen? Hvorfor? Fordi han har en sønn? Fordi eksen ringer stadig på grunn av sønnen? Kan han styre hva eksen gjør?

Hva er det som gjør deg irritert?

[Gjest petzl]

En sønn er da fortsatt en sønn, noe han vil fortsette å være til en av dem ligger godt under torva.

[Gjest Anonymous]

Problemet er ikke at sønnen ringer men at eksen ringer. Synes det er unormalt. Har selv ekser men har lagt de bak meg når jeg fikk følge med han :-)

[Gjest Fighter]

Men har de en sønn sammen så har de en sønn sammen. Synes ikke det er noe rart at de da snakker om sønnen.

[Gjest petzl]

Problemet er ikke at sønnen ringer men at eksen ringer. Synes det er unormalt. Har selv ekser men har lagt de bak meg når jeg fikk følge med han :-)

Eksen er sønnens mor, er det ikke?? :-?

[Gjest Hillary..]

Problemet er ikke at sønnen ringer men at eksen ringer. Synes det er unormalt. Har selv ekser men har lagt de bak meg når jeg fikk følge med han :-)

Dette gjelder sønnen!

[Thea]

Har selv ekser men har lagt de bak meg når jeg fikk følge med han :-)

Det har jeg også.Men så har jeg ikke unger med noen av dem heller da.Stor forskjell

[Gjest Anonymous]

Jeg ville sett på det som en selvfølge at x'en til

mannen min ringte om de hadde et barn sammen.

Selv om sønnen er over 18 år er det deres sønn,

og at de ringer og snakker om han er jo bare et

godt tegn på at de bryr seg.

Ei på jobben har unger på over 40 år, og de er

fortsatt barna hennes, uansett!!!

For meg er det ok at en x ringer om de ikke har

barn også, så lenge det ikke er noe "hemmelig"

som foregår.

[Gjest Anonymous]

Er nå ikke helt enig med de fleste her.

Hvis sønnen er 18 år er han jo så og si voksen. Og da skjønner jeg ikke at det er så viktig å ha hyppig kontakt i dagliglivet mellom foreldrene. Med mindre det er spesielle ting da.

Dess eldre barnet blir, jo mindre behov vil det være for koordinering av aktivieter, skole, bursdager, samvær osv.

Jo, jeg hadde blitt irritert hvis hun hadde ringt uten at det var noe spesiellt.........

[Nabodama]

Når en får barn sammen, så skaper man også et livslangt bånd seg i mellom. Det må evt senere partnere ta i betraktning, og rett og slett finne seg i.

Det er klart foreldrene må kunne snakke sammen selv om sønnen har passert 18! Akkurat det setter nok sønnen pris på også, fordi foreldrene er hans nærmeste, og de er hans familie.

Jeg synes det blir unaturlig hvis foreldrene plutselig ikke skal kunne ta en prat selv om barna er voksne, hvis de har hatt en ok tone seg i mellom før.

[Gjest Anonymous]

Her finnes det nok like mange fasetter av forhold som det finnes foreldre. Min erfaring etter å ha erfart i perioder passe konfliktfyllte forhold både med min eks og min samboers eks er at avstand kan være greit. Med det mener jeg at man skal samarbeide om det som er naturlig å snakke om som foreldre. Dvs når det er problemer med barn, eller noe positivt skjer eller ting skal koordineres e.l.

Men...for mye innblanding i hverandres familie er ikke særlig heldig er nå min erfaring. Man lever tross alt forskjellige liv, med hver sin familie på hvert sitt hold.

Og er det nye partnere med i bildet vil det ofte bare skape ekstra mye å forholde seg til i hverdagen.

[Nabodama]

Det kom vel ikke så klart fram i det jeg skrev, men jeg mener også at en først og fremst har kontakt som gjelder barnet, enten det er noe positivt eller negativt, selv om barnet er over 18.

En bør respektere at den tidligere partneren har en ny familie sånn sett, men den nye samboeren/ektefellen må også ta høyde for at det fortsatt vil være en viss kontakt mellom foreldre.

[Gjest datter på 18]

Jeg har vært en datter på 18 med skilte foreldre og skulle ønske mine foreldre hadde hatt MYE mer kontakt. For meg er begge de ”nye” familiene min familie og jeg må forholde meg til begges nye liv. Det i seg selv kan være vanskelig nok fordi du egentlig ikke fullt ut hører hjemme i noen av familiene. Det er slitsomt og vanskelig å måtte forholde seg til to ulike familier og settinger som tidligere var en – jeg følte meg faktisk ganske ensom til tider da mine foreldre startet på nytt og alt som tidligere var hjemmekjært, kjent og trygt ble borte. Ikke missforstå, mine steforeldre er kjempemennesker, men endringene er følelsesmessig store når et den trygge og kjente verden blir oppløst. Men mine foreldre er mine foreldre uansett, og gjennom meg vil de alltid måtte ha noe med hverandre å gjøre, også nå når jeg er voksen (30 år). Jeg vil kanskje gifte meg, få barn, arrangere barnedåp og konfirmasjoner osv. og de vil være nødt til å ha kontakt, og da helst ikke som to fremmede. For for meg så er de fortsatt mamma og pappa som har kjent hverandre, vært glade i hverandre og jeg har hatt et godt familieliv sammen med de i sammen. Så hvis dere steforeldre ønsker deres stebarn det beste så la foreldrene ha kontakt uten å gi de dårlig samvittighet. For meg var det foreferdelig slitsomt å forholde meg til de som to mennesker som plutselig var fremmede for hverandre. Alle problemer og hendelser måtte fortelles, beskrives og diskuteres på to hold – ofte ble de til at venner og venners foreldre ble brukt istedenfor, det var lettere.

Kanskje litt rotete skrevet, men i alle fall noen tanker fra den andre siden

[Gjest gjest1]

Hvis sønnen er 18 år er han jo så og si voksen.

Nesten voksen, men også i en alder da mange store spørsmål dukker opp: militærøvelse, studier, potensielle graviditeter hos kjærester, utagrende festing (som slottet ynder å kalle det). Selv om man er myndig er det fremdeles mange grunner til at foreldre bekymrer seg og ønsker å snakke sammen om barnet.