Bør jeg si noe til utslitt venninne?

[AnonymBruker]

Min venninne er alenemor med 2 barn. Hun er hele tiden utslitt, snakker i hauer for å skynde seg til poenget, masse digresjoner for å få med noe annet hun også har tenkt på. Hun har alle verv det går an å påta seg i skolesammenheng- klassekontakt i begge klasser, leder av fau, leder av 17 mai komite, oppmann på fotball- you name it! i tillegg til full jobb og alle disse vervene så studerer hun og trener masse.... Hun er bestandig stresset og bestandig sliten, hver gang hun er på bånn ( hver gang jeg ser henne) sier hun- " du må huske at jeg er alene om alt og må gjøre alt selv"

virker som en mani hun har, at hun må gjøre dette for å være en god mor. Hun har vært utbrent før og da tok det 2 år før hun kunne gå på jobb igjen og nå er hun i gang for fullt uten å tenke på hva dette kan gjøre med psyken hennes. Hun er vanskelig å snakke med siden hun aldri er tilstede i samtalen og er en forferdelig dårlig lytter. Jeg tror hun tar det som kritikk hvis jeg ber henne roe ned livet 15 hakk, men skal jeg bare holde kjeft å se på at hun går nedenom engang til? jeg synes synd på barna hennes som må ha en så stressede mamma som aldri har tid til annen enn verv meg her og der!

Anonymous poster hash: 6b436...98d

[HubroTuppa]

Hvis det er en god venninne så kan du si noe. At hun bør redusere litt på alt som gjør henne mer sliten. Høres ut som hun bare prøver å være super-mamma. Og det er ingen av oss. Kan være hun trenger en prat. Men du bør være veldig ydmyk. Og enda mer om du ikke har barn selv. Vær litt nysgjerrig på hvorfor hun gjør alt hun gjør. Spør om hun tror barna har godt av det slik det er. Altså sjekk ut om det er gjennomtenkt.

Å være alenemor må være utrolig krevende. Og i hvert fall hvis du føler du må gjøre alt (div verv) ved siden av det som følger ungene.

[Gjest Haaploes]

Hvis det er en god venninne så kan du si noe. At hun bør redusere litt på alt som gjør henne mer sliten. Høres ut som hun bare prøver å være super-mamma. Og det er ingen av oss. Kan være hun trenger en prat. Men du bør være veldig ydmyk. Og enda mer om du ikke har barn selv. Vær litt nysgjerrig på hvorfor hun gjør alt hun gjør. Spør om hun tror barna har godt av det slik det er. Altså sjekk ut om det er gjennomtenkt.

Å være alenemor må være utrolig krevende. Og i hvert fall hvis du føler du må gjøre alt (div verv) ved siden av det som følger ungene.

Dette. Kanskje du kan tilby deg være barnevakt en natt eller to også?

[AnonymBruker]

TS her.. Jeg spør om jeg skal være barnevakt stadig, men hun sier nei- hun vil ha tid med dem selv siden hun er så travel. Selv har jeg 3 barn og tar kun på meg ett verv pr år, er jeg klassekontakt i en av klassene er jeg ikke det i de 2 andre... Jeg er ikke alene men prioriterer veldig annerledes enn henne så vil jo ikke tråkke henne på føttene og at hun skal føle seg utilstrekkelig når hun egentlig tror hun gjlr det beste for seg og barna. Jeg ser det klart og tydelig at dette er ikke bra for noen av dem! I den grad hun har gode venninner er jeg nok en av hennes beste, men hun knytter seg ikke veldig til folk så hvor i linjen jeg er eksakt, kan sikkert endre seg. Hun kan raskt kritisere meg for å være egoistisk når vi heller drar på hytta enn å prioritere feks barnebursdager. At jeg må huske at barna bare er små engang osv.. Jeg prøver å forklare at vi er ski og hundefolk og prioriterer hverandre når vi har fri og at ikke barnebursdager styrer hvorvidt vi skal være aktive i helger. Vi er altså veldig ulike for hvordan vi ser på kvalitet av familie og tidsprioroteringer. Hennes måte hadde selvsagt vært greit om hun ikke ble så dønnsliten!

Jeg føler jeg må ta en prat med henne men er som sagt redd for å tråkke i salaten fordi vi er så ulike- i hennes verden er jeg egoistisk og hun en barmhjertig samaritaner..

Anonymous poster hash: 6b436...98d