Dilemma.. Bryte kontakt med egen mor?

[AnonymBruker]

Hei.

Skal prøve å avrunde historien litt.. Min mor har så lenge jeg kan huske vært alkoholiker. Hun blir stygg og ufordragelig når hun drikker...

Jeg flytta hjemmefra og til samboer for 5 år siden, nå er jeg hjemme igjen pga samlivsbrudd hos meg og han.

Jeg har ikke annet valg enn å bo hjemme for å komme på beina økonomisksett.. Men jeg holder på å klikke allerede!!

 

Hun kan fint gå edru en uke, men når hun da begynner på så holder hun også på i flere dager. Da blir ingenting gjort, hun spiser så vidt til og med. Hun bare ligger på sofaen, kjefter, gråter, sover.

 

Hun er verdenssnilleste når hun er edru, virkelig. Men når hun drikker blir hun et troll. Jeg ser det på henne etter kun en øl..  F.eks.. jeg hadde ei venninne på besøk og vi skulle ut på fest, vi hadde pynta oss og gjort oss klare. Så kommer mamma forbi, ser på meg og sier : Forresten, du ser ut som ei heks.

 

Venninna mi gapte jo bare, jeg sa bare takk.

 

Jeg er redd for hva som kommer til å skje dersom jeg kutter kontakten med henne, om hun rett og slett drikker seg i hjel...

Jeg er også redd hun kommer til å dø tidlig, kan man ikke det av alkoholisme?

Vet hun hadde magesår ei periode.

Hun fikk også epilepsianfall før, men hun har ikke det. Det kom ofte når hun hadde drukket lenge og prøvde å slutte.. Da bare falt hun om og frådet ut munnen! Får tabletter pga dette.

 

Hva ville dere gjort? Hun vil ikke innse at hun har et problem, hun NEKTER.

Jeg er glad i henne, men jeg er så sinnsykt irritert.....

Anonymous poster hash: a9a05...812

[AnonymBruker]

Jeg er 23, forresten.

 

TS

Anonymous poster hash: a9a05...812

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe svar på hva du burde gjøre, men jeg har også en forelder som er alkoholiker, faren min. Foreldrene mine splittet opp da jeg var ett år, og etter det har han flyttet litt frem og tilbake mellom min by og hjembyen sin, så jeg har ikke hatt like mye kontakt med han som du har hatt med moren din. Da jeg var tolv år og vi skulle ta bussen til hans by en sommer, ble han stupfull, så ille at politiet kom, og etter det har jeg tatt helt avstand fra han. I perioder ringer han både meg og mamma hver dag, men jeg svarer nesten aldri. Har møtt han ved fem anledninger siden. For noen år siden fikk han hjerneslag som følge av drikkingen, som har gjort at han så vidt går an å prate med. Han kan bomme på alderen min med flere år, husker aldri navnet på kjæresten min gjennom to år (som han også har truffet), og det spekuleres i hvem som dør først av moren hans på 95 og han, som er så dårlig fysisk at han må bruke rulator... Jeg syns det er så trist at jeg ikke fikk snakket ordentlig med han i voksen alder (er 20), så det er vel egentlig det eneste jeg kan råde deg til. Å sette pris på henne mens det fortsatt går an å prate med henne.

Klem til deg <3

Anonymous poster hash: c01c6...616

[AnonymBruker]

Det verste du kan gjøre er ihvertfall å tro at hun kan forandre seg. Så lenge hun ikke innser problemet sitt selv og virkelig ønsker en livstilsendring, fører det bare til skuffelser.

Anonymous poster hash: c01c6...616

[CMHuser]

Det ligger en ganske lang og komplisert historie bak dette jeg nå skal fortelle, så skal prøve å korte det inn litt. Jeg ble påkjørt i 2008, scooter vs varebil. Dette endte ikke godt for meg. Jeg fikk hjerneslag, hjerneblødning, kompliserte brudd all over the place, lå i koma i tre måneder. Veien tilbake har vært hard og holder fortsatt på i det uendelige, men mammaen min ville ha meg hjem når jeg var frisk nok etter ett halvt år på sykehus. Jeg skulle egentlig bo på ett sykehjem sammen med gamlingene, men mamma ville ikke dette. Jeg skulle hjem, så fikk ho heller kjøre meg på trening. Dette innebar da at ho måtte ta vare på en voksen baby, om du kan si det slik. Ho måtte skifte bleie på meg, mate meg, alt du gjør med en liten baby. Jeg var 18 år da. Vi fikk ett veldig tett og nært forhold, og ho har stått meg nær i absolutt alt av vanskligheter. Stefaren min var det litt verre med. Vi nærmest hata hverandre, da jeg jo også var en baby psykisk. Jeg kom i trass alderen jeg og. Tror vi kranglet hver eneste dag. Og når jeg da var såpass frisk at jeg kunne flytte ut og hadde råd til en leilighet, flyttet jeg ut. Ting var fortsatt ikke på gli med stefaren min, men mamma kunne komme. Da klaget jo stefar livet ut av seg til mamma, og mamma ble dratt i begge retninger. Jeg har flyttet litt rundt omkring i landet, noe mamma ikke likte, men støttet meg i. Men stefar la alltid hinder i veien for at vi jeg og mamma skulle ha det bra sammen, og når mamma da prøvde å forklare hans side og versjon til meg, sa jeg etterhvert at greit, gjør det du, men dette orker jeg ikke mer. I 2013 møtte hun samboeren min da jeg hadde kranglet med mormor og skulle levere bunaden min der i rent sinne, nå gadd jeg ikke mer. Mamma fikk dog lurt meg med inn, vi pratet og ordnet opp i mye, selvom stefar fortsatt var der, og han hører du. Vi dro hjem igjen, og jeg hadde en litt bedre følelse da. Så kommer vi til september. Mamma, stefar og søstra mi var i Tyrkia da. Jeg ser at telefonen ringer, det var stefar. "Hallo?" "HALLO! HVORFOR TOK DU IKKE TELEFONEN I STAD?????" "Jeg har ikke sett at det har ringt før nå.." "MAMMA HAR FÅTT SLAG OG DET ER VELDIG ALVORLIG, HO HAR BARE 20% SJANSE FOR Å OVERLEVE!!!" Jeg ble litt satt ut der og da, tenkte "Skal vi oppleve dette IGJEN?" Men vi dro da ned dit sammen med tante og mormor, som forøvrig "hata" stefar like mye som meg, og vi klarte alle å endre oss. Vi var enig om at vi alle måtte endre oss og stå sammen for å støtte mamma på samme måte de gjorde for meg. Vi ble venner igjen. Sykehuset sa også at ho hadde blitt litt bedre. Men etter ett par dager kommer det en lege til oss. Engelsk var ikke hennes sterkeste side, men vi forsto alle hva ho sa. Blodpropp i nakken. "She is braindead" Du aner ikke hva det gjorde med meg. Med oss. Jeg ble fysisk dårlig, og har vel egentlig ikke kommet meg helt opp igjen, nå to år senere. Det er det verste jeg har vært med på. Vi ble alle i tillegg uvenner igjen. Og jeg satt igjen med tanken "Hvorfor lot jeg stefar ødelegge forholdet mellom oss? Hvorfor lot jeg meg påvirke sånn? Hvorfor var jeg ikke mer med mamma, ho var jo den snille og uskyldige oppi dette!" Ja, det er garantert vanlig å tenke slik. Men dette kom veldig uventet på alle sammen. Og når jeg da har den bakgrunnen ifht ulykken som jeg har, var dette veldig tungt for meg. For alle sammen.

 

Så jeg tenker litt slik at hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke brutt kontakten. Du kan minske den, gjøre det slik at du forholder deg til henne på en måte som er komfortabel for deg, men bryt ikke kontakten med henne. Du vil føle deg som verdens verste, skulle noe lignende jeg har opplevd skje deg. Ja, det er surt å stå i det når drittslenginga er som verst, derfor jeg sier du må forholde deg til henne på en måte som funker for deg! Det er opp til deg, men jeg hadde i allefall ikke brutt kontakten, bare minsket den

[AnonymBruker]

Jeg synes du burde snakke med en psykolog eller psykiatrisk sykepleier for å få hjelp til å sortere tankene.

Anonymous poster hash: c9c8c...2df

[Leonora8]

Enig med bruker over her. Du burde få hjelp, prate med noen profesjonelle.

Jeg har selv en alkoholiker til far, og jeg er like ganmel som deg. Faren min har heldigvis aldri vært slem, men opplevd opp til tre ganger at han har vært så full at han har spurt hvem jeg var, og hva jeg gjorde i huset hans. Jeg har kledd av han og lagt han i seng utallige ganger. Samt vært på flere sydenturer med han da jeg var under 13 år hvor han har vært så full at vi nesten har blitt kastet ut av både fly og hotel. Jeg turte aldri å si noe til moren min da jeg var yngere, fordi jeg var redd for at jeg ikke skulle få ha samvær med han lengere. Husker fortsatt den dag i dag hvordan han drakk rødvin og "voksenbrus" fra kaffekopper for å skule drikkingen. Og hvordan folk stirret på bussen da han stinket av alkohol og snøvlet da han skulle levere meg tilbake til mamma etter en helg hos han fordi han var for full til å kjøre bil.

Selvfølgelig er du glad i mamman din, men jeg råder deg til å flytte ut. Har du en venninne du kan få bo hos? Dessverre er det slik med alkoholikere at det ikke er noe vits i å tvinge på den hjelp. Det er en jævlig sykdom og dessverre så er mange i fornektelse og for flau over sykdommen til å få hjelp.

Selvom jeg aldri hadde vært den personen jeg er i dag om jeg ikke hadde opplevd dette angrer jeg på at jeg aldri pratet med noen om mine følelser da jeg var yngre rundt pappas alkoholisme.

[AnonymBruker]

[quote name="CMHuser" post="17107390" timestamp="

Og jeg satt igjen med tanken "Hvorfor lot jeg stefar ødelegge forholdet mellom oss? Hvorfor lot jeg meg påvirke sånn? Hvorfor var jeg ikke mer med mamma, ho var jo den snille og uskyldige oppi dette!" Ja, det er garantert vanlig å tenke slik. Men dette kom veldig uventet på alle sammen. Og når jeg da har den bakgrunnen ifht ulykken som jeg har, var dette veldig tungt for meg. For alle sammen.

Så jeg tenker litt slik at hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke brutt kontakten. Du kan minske den, gjøre det slik at du forholder deg til henne på en måte som er komfortabel for deg, men bryt ikke kontakten med henne. Du vil føle deg som verdens verste, skulle noe lignende jeg har opplevd skje deg. Ja, det er surt å stå i det når drittslenginga er som verst, derfor jeg sier du må forholde deg til henne på en måte som funker for deg! Det er opp til deg, men jeg hadde i allefall ikke brutt kontakten, bare minsket den

[AnonymBruker]

Takk for svar, folkens. Jeg kommer ikke til å kutte kontakten, jeg klarer ikke leve med den dårlige samvittigheten om noe skulle skje...

 

Men... Hva skal til for å få henne tvangsinnlagt? Eller er det rett og slett for sent?
Skal jeg bare la henne leve sitt alkoholiserte liv?

 I skrivende øyeblikk ligger hun dritings på sofaen å gråter som bare pokkern.

Var noen på besøk her isted, å da sier hun bare "**** er så slem, hun er bare sur hele tiden"

Altså meg.. Hun slenger så mye dritt!!
Når hun blir edru vil hun ikke snakke om dette.. Hva f skal jeg gjøre, føler jo jeg har et ansvar her, jeg er jo den eneste hun har!....

Når hun prøver å overbevise meg om at hun ikke har alkoholproblemer vil jeg bare spørre henne om hun virkelig mener det ikke er et problem når jeg som 13åring må ringe ambulansen flere ganger fordi hun er så full at hun ikke klarer noe og jeg er livredd????

 

Hva skal til for å få henne til å forstå?

Anonymous poster hash: a9a05...812

[Ferny]

Har en nær venninne som har en far som er alkoholiker, så kan bare snakke ut fra det jeg vet om deres relasjon. Men når faren er i en dårlig periode, så smitter det veldig over på hun. Om jeg treffer hun en dag han har drukket, så kan hun være så lei seg at hun gråter. Hun sier selv at hun føler hun må være mye hjemmom når hun har mulighet, for liksom å passe på. Samtidig sier hun selv at hun har det best når hun trekker seg unna familien i perioder (tidvis er hun borte over tid pga. jobb). Jeg for min del tenker at det ikke er hennes jobb å gjøre faren frisk... det er noe han må ønske og ta initiativ til selv. Som venninne skulle jeg ønske hun tok mer hensyn til egne behov - hun har bekymret seg syk i perioder selv, gått til psykolog og hele pakken.

Jeg mener virkelig at du ikke bør bo hjemme.