Singel i fire år... på vei inn i forhold, får klaus!!!!

[Gjest Anonymous]

De siste fire årene har jeg vært singel. Det etter å ha hatt to lange forhold, et på 6, og et på nesten 3 år. Jeg er nå 30. Jeg har så klart datet endel menn, men ikke vært klar for noe mer/møtt den rette. Så, her i vår, ble jeg kjent med en kollega av en venninne av meg. Vi fant tonen, men på et "venne"-nivå, og fant på mye sammen. Så, en kveld da vi satt hos og drakk litt vin, begynte vi å kysse, og siden da har ballen bare "rullet" videre, og vi er nå allment kjent som et par.

Men, innimellom får jeg litt klaustrofobi... selv om vi er flinke til å gjøre mye; ut og spise, kino, feste, båttur, fjelltur, så føler jeg avogtil savn etter singel-tilværelsen - gjøre akkurat som jeg ville, sitte på fjasete jenteforspiel og dolle oss opp før vi dro på byen, kunne synke sammen på sofaen uten hensyn til andre..Har en veldig bra utseende, og nyter menns komplimenter og jaktingen etter meg.. Det har nesten blitt en vane å være singel.Likevel; vet jo at ikke vil leve singel resten av livet?? har jo savnet en kjæreste, og har nå møtt en mann som er fantastisk?

Skal jeg ta dette opp med ham? Skal jeg si at jeg må ha litt tid for meg selv, eller er det bare "vane" fra singeltiden som gjør at jeg føler det sånn??

[Lovvi]

Mulig du sitter igjen med etterdønningene fra singeltilværelsen. Men spør deg selv om du er ordentlig forelska i denne mannen. E det han du vil ha? Kan du tenke deg å bli gammel med denne mannen?

Du sier du savner singeltilværelsen.....vel, det å dolle seg opp, få komplimenter og dumpe ned på sofaen uten noen andre enn deg selv å tenke på, er forttsatt like "lov" som kjæreste.........Et forhold skal og bør ikke være noe sombegtenser deg, det skal berike deg- på en positiv måte. Sørg for å få litt alenetid. Sørg for at du av og til rekker å kjenne at du savner denne mannen.

Syns du er heldig, jeg! Jeg sulle gitt mye for å føle meg forelsket, og kjenne at noen er forelsket i meg..............

Lykke til, hva enn du gjør!

[Gjest Anonymous]

Savner ham.. jo, hadde nettopp tre uker ferie, og savnet ham til tider så det gjorde vondt i kroppen! Merker jeg føler mer og mer for hver dag som går, men vet ikke om jeg kjenner ham godt nok/kjenner forholdet godt nok til å vite at jeg vil dele livet med ham, når vet en noe sånt forresten?? Livet....det er er lenge det!!

[Gjest Poirot]

Tid alene er viktig.

Selv har jeg samboer, men jeg fjaser rundt med venninder og drar på jenteturer allikevel. Og det setter jeg pris på.

[Solskinnsbolla]

er nok vanlig å få klaus uansett...det er nok litt slik i begynnelsen til man blir vant til det. litt etterdønninger fra singletilværeslen som noen sa...men om det ikke avtar i det hele tatt, er han ikke "den rette"...ta det med ro...du kan jo si at du vil ta det med ro i begynnelsen...ikke noe galt i det, tror jeg.

[Melissa Gioberti]

Det å gå fra status single til par- og fra par til single- er vel alltid en omstilling.

Det tar tid å venne seg til tanken.

Uansett hvilke valg man tar om å leve alene, få barn, bli sammen med noen osv..så må man vel forsake noe- men ikke alt.

Man vinner mye på valgene man tar, samtidig er det alltid noen ulemper.

Det er livet det!

[BayliZ]

Jeg er som du selv beskriver deg, det som fungerer best for meg er å ikke ha for dårlig tid med det nye forholdet.

Og hvis du klarer, ikke analyser absolutt alt. da blir du bare mer forvirret og så fryktelig sliten.

Så får du nesten la ting gå litt av seg selv, slik at du får tid til å føle deg vel oppi alt det nye.

Lykke til

[Gjest Liljedugg]

Lytt til magefølelsen din... (lett å si...)

Dere trenger vel ikke flytte sammen selv om dere er kjærester? Overskrifta du brukte sa en del, og jeg tror jeg ville stolt på magefølelsen...