I fødselspermisjon, gravid på nytt og bor i en annen kant av landet enn jobben

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg er i fødselspermisjon og er nå blitt gravid igjen. Jeg har full stilling i kommunen, og mannen har fått ny jobb i en annen kant av landet 3 timer unna der vi har våres faste stillinger. Vi valgte dermed å flytte nå som jeg er i permisjon slik at han får jobbe i sin nye jobb, og vi kan være sammen som en familie.

 

Mitt spørsmål er som følger: Min permisjon er jo ferdig nå til våren, mens ny termin er til høsten igjen. Ser for meg at det blir vanskelig å pendle frem og tilbake for å jobbe der med en liten unge som ikke går i barnehagen og hva hvis formen er helt på bånn?? Veit at jeg evt har rett på sykepenger/svangerskapspenger etter fødselspermisjon da dette tells som innektsgivende, men hvordan vil arbeidsgiver stille seg til det at jeg bor så langt unna og evt blir sykemeldt og ikke kan jobbe like mye?? Kan de tvinge meg til å si opp stillingen? Eller spiller det ikke noen rolle hvor i landet man får sykemelding fra? Vi har jo bostedsadressen vår her også, så nav og kommunen vil jo se at vi har flytta til en annen kant av landet. Føler liksom at det høres veldig ulovlig ut? I verste fall må vi jo ta abort, selv om jeg ikke ønsker det i det hele tatt.

 

Det skal også sies at jeg ikke ønsker å sykemeldes, men jeg må forhøre meg for alle mulige utfall som kan oppstå og hvilken rettigheter jeg har. Det er også vanskelig for meg å få en ny jobb her vi er bosatt nå med min utdannelse...

 

Anonymous poster hash: 5438e...958

[AnonymBruker]

Hva var planen om du ikke hadde blitt gravid? Skulle du da pendle med en liten ettåring?

Anonymous poster hash: f53c1...70b

[AnonymBruker]

Du kan selvfølgelig ikke sykemeldes eller får svangerskapspenger fordi du ikke gidder å jobbe! Dette er en situasjon du selv har satt deg i, hva hadde du gjort dersom du ikke var gravid? Hvordan skulle dere løst hverdagen da?

Anonymous poster hash: cc30c...5d4

[AnonymBruker]

Om vi ikke hadde blitt gravide var planen å flytte tilbake, men nå kan gubben ha drømmejobben sin i ett år til mens jeg er i fødselspermisjon.

Anonymous poster hash: 5438e...958

[AnonymBruker]

Og planen var å bruke min ferie og ulønnet permisjon frem til barnehagestart. Jeg får vell ingen permisjonspenger dersom jeg går ulønnet frem til høsten igjen? Hva hvis bekkenplagene kommer igjen som gjør at jeg ikke kan jobbe? Jeg veit jo ikke hvordan formen min er på forhånd!!! Det er jo derfor jeg spør for å få litt innblikk i rettighetene mine!

Anonymous poster hash: 5438e...958

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden har du frivillig satt deg selv i en slik situasjon ??

Anonymous poster hash: d8545...106

[maloone]

Jeg er ikke ute etter å få skyllebøtter fra sure mødre, jeg er ute etter noen rettslige svar på spørsmålene jeg stiller, men skjønner at det ikke er kompetente folk som sitter å svarer.

[Marimba]

 

Hei!

 

Jeg er i fødselspermisjon og er nå blitt gravid igjen. Jeg har full stilling i kommunen, og mannen har fått ny jobb i en annen kant av landet 3 timer unna der vi har våres faste stillinger. Vi valgte dermed å flytte nå som jeg er i permisjon slik at han får jobbe i sin nye jobb, og vi kan være sammen som en familie.

 

Mitt spørsmål er som følger: Min permisjon er jo ferdig nå til våren, mens ny termin er til høsten igjen. Ser for meg at det blir vanskelig å pendle frem og tilbake for å jobbe der med en liten unge som ikke går i barnehagen og hva hvis formen er helt på bånn?? Veit at jeg evt har rett på sykepenger/svangerskapspenger etter fødselspermisjon da dette tells som innektsgivende, men hvordan vil arbeidsgiver stille seg til det at jeg bor så langt unna og evt blir sykemeldt og ikke kan jobbe like mye?? Kan de tvinge meg til å si opp stillingen? Eller spiller det ikke noen rolle hvor i landet man får sykemelding fra? Vi har jo bostedsadressen vår her også, så nav og kommunen vil jo se at vi har flytta til en annen kant av landet. Føler liksom at det høres veldig ulovlig ut? I verste fall må vi jo ta abort, selv om jeg ikke ønsker det i det hele tatt.

 

Det skal også sies at jeg ikke ønsker å sykemeldes, men jeg må forhøre meg for alle mulige utfall som kan oppstå og hvilken rettigheter jeg har. Det er også vanskelig for meg å få en ny jobb her vi er bosatt nå med min utdannelse...

 

Anonymous poster hash: 5438e...958

 

 

Altså, blir du syk og ikke kan jobbe pga svangerskap, så skal du vel få sykemelding eller svangerskapspenger ja, og jeg kan ikke tenke meg at hvor du bor i landet skal ha noe å si for dette. 

 

Når det er sagt, så synes jeg du setter deg selv i en presset situasjon med tanke på pendlinga og alt, som faktisk kanskje kan føre til at du blir syk (spesielt når du er i en litt ekstra sårbar situasjon som gravid), og dermed sykemeldt. Dette kunne kanskje vært unngått om du tok mer hensyn til deg selv og babyen i magen din og la opp til en livssituasjon uten det ekstra presset. Og å selvpåføre seg og en baby en sånn situasjon, synes jeg er uærlig gjort. 

 

(Edit. siden flere tror jeg antyder abort i dette innlegget, så tenkte jeg å fremheve at det ikke var det jeg tenkte på. Jeg tenkte at en bedre løsning kanskje var at hun ikke satte seg i den pressede situasjonen med pendling og alt, ved å heller flytte tilbake til jobben sin med mannen og baby). 

Endret 24. september 2015 av Marimba

[AnonymBruker]

Dette har jeg gjort. Måtte bo borte fra mannen og sønnen vår i en periode på 4 måneder før jeg skulle ut i ny permisjon. Ikke det morsomste jeg har gjort, men jeg var hjemme hver helg og det var bare for en periode. Sa selvfølgelig opp jobben i den andre permisjonen, og begynte jakten på ny jobb på det nye hjemstedet mens jeg var i permisjon.

Anonymous poster hash: d9157...7d9

[Poserose]

Du har nok rett på sykemelding, men å basere fremtidsplanene på å bli syk er jo ikke akkurat greit. Det vil jo også mildt sagt virke suspekt for kollegene dine om du bli sykemeldt når du bor så langt unna, veldig beleilig. Lovlig går det nok helt fint, og siden du jobber i kommunen kan de ikke si deg opp. Det er kanskje til og med like greit at du bare blir borte hele perioden så en vikar kan ta alt, og ikke splitte det opp med et par måneder så de må finne ny vikar. 

 

Hva med å skaffe hybel i byen hvor du jobber? Og prøve å få til hjemmekontor en dag i uka? 

[AnonymBruker]

 

Dette har jeg gjort. Måtte bo borte fra mannen og sønnen vår i en periode på 4 måneder før jeg skulle ut i ny permisjon. Ikke det morsomste jeg har gjort, men jeg var hjemme hver helg og det var bare for en periode. Sa selvfølgelig opp jobben i den andre permisjonen, og begynte jakten på ny jobb på det nye hjemstedet mens jeg var i permisjon.

Anonymous poster hash: d9157...7d9

 

Ok. Er nok noe slik jeg ser for meg å gjøre også. Men var mannen din hjemme i permisjon med ungen mens du var på jobb? Jeg kan evt bo hos svigers da jeg må jobbe.

Anonymous poster hash: 5438e...958

[AnonymBruker]

Du har nok rett på sykemelding, men å basere fremtidsplanene på å bli syk er jo ikke akkurat greit. Det vil jo også mildt sagt virke suspekt for kollegene dine om du bli sykemeldt når du bor så langt unna, veldig beleilig. Lovlig går det nok helt fint, og siden du jobber i kommunen kan de ikke si deg opp. Det er kanskje til og med like greit at du bare blir borte hele perioden så en vikar kan ta alt, og ikke splitte det opp med et par måneder så de må finne ny vikar. 

 

Hva med å skaffe hybel i byen hvor du jobber? Og prøve å få til hjemmekontor en dag i uka? 

Jeg har aldri sagt at jeg baserer fremtidsplanene for å bli syk, men hvis du har vært gravid før så bør du vite at formen er noe man aldri vet noe om dessverre. Jeg hadde et fint svangerskap sist, men kunne ikke jobbe fullt grunnet svært dårlig tilrettelegging og fare for spontanabort. Svigers bor i samme kommune hvor jeg har jobb, så jeg kan evt bo hos dem imens.

Anonymous poster hash: 5438e...958

[AnonymBruker]

Altså, blir du syk og ikke kan jobbe pga svangerskap, så skal du vel få sykemelding eller svangerskapspenger ja, og jeg kan ikke tenke meg at hvor du bor i landet skal ha noe å si for dette. 

 

Når det er sagt, så synes jeg du setter deg selv i en presset situasjon med tanke på pendlinga og alt, som faktisk kanskje kan føre til at du blir syk (spesielt når du er i en litt ekstra sårbar situasjon som gravid), og dermed sykemeldt. Dette kunne kanskje vært unngått om du tok mer hensyn til deg selv og babyen i magen din og la opp til en livssituasjon uten det ekstra presset. Og å selvpåføre seg og en baby en sånn situasjon, synes jeg er uærlig gjort. 

Uærlig gjort å få barn faktisk. Takk for den. Jeg vil helst ikke ta abort, da jeg er imot dette. (Dessverre) holdt ikke prevensjonen denne gangen. pass deg for hva du sier til andre, neste gang kan det være deg som er i en vanskelig situasjon..

Anonymous poster hash: 5438e...958

[Marimba]

 

Uærlig gjort å få barn faktisk. Takk for den. Jeg vil helst ikke ta abort, da jeg er imot dette. (Dessverre) holdt ikke prevensjonen denne gangen. pass deg for hva du sier til andre, neste gang kan det være deg som er i en vanskelig situasjon..

Anonymous poster hash: 5438e...958

 

 

Ikke uærlig å få barn, men uærlig å sette seg i en så presset situasjon, med vilje, at det antagelig kommer til å kommer til å føre til sykemelding, spesielt når kanskje det beste for både mor og barn ville vært at situasjonen ble unngått. 

 

Er virkelig drømmejobben til mannen verdt mer enn et stabilt liv for deg og babyen i magen din? 

 

(edit* og når jeg mener den pressede situasjonen, så tenker jeg ikke på graviditeten, jeg tenker på pendlinga) 

Endret 24. september 2015 av Marimba

[AnonymBruker]

Ikke uærlig å få barn, men uærlig å sette seg i en så presset situasjon, med vilje, at det antagelig kommer til å kommer til å føre til sykemelding, spesielt når kanskje det beste for både mor og barn ville vært at situasjonen ble unngått. 

 

Er virkelig drømmejobben til mannen verdt mer enn et stabilt liv for deg og babyen i magen din? 

Ja, men så er ikke jeg den første i verden som får to tette barn heller. Mange i min omgangskrets som har tette barn, men ikke fullt så tette.

 

Da må han si opp jobben og gå arbeidsledig, ikke flust av jobber til han ute på markedet dessverre :/

Anonymous poster hash: 5438e...958

[AnonymBruker]

 

Uærlig gjort å få barn faktisk. Takk for den. Jeg vil helst ikke ta abort, da jeg er imot dette. (Dessverre) holdt ikke prevensjonen denne gangen. pass deg for hva du sier til andre, neste gang kan det være deg som er i en vanskelig situasjon..

Anonymous poster hash: 5438e...958

 

 

Jojo, men Poserose har jo faktisk rett i at dette høres ganske kalkulert og suspekt ut. Ikke minst når du nevner sykemelding som mulig inntektsgrunnlag til neste permisjon. Selv om du sier at du "ikke ønsker å sykemeldes" tror jeg folk kommer til å få inntrykk av nettopp det, dessverre.

 

Du får få deg hybel eller bo hos svigerforeldrene dine og jobbe ut oppsigelsestiden? Det er jo ikke noe annet å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 47792...f28

[Poserose]

Altså, blir du syk og ikke kan jobbe pga svangerskap, så skal du vel få sykemelding eller svangerskapspenger ja, og jeg kan ikke tenke meg at hvor du bor i landet skal ha noe å si for dette. 

 

Når det er sagt, så synes jeg du setter deg selv i en presset situasjon med tanke på pendlinga og alt, som faktisk kanskje kan føre til at du blir syk (spesielt når du er i en litt ekstra sårbar situasjon som gravid), og dermed sykemeldt. Dette kunne kanskje vært unngått om du tok mer hensyn til deg selv og babyen i magen din og la opp til en livssituasjon uten det ekstra presset. Og å selvpåføre seg og en baby en sånn situasjon, synes jeg er uærlig gjort. 

 

Norge trenger alle barna vi kan få! Og alle ansetter mennesker. Greia med mennesker er at det skjer uforutsette ting, noe sjefene visste før de ansatte mennesket. Folk blir gravide på prevensjon hele tiden og det er ganske urimelig å kreve abort. 

 

 

Jeg har aldri sagt at jeg baserer fremtidsplanene for å bli syk, men hvis du har vært gravid før så bør du vite at formen er noe man aldri vet noe om dessverre. Jeg hadde et fint svangerskap sist, men kunne ikke jobbe fullt grunnet svært dårlig tilrettelegging og fare for spontanabort. Svigers bor i samme kommune hvor jeg har jobb, så jeg kan evt bo hos dem imens.

Anonymous poster hash: 5438e...958

 

Da forsto jeg deg feil Har blitt skada av KG Tenker at det ikke har noe å si hvor i landet du bor om du blir sykemeldt. Du kan ikke bli tvunget til å si opp jobben din på grunn av graviditet i all fall! 

[Marimba]

Da tenker jeg at den beste løsningen er at du prøver å gjøre dette så stabilt som mulig for deg selv, og flytter tilbake aleine (hybel eller svigerforeldre eller ja) og virkelig gjør alt det du kan for å ha et fint svangerskap på den andre siden av landet fra mannen din (selv om du selvfølgelig kan dra over å besøke han). Og skulle du være en av dem som får et tungt svangerskap med bekkenløsning og det som er, så prøver du å jobbe (delvis sykemelding) så mye som det er bra for både deg og babyen. Er det eneste som er forsvarlig full sykemelding eller svangerskapspenger, skal du selvfølgelig benytte deg av dette (og først da synes jeg at det ikke er uærlig om du drar tilbake og bor fullt sammen med mannen din igjen).

 

Var du forresten mye sykemeldt eller hadde svangerskapspenger i ditt forrige svangerskap, siden du tenker så mye på dette? 

[Marimba]

Norge trenger alle barna vi kan få! Og alle ansetter mennesker. Greia med mennesker er at det skjer uforutsette ting, noe sjefene visste før de ansatte mennesket. Folk blir gravide på prevensjon hele tiden og det er ganske urimelig å kreve abort. 

 

Da forsto jeg deg feil Har blitt skada av KG Tenker at det ikke har noe å si hvor i landet du bor om du blir sykemeldt. Du kan ikke bli tvunget til å si opp jobben din på grunn av graviditet i all fall! 

 

Hvor har jeg krevd abort? 

[AnonymBruker]

 

Ok. Er nok noe slik jeg ser for meg å gjøre også. Men var mannen din hjemme i permisjon med ungen mens du var på jobb? Jeg kan evt bo hos svigers da jeg må jobbe.

Anonymous poster hash: 5438e...958

 

Mannen brukte permisjonen på å jobbe redusert i hele perioden vi bodde fra hverandre, slik at sønnen vår kunne få begynne kun tre dager i uken i barnehagen.. Det var en skikkelig fin tid for dem, som knyttet dem godt sammen. Men en tilsvarende tøff tid for meg, som måtte være mye borte fra en liten gutt. Men det er jo glemt nå. Nå er han skolegutt og husker selvfølgelig ikke noe av denne perioden da han var liten.

Anonymous poster hash: d9157...7d9