En hyllest til steforeldre !

[AnonymBruker]

bra vi motiverer og inspirerer! Ta vare på mennene deres for å ikke ende opp som oss!

Jeg kan ikke si at jeg har drømt om et sånt liv, med 4 barn som jeg er stemor til og 2 som er mine. Men hadde jeg noe valg når mannen min( som jeg tok vare på) forelsket seg i en annen og ville skilles. Jo, jeg kunne låse han i kjelleren, men det hadde ikke vært det samme.

Det finnes ingen garanti for at forhold skal vare livet ut selv om man ønsker det.

Ja, livet mitt er til tider kaotisk, vi krangler, roper, synger og ler. Og min familie er det viktigste for meg... det er ingenting som er mer fargerikt, følelseladet, lærerikt som lappeteppe familier. Der må man legge egoisme på siden( av og til ufrivilig), strekke seg mye lenger for å beholde gnisten og romantikken, lære å svelge gigantiske kameler, lære å balansere, trylle og kontrollere følelsene sine. Leve også uten å klage høyt og bite sammen når det koker over. Derfor skriver vi på kvinneguiden! For å lufte tankene.

Vi må kjempe hver dag for at alle skal være fornøyd og at alt skal gå rundt. Vi må lære å tvinge frem det falske smilet når stebarnet ser på oss selv om vi drukner og har det vanskelig. Livet vårt handler om grenser, respekt og forståelse. Vi er nødt til å forstå alt og alle. At barna tar og føler på ting, at barna har en mor som har Big Brother rolle og hvis man gjør noe feil trykker Big på den røde knappen, at far er sliten og trenger hjelp, at man er omsorgsperson med begrensete rettigheter. I tilleg må man ta vare på forholdet, ta vare på sine egne barn, ha doktorgrad i rettferdighet, lage rom for at far skal ha egen tid med sine barn og samtidig være en stor familie. Og vi MÅ bli glad i disse små for at alt skal fungere.

Ikke alle som kan være steforeldre!

Ingen vurderer forholdet sitt så ofte som steforeldre. Ikke pga vi er lei,men pga vi er redd for å ende opp som aleneforeldre igjen. Derfor er vi så opptatt å få alenetiden med mannen, for at ungene skal være fornøyd og derfor sitter vi om kveldene og passer på barna mens den andre parten er med venner, jobbreise... Vi sier ikke ting høyt pga vi er redd for å miste alt. Det høres kanskje litt despo ut, men jeg vet at mange skal kjenne seg igjen.

Gud hvor mange ganger har jeg vært på bunn og hatet mannen min. Vært missførnoyd og skuffet og følte meg urettferdig behandlet, truet for at jeg skal flytte ut og ventet på hans reaksjon. Og hvor mange netter satt vi og gråt pga alt var komplisert men vi nektet å gi opp pga vi er så glad i hverandre.

Derfor vil jeg vise støtte til alle dere der ute som blir kritisert,henges ut som ufølsome, slemme, bitchy og egoistiske. Hold ut

Anonymous poster hash: 6f05c...b37

[AnonymBruker]

Det du egentlig sier er at det er skikkelig synd på stemødre fordi de må utslette seg selv i håp om å beholde en mann, samme hvor mye jobb det er? Fordi de er redd for å bli alene igjen? 

 

Kan jeg da spørre, hva er galt med å være alene? Hva er galt med å være den eneste voksne i en familie, med barn? Hvorfor er dere så desperate etter å bo sammen med en mann at dere finner dere i slik oppførsel? Det er jo ingen som har bedt dere om det. 

 

Jeg kunne lett vært i samme situasjon jeg, men bor alene med barna på tiende året. Ser ikke hvorfor jeg skulle gi meg selv så himla mange problemer bare for å slippe å være alene! Så hva er grunnen? Dere har virkelig ikke mye å klage på når dere selv velger alt dette styret for å ikke miste mannen.

 

Kunne dere ikke valgt bedre menn? Som klarte å styre sin familie selv, og som så deg som en likeverdig partner, istedet for husmor og barnepasser? 

Anonymous poster hash: e84f2...b9b

[AnonymBruker]

Takk ❤️

Anonymous poster hash: 62a75...c65

[AnonymBruker]

 

Det du egentlig sier er at det er skikkelig synd på stemødre fordi de må utslette seg selv i håp om å beholde en mann, samme hvor mye jobb det er? Fordi de er redd for å bli alene igjen? 

 

Kan jeg da spørre, hva er galt med å være alene? Hva er galt med å være den eneste voksne i en familie, med barn? Hvorfor er dere så desperate etter å bo sammen med en mann at dere finner dere i slik oppførsel? Det er jo ingen som har bedt dere om det. 

 

Jeg kunne lett vært i samme situasjon jeg, men bor alene med barna på tiende året. Ser ikke hvorfor jeg skulle gi meg selv så himla mange problemer bare for å slippe å være alene! Så hva er grunnen? Dere har virkelig ikke mye å klage på når dere selv velger alt dette styret for å ikke miste mannen.

 

Kunne dere ikke valgt bedre menn? Som klarte å styre sin familie selv, og som så deg som en likeverdig partner, istedet for husmor og barnepasser? 

Anonymous poster hash: e84f2...b9b

 

Ingenting galt med å være alenemor. Her skrev jeg hvordan er det å være steforelder.

Anonymous poster hash: 6f05c...b37

[AnonymBruker]

 

Ingenting galt med å være alenemor. Her skrev jeg hvordan er det å være steforelder.

Anonymous poster hash: 6f05c...b37

 

 

Og du forklarer all frustrasjon med at dere er redde for å miste mannen og bli alene igjen. Ergo kommer frustrasjon og at dere stiller som hushjelp og barnevakt fordi det tydelig er veldig ille å være alene. Hvorfor denne tankegangen? Hvorfor er det bedre å sitte og tåle alt mulig enn å bo for seg selv og lage sin egen lille familie?

Anonymous poster hash: e84f2...b9b

[Gjest Blomsterert]

bra vi motiverer og inspirerer! Ta vare på mennene deres for å ikke ende opp som oss!

Jeg kan ikke si at jeg har drømt om et sånt liv, med 4 barn som jeg er stemor til og 2 som er mine. Men hadde jeg noe valg når mannen min( som jeg tok vare på) forelsket seg i en annen og ville skilles. Jo, jeg kunne låse han i kjelleren, men det hadde ikke vært det samme.

Det finnes ingen garanti for at forhold skal vare livet ut selv om man ønsker det.

Ja, livet mitt er til tider kaotisk, vi krangler, roper, synger og ler. Og min familie er det viktigste for meg... det er ingenting som er mer fargerikt, følelseladet, lærerikt som lappeteppe familier. Der må man legge egoisme på siden( av og til ufrivilig), strekke seg mye lenger for å beholde gnisten og romantikken, lære å svelge gigantiske kameler, lære å balansere, trylle og kontrollere følelsene sine. Leve også uten å klage høyt og bite sammen når det koker over. Derfor skriver vi på kvinneguiden! For å lufte tankene.

Vi må kjempe hver dag for at alle skal være fornøyd og at alt skal gå rundt. Vi må lære å tvinge frem det falske smilet når stebarnet ser på oss selv om vi drukner og har det vanskelig. Livet vårt handler om grenser, respekt og forståelse. Vi er nødt til å forstå alt og alle. At barna tar og føler på ting, at barna har en mor som har Big Brother rolle og hvis man gjør noe feil trykker Big på den røde knappen, at far er sliten og trenger hjelp, at man er omsorgsperson med begrensete rettigheter. I tilleg må man ta vare på forholdet, ta vare på sine egne barn, ha doktorgrad i rettferdighet, lage rom for at far skal ha egen tid med sine barn og samtidig være en stor familie. Og vi MÅ bli glad i disse små for at alt skal fungere.

Ikke alle som kan være steforeldre!

Ingen vurderer forholdet sitt så ofte som steforeldre. Ikke pga vi er lei,men pga vi er redd for å ende opp som aleneforeldre igjen. Derfor er vi så opptatt å få alenetiden med mannen, for at ungene skal være fornøyd og derfor sitter vi om kveldene og passer på barna mens den andre parten er med venner, jobbreise... Vi sier ikke ting høyt pga vi er redd for å miste alt. Det høres kanskje litt despo ut, men jeg vet at mange skal kjenne seg igjen.

Gud hvor mange ganger har jeg vært på bunn og hatet mannen min. Vært missførnoyd og skuffet og følte meg urettferdig behandlet, truet for at jeg skal flytte ut og ventet på hans reaksjon. Og hvor mange netter satt vi og gråt pga alt var komplisert men vi nektet å gi opp pga vi er så glad i hverandre.

Derfor vil jeg vise støtte til alle dere der ute som blir kritisert,henges ut som ufølsome, slemme, bitchy og egoistiske. Hold ut

Anonymous poster hash: 6f05c...b37

Det plager meg litt at jeg leste alt dette,for det tok tid uten avsnitt!!

Jeg trodde det handlet om steforeldre som hadde barna i fokus jeg,men så handlet det bare om hvor krevende det er å være steforelder?

Å,blir så matt!

Intet nytt nei.

[Kontormus]

Jeg tolket det også som et "hjertesukk" for hvor ille det var med alt man må finne seg i for ikke å bli uten en mann. Er det virkelig så viktig? 

[AnonymBruker]

Herregud.. Selvfølgelig mange hatere som biter på med en gang! Dette var et bra innlegg!! Det er en utoverpust i hverdagen, hun trengte å få ut noe og det er lov! Dere trenger ikke brette ut teksten og vri og vrenge på det bestandig. La nå dama få puste ut!!

 

Ja det er hardt å være steforelder, antakelig er det hardt å være forelder noen ganger og.. Alle har rett til å ha en utblåsning innimellom.. Og det handler ikke om angsten for å være alene, det handlet om å få ut tankene sine. Dette er alle tankene dama har i hue, og hun er tydeligvis sliten noen ganger, som alle andre. Da hjelper det å få det ut.. Ros henne istede..

 

Om alle her inne slutter å være negative og heller roser hverandre, kommer med råd for de som trenger råd, et øre for de som trenger en som lytter.. Bygg hverandre opp, ikke riv hverandre ned!

Anonymous poster hash: e4d3c...d8d