Dating for voksne..

[Gjest Mythic]

Ja, blir det så hyggelig som i denne tråden så er jeg helt med på det.

 

Tror dette er den hyggeligste tråden på KG på så lenge jeg kan huske. 

 

Et friskt pust i en ellers varierende KG-verden

Takk til TS for en veldig god tråd

[Polly Ester]

Et friskt pust i en ellers varierende KG-verden

Takk til TS for en veldig god tråd

 

Og takk til alle oss andre som opprettholdt den gode stemningen i den.

[Mystery Woman]

Denne tråden var veldig bra

 

Jeg fant jo den rette på 90-tallet. Da alt var enklere og ukomplisert. Men nå som jeg er ute på markedet igjen, så er jeg rett og slett forvirret. For et mas og et jag. Virker som enkelte er mer avhengig av sjekkingne og bekreftelsene via nett, enn å finne en med den rette kjemien. Eller så stiller de veldig høye krav om hva denne kjemien skal bestå av.

 

PS: Jeg har vin

[AnonymBruker]

Vanskelig greie, og jeg har noen generelle spørsmål på slutten her.

 

I "min tid" som 20 åring, traff vi jenter på fest, på stranda, på byen og hos venner etc.

 

Var hun pen, hyggelig og virket imøtekommende, fant vi på noe dagen etter, møttes på en ny fest etc. helt til en av oss bare ringte en dag og spurte om den andre ville være med på kino eller mcdonalds eller noe sånt.. og derfra gikk det ikke så lang tid før man ble kjærester.

 

Kjemi var det aldri så mye snakk om..

 

Men det er det nå.. Nå må vi finne oss i å bruke tinder, snap, sukker og alt det andre..

Dermed skal man i en "falsk setting", møte et annet menneske som man har dømt ut ifra en profiltekst + et bilde. (Med visshet om at det finnes 200 andre mennesker på samme datingside som KAN være aktuelle. Det vet vi begge).

 

Så sitter vi der og dater.. måler hverandre nervøst opp og ned i vårt stille sinn, og etter en time eller to, avslutter vi. Begge lurer på om vi presterte godt nok og om "kjemien stemte"

 

Spørsmål 1:

Stemmer noen gang kjemien mellom 2 voksne mennesker etter et par timer, hvor begge er nervøse som faen og lurer på hva den andre synes, der man sitter i panikk å prøver å finne ett eller annet å snakke om for å unngå pinlig stillhet?

 

Spørsmål 2:

Vil den berømte kjemien -egentlig- oppstå etterhvert nesten uansett, så lenge man treffes nok ganger? (Det er klart at noen mennesker går ikke overens, men de fleste gjør jo det i en normal setting)

Ellers ville det jo vært rart om man alltid havnet som f.eks. kollega med akkurat de man har kjemi med..

 

Spørsmål 3:

Vil det å ha som utgangspunkt å bare møtes én gang, egentlig være helt døfødt - burde man definitivt avtale å møtes minst 2 ganger med noen få dagers mellomrom, for å gi hverandre en sjansje utover den kleine, nervøse første daten?

 

Spørsmål 4:

Vil det ikke være utrolig ødeleggende for den stakkars kjemien, at begge sitter der å vet at om det ikke klaffer, så kan man bare se over tinder'n på vei hjem, for å finne et nytt kjæresteemne.

 

For klaffer det egentlig noen gang på date nr. 1?

 

Anyone...?

 

 

Jeg er 30 år gammel og er i mitt første langvarige ordentlige seriøse forhold - jeg er faktisk forlovet, og det med en som jeg traff på nettet. Jeg er ikke en av de få, det er mange som møtes gjennom nettet gjennom forskjellige medier/fora.

 

Det som er greien er at enkelte innbiller seg at det er en forskjell fra "vanlig dating" og nettdating.

Det de ikke helt innser er at det er akkurat samme greien. Selve kleine datingprosessen er den samme, den har aldri forandret seg. Det HAR ikke vært mindre kleint å date før Facebook, Sukker ,Tinder og whatnot. Dere lurer dere selv.

 

Det eneste som har forandret seg at nå er det lettere å finne en mulig partner. Du må ikke lenger gå ut og prøve å møte noen i den byen/tettstedet/bygden du bor i og finne seg i å velge bare der - nå kan du velge fra og møte folk over hele landet, ja til og med verden!

 

Det er selvfølgelig negative sider ved den enorme økningen i valgmuligheter, som blant annet at man blir såkalt "kravstor" og ikke gir en ekstra sjanse til de man kanskje ellers hadde gitt en sjanse til hvis ikke man hadde flere valg. Som igjen kan tolkes både på en positiv og negativ måte.

 

Dating er akkurat slik du selv legger opp til det, og hvis du innser det så vil kanskje datene dine være bedre og litt mindre kleine.

 

Og for å svare på spørsmålet ditt; ja, det kan hende at ting klaffer på 1.date,  For hver sånn historie så finnes det en historie der det absolutt ikke klaffet på 1. (eller 2., 3., osv).

 

Jeg har opplevd flere type dater, og foretrekker online dating da jeg kan luke ut folk jeg ikke passer med, og prøve å finne ut om noen dealbreakere før vi møtes.

Har vært spleiset med noen fra vennekretsen min, og det tilhører en av de verste, kleineste, "dramatiske" datene jeg noensinne har hatt.

 

Slutt å male "vanlig dating" så rosenrødt.

 

 

Anonymous poster hash: 5aafc...df5

[Mystery Woman]

 

Jeg er 30 år gammel og er i mitt første langvarige ordentlige seriøse forhold - jeg er faktisk forlovet, og det med en som jeg traff på nettet. Jeg er ikke en av de få, det er mange som møtes gjennom nettet gjennom forskjellige medier/fora.

 

Det som er greien er at enkelte innbiller seg at det er en forskjell fra "vanlig dating" og nettdating.

Det de ikke helt innser er at det er akkurat samme greien. Selve kleine datingprosessen er den samme, den har aldri forandret seg. Det HAR ikke vært mindre kleint å date før Facebook, Sukker ,Tinder og whatnot. Dere lurer dere selv.

 

Det eneste som har forandret seg at nå er det lettere å finne en mulig partner. Du må ikke lenger gå ut og prøve å møte noen i den byen/tettstedet/bygden du bor i og finne seg i å velge bare der - nå kan du velge fra og møte folk over hele landet, ja til og med verden!

 

Det er selvfølgelig negative sider ved den enorme økningen i valgmuligheter, som blant annet at man blir såkalt "kravstor" og ikke gir en ekstra sjanse til de man kanskje ellers hadde gitt en sjanse til hvis ikke man hadde flere valg. Som igjen kan tolkes både på en positiv og negativ måte.

 

Dating er akkurat slik du selv legger opp til det, og hvis du innser det så vil kanskje datene dine være bedre og litt mindre kleine.

 

Og for å svare på spørsmålet ditt; ja, det kan hende at ting klaffer på 1.date,  For hver sånn historie så finnes det en historie der det absolutt ikke klaffet på 1. (eller 2., 3., osv).

 

Jeg har opplevd flere type dater, og foretrekker online dating da jeg kan luke ut folk jeg ikke passer med, og prøve å finne ut om noen dealbreakere før vi møtes.

Har vært spleiset med noen fra vennekretsen min, og det tilhører en av de verste, kleineste, "dramatiske" datene jeg noensinne har hatt.

 

Slutt å male "vanlig dating" så rosenrødt.

 

 

Anonymous poster hash: 5aafc...df5

 

Tja tildels enig. Men jeg tror det var enklere før, fordi man tok bedre vare på det man fant. Nå byttes man kjappere ut, fordi det er så mye enklere å finne en som det kanskje er enda litt bedre kjemi med. Det virker som det er en stor bruk- og kastmentalitet der ute.

[Gjest Mythic]

Denne tråden var veldig bra

 

Jeg fant jo den rette på 90-tallet. Da alt var enklere og ukomplisert. Men nå som jeg er ute på markedet igjen, så er jeg rett og slett forvirret. For et mas og et jag. Virker som enkelte er mer avhengig av sjekkingne og bekreftelsene via nett, enn å finne en med den rette kjemien. Eller så stiller de veldig høye krav om hva denne kjemien skal bestå av.

 

PS: Jeg har vin

 

Herlig med vin!

Jeg er helt overbevist om at dagens teknologi og alle plattformer man kan bruke til å finne en partner, har gjort det mer utfordrende å finne seg en partner. Man kan sitte i sin egen stue og vindusshoppe mennesker. Vurdere, studere, forkaste eller godkjenne, alt etter som. Det gjør noe med hvordan man ser på andre mennesker, og gjør alt mye mer upersonlig. Det er også veldig lett å tenke at man alltids kan finne noe bedre enn den man har kontakt med nå, etter som det flommer over med mennesker på disse sidene. 

 

Og jeg tror at de som har oppholdt seg på disse datingsidene i lang tid, enten har gitt opp - egentlig, eller har blitt kyniske og bare er ute etter bekreftelser og/eller sex. Og mange er lite bevisst på hvordan de framstiller seg, hva de er ute etter og hvordan en skal gå fram for å ta kontakt på en konstruktiv måte. Jeg tror det er lett å bli overflatisk og kynisk om man nettdater over veldig lang tid.

 

Neida, alt var ikke bedre "under krigen", men den sosiale interaksjonen med andre mennesker var enklere, mindre kynisk og mer givende. Man måtte fysisk ut og treffe mennesker, man satt ikke med nesa i en mobil, og man måtte ikke ha en avtale for å stikke innom noen. 

[Mystery Woman]

Herlig med vin!

Jeg er helt overbevist om at dagens teknologi og alle plattformer man kan bruke til å finne en partner, har gjort det mer utfordrende å finne seg en partner. Man kan sitte i sin egen stue og vindusshoppe mennesker. Vurdere, studere, forkaste eller godkjenne, alt etter som. Det gjør noe med hvordan man ser på andre mennesker, og gjør alt mye mer upersonlig. Det er også veldig lett å tenke at man alltids kan finne noe bedre enn den man har kontakt med nå, etter som det flommer over med mennesker på disse sidene. 

 

Og jeg tror at de som har oppholdt seg på disse datingsidene i lang tid, enten har gitt opp - egentlig, eller har blitt kyniske og bare er ute etter bekreftelser og/eller sex. Og mange er lite bevisst på hvordan de framstiller seg, hva de er ute etter og hvordan en skal gå fram for å ta kontakt på en konstruktiv måte. Jeg tror det er lett å bli overflatisk og kynisk om man nettdater over veldig lang tid.

 

Neida, alt var ikke bedre "under krigen", men den sosiale interaksjonen med andre mennesker var enklere, mindre kynisk og mer givende. Man måtte fysisk ut og treffe mennesker, man satt ikke med nesa i en mobil, og man måtte ikke ha en avtale for å stikke innom noen. 

Akkurat

 

Skål

[Gjest Mythic]

Akkurat

 

Skål

 

Skål, og lykke til med datingen 

[Mystery Woman]

Takk det samme.

Men jeg har tatt en pause nå. Datet en kar i fire måneder før jeg skjønte at han ikke var ferdig med eks-kona.

[Polly Ester]

Herlig med vin!

Jeg er helt overbevist om at dagens teknologi og alle plattformer man kan bruke til å finne en partner, har gjort det mer utfordrende å finne seg en partner. Man kan sitte i sin egen stue og vindusshoppe mennesker. Vurdere, studere, forkaste eller godkjenne, alt etter som. Det gjør noe med hvordan man ser på andre mennesker, og gjør alt mye mer upersonlig. Det er også veldig lett å tenke at man alltids kan finne noe bedre enn den man har kontakt med nå, etter som det flommer over med mennesker på disse sidene. 

 

Og jeg tror at de som har oppholdt seg på disse datingsidene i lang tid, enten har gitt opp - egentlig, eller har blitt kyniske og bare er ute etter bekreftelser og/eller sex. Og mange er lite bevisst på hvordan de framstiller seg, hva de er ute etter og hvordan en skal gå fram for å ta kontakt på en konstruktiv måte. Jeg tror det er lett å bli overflatisk og kynisk om man nettdater over veldig lang tid.

 

Neida, alt var ikke bedre "under krigen", men den sosiale interaksjonen med andre mennesker var enklere, mindre kynisk og mer givende. Man måtte fysisk ut og treffe mennesker, man satt ikke med nesa i en mobil, og man måtte ikke ha en avtale for å stikke innom noen. 

 

Og så satt man ikke med nesa i en mobil på date heller. (Jeg har heldigvis sluppet dette, men har lest om de som har vært på slike dater også)

 

På godt og vondt der også selvfølgelig. Hvis man ble forsinket eller det kom noe i veien eller hva som helst så kunne man ikke sende en melding og si ifra. Ble kanskje noen bomdater av det at man ikke fikk sagt i fra før begge satt ved hver sin fasttelefon. 

[Gjest Gjest_TSX80]

Så hyggelig å se at det var mange som ble engasjert her. Og til dere som har kommet med tanker og refleksjoner - tusen takk! Det er virkelig godt å se at jeg ikke er alene om å føle det slik jeg gjør.

 

Det verste er at jeg føler meg jo ikke så gammel. Jeg er 34, men dermed lever jeg kanskje midt oppi det å skulle være en selvfølgelig bruker av nettdating, men samtidig husker jeg godt 15 år tilbake når nettdating ikke fantes på samme måte som i dag.

 

Kjemi er selvfølgelig viktig - det er jeg jo helt enig i. Og jeg mener ikke at man bare skal huke tak i første og beste, og bare regne med at det skal fungere på sikt. Men å gi det litt tid, og å lære hverandre å kjenne på tvers av kjemi, vil jo kanskje nettopp føre til at kjemien øker i styrke.. og før man har forsøkt det, så er det kanskje feil å legge en date bak seg?

 

For hvordan er det da hvis den ene parten føler kjemi, og den andre ikke - hvordan kan det ha seg? Kjemi er jo kjemi i ordets forstand egentlig.. sikkert umulig å svare på, men for meg er det en liten tankevekker som jeg tror jeg vil hente frem i fremtiden, dersom jeg føler at 1. date går "greit nok", men at jeg ikke har noen merkbar kjemi med vedkommede. Kanksje den dukker så smått opp på date nr. 2, hvis jeg gir det en sjanse - og litte granne tid.

 

Vinkveld er jeg fullstendig med på. Selv om det er kvinneguiden, har jeg stor tro på at mennesker egentlig er gode vesener, som gjerne vil andre godt - så det kunne blitt hyggelig det :D

 

Skål til dere som allerede har tatt seg et glass i kveld

[Gjest Mythic]

Takk det samme.

Men jeg har tatt en pause nå. Datet en kar i fire måneder før jeg skjønte at han ikke var ferdig med eks-kona.

 

Kjedelig, da!

[Gjest Mythic]

Og så satt man ikke med nesa i en mobil på date heller. (Jeg har heldigvis sluppet dette, men har lest om de som har vært på slike dater også)

 

På godt og vondt der også selvfølgelig. Hvis man ble forsinket eller det kom noe i veien eller hva som helst så kunne man ikke sende en melding og si ifra. Ble kanskje noen bomdater av det at man ikke fikk sagt i fra før begge satt ved hver sin fasttelefon. 

 

Jeg datet egentlig aldri "før i tiden", ikke sånn som man gjør i dag, hvert fall. Nå avtaler man med vilt fremmede mennesker fra nettet om å møtes over en kaffe e.l, det har jeg ikke gjort før de siste årene. De jeg har vært i forhold med, har jeg møtt gjennom venner eller familie og gjennom jobb. Da ble vi kjent, og det utviklet seg til et forhold. 

[Gjest Gjest_TSX80]

 

Veldig interessant tråd. 

 

Spesielt dette med kjemi har jeg selv ofte brukt for å si at ting ikke funket. Men jeg er enda ikke blitt noe mer klok på hvorvidt den kan skapes over tid, og hvor mye nervøsiteten ødelegger. Jeg kan nok også lett treffe en fyr lenger hvis jeg finner han tiltrekkende, selv om jeg kanskje ikke føler den mystiske kjemien gnistre. 

 

Nå dater jeg en fyr jeg syns er kjekk, og som virker veldig grei. Han er derimot ganske stille i forhold til meg, og jeg har ikke blitt klok på hvordan kjemien er. Jeg koser meg når vi er sammen, og kyssene er veldig bra (har ikke hatt sex enda), og han sender mye meldinger når vi ikke er sammen, men fordi han er såpass stille blir jeg usikker på hvor godt vi egentlig funker sammen. Jeg prøver alltid å gi det litt tid, så jeg tenker det samme her. Gresset er virkelig ikke alltid grønnere på den andre siden.

 

Forøvrig kan jeg gi en liten uformell "sjekkeliste" jeg har når jeg skal bestemme meg for om jeg vil treffe en fyr igjen:

- Får han meg til å le?

- Vil jeg se han naken?

- Er jeg stolt over å sitte ute med han i offentligheten? (høres kanskje slemt ut, men)

Anonymous poster hash: 191e7...b2c

 

Det i uthevet tekst der, var utrolig interessant å lese! Lurer på om mange flere damer enn deg, egentlig gjør akkurat det samme

 

Men som mann har jeg faktisk ikke tenkt på det sånn.. Men det er jo kjekt å vite at jeg på fremtidige dater burde

1. Øve inn noen skikkelig morsomme replikker

2. Holde inn magen, og løfte brystkassa

3. Se så absolutt bra ut som mulig

 

De 3 er vel kanskje uansett nettopp oppskriften på en vellykket date, men greit å ha det i minne.

 

Hvis jeg skulle laget min egen liste over hva jeg hadde prioritert høyest hos min date - som da ville vært en jente, tror jeg den ville sett sånn her ut:

1. Er hun søt og virker snill?

2. Har hun en OK stil for meg, eller ser det ut som om hun sitter i et businessmøte med meg?

3. Lukter parfymen hennes godt, og passer den til henne (og meg).

Og selvfølgelig nr. 4: Har jeg lyst til å se henne naken?

 

Hehe, nesten deilig å ha det avklart for min egen del - jeg har faktisk aldri tenkt over å ha en konkret sjekkliste på de jeg møter

[Polly Ester]

Jeg datet egentlig aldri "før i tiden", ikke sånn som man gjør i dag, hvert fall. Nå avtaler man med vilt fremmede mennesker fra nettet om å møtes over en kaffe e.l, det har jeg ikke gjort før de siste årene. De jeg har vært i forhold med, har jeg møtt gjennom venner eller familie og gjennom jobb. Da ble vi kjent, og det utviklet seg til et forhold. 

 

Husker ikke helt hva jeg gjorde "før i tiden", jeg, men det må jo ha vært via venner eller byen eller noe sånt. 

 

Jo, før var det jo sånne "byråer" som tok seg av datingen. Husker jeg sendte inn brev der jeg hadde krysset av "hundrevis" av spørsmål om meg selv og sånn datingtest man tar online nå om dagen. Og så sendte jeg ved bilde og så etter en stund fikk jeg tilbake en konvolutt med bilde av en eller flere menn som passet profilen min og så kunne vi bli kjent ved å sende brev til hverandre. Og kanskje etterhvert ringe til hverandre... hahaha... det var litt morsomt å tenke tilbake på. Jeg var 19 første gangen jeg prøvde det greiene der.

 

Og da var det også lureri med bilder. Han første jeg møtte var heeeelt ulikt bildene han hadde lagt ved. En annen turte jeg ikke ta kontakt med fordi han hadde skrevet at jeg var den vakreste kvinnen han hadde sett, og da var jeg sikker på at han hadde blitt skuffet når han så meg. 

[Gjest Gjest_TSX80]

Husker ikke helt hva jeg gjorde "før i tiden", jeg, men det må jo ha vært via venner eller byen eller noe sånt. 

 

Jo, før var det jo sånne "byråer" som tok seg av datingen. Husker jeg sendte inn brev der jeg hadde krysset av "hundrevis" av spørsmål om meg selv og sånn datingtest man tar online nå om dagen. Og så sendte jeg ved bilde og så etter en stund fikk jeg tilbake en konvolutt med bilde av en eller flere menn som passet profilen min og så kunne vi bli kjent ved å sende brev til hverandre. Og kanskje etterhvert ringe til hverandre... hahaha... det var litt morsomt å tenke tilbake på. Jeg var 19 første gangen jeg prøvde det greiene der.

 

Og da var det også lureri med bilder. Han første jeg møtte var heeeelt ulikt bildene han hadde lagt ved. En annen turte jeg ikke ta kontakt med fordi han hadde skrevet at jeg var den vakreste kvinnen han hadde sett, og da var jeg sikker på at han hadde blitt skuffet når han så meg. 

Haha, så utrolig bra! Men det er jo nettopp dette som viser at verden egentlig har stått litt stille.. (puuh), det er bare andre lettere tilgjengelige metoder for å gjøre akkurat det samme.

 

Og så lenge verden egentlig er den samme, får jeg satse på at menneskene i den heller egentlig ikke har forandret seg så veldig mye - så er det kanskje håp allikevel

[Polly Ester]

Det i uthevet tekst der, var utrolig interessant å lese! Lurer på om mange flere damer enn deg, egentlig gjør akkurat det samme

 

Men som mann har jeg faktisk ikke tenkt på det sånn.. Men det er jo kjekt å vite at jeg på fremtidige dater burde

1. Øve inn noen skikkelig morsomme replikker

2. Holde inn magen, og løfte brystkassa

3. Se så absolutt bra ut som mulig

 

De 3 er vel kanskje uansett nettopp oppskriften på en vellykket date, men greit å ha det i minne.

 

Hvis jeg skulle laget min egen liste over hva jeg hadde prioritert høyest hos min date - som da ville vært en jente, tror jeg den ville sett sånn her ut:

1. Er hun søt og virker snill?

2. Har hun en OK stil for meg, eller ser det ut som om hun sitter i et businessmøte med meg?

3. Lukter parfymen hennes godt, og passer den til henne (og meg).

Og selvfølgelig nr. 4: Har jeg lyst til å se henne naken?

 

Hehe, nesten deilig å ha det avklart for min egen del - jeg har faktisk aldri tenkt over å ha en konkret sjekkliste på de jeg møter

 

Tror ikke det er noen god idé å øve inn noe. Det beste er nok å bare være deg selv. Er du en normalt oppegående fyr som har humor så er det nok (for min del i hvert fall, og jeg tror de fleste vil være enig i det - det er sjelden det er viktig å gå og le av vitser hele tiden, men humor og å le sammen er viktig)

 

Ja, lukt er viktig. Om mannen har på seg feil parfyme så er det jo over fra starten. Det trenger ikke være vond lukt, men om den minner meg om en annen som brukte den f.eks. Og hvis det er for mye parfyme så blir det litt overveldende, så man må jo tenke på det også ... hehehe

 

Jeg tror egentlig (uten å ha noe forskning å vise til) at søt og snill er ganske høyt på topp hos menn? 

[Gjest Mythic]

Husker ikke helt hva jeg gjorde "før i tiden", jeg, men det må jo ha vært via venner eller byen eller noe sånt. 

 

Jo, før var det jo sånne "byråer" som tok seg av datingen. Husker jeg sendte inn brev der jeg hadde krysset av "hundrevis" av spørsmål om meg selv og sånn datingtest man tar online nå om dagen. Og så sendte jeg ved bilde og så etter en stund fikk jeg tilbake en konvolutt med bilde av en eller flere menn som passet profilen min og så kunne vi bli kjent ved å sende brev til hverandre. Og kanskje etterhvert ringe til hverandre... hahaha... det var litt morsomt å tenke tilbake på. Jeg var 19 første gangen jeg prøvde det greiene der.

 

Og da var det også lureri med bilder. Han første jeg møtte var heeeelt ulikt bildene han hadde lagt ved. En annen turte jeg ikke ta kontakt med fordi han hadde skrevet at jeg var den vakreste kvinnen han hadde sett, og da var jeg sikker på at han hadde blitt skuffet når han så meg. 

 

 

Nå kom jeg på at det fantes noe som het kontakttelefonen da jeg var ung! Da kunne man ringe et bestemt nummer, og så plutselig var det noen på linjen man kunne snakke med. Ble kjent med en som løy så det rant om hvordan han så ut, og da vi møttes, skjønte jeg ikke hvem han var. Bestevenninna mi spionerte på oss utenfra kafeen, og holdt på å le seg ihjel da hun så oss der. Jeg så sikkert ekstremt ukomfortabel ut og ønsket meg langt vekk, og han så ikke ut som han hadde beskrevet i det hele tatt!  

[Gjest Gjest_TSX80]

Tror ikke det er noen god idé å øve inn noe. Det beste er nok å bare være deg selv. Er du en normalt oppegående fyr som har humor så er det nok (for min del i hvert fall, og jeg tror de fleste vil være enig i det - det er sjelden det er viktig å gå og le av vitser hele tiden, men humor og å le sammen er viktig)

 

Ja, lukt er viktig. Om mannen har på seg feil parfyme så er det jo over fra starten. Det trenger ikke være vond lukt, men om den minner meg om en annen som brukte den f.eks. Og hvis det er for mye parfyme så blir det litt overveldende, så man må jo tenke på det også ... hehehe

 

Jeg tror egentlig (uten å ha noe forskning å vise til) at søt og snill er ganske høyt på topp hos menn? 

Neida, jeg ville selvsagt ikke øvd inn replikker - men de aller fleste jenter nevner jo at mannen skal være morsom og ha humor. Dessverre er jeg født sarkastisk, og med tiden så har den blitt så inngrodd at det stort sett bare er meg som forstår når jeg er sarkastisk. Da er det lett å date vettu' - når daten sitter på andre siden av bordet og tror jeg er frekk - HELE tiden Får heller prøve å tone ned sarkasmen litt

 

Lukt er egentlig en av de vanskeligste oppgavene - for uansett hvor godt man lukter, så kan det jo nettopp være som du sier - minner om siste eks, en ufyselig kollega, eller i verste fall faren liksom.. Kanskje det nesten er like greit å bare kjøre på med Double Dusj, og la det stå til?

 

Ja! Jeg tror definitivt jenter scorer på å være søte, og ikke påta seg rollen som en lederkvinne på første date. Hun må gjerne ha ben i nesa, men smilet og øynene skal helst lyse litt av søt- og godhet På samme måte som at menn ikke har noe annet valg enn å fremstå som morsom.

 

... Ja, det er harde bud (sa Moses, da han fikk stentavlene i hodet)

Endret 24. september 2015 av Intruder

[Polly Ester]

hehehehe ja, kontakttelefonen husker jeg også. Vi gikk opp på Taverna'n og ringte med telefonen der for ikke å belaste telefonen hjemme husker jeg.

 

Men, det var da jeg gikk på ungdomsskolen da, så det var aldri noe seriøst. Det var mer sånn "ja, du heter lissom xxx og går i 8C på xxxskole... der går jeg, hva heter du da?" 

 

Det kan hende at noen av venninnene mine faktisk møtte noen, det vet jeg ikke, men jeg husker at kontakttelefonen for vår del ble bare tull.

 

Ja, og så kom jo Tekst-TV... der ble jeg faktisk kjent med et par stykker jeg hadde kontakt med en stund. Men bare på TV'n da.