Dating for voksne..

[Gjest Gjest_TSX80]

Vanskelig greie, og jeg har noen generelle spørsmål på slutten her.

 

I "min tid" som 20 åring, traff vi jenter på fest, på stranda, på byen og hos venner etc.

 

Var hun pen, hyggelig og virket imøtekommende, fant vi på noe dagen etter, møttes på en ny fest etc. helt til en av oss bare ringte en dag og spurte om den andre ville være med på kino eller mcdonalds eller noe sånt.. og derfra gikk det ikke så lang tid før man ble kjærester.

 

Kjemi var det aldri så mye snakk om..

 

Men det er det nå.. Nå må vi finne oss i å bruke tinder, snap, sukker og alt det andre..

Dermed skal man i en "falsk setting", møte et annet menneske som man har dømt ut ifra en profiltekst + et bilde. (Med visshet om at det finnes 200 andre mennesker på samme datingside som KAN være aktuelle. Det vet vi begge).

 

Så sitter vi der og dater.. måler hverandre nervøst opp og ned i vårt stille sinn, og etter en time eller to, avslutter vi. Begge lurer på om vi presterte godt nok og om "kjemien stemte"

 

Spørsmål 1:

Stemmer noen gang kjemien mellom 2 voksne mennesker etter et par timer, hvor begge er nervøse som faen og lurer på hva den andre synes, der man sitter i panikk å prøver å finne ett eller annet å snakke om for å unngå pinlig stillhet?

 

Spørsmål 2:

Vil den berømte kjemien -egentlig- oppstå etterhvert nesten uansett, så lenge man treffes nok ganger? (Det er klart at noen mennesker går ikke overens, men de fleste gjør jo det i en normal setting)

Ellers ville det jo vært rart om man alltid havnet som f.eks. kollega med akkurat de man har kjemi med..

 

Spørsmål 3:

Vil det å ha som utgangspunkt å bare møtes én gang, egentlig være helt døfødt - burde man definitivt avtale å møtes minst 2 ganger med noen få dagers mellomrom, for å gi hverandre en sjansje utover den kleine, nervøse første daten?

 

Spørsmål 4:

Vil det ikke være utrolig ødeleggende for den stakkars kjemien, at begge sitter der å vet at om det ikke klaffer, så kan man bare se over tinder'n på vei hjem, for å finne et nytt kjæresteemne.

 

For klaffer det egentlig noen gang på date nr. 1?

 

Anyone...?

Endret 23. september 2015 av Intruder

[AnonymBruker]

Vel, jeg er voksen, og er enig med deg at det var mye enklere når man var ung i 20-årene. Utfordringen nå (rundt 40) er at svært mange av dem man møter på fester og i sosiale settinger er i forhold, det er ikke så lett å møte single. Og jeg er heller ikke interessert i å bruke 1-2 møter på å finne ut at en person jeg har møtt tilfeldig kanskje har fullstendig forskellige interesser og verdier. Jeg har ikke tid i en travel hverdag til å fly på byen uten mål og mening i forsøk på å finne den rette. Sånn syns jeg nettdating er kjekt, da vet man allerede litt om personen, at man har en del felles. Og man kan sende noen meldinger og bli litt kjent (jeg bruker IKKE Tinder, den blir for overflatisk for meg. Jeg er ute etter profilene, ikke så opptatt av utseendet.)

 

Joda, første date er litt klein. Men man får jo en viss følelse av om dette er en person man har lyst til å møte igjen. Jeg har ikke all verden av erfaring, har bare vært gjennom 2 slike 1. dater etter at jeg ble singel. Men med nr 1 ble det en veldig hyggelig date, men etter litt meldinger i etterkant fant vi ut at det ikke var så aktuelt å fortsette (mer av praktiske årsaker. Det kunne nok blitt kjemi der etter hvert). På 1. date med nr 2 ble det faktisk veldig klaff... Man merker det når praten går lett, og man bare har lyst på flere klemmer når man avslutter daten, og man bare kjenner i hele seg at man gjerne vil møte denne personen igjen. Så jo, jeg vil si at kjemi kan oppstå på 1. date. Men det kan også hende at man trenger litt lengre tid for at "kjemien" skal komme. Og kjemi man føler i starten kan også forsvinne når man blir bedre kjent. Man må jo egentlig bare kjenne litt på magefølelsen. Og ta ting som de kommer. Og ikke minst tørre å gi litt av seg selv. Og ta høyde for at det er en del nervøsitet som kan slå inn i starten. Et tips kan være å gjøre noe aktivt på 1. date, ikke bare sitte på en cafe, da MÅ man jo hele tiden finne ting å prate om. Om man går en tur, spiller bowling e.l., et eller annet som gir aktivitet og kanskje noe å snakke om, så vil de fleste lettere slappe av og praten gå lettere også.

 

Jeg dater fortsatt mann nr 2 for å si det sånn. Hatt 5 dater og vi dater ingen andre nå noen av oss, vi ønsker å se om dette fungerer. Men vi bruker tiden. Det tar tid å finne ut om dette faktisk er riktig. Men det er helt klart lovende.

Anonymous poster hash: da568...8ef

[Gjest Gjest_TSX80]

 

Vel, jeg er voksen, og er enig med deg at det var mye enklere når man var ung i 20-årene. Utfordringen nå (rundt 40) er at svært mange av dem man møter på fester og i sosiale settinger er i forhold, det er ikke så lett å møte single. Og jeg er heller ikke interessert i å bruke 1-2 møter på å finne ut at en person jeg har møtt tilfeldig kanskje har fullstendig forskellige interesser og verdier. Jeg har ikke tid i en travel hverdag til å fly på byen uten mål og mening i forsøk på å finne den rette. Sånn syns jeg nettdating er kjekt, da vet man allerede litt om personen, at man har en del felles. Og man kan sende noen meldinger og bli litt kjent (jeg bruker IKKE Tinder, den blir for overflatisk for meg. Jeg er ute etter profilene, ikke så opptatt av utseendet.)

 

Joda, første date er litt klein. Men man får jo en viss følelse av om dette er en person man har lyst til å møte igjen. Jeg har ikke all verden av erfaring, har bare vært gjennom 2 slike 1. dater etter at jeg ble singel. Men med nr 1 ble det en veldig hyggelig date, men etter litt meldinger i etterkant fant vi ut at det ikke var så aktuelt å fortsette (mer av praktiske årsaker. Det kunne nok blitt kjemi der etter hvert). På 1. date med nr 2 ble det faktisk veldig klaff... Man merker det når praten går lett, og man bare har lyst på flere klemmer når man avslutter daten, og man bare kjenner i hele seg at man gjerne vil møte denne personen igjen. Så jo, jeg vil si at kjemi kan oppstå på 1. date. Men det kan også hende at man trenger litt lengre tid for at "kjemien" skal komme. Og kjemi man føler i starten kan også forsvinne når man blir bedre kjent. Man må jo egentlig bare kjenne litt på magefølelsen. Og ta ting som de kommer. Og ikke minst tørre å gi litt av seg selv. Og ta høyde for at det er en del nervøsitet som kan slå inn i starten. Et tips kan være å gjøre noe aktivt på 1. date, ikke bare sitte på en cafe, da MÅ man jo hele tiden finne ting å prate om. Om man går en tur, spiller bowling e.l., et eller annet som gir aktivitet og kanskje noe å snakke om, så vil de fleste lettere slappe av og praten gå lettere også.

 

Jeg dater fortsatt mann nr 2 for å si det sånn. Hatt 5 dater og vi dater ingen andre nå noen av oss, vi ønsker å se om dette fungerer. Men vi bruker tiden. Det tar tid å finne ut om dette faktisk er riktig. Men det er helt klart lovende.

Anonymous poster hash: da568...8ef

 

For et hyggelig innlegg å lese, før jeg glemmer det - Lykke til videre!

 

Jeg var for øvrig nesten 100% sikker på at kjemi ikke kunne oppstå så raskt som på f.eks. 1. date.

 

Mulig jeg trenger å revurdere hvordan dette egentlig fungerer.

For er det egentlig sånn at kjemi skal komme raskt, eller vil den normalt sett la seg vente på, slik at man må presse gjennom et par ekstra dater for å være helt sikker?

 

Hvilken datingside brukte du AB?

[Gjest Mythic]

Jeg er også voksen, og syntes det var enklere med kjærlighetslivet da man var ung - hvert fall på noen måter. Spesielt arenaer å treffe folk på, også var det litt mindre "hokus pokus", man ble liksom bare sammen ganske kjapt. Kan ikke huske at jeg holdt på med noen over lang tid før vi måtte "ta samtalen" og definere oss som par, det skjedde bare av seg selv.

 

Kjemi var akkurat like viktig den gang som nå, og jeg kan avgjøre etter ganske så kort tid om den jeg treffer er en jeg har kjemi med eller ikke. 

[Devilheart]

Det var mye enklere før i tiden, før alt var nett- og mobilbasert (før man fikk 3G og nett iallfall) og man måtte faktisk ut og menge med folk og være fysisk sosial. Hvertfall i min tid på 90- og 00-tallet, så brukte vi kun mobilen til å ringe og sende SMS for invitasjoner og treff. I mitt omkrets var ikke kjemi så viktig, det som var viktig var at man trivdes med hverandre og var interesserte. Dessverre var jeg litt for laidback til å tolke signalene fra fleste jenter og fikk først dame når hun var ganske klengete og skjønte hun var interessert i meg.

 

I de senere år etter jeg flyttet for meg selv og prøvde nettdating (Møteplassen og Sukker), skjønte jeg egentlig hvor kravstore og overfladiske folk har blitt. På nettdating er det kreativitet, skriveegenskaper og trynefaktor som gjelder. Eller noe man selv må jobbe med, for det er noe galt når man tar kontakt med flere damer over tid og bare brøkdel av dem som svarer tilbake.

[Gjest Gjest_TSX80]

Jeg er også voksen, og syntes det var enklere med kjærlighetslivet da man var ung - hvert fall på noen måter. Spesielt arenaer å treffe folk på, også var det litt mindre "hokus pokus", man ble liksom bare sammen ganske kjapt. Kan ikke huske at jeg holdt på med noen over lang tid før vi måtte "ta samtalen" og definere oss som par, det skjedde bare av seg selv.

 

Kjemi var akkurat like viktig den gang som nå, og jeg kan avgjøre etter ganske så kort tid om den jeg treffer er en jeg har kjemi med eller ikke. 

Ja, sånn var det! Jeg har også vært vant til at man "bare var sammen" uten å måtte avklare det. Jeg trodde muligens det gjaldt enda, men det er sikkert forandret det også

 

Men var kjemi en like stor "snakkis" som det er nå? Jeg har inntrykk av at folk trekker frem "kjemi-kortet" for tidlig om dagen. Rett og slett fordi det kanskje aldri vil føles helt "rett" første timen man er sammen, samtidig som at man vet det sitter 200 andre kandidater klare på tinder og happn..

 

Man blir liksom ikke fornøyd, og skylder på at det var kjemien som ikke stemte.

 

Altså, det er jo viktig med kjemi - og man kan raskt avgjøre at "dette menneske går jeg overens med, men ikke dette". Men for min del er det sånn at de fleste mennesker går jeg faktisk overens med, og jeg tror jeg kunne blitt kjæreste med de fleste jenter også, så lenge jeg hadde tid nok til å lære dem å kjenne..

 

Det var mye enklere før i tiden, før alt var nett- og mobilbasert (før man fikk 3G og nett iallfall) og man måtte faktisk ut og menge med folk og være fysisk sosial. Hvertfall i min tid på 90- og 00-tallet, så brukte vi kun mobilen til å ringe og sende SMS for invitasjoner og treff. I mitt omkrets var ikke kjemi så viktig, det som var viktig var at man trivdes med hverandre og var interesserte. Dessverre var jeg litt for laidback til å tolke signalene fra fleste jenter og fikk først dame når hun var ganske klengete og skjønte hun var interessert i meg.

 

I de senere år etter jeg flyttet for meg selv og prøvde nettdating (Møteplassen og Sukker), skjønte jeg egentlig hvor kravstore og overfladiske folk har blitt. På nettdating er det kreativitet, skriveegenskaper og trynefaktor som gjelder. Eller noe man selv må jobbe med, for det er noe galt når man tar kontakt med flere damer over tid og bare brøkdel av dem som svarer tilbake.

 

Ja, det virker som om man må være voldsomt kreativ for å skrive de riktige ordene, og man bør ha et utvallgt på minst 7 bilder som viser ansiktet i forskjellige uttrykk og vinkler osv. Og i tillegg må alle disse bildene være de aller beste.

 

Jeg er heldig om jeg finner 2 bilder av ansiktet mitt som ser ok ut. Jeg har ikke råd til å bruke pengene hos en fotograf som skal ta ansiktsbilder til tinder-profilen min.

 

Spørsmålet er jo om "alle" har det sånn?

 

La oss si man tar et utvalg på 1000 nettdating-profiler. Gir dem et halvt år, og så stiller spørsmålet over hvor mange som faktisk har fått seg en kjæreste. Hvor mange av de 1000 er fremdeles single.

Finnes det noen statistikk på sånt?

[Gjest Mythic]

Ja, sånn var det! Jeg har også vært vant til at man "bare var sammen" uten å måtte avklare det. Jeg trodde muligens det gjaldt enda, men det er sikkert forandret det også

 

Men var kjemi en like stor "snakkis" som det er nå? Jeg har inntrykk av at folk trekker frem "kjemi-kortet" for tidlig om dagen. Rett og slett fordi det kanskje aldri vil føles helt "rett" første timen man er sammen, samtidig som at man vet det sitter 200 andre kandidater klare på tinder og happn..

 

Man blir liksom ikke fornøyd, og skylder på at det var kjemien som ikke stemte.

 

Altså, det er jo viktig med kjemi - og man kan raskt avgjøre at "dette menneske går jeg overens med, men ikke dette". Men for min del er det sånn at de fleste mennesker går jeg faktisk overens med, og jeg tror jeg kunne blitt kjæreste med de fleste jenter også, så lenge jeg hadde tid nok til å lære dem å kjenne..

 

 

Ja, det virker som om man må være voldsomt kreativ for å skrive de riktige ordene, og man bør ha et utvallgt på minst 7 bilder som viser ansiktet i forskjellige uttrykk og vinkler osv. Og i tillegg må alle disse bildene være de aller beste.

 

Jeg er heldig om jeg finner 2 bilder av ansiktet mitt som ser ok ut. Jeg har ikke råd til å bruke pengene hos en fotograf som skal ta ansiktsbilder til tinder-profilen min.

 

Spørsmålet er jo om "alle" har det sånn?

 

La oss si man tar et utvalg på 1000 nettdating-profiler. Gir dem et halvt år, og så stiller spørsmålet over hvor mange som faktisk har fått seg en kjæreste. Hvor mange av de 1000 er fremdeles single.

Finnes det noen statistikk på sånt?

 

Folk blir ikke bare sammen lenger, nå holder de på gjerne opp til et år før de i det hele tatt kan definere seg i den ene eller den andre retningen. Hører mange unge si "Nei, vi er ikke sammen, vi bare driver på", og da kan de ha oppført seg som kjærester i månedsvis! Helt fremmed for meg, og jeg hadde ikke taklet det.

 

Kjemi er kanskje mer viktig for meg enn for andre, ikke vet jeg. Å kunne bli kjæreste med hvem som helst, høres helt fjernt ut for meg, selv om jeg er veldig tilpasningsdyktig og går overens med de fleste.  Jeg har alltid vært sånn at det må være en interesse og tiltrekning, for at jeg skal ha lyst til å gå videre med noen. Det må være noe mer der, enn at man bare går over ens.

 

Tror neppe datingsidene lager noen statistikk på hvor mange som finner seg en partner hos dem. Det ville nok vært dårlig reklame Tror det er et fåtall som faktisk treffer noen det blir noe seriøst og langvarig med på de ulike datingsidene. Jeg ser i hvert fall veldig mange av de samme ansiktene der år etter år, selv om det kan gå år mellom hver gang jeg er registrert noe sted. Nå er jeg på en datingside for første gang på ca 6 år, og det er mange av de samme mannfolka der. det kan jo hende de har hatt pause fra siden også, det vet jeg jo ikke. 

[Polly Ester]

Denne tråden likte jeg. Mye filosofering her. 

 

Jeg er også en av de "gamle", og er helt enig at ting var enklere før. Og man var ikke like kravstor - og det gjaldt både kvinner og menn. 

 

Jeg tror mange blir avhengig av nettdating. Jeg tror mange for tidlig har sex og da er det enkelt å gå videre til neste. Jeg tror man blir litt avstumpet av det. Jeg tror det er flere som er redde for forpliktelser enn det var før. 

 

Jeg også ser de samme på flere datingsider år etter år, som Mythic, men det igjen sier jo litt om at jeg er der år etter år også. Jeg deaktiverer meg innimellom når det er bare de samme folka der og ingen å ta kontakt med eller noen som tar kontakt med meg, og så kommer jeg tilbake når jeg har blitt for lei av å ikke ha noen å flørte eller taste med. Eller gå på date med. Jeg går ikke så mye på date da. 

 

For 10 år siden var det enklere å møte noen via nettdating også. 

 

Og ja, jeg tror det kunne vært mer treff på dating dersom man var litt mer tålmodig og ikke ventet på at det skulle si "pang" allerede på den første, kleine daten. Mindre sexpress og mer dating med samme person og ikke gi seg på allerede første date tror jeg kunne være en god idé. (Såsant man ikke møter noen man på ingen som helst måte har noe felles med eller en man frastøtes.)

 

Jeg vet ikke om dette med kjemi er nymotens. Men, kjemi er jo viktig. Man må jo like hverandre litt ekstra. Litt mer enn bare en hvilken som helst person man bare møter. 

 

Ser ut som jeg tok utgangspunkt i innlegget ditt nå, Mythic, og bare skrev den om ved å bruke egne ord og vendinger... det va'kke meninga assa... jeg er bare enig med deg, jeg.

[Gjest Gjest_TSX80]

Folk blir ikke bare sammen lenger, nå holder de på gjerne opp til et år før de i det hele tatt kan definere seg i den ene eller den andre retningen. Hører mange unge si "Nei, vi er ikke sammen, vi bare driver på", og da kan de ha oppført seg som kjærester i månedsvis! Helt fremmed for meg, og jeg hadde ikke taklet det.

 

Kjemi er kanskje mer viktig for meg enn for andre, ikke vet jeg. Å kunne bli kjæreste med hvem som helst, høres helt fjernt ut for meg, selv om jeg er veldig tilpasningsdyktig og går overens med de fleste.  Jeg har alltid vært sånn at det må være en interesse og tiltrekning, for at jeg skal ha lyst til å gå videre med noen. Det må være noe mer der, enn at man bare går over ens.

 

Tror neppe datingsidene lager noen statistikk på hvor mange som finner seg en partner hos dem. Det ville nok vært dårlig reklame Tror det er et fåtall som faktisk treffer noen det blir noe seriøst og langvarig med på de ulike datingsidene. Jeg ser i hvert fall veldig mange av de samme ansiktene der år etter år, selv om det kan gå år mellom hver gang jeg er registrert noe sted. Nå er jeg på en datingside for første gang på ca 6 år, og det er mange av de samme mannfolka der. det kan jo hende de har hatt pause fra siden også, det vet jeg jo ikke. 

Kjemi er selvfølgelig viktig - jeg bare spør meg selv litt om den kanskje egentlig ville dukket opp nesten uansett om man kom seg litt over kneika.. Tross alt er det en litt falsk setting når man møter noen etter noen meldinger på nettdate. Det møtet har en agenda - og det er å vurdere hverandre opp og ned, mens begge vet at det blir gjort.

 

Skinner den ekte kjemien gjennom da?

 

Tror heller ikke det finnes en slik statistikk.. Jeg ser også mange av jentene på samme sider måned etter måned. Jenter jeg ikke fatter kan være single basert på utseendet i allefall. Absolutt mange jeg hadde tatt kontakt med på fest for 15 år siden, og spurt om ville være med på kino i etterkant.

 

Og da jeg var 20, var det jo ikke sånn at man pløyde gjennom 20 stykker i løpet av en sommer, for å se om det var noen man kunne bli sammen med. Stort sett fikk man "napp" på den første man prøvde å vise interesse til, når man endelig turde å ta kontakt.

 

Denne tråden likte jeg. Mye filosofering her. 

 

Jeg er også en av de "gamle", og er helt enig at ting var enklere før. Og man var ikke like kravstor - og det gjaldt både kvinner og menn. 

 

Jeg tror mange blir avhengig av nettdating. Jeg tror mange for tidlig har sex og da er det enkelt å gå videre til neste. Jeg tror man blir litt avstumpet av det. Jeg tror det er flere som er redde for forpliktelser enn det var før. 

 

Jeg også ser de samme på flere datingsider år etter år, som Mythic, men det igjen sier jo litt om at jeg er der år etter år også. Jeg deaktiverer meg innimellom når det er bare de samme folka der og ingen å ta kontakt med eller noen som tar kontakt med meg, og så kommer jeg tilbake når jeg har blitt for lei av å ikke ha noen å flørte eller taste med. Eller gå på date med. Jeg går ikke så mye på date da. 

 

For 10 år siden var det enklere å møte noen via nettdating også. 

 

Og ja, jeg tror det kunne vært mer treff på dating dersom man var litt mer tålmodig og ikke ventet på at det skulle si "pang" allerede på den første, kleine daten. Mindre sexpress og mer dating med samme person og ikke gi seg på allerede første date tror jeg kunne være en god idé. (Såsant man ikke møter noen man på ingen som helst måte har noe felles med eller en man frastøtes.)

 

Jeg vet ikke om dette med kjemi er nymotens. Men, kjemi er jo viktig. Man må jo like hverandre litt ekstra. Litt mer enn bare en hvilken som helst person man bare møter. 

 

Ser ut som jeg tok utgangspunkt i innlegget ditt nå, Mythic, og bare skrev den om ved å bruke egne ord og vendinger... det va'kke meninga assa... jeg er bare enig med deg, jeg.

Ja, nettopp - for 10 år siden var det enklere å møte noen via nettdating også. Det forklarer jo en del for mitt vedkommede i allefall. Jeg testet aldri det for 10 år siden, men jeg kan tenke meg at samfunnet har endret seg mye på 10 år - med all tilgjengeligheten på single mennesker,

 

Man blir liksom aldri fornøyd, nettopp fordi som du skriver - den første daten er nok i nesten alle tilfeller klein og rar, og da synes man ikke at kjemien var der allikevel.

 

Tror det er feil at det er sånn, men som gutt kan jeg kanskje dra det til min fordel?

 

Etter å ha lest her inne, kan det jo se ut som om jentene "klager" litt på at det faktisk er guttene som ikke ønsker mer kontakt etter date nr. 1, når de gjerne hadde møtt opp på date nr. 2 om de ble spurt.

 

Kanskje man rett og slett bare må holde fast på gamle dager litt, og holde ut et par ekstra ganger..

 

Det er jo ikke til å stikke under en stol at i en klein setting, så føles det kleint nesten uansett hvor god kjemien ville vært. Og å føle seg trygg på et menneske skjer jo uansett ikke i løpet av en time eller ett møte.

[Gjest Overrasket]

Vet ikke om jeg regnes med blant "de gamle" jeg. Jeg er jo ikke helt 40, men ikke helt 20 heller. Jeg husker i hvert fall godt da jeg var liten og det ble drama hjemme fordi tenåringssøsknene mine ønsket seg sin egen telefonlinje i "sin" del av huset.   Så jeg er med blant de som vet hva et liv med og uten teknologi er. 

 

Jeg er ekstremt gammeldags i disse spørsmålene i forhold til alderen min. Jeg har ikke noen nettsjekkingsprofiler, finnes ikke på dette – Tinder og jeg tror ikke at å legge folk til på facebook er det første selvsagte steget i sjekking. Før har jeg utelukkende møtt folk på gamlemåten, og det har jeg tenkt å fortsette med. Ansikt til ansikt og ikke-elektronisk kontakt er viktig for meg.

 

Så er det andre ting jeg ikke er så gammeldags på. Jepp, første stevnemøte er veldig viktig. Kjemien det skrives om er viktig for meg, og jeg mener at den enten er der eller ikke. Du kjenner det spesielle suget i magen med rette vedkommene, og det er ikke noe som på død liv skal dyrkes frem over tid. "Å bare liksom trives litt sammen" fungerer dårlig for meg. Jeg ser jo ikke etter en venn å kline på. Derfor har jeg heller ingen problemer med sex veldig tidlig, er det rett så er det rett. Hva er det da å vente på? Hvis forholdet går for sakte er det nettopp kjemien som mangler. Gravitasjonen gjelder ikke bare ned mot kloden, men også rundt de rette menneskene. Jeg tror heller ikke noe på at mannen må initiere kontakt, og heldigivs finnes det vågale kvinner der ute. Så noen typiske gammeldagse normer er bortkastet.

 

Andre mer gammeldagse ting er fortsatt veldig relevante for meg. Bl.a. betyr det å ha sex underforstått at man er "eksklusive" Det å ta praten om man er "eksklusiv" er et merkelig konsept jeg mistenker at vi har importert fra USA. Så der er jeg tydeligivs også latterlig gammeldags, har jeg skjønt.  Men jeg har ikke noe ekstremt behov for å flytte sammen med en gang vi har kysset, så akkurat på det punktet om å bli samboere tror jeg mange er veldig lite gjennomtenkte og forhaster seg i dag. Hvis man har flyttet hjemmefra er man enten "singel", "på gang med noen" eller "samboere". Det finnes på en måte ingen vanlig sivilstatus i mellom der. 

 

Jeg tror folk bør være litt mer kravstore til seg selv på hvordan de forsøker å treffe andre, litt mer kravstore til om det kiler i magen når man faktisk møtes og litt mer kravstore til hvem man flytter sammen med. 

 

Når alt kommer til alt er to ting viktige. Det ene er at du selv skiller deg ut. Det andre er å finne noen som skiller seg ut i dine øyne. Så når alle er på Tinder og Facebook og møtes på byen sent på kvelden, hvordan skiller man seg ut? EIF. Edru, interessant og frakoblet. Så kan man bruke mer tid på personen foran seg og hvorvidt kjemien er der, og mindre tid på å bla på mobilskjermen. 

[Gjest Mythic]

Kjemi er selvfølgelig viktig - jeg bare spør meg selv litt om den kanskje egentlig ville dukket opp nesten uansett om man kom seg litt over kneika.. Tross alt er det en litt falsk setting når man møter noen etter noen meldinger på nettdate. Det møtet har en agenda - og det er å vurdere hverandre opp og ned, mens begge vet at det blir gjort.

 

Skinner den ekte kjemien gjennom da?

 

Tror heller ikke det finnes en slik statistikk.. Jeg ser også mange av jentene på samme sider måned etter måned. Jenter jeg ikke fatter kan være single basert på utseendet i allefall. Absolutt mange jeg hadde tatt kontakt med på fest for 15 år siden, og spurt om ville være med på kino i etterkant.

 

Og da jeg var 20, var det jo ikke sånn at man pløyde gjennom 20 stykker i løpet av en sommer, for å se om det var noen man kunne bli sammen med. Stort sett fikk man "napp" på den første man prøvde å vise interesse til, når man endelig turde å ta kontakt.

 

Ja, nettopp - for 10 år siden var det enklere å møte noen via nettdating også. Det forklarer jo en del for mitt vedkommede i allefall. Jeg testet aldri det for 10 år siden, men jeg kan tenke meg at samfunnet har endret seg mye på 10 år - med all tilgjengeligheten på single mennesker,

 

Man blir liksom aldri fornøyd, nettopp fordi som du skriver - den første daten er nok i nesten alle tilfeller klein og rar, og da synes man ikke at kjemien var der allikevel.

 

Tror det er feil at det er sånn, men som gutt kan jeg kanskje dra det til min fordel?

 

Etter å ha lest her inne, kan det jo se ut som om jentene "klager" litt på at det faktisk er guttene som ikke ønsker mer kontakt etter date nr. 1, når de gjerne hadde møtt opp på date nr. 2 om de ble spurt.

 

Kanskje man rett og slett bare må holde fast på gamle dager litt, og holde ut et par ekstra ganger..

 

Det er jo ikke til å stikke under en stol at i en klein setting, så føles det kleint nesten uansett hvor god kjemien ville vært. Og å føle seg trygg på et menneske skjer jo uansett ikke i løpet av en time eller ett møte.

 

Jeg svarer kun på det med kjemi nå, for jeg er enig med deg i mye av det andre du skriver. For meg er kjemien der ganske kjapt, og den kan ikke tvinges fram hvis den ikke er der i utgangspunktet. Jeg kan gjerne gå på date nr 2 hvis jeg synes fyren er såpass interessant at jeg vil bli bedre kjent, og jeg ikke helt har funnet ut enda om det kan bli noe mellom oss. Men jeg er enig med "Overrasket" under her, at kjemi er såpass viktig, at jeg går ikke videre med noen bare fordi vi har det ok sammen, og trives i hverandres selskap. Det har jeg venner til

Det må være noe mer, noe som gjør at jeg får lyst til å være kjæreste med denne mannen. Jeg tenker alltid på om dette er en mann jeg kunne tenke meg å kysse, være nær og ha sex med. Er det det, så da er det absolutt noe å bygge videre på. Er de følelsene fraværende, er det ingen vits i å date flere ganger.

 

For øvrig er jeg veldig enig med "Overrasket" sitt innlegg over meg her!

[Sandie]

Trodde aldri jeg skulle savne 90-tallet,men i datingsammenheng var ting mye enklere før internett og avanserte mobiltelefoner kom.Godt å se at jeg ikke er den eneste som tenker slik

[AnonymBruker]

Veldig interessant tråd. 

 

Spesielt dette med kjemi har jeg selv ofte brukt for å si at ting ikke funket. Men jeg er enda ikke blitt noe mer klok på hvorvidt den kan skapes over tid, og hvor mye nervøsiteten ødelegger. Jeg kan nok også lett treffe en fyr lenger hvis jeg finner han tiltrekkende, selv om jeg kanskje ikke føler den mystiske kjemien gnistre. 

 

Nå dater jeg en fyr jeg syns er kjekk, og som virker veldig grei. Han er derimot ganske stille i forhold til meg, og jeg har ikke blitt klok på hvordan kjemien er. Jeg koser meg når vi er sammen, og kyssene er veldig bra (har ikke hatt sex enda), og han sender mye meldinger når vi ikke er sammen, men fordi han er såpass stille blir jeg usikker på hvor godt vi egentlig funker sammen. Jeg prøver alltid å gi det litt tid, så jeg tenker det samme her. Gresset er virkelig ikke alltid grønnere på den andre siden.

 

Forøvrig kan jeg gi en liten uformell "sjekkeliste" jeg har når jeg skal bestemme meg for om jeg vil treffe en fyr igjen:

- Får han meg til å le?

- Vil jeg se han naken?

- Er jeg stolt over å sitte ute med han i offentligheten? (høres kanskje slemt ut, men)

Anonymous poster hash: 191e7...b2c

[Polly Ester]

 

Veldig interessant tråd. 

 

Spesielt dette med kjemi har jeg selv ofte brukt for å si at ting ikke funket. Men jeg er enda ikke blitt noe mer klok på hvorvidt den kan skapes over tid, og hvor mye nervøsiteten ødelegger. Jeg kan nok også lett treffe en fyr lenger hvis jeg finner han tiltrekkende, selv om jeg kanskje ikke føler den mystiske kjemien gnistre. 

 

Nå dater jeg en fyr jeg syns er kjekk, og som virker veldig grei. Han er derimot ganske stille i forhold til meg, og jeg har ikke blitt klok på hvordan kjemien er. Jeg koser meg når vi er sammen, og kyssene er veldig bra (har ikke hatt sex enda), og han sender mye meldinger når vi ikke er sammen, men fordi han er såpass stille blir jeg usikker på hvor godt vi egentlig funker sammen. Jeg prøver alltid å gi det litt tid, så jeg tenker det samme her. Gresset er virkelig ikke alltid grønnere på den andre siden.

 

Forøvrig kan jeg gi en liten uformell "sjekkeliste" jeg har når jeg skal bestemme meg for om jeg vil treffe en fyr igjen:

- Får han meg til å le?

- Vil jeg se han naken?

- Er jeg stolt over å sitte ute med han i offentligheten? (høres kanskje slemt ut, men)

Anonymous poster hash: 191e7...b2c

 

 

Jeg tenker også sånn, så da er jeg muligens slem også. 

 

Jeg ville heller ikke vært sammen med en mann som ikke var stolt over å vise seg sammen med meg. 

[Polly Ester]

Dette ble en skikkelig god-tråd.  

 

Ser for meg en gjeng med voksne menn og kvinner sitte og prate over en kopp kaffe (eller et glass rødvin) og filosofere over kjemi og dating jeg nå.

[Gjest Overrasket]

 

Det må være noe mer, noe som gjør at jeg får lyst til å være kjæreste med denne mannen. Jeg tenker alltid på om dette er en mann jeg kunne tenke meg å kysse, være nær og ha sex med. Er det det, så da er det absolutt noe å bygge videre på. Er de følelsene fraværende, er det ingen vits i å date flere ganger.

 

Helt enig. Det er greit å være litt kynisk og kontant, men høflig og respektfull, i startfasen. Stevnemøter er ikke hele starten på en lang forpliktelse. Det eneste man er forpliktet til er å avdekke om man passer sammen, og å kommunisere klart om hva man tenker seg videre. 

 

 

- Får han meg til å le?

- Vil jeg se han naken?

- Er jeg stolt over å sitte ute med han i offentligheten? (høres kanskje slemt ut, men)

Anonymous poster hash: 191e7...b2c

 

Jeg synes faktisk ikke det siste punktet er slemt, det er faktisk veldig ærlig og meningsfullt hvis man leser litt bak ordene. Å ha en partner man er stolt av er faktisk veldig viktig for et lykkelig og trofast forhold. Så mye "Faktisk". 

 

Tipper min veiledende liste ville sett slikt: 

-Er hun fascinerende?

-Har hun stor livslgede?

-Vil jeg se henne naken?

 

Dette ble en skikkelig god-tråd. 

 

Ser for meg en gjeng med voksne menn og kvinner sitte og prate over en kopp kaffe (eller et glass rødvin) og filosofere over kjemi og dating jeg nå. 

 

 

Nå ble jeg vintørst! (Er det et ord?) 

Endret 24. september 2015 av Overrasket

[Gjest Mythic]

Dette ble en skikkelig god-tråd.

 

Ser for meg en gjeng med voksne menn og kvinner sitte og prate over en kopp kaffe (eller et glass rødvin) og filosofere over kjemi og dating jeg nå.

 

 

KG-treff for oss voksne?

[Polly Ester]

Helt enig. Det er greit å være litt kynisk og kontant, men høflig og respektfull, i startfasen. Stevnemøter er ikke hele starten på en lang forpliktelse. Det eneste man er forpliktet til er å avdekke om man passer sammen, og å kommunisere klart om hva man tenker seg videre. 

 

Jeg synes faktisk ikke det siste punktet er slemt, det er faktisk veldig ærlig og meningsfullt hvis man leser litt bak ordene. Å ha en partner man er stolt av er faktisk veldig viktig for et lykkelig og trofast forhold. 

 

Tipper min veiledende liste ville sett slikt: 

-Er hun fascinerende?

-Har hun stor livslgede?

-Vil jeg se henne naken?

 

 

Nå ble jeg vintørst! (Er det et ord?) 

 

Ja, hvorfor ikke? Man blir jo kaffetørst, så... Skål 

[Polly Ester]

KG-treff for oss voksne?

 

Ja, blir det så hyggelig som i denne tråden så er jeg helt med på det.

 

Tror dette er den hyggeligste tråden på KG på så lenge jeg kan huske. 

[Gjest Overrasket]

Ja, hvorfor ikke? Man blir jo kaffetørst, så... Skål 

Det er akkurat det!