Hvordan be en venninne om å ikke snakke så mye?

[Berit]

Vi er mange venninner som treffer hverandre hos hverandre noen ganger. Det er en som snakker veldig mye og ofte avbryter. Mange som ikke orker å være sammen med henne noe særlig fordi hun maser så mye. Hun overkjører lett alle. Folk synes det er slitsomt å være mye med henne.

 

Det er synd. Hun har jo veldig lyst til å være med oss, og elsker jo å være sosial. 

 

Hvordan si ifra om at  hun maser for mye?

[Gjest supernova_87]

Innledning bla bla bla. "Det er noe jeg vil ta opp med deg, og jeg understreker at jeg ikke sier dette for å være slem, men det er nettopp fordi jeg liker deg og liker å være sammen med deg at jeg vil ta dette opp med deg på en skikkelig måte. Når vi er sammen mange så er det flere som føler på at du avbryter dem og at det ikke er helt greit, og de kjenner på at det er slitsomt å være sammen med deg. Kjenner du deg igjen i det?" 

 

Jeg tror ikke det er en bedre løsning her enn at du er ganske direkte. Ja, det er kjipt og kommer nok til å gjøre litt vondt, vis forståelse for at hun kan ta det litt tungt, men samtidig er det mindre kjipt enn at hun plutselig sitter der uten noen venner. 

[Berit]

Innledning bla bla bla. "Det er noe jeg vil ta opp med deg, og jeg understreker at jeg ikke sier dette for å være slem, men det er nettopp fordi jeg liker deg og liker å være sammen med deg at jeg vil ta dette opp med deg på en skikkelig måte. Når vi er sammen mange så er det flere som føler på at du avbryter dem og at det ikke er helt greit, og de kjenner på at det er slitsomt å være sammen med deg. Kjenner du deg igjen i det?" 

 

Jeg tror ikke det er en bedre løsning her enn at du er ganske direkte. Ja, det er kjipt og kommer nok til å gjøre litt vondt, vis forståelse for at hun kan ta det litt tungt, men samtidig er det mindre kjipt enn at hun plutselig sitter der uten noen venner. 

Spesielt den første setningen var veldig godt forslag på måte å begynne å si det.

 

Vet ikke om jeg vil si at det er flere som føler på at huin avbryter, men det er jo sannheten. Du har sikkert rett. Men tenker at hun sikkert synes dette er veldig sårende å høre. For jeg lurer egentlig på om hun i det hele tatt kan forandre seg med det? Moren er likedan. Snakker sånn at man nesten bare hører hennes stemme.

[Gjest supernova_87]

Spesielt den første setningen var veldig godt forslag på måte å begynne å si det.

 

Vet ikke om jeg vil si at det er flere som føler på at huin avbryter, men det er jo sannheten. Du har sikkert rett. Men tenker at hun sikkert synes dette er veldig sårende å høre. For jeg lurer egentlig på om hun i det hele tatt kan forandre seg med det? Moren er likedan. Snakker sånn at man nesten bare hører hennes stemme.

Kanskje moren ikke vil klare å forandre seg, men om dere er relativt unge tror jeg nok absolutt denne venninnen har muligheten til å forandre seg om hun legger litt energi ned i det. Det er nok sårende å høre, både det at andre oppfatter deg litt negativt og at det har vært et så stort problem at det har vært nødvendig å snakke om henne bak hennes rygg, men samtidig er det vel bedre å si fra, enn at det ender med at hun ikke får være med?

[AnonymBruker]

Har en samboer som har en tendens til å bable konstant. Sier ofte "slutt å bråk" for etter hvert blir det bare støy, særlig når han durer i vei om fotball. Men nå kjenner jeg jo han ganske godt, så han tar seg ikke nær av det.

Anonymous poster hash: 78cab...3ad

[Berit]

Kanskje moren ikke vil klare å forandre seg, men om dere er relativt unge tror jeg nok absolutt denne venninnen har muligheten til å forandre seg om hun legger litt energi ned i det. Det er nok sårende å høre, både det at andre oppfatter deg litt negativt og at det har vært et så stort problem at det har vært nødvendig å snakke om henne bak hennes rygg, men samtidig er det vel bedre å si fra, enn at det ender med at hun ikke får være med?

Men synes ikke du det holder å si at det er jeg som oppfatter henne sånn? At jeg ikke trenger å si at andre har bemerket og snakket om det bak hennes rygg? Føler det er mindre sårende for henne å høre at det "bare" kommer fra meg, enn også å si at andre føler det på samme måte.

[Gjest supernova_87]

Men synes ikke du det holder å si at det er jeg som oppfatter henne sånn? At jeg ikke trenger å si at andre har bemerket og snakket om det bak hennes rygg? Føler det er mindre sårende for henne å høre at det "bare" kommer fra meg, enn også å si at andre føler det på samme måte.

Jo, jeg ser hva du mener. Og det er en vurdering du må ta. Jeg tenker at problemet kan da bli at hun ikke tar det du sier så alvorlig, at hun vinkler det til at det er DU som har misforstått, og at det er du som er umulig, og hun kanskje igjen vil gjøre deg litt utsatt i gruppen. Men hvis du for eksempel er nærmere henne enn andre i gruppen så vil hun kanskje ta deg mer alvorlig uansett, selv om det kun er din oppfatning. 

[Berit]

Jo, jeg ser hva du mener. Og det er en vurdering du må ta. Jeg tenker at problemet kan da bli at hun ikke tar det du sier så alvorlig, at hun vinkler det til at det er DU som har misforstått, og at det er du som er umulig, og hun kanskje igjen vil gjøre deg litt utsatt i gruppen. Men hvis du for eksempel er nærmere henne enn andre i gruppen så vil hun kanskje ta deg mer alvorlig uansett, selv om det kun er din oppfatning. 

Takk for fornuftig og godt svar

[Hulderen]

Men synes ikke du det holder å si at det er jeg som oppfatter henne sånn? At jeg ikke trenger å si at andre har bemerket og snakket om det bak hennes rygg? Føler det er mindre sårende for henne å høre at det "bare" kommer fra meg, enn også å si at andre føler det på samme måte.

Jeg tenker du kan begynne med å bare referere til deg selv. Det er veldig sårende å høre at man har blitt diskutert. Så ser du om det hjelper. Fortsetter hun å dure fram på samme måte, så kan en av de andre også si i fra til henne.

[AnonymBruker]

Hadde en slik venninne jeg og. Kutta henne ut tvert. Utrolig glad for det i dag.

Anonymous poster hash: 2245c...49f

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne som er likedan. Hun er blitt fortalt det fra flere fronter (ikke noe vi ble enige om, rent tilfeldig), men ingenting har endret seg. Hun skravler som tidligere og jeg må posjonere ut tiden med henne.

 

Kanskje munndiare er en legitim diagnose? I så fall er det på tide helsepersonell våkner og går ut og informerer om dette og konsekvensene for de rundt en...

Anonymous poster hash: bcb49...ca8

[AnonymBruker]

Jeg kan være litt sånn. Jeg er så glad for å være sammen med venninnene og vil dele absolutt alt jeg bryr meg om med dem at jeg helt glemmer at de har ting de vil si. Blir kjempeglad når noen minner meg på at jeg skravler sånn. Jeg vet det jo selv, men det er så lett å glemme seg.

Anonymous poster hash: c76f4...ad0

[Berit]

Jeg tenker du kan begynne med å bare referere til deg selv. Det er veldig sårende å høre at man har blitt diskutert. Så ser du om det hjelper. Fortsetter hun å dure fram på samme måte, så kan en av de andre også si i fra til henne.

Ja, vil prøve det. 

 

Hun er veldig sprudlende og glad, smittende med sitt gode humør. Og det er så kos å være med henne.....i små porsjoner. For det er bare veldig slitsomt når hun skravler så mye. Vi andre kommer omtrent ikke til orde, og når vi snakker, så assosierer hun med noe annet som hun MÅ foretelle om i det vice og brede. Hun er veldig engasjert, så det er jo positivt og mange ganger morsomt, men det blir bare ofte så mye.

 

Og kanskje ekstra mye når vi er sammen mange. For vi vil jo gjerne høre på alle sammen, men i løpet av tiden vi har vært sammen, er det jo nesten bare hun som har snakket. Dermed har vi ikke fått høre hva f.eks Kristin hadde å fortelle.

[Berit]

 

Jeg har en god venninne som er likedan. Hun er blitt fortalt det fra flere fronter (ikke noe vi ble enige om, rent tilfeldig), men ingenting har endret seg. Hun skravler som tidligere og jeg må posjonere ut tiden med henne.

 

Kanskje munndiare er en legitim diagnose? I så fall er det på tide helsepersonell våkner og går ut og informerer om dette og konsekvensene for de rundt en...

Anonymous poster hash: bcb49...ca8

 

Ha, ha, ja, kanskje det er en diagnose  

 

Jeg liker veldig godt å skravle selv og blir lett veldig engasjert. Men prøver å være veldig bevisst på det at man må fordele tiden, på en måte. At alle må få snakke og komme til orde. 

 

Har erfart at alle egentlig liker å snakke, få oppmerksomhet og bli lyttet til. Så i sosiale sammenhenger gjelder det å kunne lytte til andre, stille interesserte spørsmål. Da er man kjekk å være sammen med.

[Berit]

Jeg kan være litt sånn. Jeg er så glad for å være sammen med venninnene og vil dele absolutt alt jeg bryr meg om med dem at jeg helt glemmer at de har ting de vil si. Blir kjempeglad når noen minner meg på at jeg skravler sånn. Jeg vet det jo selv, men det er så lett å glemme seg.

Anonymous poster hash: c76f4...ad0

Så fint at du er klar over det og blir glad når noen minner deg på det. Tror det er sånn med venninnen min også. Men hun har vel ikke helt skjønt det når jeg bare har hintet at hun snakker jo veldig mye. Så har hun bare ledd av seg selv, og ikke tatt det som at det faktisk er et problem fordi det ikke er så kjekt for de andre å høre på henne hele tiden.

 

Men tenkte at jeg skulle si det litt mer alvorlig, og synes da innledningsvis å si det på en grei måte som Rainstorm foreslo.

[AnonymBruker]

Man må ikke være venner med folk man ikke vil.

Du har to alternativer:

1. Kutt henne ut.

2. Aksepter henne som hun er.

Å fortelle henne at hun må fundament forandre sin personlighet kommer selvfølgelig ikke til å fungere. Hun er den hun er.

Anonymous poster hash: 05b50...559

[Annie Hall]

Synes det er mye bedre å ta det "der og da" enn å lage en stor greie. Om man skal tar hele den der "det er noe jeg må snakke med deg om" så skjønner man at det har vært tenkt på og på planlagt etc. Da oppleves det som en stor greie og man blir usikker og såret uansett.

 

Hva med å stille forberedt ved neste møte. Og så vente til hun avbryter. Så kan man si "Du.. nå avbrøt du faktisk. Kan jeg/"Anne" få snakke ferdig?" med et stort smil. Og om man synes man må gjøre mer ut av det så får man heller dra en: "Ikke meninga å være kjip altså, men vi er skikkelig fæle til å avbryte hverandre, og egentlig så synes jeg det er en uting"

 

Eventuelt ta det etter et treff og si "du.. i dag syntes jeg du avbrøt "Tone" en del. Jeg syntes faktisk det var litt plagsomt. Da blir beskjeden gitt, men ikke som en stor greie fordi det knyttes opp mot en konkret situasjon. Man snakker om noen som skjedde nå. Det er noe annet enn å si at "du er alltid slik at du" 

[Gjest Sunflower-Delight]

Tenker en del på hva du nevnte angående moren hennes at ho pratet like mye som ho venninna di, og hvis en tenker godt om så kan det jo godt hende at denne venninna di kanskje ikke fikk uttrykt seg så mye gjennom prating der hjemme? Hvis ho konstant har alltid hatt en mor som avbryter ofte og som en er nødt til å forte seg med å fortelle noe før henne kommer til å avbryte igjen og prate over med sine tanker og meninger alene, så er det ikke noe rart i at ho blir en del av det samme sjølv.

 

Jeg pleide også prate veldig mye da jeg var yngre og var veldig glad da jeg ble fortalt direkte en gang at jeg måtte også la andre få prate til. Jeg begynte da å øve meg på å stoppe litt etter å ha pratet en del, vente litt og la den andre personen få si noe, eller så kunne jeg inkludere andre i samtalen, lytte til hva de tenkte eller mente, o. s. v... Klart hvis jeg er skikkelig gira i en samtale og er skikkelig entusiast så har jeg lett for å prate mye, men til vanlig så er jeg flinkere med å la andre komme til de og.  

 

Jeg synes da at det er lurt med å fortelle henne om dette. Så lenge det blir sagt på en fin måte og ikke for å gi henne skikkelig dårlig skyldfølelse. Det kan hende at ho også setter pris på å bli fortalt dette.

[AnonymBruker]

Synes det er mye bedre å ta det "der og da" enn å lage en stor greie. Om man skal tar hele den der "det er noe jeg må snakke med deg om" så skjønner man at det har vært tenkt på og på planlagt etc. Da oppleves det som en stor greie og man blir usikker og såret uansett.

 

Hva med å stille forberedt ved neste møte. Og så vente til hun avbryter. Så kan man si "Du.. nå avbrøt du faktisk. Kan jeg/"Anne" få snakke ferdig?" med et stort smil. Og om man synes man må gjøre mer ut av det så får man heller dra en: "Ikke meninga å være kjip altså, men vi er skikkelig fæle til å avbryte hverandre, og egentlig så synes jeg det er en uting"

 

Eventuelt ta det etter et treff og si "du.. i dag syntes jeg du avbrøt "Tone" en del. Jeg syntes faktisk det var litt plagsomt. Da blir beskjeden gitt, men ikke som en stor greie fordi det knyttes opp mot en konkret situasjon. Man snakker om noen som skjedde nå. Det er noe annet enn å si at "du er alltid slik at du" 

 

Jeg er litt uenig i den. Har man et problem med noen så er det ufint å ta det opp i plenum. Og det blir bare klein stemning for alle om noen skal sitte og irettesette en person slik.

Anonymous poster hash: d4f51...2f9

[Gjest Sunflower-Delight]

 

Jeg er litt uenig i den. Har man et problem med noen så er det ufint å ta det opp i plenum. Og det blir bare klein stemning for alle om noen skal sitte og irettesette en person slik.

Anonymous poster hash: d4f51...2f9

 

 

Ja, jeg er faktiskt enig i dette. Har hatt noen tidligere venninner som gjorde noe lignende som dette da jeg avbrøt dem litt fordi jeg var skikkelig engasjert i samtalen, men da ble det ikke sagt direkte, de stoppet opp, stirret på meg og så gjorde ho andre venninna en bevegelse med handa om at ho andre skulle fortsette med å prate. Følte meg skikkelig dum da.

 

Stemningen var da allerede dårlig mellom oss, og jeg avbrøt dem ikke så mye tidligere heller. Og de kunne avbryte meg når det passet dem uten at det skulle være et problem! Så de var da skikkelig gode eksempler sjølv.

 

Generelt så kan det føles skikkelig ubehagelig ut når det skjer mens alle andre sitter rundt der. Kommer litt an på hvordan det blir gjort og hvordan ho pratesalige venninna er.