Hvorfor er det så mye lettere å...

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så mye lettere å rådgi andre enn seg selv? Jeg har kommet opp i et uføre, og hadde jeg stått på utsiden hadde jeg klart å plukke ting fra hverandre og sagt "du bør først og fremst gjøre..." og tatt det viktigste først, for å løse situasjonen. Nå suser det en million følelser oppi suppa jeg har havnet i. Jeg ender opp med å bli tiltaksløs og skrive her istedet for å gjøre noe med situasjonen. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, dvs, jeg har allerede søkt om hjelp to steder, men blir ikke tatt på alvor. Jeg synker rett ned i gjørma uten noe å holde meg fast i....

Anonymous poster hash: e0266...be9

[Gjest BethD]

Trist å lese...

 

Det er nok enklere for oss å komme med noen ord til deg om vi visste litt mer om hva du går gjennom..?

[AnonymBruker]

Det er alltid lettere å se en situasjon objektivt utenifra - det er jo betydningen av "objektivt".

 

Ellers kan vi ikke engang gi objektive råd når du ikke vil si noe som helst om problemet ditt.

Anonymous poster hash: 1337f...fb2

[AnonymBruker]

Problemet er at folk rundt meg vil ha hjelp av meg, forståelig nok, da en ligger for døden (foreldre, den friske trenger meg til å takle sin sorg), min kjære er syk (kronisk sykdom, kan føre til sykehusinnleggelse.) Vi bor 50 mil unna hverandre, da jeg klarte å stable meg selv på beina etter lang tids sykemelding og endelig fant lysten til å leve igjen, ved å begynne å studere. Jeg mener hen er ansvarlig for å søke hjelp der hen er selv, men jeg er sammen med et menneske som er sta som et esel... Jeg har oppsøkt hjelp på studiestedet via samskipnaden for tilrettelegging pga psykiske problemer, men oppfattes som at jeg har kontroll, derfor fikk jeg ikke videre hjelp. Fått avslag fra dps, igjen ikke syk nok, men jeg svinger (bipolar) og jeg kjenner kravene rundt meg tynger meg og jeg sliter med å fokusere. Livredd for at det skal gå galt, igjen, og føler at dette er siste sjanse til å få til noe i livet. Jeg har ikke så mye å leve for. Jeg har skrapet sammen siste rest av mot, motivasjon og krefter, men nå føler jeg at jeg har tatt på meg for mye, at jeg ikke strekker til. Jeg vet ikke om det er vits i å ta kontakt med samskipnaden igjen, jeg er redd for å bli avvist på nytt og at jeg bare kaster bort tid og håp. Jeg føler meg enormt alene og veksler mellom å ville gi opp og å kjempe videre dagen igjennom.

Anonymous poster hash: e0266...be9

[AnonymBruker]

....og der er kjæresten sykehuspasient...

Anonymous poster hash: e0266...be9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her trenger du støttespillere. Du trenger noen å hente styrke fra. Nå må du bruke kreftene dine til å finne disse personene. Enten det er gode venner familie eller profesjonelle. Kjemp enda mer. Gjør det som trengs. For du kan ikke gi noe om du ikke har noe å gi. 

 

Det betyr også at du må sette grenser for hva som skal få lov til å tappe deg for energi. 

Du er i en unntakstilstand, og du må sette et tidsrom der det er greit at det er slik, men også et tidspunkt der det ikke kan være slik lengre. 
 

Du må også sette grenser for hvordan du kan trøste når du er i sorg selv. I forhold til forelderen din. Både samboeren din og den andre forelderen din er voksne mennesker. De har selv ansvaret for sin psykiske helse. Dere kan lene dere på hverandre, du kan være der og og støtte og sørge sammen. Du kan ivære til hjelp på alle mulige måter. Men du kan ikke og skal ikke ha ansvaret for det andre menneskets sorg eller følelser. Det er fristende for et menneske som har det tungt å legge ansvaret over på noen andre. Men det er for mye ansvar å ha. Du har bare ansvar for det du kan styre og råde over. Og du kan bare gi om du har noe å gi. 

 

Lykke til. Godt å høre at du er konstruktiv. 

 

 

Anonymous poster hash: 98fa2...9a9

[AnonymBruker]

Du minner på noen måter om meg selv.

Jeg snakket med fastlegen min, som henviste meg til DPS. Fikk brev om at det var lang ventetid.

Da jeg igjen kontaktet fastlegen sa han at så lenge det ikke var behov for innleggelse, kunne han ikke gjøre noe for å fremskynde.

Jeg var totalt utslitt, samtidig som jeg måtte holde meg sterk for alvorlig syk forelder, måtte ta meg av jobb, og en del praktiske ting for den syke.

 

Kontaktlegen på sykehuset min forelder var innlagt, så meg. Han skrev henvisning til DPS og ga meg sykemelding. Han purret også på DPS. Da gikk det ikke lang tid før jeg fikk komme til samtaler hos en der.

 

men oppfattes som at jeg har kontroll, derfor fikk jeg ikke videre hjelp.

 

Fått avslag fra dps, igjen ikke syk nok.

"Kjemp videre" og "stå på, ikke gi deg" er bare fortvilende å høre, når man ikke har mer å gå på.

Men når man ikke blir hørt, må man gjøre noe så man blir hørt. Si at selv om det ikke ser sånn ut, så har du ikke kontroll. Du går ikke engang på sparebluss, du er helt ferdig psykisk. Det må noen ta på alvor. Bare si det rett ut, om det føles sånn.

 

Er det en eller annen du kan alliere deg litt med, som kjenner situasjonen, noen som kan hjelpe å forklare alvoret så du får hjelp?

 

Merker jeg får lyst til å gjøre noe konkret/praktisk for å hjelpe deg. For den situasjonen jeg var i før jeg endelig ble tatt alvorlig, unner jeg ingen.

 

Anonymous poster hash: 4acdc...411

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg setter stor pris på det. Jeg tar til meg ordene dine og skal ta meg en uke fri og få roet ned situasjonen. Som du sier, må jeg også trekke egne grenser for hva jeg makter. Det er ikke lett når det er mennesker man bryr seg om som trenger hjelp. Men hvem er jeg til å hjelpe om jeg knapt holder meg selv på beina..? Som sagt, jeg tar en time out og rydder opp i egne tanker og i situasjonen for øvrig, så godt jeg kan.

Anonymous poster hash: e0266...be9

[AnonymBruker]

 

Du minner på noen måter om meg selv.

Jeg snakket med fastlegen min, som henviste meg til DPS. Fikk brev om at det var lang ventetid.

Da jeg igjen kontaktet fastlegen sa han at så lenge det ikke var behov for innleggelse, kunne han ikke gjøre noe for å fremskynde.

Jeg var totalt utslitt, samtidig som jeg måtte holde meg sterk for alvorlig syk forelder, måtte ta meg av jobb, og en del praktiske ting for den syke.

 

Kontaktlegen på sykehuset min forelder var innlagt, så meg. Han skrev henvisning til DPS og ga meg sykemelding. Han purret også på DPS. Da gikk det ikke lang tid før jeg fikk komme til samtaler hos en der.

 

"Kjemp videre" og "stå på, ikke gi deg" er bare fortvilende å høre, når man ikke har mer å gå på.

Men når man ikke blir hørt, må man gjøre noe så man blir hørt. Si at selv om det ikke ser sånn ut, så har du ikke kontroll. Du går ikke engang på sparebluss, du er helt ferdig psykisk. Det må noen ta på alvor. Bare si det rett ut, om det føles sånn.

 

Er det en eller annen du kan alliere deg litt med, som kjenner situasjonen, noen som kan hjelpe å forklare alvoret så du får hjelp?

 

Merker jeg får lyst til å gjøre noe konkret/praktisk for å hjelpe deg. For den situasjonen jeg var i før jeg endelig ble tatt alvorlig, unner jeg ingen.

 

Anonymous poster hash: 4acdc...411

 

 

Det siste der...bare det å ha en "sekretær" til å ta seg av praktiske ting som dukker opp... Føler jeg må ringe hit, poste noe, snakke med NN, sørge for å ordne penger til... Det er hele tiden noe. Jeg har ikke ork til alt. Jeg prøver å få i meg mat 3-4 ganger om dagen, vaske klær så jeg ikke ser ustelt ut, og holde huset noen lunde ryddig. Men det tar krefter. Jeg sliter med prioriteringer og ender opp med å gjøre lite. Mat, søvn, dusje. Sånne ting. Har tatt kontakt med (enda) en som (potensielt) kan hjelpe. Får se over helge hvordan det går. Vurderer også å ta kontakt med en av behandlerene til min forelder og snakke litt, eller en prest eller noe. En utenforstående i alle fall.

Anonymous poster hash: e0266...be9

[AnonymBruker]

 

Det siste der...bare det å ha en "sekretær" til å ta seg av praktiske ting som dukker opp... Føler jeg må ringe hit, poste noe, snakke med NN, sørge for å ordne penger til... Det er hele tiden noe. Jeg har ikke ork til alt. Jeg prøver å få i meg mat 3-4 ganger om dagen, vaske klær så jeg ikke ser ustelt ut, og holde huset noen lunde ryddig. Men det tar krefter. Jeg sliter med prioriteringer og ender opp med å gjøre lite. Mat, søvn, dusje. Sånne ting. Har tatt kontakt med (enda) en som (potensielt) kan hjelpe. Får se over helge hvordan det går. Vurderer også å ta kontakt med en av behandlerene til min forelder og snakke litt, eller en prest eller noe. En utenforstående i alle fall.

Jeg husker noen sa "Bare si ifra hvis du trenger hjelp" men det ville vært bedre om de tilbød seg noe konkret. Jeg kontaktet jo aldri noen av dem som kom med sånne vage vennligheter. Det var også en del ting jeg følte jeg måtte gjøre, så jeg var sikker på at det ble som det skulle. Alt mulig kan ikke bare overlates til andre. Men det kan matlaging, klesvask og sånne ting..

Om det gjelder kreft, finnes det kreftkoordinator i alle kommuner, som kan være til hjelp. Hun i min kommune førte bare til mer stress for meg, men andre kan jo fungere bedre.

 

Jeg snakket mye med en sykepleier på sykehuset til min forelder, vet ikke hva jeg hadde gjort uten henne. Hadde bare en venn å støtte meg på, sånn ellers, som hjalp med huslige sysler, som jeg kunne koble litt av med osv.

 

Å snakke med en prest er sikkert ikke dumt. Du kan jo si alt til vedkommende, og h*n kan både lytte, gi råd og støtte.

 

Den andre forelderen din da? Forstår det er tungt, men dere bør jo støtte hverandre. Det er flere som har det vanskelig nå...

Anonymous poster hash: 4acdc...411

[AnonymBruker]

Jeg husker noen sa "Bare si ifra hvis du trenger hjelp" men det ville vært bedre om de tilbød seg noe konkret. Jeg kontaktet jo aldri noen av dem som kom med sånne vage vennligheter. Det var også en del ting jeg følte jeg måtte gjøre, så jeg var sikker på at det ble som det skulle. Alt mulig kan ikke bare overlates til andre. Men det kan matlaging, klesvask og sånne ting..Om det gjelder kreft, finnes det kreftkoordinator i alle kommuner, som kan være til hjelp. Hun i min kommune førte bare til mer stress for meg, men andre kan jo fungere bedre. Jeg snakket mye med en sykepleier på sykehuset til min forelder, vet ikke hva jeg hadde gjort uten henne. Hadde bare en venn å støtte meg på, sånn ellers, som hjalp med huslige sysler, som jeg kunne koble litt av med osv. Å snakke med en prest er sikkert ikke dumt. Du kan jo si alt til vedkommende, og h*n kan både lytte, gi råd og støtte. Den andre forelderen din da? Forstår det er tungt, men dere bør jo støtte hverandre. Det er flere som har det vanskelig nå... Anonymous poster hash: 4acdc...411

Den andre forelderen er helt ute av seg. Takler ikke det som skjer. Det er ikke lett å oppleve at man gjør forberedelser før man dør. Selger unna ting, rydder opp i økonomiske forhold, forteller hvordan man vil ha begravelsen, snakker om testamentet... Jeg kjenner mine foreldre dårlig når det kommer til hva jeg tror de snakker om sammen. Eller dvs, jeg tror begge unngår å snakke så mye. Vi har aldri vært en nær familie når det kommer til sånt, det gjør det hele ekstra vanskelig synes jeg. Jeg føler jeg trår dem for nære om jeg spør om noe, og er samtidig redd for å bryte sammen selv.

Jeg skal søke hjelp hos profesjonelle, fordi jeg er redd for å trå feil. Jeg vil ikke at den siste tiden skal være preget av krangling og dårlig stemning.

Anonymous poster hash: e0266...be9