Samboer og sønnen min kommer ikke overens

[AnonymBruker]

Jeg har grei tone med barna hans og er innkludert i hverdagen deres. Vi prater sammen, tuller og de liker meg. De er hos oss annenhver uke. Samboeren min er veldig knyttet til barna sine og en god far.

På andre siden er min sønn på 10 år som sliter litt med temperamentet sitt og viser stor irritasjon mot samboeren. Det virker som han synes at han blir forskjellsbehandlet og at han er ikke like snill mot han.

Mannen i huset har aldri brukt tid på han, untatt henting på trening 2 dager i uken. Han kalte ham flere ganger bortskjemt drittunge og kjeftet på han. Han kjefter aldri på sine egne barn og reagerer ikke når de svarer ufint eller er vanskelige. Jeg tenker at av og til må man bare overse hvis det er ikke så gale. Han tåler ikke at sønnen min svarer eller diskuterer om noe. Han iretesetter ham hele tiden og man ser at hans personlighet irritterer ham.

Jeg tolererer ikke at sønnen min svarer frekt og han får konsenkvenser for det.

Samboeren klarer ikke å akseptere at denne gutten er annerledes enn barna hans og har ingen interesse å bli bedre kjent med han.

Han sier at han må prioritere sine barn elle føles det feil for dem. Når det gjelder romfordeling,ferier,aktiviteter. Han fikk det minste rommet i huset og han er eldst. Og jeg skjønner st det føles drøyt når yngre stesøsken får de som er større og finere, men vi snakket sammen og han aksepterte det sånn som det er.

Jeg er helt på andre siden og er rettferdig. Alle behandles likt. Jeg føler st det er min plikt å få barna hans å føle seg vel hjemme hos oss. Jeg føler også at det eskalerer når det gjelder min sønn og samboer og at det blir bare verre i fremtiden.

Setter stor pris på alle svar, tips, råd osv ...

Anonymous poster hash: bc88f...a57

[Gjest SykkelJenny]

Jeg hadde aldri satt mine barns trivsel og livsglede på spill for å flytte sammen med en ny mann og hans barn. 

 

Lurer på hvorfor man for enhver pris må flytte sammen. Går det ikke an å være sammen uten å bo sammen?

[Gjest supernova_87]

Stakkars sønnen din. Du må jo bare snakke med samboeren din. Han er voksen og kan ikke oppføre seg sånn, og jeg tenker at det er et svik at du lar ham fortsette å forskjellsbehandle på den måten, og ikke tar sønnen din sin side. 

 

F.eks det med rommet, det er en bagatell, men det er samtidig prinsipp, og det legger føringer for at forskjellsbehandling er greit, og at det er sønnen din som alltid skal komme i siste rekke. Enda verre blir det hvis sønnen din bor med dere fast mens hans barn annenhver uke. 

 

En helt annen ting, du er klar over at samboeren din tråkker på deg også når han kaller sønnen din bortskjemt drittunge gang på gang, det er tross alt du som har oppdratt ham og skjemt han bort. 

[AnonymBruker]

Jeg har grei tone med barna hans og er innkludert i hverdagen deres. Vi prater sammen, tuller og de liker meg. De er hos oss annenhver uke. Samboeren min er veldig knyttet til barna sine og en god far.

På andre siden er min sønn på 10 år som sliter litt med temperamentet sitt og viser stor irritasjon mot samboeren. Det virker som han synes at han blir forskjellsbehandlet og at han er ikke like snill mot han.

Mannen i huset har aldri brukt tid på han, untatt henting på trening 2 dager i uken. Han kalte ham flere ganger bortskjemt drittunge og kjeftet på han. Han kjefter aldri på sine egne barn og reagerer ikke når de svarer ufint eller er vanskelige. Jeg tenker at av og til må man bare overse hvis det er ikke så gale. Han tåler ikke at sønnen min svarer eller diskuterer om noe. Han iretesetter ham hele tiden og man ser at hans personlighet irritterer ham.

Jeg tolererer ikke at sønnen min svarer frekt og han får konsenkvenser for det.

Samboeren klarer ikke å akseptere at denne gutten er annerledes enn barna hans og har ingen interesse å bli bedre kjent med han.

Han sier at han må prioritere sine barn elle føles det feil for dem. Når det gjelder romfordeling,ferier,aktiviteter. Han fikk det minste rommet i huset og han er eldst. Og jeg skjønner st det føles drøyt når yngre stesøsken får de som er større og finere, men vi snakket sammen og han aksepterte det sånn som det er.

Jeg er helt på andre siden og er rettferdig. Alle behandles likt. Jeg føler st det er min plikt å få barna hans å føle seg vel hjemme hos oss. Jeg føler også at det eskalerer når det gjelder min sønn og samboer og at det blir bare verre i fremtiden.

Setter stor pris på alle svar, tips, råd osv ...

Anonymous poster hash: bc88f...a57

Her er det vel DU som er problemet, som er sammen med en sånn mann, og dermed tillater dette???

Anonymous poster hash: 14df6...397

[Jade]

Han prioriterer sine barn. Nå må du prioritere ditt barn. Tror du barnet ditt har det bra nå? Hva har du tenkt å gjøre slik at han får det bra?

[AnonymBruker]

Da er det bare å sende sønnen din bort. Det er tross alt samboeren din som skal være den viktigste i live ditt. 

Anonymous poster hash: e4012...fae

[AnonymBruker]

Han var ikke sånn som nå i begynnelsen. Det kom etterhvert.Og vi har hatt noen ganske heftige diskusjoner ang dette. 

 

Jeg har til og med vurdert å flytte ut, men vi har et barn sammen som er alle ufattelig glad i. Barna har det kjekt sammen, men han er en overbeskyttende far som er hele tiden redd at barna hans ikke skal føle seg  nedprioritert. Min sønn bor hos oss og har ingen samvær med faren. 

Jeg er så lei hele mennesket at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger... Jeg tar meg av sønnen min på alle planer og prøver hardt for at han skal ha det bra.

ts

Anonymous poster hash: bc88f...a57

[skruf]

Jeg hadde aldri ville bodd sammen med en mann som ikke hadde akseptert stedatteren sin og gjort foskjell på egne barn og stebarn. Ja, jeg skjønner at man ikke føler det samme for barn som ikke er ens egne, men man viser det ikke.

 

Hadde enten droppet å flytte sammen med han, eller jeg hadde tatt med meg begge barna, både min egen og fellesbarnet og flyttet ut for å skåne min eldste datter. 

 

Det at sønnen din er vanskelig mot stefar kommer garantert av at han merker forskjellsbehandling og stefarens væremåte mot han. Selv om stefar ikke sier det konkret at han ikke liker sønnen din rett ut til gutten så merker gutten det garantert. 

[AnonymBruker]

 

Han var ikke sånn som nå i begynnelsen. Det kom etterhvert.Og vi har hatt noen ganske heftige diskusjoner ang dette. 

 

Jeg har til og med vurdert å flytte ut, men vi har et barn sammen som er alle ufattelig glad i. Barna har det kjekt sammen, men han er en overbeskyttende far som er hele tiden redd at barna hans ikke skal føle seg  nedprioritert. Min sønn bor hos oss og har ingen samvær med faren. 

Jeg er så lei hele mennesket at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger... Jeg tar meg av sønnen min på alle planer og prøver hardt for at han skal ha det bra.

ts

Anonymous poster hash: bc88f...a57

 

Oppsøk familievernkontoret. Be om en samtale mellom deg, en tredjepart og sambo.

 

Før dette møtet tar du sambo til side og forklarer (rolig) at han, som voksen mann, MÅ behandle alle de 4 barna like godt. Klarer han ikke det så er det faktisk kun en person som kan sørge for at din sønn har det godt, og den personen er deg. Da vil du bli nødt til å velge om hensynet til din elste sønns mentale helse veier tyngre enn ønsket om at yngstebarnet skal ha samboende foreldre. Du MÅ fortelle han, rett ut, at slik det er nå så har sønnen det ikke bra - og dette er 100% sambos feil. Og at dersom konsekvensen av hans rævva oppførsel vil bli samlivsbrudd så er det også utelukkende hans feil. Deres siste håp er samtale og terapi. Avlyser han så går du. Slutt å dikke.

 

Og: ikke la denne forklaringen bli til en "diskusjon". Du sier ditt. Sambo lytter og holder kjeft. Sier han et ord utover "jeg beklager at jeg har vært en dritt og lover å trygle din sønn om tilgivelse" så avbryter du han og forlater sitasjonen.

Anonymous poster hash: c323d...fe8

[Sølvi88]

Ikke bry deg om alle negative kommentarer her. Og til dere negative: Hun trenger hjelp!! Hjelp henne!

 

Prat med samboeren din, han er voksen og må ta seg sammen. Har gutten en far eller en annen mannsperson han kommer godt overens med? Kan han finne ut hva "problemet" til gutten er? Kan han prate med din samboer? Forklare hvorfor gutten er som han er.

Antakelig bryr ikke samboer seg noe om hva du sier/mener da det går som gnål. Samlivsterapi? Kan dere dra til en som kan problemstillingen? Samboer må forstå at gutten antakelig hadde vært mye enklere om han og samboer kom overens.

 

Gjør alt du kan, om ingenting går inn hos samboer må du ta hensyn til gutten. 

[AnonymBruker]

Jeg har grei tone med barna hans og er innkludert i hverdagen deres. Vi prater sammen, tuller og de liker meg. De er hos oss annenhver uke. Samboeren min er veldig knyttet til barna sine og en god far.

På andre siden er min sønn på 10 år som sliter litt med temperamentet sitt og viser stor irritasjon mot samboeren. Det virker som han synes at han blir forskjellsbehandlet og at han er ikke like snill mot han.

Mannen i huset har aldri brukt tid på han, untatt henting på trening 2 dager i uken. Han kalte ham flere ganger bortskjemt drittunge og kjeftet på han. Han kjefter aldri på sine egne barn og reagerer ikke når de svarer ufint eller er vanskelige. Jeg tenker at av og til må man bare overse hvis det er ikke så gale. Han tåler ikke at sønnen min svarer eller diskuterer om noe. Han iretesetter ham hele tiden og man ser at hans personlighet irritterer ham.

Jeg tolererer ikke at sønnen min svarer frekt og han får konsenkvenser for det.

Samboeren klarer ikke å akseptere at denne gutten er annerledes enn barna hans og har ingen interesse å bli bedre kjent med han.

Han sier at han må prioritere sine barn elle føles det feil for dem. Når det gjelder romfordeling,ferier,aktiviteter. Han fikk det minste rommet i huset og han er eldst. Og jeg skjønner st det føles drøyt når yngre stesøsken får de som er større og finere, men vi snakket sammen og han aksepterte det sånn som det er.

Jeg er helt på andre siden og er rettferdig. Alle behandles likt. Jeg føler st det er min plikt å få barna hans å føle seg vel hjemme hos oss. Jeg føler også at det eskalerer når det gjelder min sønn og samboer og at det blir bare verre i fremtiden.

Setter stor pris på alle svar, tips, råd osv ...

Anonymous poster hash: bc88f...a57

Forståelig at din sønn ikke vil ha en annen mann enn sin egen far!

Bo i hver deres bolig - skjerm din sønn!

Anonymous poster hash: d719d...f53

[AnonymBruker]

Hensynet til barna kommer alltid først, og du som mor har det største ansvaret her, ved å skjerme barnet ditt fra en sånn hverdag. Jeg fatter ikke at folk lar barna sine leve i noe sånn!

Anonymous poster hash: 169d6...165

[AnonymBruker]

Man skal ikke forskjellsbehandle, selv om man er mer glad i den ene enn den andre. Så jeg er enig med det at han må skjerpe seg.

Men! Det kan også ligge noe bak. Har du tenkt på om ungen din faktisk er en drittunge? Mulig du ikke ser det selv, for det et veldig vanlig at foreldre ikke ser sine egne barns feil og mangler.

Tenk litt på det, og snakk mer mannen din om hvorfor han misliker ungen din så mye. Som sagt- det er helt sikkert en grunn.

Anonymous poster hash: e8af6...ef8

[AnonymBruker]

Ta en alvorsprat med samboeren din! Det er er ikke greit!

Anonymous poster hash: 28f8e...d86

[AnonymBruker]

ut i fra HI, sitter jeg igjen med et inntrykk av at du mener at din sønn er hovedproblemet her. Derimot forstår jeg godt at han ikke liker sin stefar slik som han oppfører seg. I hvilken verden er det OK å kalle et barn en bortskjemt drittunge? Det er personangrep og ikke greit. 

 

 

Anonymous poster hash: 53f8d...525

[AnonymBruker]

Man skal ikke forskjellsbehandle, selv om man er mer glad i den ene enn den andre. Så jeg er enig med det at han må skjerpe seg.

Men! Det kan også ligge noe bak. Har du tenkt på om ungen din faktisk er en drittunge? Mulig du ikke ser det selv, for det et veldig vanlig at foreldre ikke ser sine egne barns feil og mangler.

Tenk litt på det, og snakk mer mannen din om hvorfor han misliker ungen din så mye. Som sagt- det er helt sikkert en grunn.

Anonymous poster hash: e8af6...ef8

om tilfellet er at han faktisk er en drittunge, så jobber man med å korrigere oppførselen, ikke gå til personangrep på den måten samboeren gjorde. 

Anonymous poster hash: 53f8d...525

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på akkurat samme måte som deg, TS. Vi hadde også et felles barn. 

 

Nå ble ikke gutten min kjeftet på, men han ble ignorert av stefaren. Stefaren kunne si ting til meg som var negativt og det var jeg som fikk himlingen med øyne, det var jeg som fikk høre at han var sånn og sånn osv. 

 

Jeg fikk også høre at jeg hele tiden hadde piggene ute når vi snakket om det. Det hjalp ikke å snakke om det.

 

De var gode venner de første årene, men så ble gutten min eldre og da ble det ikke så greit for stefaren lenger. 

 

Selv om vi hadde fått et felles barn etterhvert, så valgte jeg å flytte ut. Og jeg så at det tok av mange kilo fra gutten min sine skuldre. Han kunne endelig slappe av.

 

Og etter det har jeg bare bestemt meg at jeg aldri skal bo sammen med noen igjen uten at jeg er helt sikker på at mannen og barnet mitt går bra sammen. Det er fullt mulig å være kjærester uten å måtte bo sammen. 

Anonymous poster hash: 2c4f5...a8b

[AnonymBruker]

Sønnen min er ikke verdens enkleste barn, men han er en grei og oppegående gutt. Det hender at han svarer frekt, men det gjør nesten alle barn. Hvis han er sint pga noe har skjedd på trening, skole osv så blir han enda mer irritert og sint hvis samboeren min snakker til han. Det virker som han bærer en stor frustrasjon nå det gjelder han. Og det skjønner jeg. Han føler urettferdighet og som barn klarer ikke å sortere og forstå alt. 

Hvis han som en voksen hadde prøvd å bli bedre kjent med han hadde ting vært annerledes. Gutten er selvstendig, ganske rolig, flink på skolen, høflig og har mange venner. har kanskje temperament som til tider kan være vanskelig å håndtere,men ingen er perfekt.

 

jeg skal snakke med han fordi jeg orker ikke mer. hvis jeg klarer å svelge en haug med kameler så får han også ta seg sammen. eller flytter jeg ut. og det er noe jeg har vurdert og tenkt på lenge. Jeg orker ikke å leve med en mann som oppfører seg som et barn og ikke klarer å la vær å kommentere og irettesette alt sønnen min gjør. Hans barn er ikke noe engler heller, men det er jo barn og man må av og til bare overse ord og hendelser. 

ts

Anonymous poster hash: bc88f...a57

[Jolene]

Jeg har grei tone med barna hans og er innkludert i hverdagen deres. Vi prater sammen, tuller og de liker meg. De er hos oss annenhver uke. Samboeren min er veldig knyttet til barna sine og en god far.

På andre siden er min sønn på 10 år som sliter litt med temperamentet sitt og viser stor irritasjon mot samboeren. Det virker som han synes at han blir forskjellsbehandlet og at han er ikke like snill mot han.

Mannen i huset har aldri brukt tid på han, untatt henting på trening 2 dager i uken. Han kalte ham flere ganger bortskjemt drittunge og kjeftet på han. Han kjefter aldri på sine egne barn og reagerer ikke når de svarer ufint eller er vanskelige. Jeg tenker at av og til må man bare overse hvis det er ikke så gale. Han tåler ikke at sønnen min svarer eller diskuterer om noe. Han iretesetter ham hele tiden og man ser at hans personlighet irritterer ham.

Jeg tolererer ikke at sønnen min svarer frekt og han får konsenkvenser for det.

Samboeren klarer ikke å akseptere at denne gutten er annerledes enn barna hans og har ingen interesse å bli bedre kjent med han.

Han sier at han må prioritere sine barn elle føles det feil for dem. Når det gjelder romfordeling,ferier,aktiviteter. Han fikk det minste rommet i huset og han er eldst. Og jeg skjønner st det føles drøyt når yngre stesøsken får de som er større og finere, men vi snakket sammen og han aksepterte det sånn som det er.

Jeg er helt på andre siden og er rettferdig. Alle behandles likt. Jeg føler st det er min plikt å få barna hans å føle seg vel hjemme hos oss. Jeg føler også at det eskalerer når det gjelder min sønn og samboer og at det blir bare verre i fremtiden.

Setter stor pris på alle svar, tips, råd osv ...

Anonymous poster hash: bc88f...a57

Se på de uthevede tingene en gang til. Er dette virkelig en mann du ønsker i livet til dine barn? En mann som:

• Forskjellsbehandler din sønn?
• Kun oppfører seg fint mot sine barn, men er slem mot et annet barn?
• Kaller sønnen din for ufine ting?
• Irriterer seg over din sønn?
• Kun prioriterer seg og sitt?

Er dette virkelig en rollemodell for deres felles barn? At det er greit å hakke på den ene i søskenflokken? At det er greit at din sønn kommer dårligst ut - alltid?

 

For egen del hadde jeg:

• Sørget for at det eldste barnet hadde fått et større rom. Spesielt siden han bor der fast.
• Snakket med samboer om problemet.
• Snakket med sønnen min om hvordan han opplever hverdagen.
• Snakket med samboer igjen angående dette, sammen med sønnen.
• Hadde ikke samtalene ført frem, hadde jeg bestilt time hos FVK.
• Hadde ikke timer hos FVK ført frem, hadde jeg flyttet ut.

Jeg vet hva jeg hadde gjort, spørsmålet er hva du velger å gjøre.

[AnonymBruker]

 

Sønnen min er ikke verdens enkleste barn, men han er en grei og oppegående gutt. Det hender at han svarer frekt, men det gjør nesten alle barn. Hvis han er sint pga noe har skjedd på trening, skole osv så blir han enda mer irritert og sint hvis samboeren min snakker til han. Det virker som han bærer en stor frustrasjon nå det gjelder han. Og det skjønner jeg. Han føler urettferdighet og som barn klarer ikke å sortere og forstå alt. 

Hvis han som en voksen hadde prøvd å bli bedre kjent med han hadde ting vært annerledes. Gutten er selvstendig, ganske rolig, flink på skolen, høflig og har mange venner. har kanskje temperament som til tider kan være vanskelig å håndtere,men ingen er perfekt.

 

jeg skal snakke med han fordi jeg orker ikke mer. hvis jeg klarer å svelge en haug med kameler så får han også ta seg sammen. eller flytter jeg ut. og det er noe jeg har vurdert og tenkt på lenge. Jeg orker ikke å leve med en mann som oppfører seg som et barn og ikke klarer å la vær å kommentere og irettesette alt sønnen min gjør. Hans barn er ikke noe engler heller, men det er jo barn og man må av og til bare overse ord og hendelser. 

ts

Anonymous poster hash: bc88f...a57

 

 

Jeg håper selvfølgelig at ting vil bli bedre i familien deres, det er jo til alles beste dersom det blir bra. 

 

Jeg kjenner jo ikke dere, men jeg tviler. Og jeg håper virkelig at dersom dere ikke får det til å bli bedre, at du virkelig flytter og ikke bare tenker på det. 

Anonymous poster hash: 2c4f5...a8b