Hvorfor sliter deprimerte med personlig hygiene?

[AnonymBruker]

 

Det er en tåpelig ting det, å si at "Du kan ikke være deprimert, for du er så 'sånn eller sånn'". Hva søren er det for et argument? Dersom noen sier at de er deprimerte, så er de vel mest sannsynlig det. Hva skjer med at man liksom skal kunne bevise at man er deprimert. Må folk ha bevis for at de har brukket beinet også kanskje? "Næh, du kan ikke ha brukket beinet, for bladifuckingsdah". Eller "Nei, du har ikke kreft, for du er ikke skallet!". Det er så bullshit som det går an. Kjipt å høre at du får sånne tilbakemeldinger. 

Anonymous poster hash: ac70c...82e

 

Ikke sant!Men det er utrolig hva folk lirer av seg. Og det virker som alt for mange har et bilde i sitt hodet av hvordan er typisk psykiatrisk pasient ser ut. Og jeg er tydligvis for velstelt og pen til å være en psykiatrisk pasient. Tragisk,men sant.

Anonymous poster hash: f26a8...e63

[SRC]

Fordi når du er på et så lavt punkt i livet ditt spiller det ingen rolle. Det har ingenting å si hva du gjør eller ikke gjør, fordi ingenting har noe betydning uansett. Det er nok vanskelig å sette seg inn i før man har vært der selv.

[AnonymBruker]

Fordi når du er på et så lavt punkt i livet ditt spiller det ingen rolle. Det har ingenting å si hva du gjør eller ikke gjør, fordi ingenting har noe betydning uansett. Det er nok vanskelig å sette seg inn i før man har vært der selv.

TS her.

Jeg er enig. Men jeg er der selv. Jeg har vært på et lavere punkt og da forstod jeg hvorfor jeg ikke fikset den personlige hygienen, for jeg klarte jo ingen ting, og ting var som du beskriver. Nå klarer jeg mer, men personlig hygiene er vanskeligere enn mange andre ting. Det er vondt og æsj og ja, men jeg fatter ikke hvordan noe så "enkelt" skal være så vanskelig!

Anonymous poster hash: ac70c...82e

[SRC]

 

TS her.

Jeg er enig. Men jeg er der selv. Jeg har vært på et lavere punkt og da forstod jeg hvorfor jeg ikke fikset den personlige hygienen, for jeg klarte jo ingen ting, og ting var som du beskriver. Nå klarer jeg mer, men personlig hygiene er vanskeligere enn mange andre ting. Det er vondt og æsj og ja, men jeg fatter ikke hvordan noe så "enkelt" skal være så vanskelig!

Anonymous poster hash: ac70c...82e

 

Det er jeg veldig lei for at du må gå igjennom. Det er kjempevanskelig når helt hverdagslige ting som å dusje, lage mat og til og med å stå opp er slitsomt og meningsløst.

Håper du får det bedre snart  Det blir bedre!

[Maleficenta]

Joa men mange er pliktoppfyllende og vil helst jobbe så fremt de klarer det. Mens andre klarer det ikke og tar sykemelding. Noen tar ut sykemelding for forkjølelse, folk er forskjellig.

Depresjon er forskjellig fra person til person, og gang til gang. En og samme person kan ha depresjon 2 ganger i løpet av sitt liv, og det kan være forskjellig.

Har slitt med dystymi i over 10 år. Har perioder hvor jeg da er "deprimert", men egentlig så er jeg deprimert hele tiden. Vanskelig å forklare.

Men den ene gangen spiste jeg alt jeg kom over, kunne fint sove 20 timer om dagen. Resten av timene brukte jeg på å spise konstant og stirret i veggen.

Den andre gangen mistet jeg all matlyst, måtte tvinge i meg mat for å få i meg næring, jeg sov svært lite og gråt av alt og ingenting.

Så selv om at DU klarer å dusje, komme deg på jobb og være sosial med depresjon, så betyr ikke det at en annen gjør det. Neste gang så kan du få andre symptomer.

Men nå er det jo nettopp snakk om de som er så deprimerte st de ikke klarer å ta vare på egen hygiene. Det er jo ikke forsvarlig av de å gå på jobb. Og da burde fastlegen tvinge på de sykemld mener jeg.

[Gjest ISeeYouCreep]

.

Endret 11. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Men nå er det jo nettopp snakk om de som er så deprimerte st de ikke klarer å ta vare på egen hygiene. Det er jo ikke forsvarlig av de å gå på jobb. Og da burde fastlegen tvinge på de sykemld mener jeg.

TS her. 

Jeg er kanskje enig med deg at visse yrkesgrupper ikke er forsvarlig at går på jobb i en sånn tilstand. Men for de fleste er tilrettelagt arbeid best i en sånn situasjon. Personlig klarer jeg nå mer av arbeidsting, enn personlig hygiene. Og jeg synes jo selvsagt det er merkelig (ergo denne tråden), hvorfor blir noe som er lettere vanskeligere enn det som er mer utfordrende, men jeg hadde synes det var håpløst om legen skulle tvunget fra meg de få tingene som jeg nå presterer, og som gir meg en bitteliten mestringsfølelse. 

Anonymous poster hash: ac70c...82e

[Cata]

Men nå er det jo nettopp snakk om de som er så deprimerte st de ikke klarer å ta vare på egen hygiene. Det er jo ikke forsvarlig av de å gå på jobb. Og da burde fastlegen tvinge på de sykemld mener jeg.

Hvordan i all verden kan du trekke den slutningen. OK, nå klarte jeg som nevnt å utføre et minstemål av hygiene så slik sett er jeg ikke representativ for eksemplet, men poenget er jo nettopp at kreftene går med til å gjøre jobben (på forsvarlig vis) så da er det ikke mer krefter igjen til de mer hverdagslige gjøremål som tross alt bare angår en selv. 

 

For øvrig er ikke alle fastleger så fryktelig glad i å slenge rundt seg med sykemeldinger. Jeg hørte f.eks. aldri et ymt om at det kunne være aktuelt. (Heldigvis...) 

[Maleficenta]

Dessverre så er realiteten noe annet. De fleste søker ikke hjelp når det kommer til depresjon.

Mange velger å presse seg igjennom det og lide i flere måneder før de kommer på overflaten.

Varierer hvor lenge en depresjon varer, og hvor hardt man er rammet. Noen klarer å oppdrettholde en normal fasade, når det kommer til jobb, skole, sosiale og personlig hygiene.

Om det er forsvarlig eller ikke er en annen sak.

For mange er psykiske lidelser så tabu at det å droppe dusjen for å komme seg på jobb er første valget. Noen blir sengeliggende om de vil det eller ikke.

Noen søker hjelp, noen klarer seg på egenhånd.

Alle er forskjellige, og alle depresjoner er forskjellig.

Det at DU mener det er uforsvarlig å dra på jobb uten å dusje er en ting. Men det er ikke ditt problem, det er den personen som er syk som sliter.

Så det er ikke en plage for de andre kollegene eller kunder eller pasienter, eller hva nå den deprimerte jobber med, dersom vedkommende ikke har dusjet eller vasket seg eller pusset tenna på en mnd? Det oser lang vei det.

[hopeful]

Har ikke lest innleggene, men sliter selv veldig med alvorlige psykiatriske diagnoser, men fungerer til tross veldig godt, går skole, arbeidspraksis, og er til dels sosial noen ganger. jeg kan slite med å dusje, slite med å pusse tennene, slite med å holde det ryddig og reint rundt meg, slite med å vaske leiligheten min og slik. Dette fordi jeg bruker all energien min på alt som forventes av meg. i dag var jeg så sliten at jeg var nære ved å kollapse, men jeg er veldig sta, og gjør likevell alt alle andre forventer av meg, jeg går på skolen, jeg går i arbeidspraksis, blir med de få vennene eller familien jeg har. men så fort jeg er for meg selv, så kollapser nesten kroppen min, og dagene tilbringes ofte i sengen, eller bare sittende på dataen, eller sove på sofaen min hele dagen. jeg klarer ikke mer. du skriver at det å dusje tar 15 minutter, først må du komme deg over dørstokkmila, når du så vidt klarer å stå oppreist, så må du faktisk ha reine håndklær og klær, som tar mye energi å sortere og sette på en maskin, også må en klare å stå igjennom hele dusjen, løfte henda å vaske håret, og i mine værste perioder sliter jeg med tvang, og må vaske (shampo, balsam og kroppssåpe, også skylle i mellom hver av de da såklart) 3 ganger, da tar det 3 ganger så lang tid. også var det å tørke seg og kle på seg, jeg kan bli sittende på dolokket i 30 minutter med hånduken rundt meg for å klare å finne krefter til å kle på meg, og være tørr nok.

 

men så klart, jeg presser meg selv når jeg skal på skole/arbeidspraksis og tar og dusjer og vasker meg, men ikke hver dag, kanskje bare 3. hver dag. men sånn er det med meg, jeg bruker all energien min på forventninger, forventninger fra andre, og forventningene til meg selv om at jeg må holde forventningene til andre i live. og derfor faller mye personlig hygiene og personlige ting en må gjøre for seg selv, for å klare å vise andre at en har det bra og klarer seg bra.

[AnonymBruker]

Har ikke lest innleggene, men sliter selv veldig med alvorlige psykiatriske diagnoser, men fungerer til tross veldig godt, går skole, arbeidspraksis, og er til dels sosial noen ganger. jeg kan slite med å dusje, slite med å pusse tennene, slite med å holde det ryddig og reint rundt meg, slite med å vaske leiligheten min og slik. Dette fordi jeg bruker all energien min på alt som forventes av meg. i dag var jeg så sliten at jeg var nære ved å kollapse, men jeg er veldig sta, og gjør likevell alt alle andre forventer av meg, jeg går på skolen, jeg går i arbeidspraksis, blir med de få vennene eller familien jeg har. men så fort jeg er for meg selv, så kollapser nesten kroppen min, og dagene tilbringes ofte i sengen, eller bare sittende på dataen, eller sove på sofaen min hele dagen. jeg klarer ikke mer. du skriver at det å dusje tar 15 minutter, først må du komme deg over dørstokkmila, når du så vidt klarer å stå oppreist, så må du faktisk ha reine håndklær og klær, som tar mye energi å sortere og sette på en maskin, også må en klare å stå igjennom hele dusjen, løfte henda å vaske håret, og i mine værste perioder sliter jeg med tvang, og må vaske (shampo, balsam og kroppssåpe, også skylle i mellom hver av de da såklart) 3 ganger, da tar det 3 ganger så lang tid. også var det å tørke seg og kle på seg, jeg kan bli sittende på dolokket i 30 minutter med hånduken rundt meg for å klare å finne krefter til å kle på meg, og være tørr nok.

 

men så klart, jeg presser meg selv når jeg skal på skole/arbeidspraksis og tar og dusjer og vasker meg, men ikke hver dag, kanskje bare 3. hver dag. men sånn er det med meg, jeg bruker all energien min på forventninger, forventninger fra andre, og forventningene til meg selv om at jeg må holde forventningene til andre i live. og derfor faller mye personlig hygiene og personlige ting en må gjøre for seg selv, for å klare å vise andre at en har det bra og klarer seg bra.

TS her. 

Det du beskriver om hvordan det blir vanskelig å dusje fordi man såvidt orker å løfte armene osv. er mye sånn jeg føler det. Dessuten blir det som at det er smertefullt å få vanndråpene mot huden. For meg vil det ta lenger enn 15 minutter med alt som hører med en dusj, og jeg må planlegge og ta det i etapper. Men det jeg ikke skjønner er liksom ... det kunne tatt kun 15 minutter, om jeg "tok meg sammen", jeg hadde klart å finne klærne, dusje, såpe inn, vaske ut, kambe, flette, kle på meg igjen, rydde opp på 15 minutter, det vet jeg, for det har jeg gjort tidligere i livet, så hvorfor klarer jeg ikke dette nå? Å tenke "nå er det snakk om å skru opp tempoet litt i 15 minutter, KUN 15 minutter, så kan du sitte i sofaen igjen". Men det går ikke. Selv om jeg klarer å være på jobb i 15 minutter og mye mer. Hvorfor blir det til at disse tingene som er relativt enkle blir så smertefulle og slitsomme og umulige!? Jeg har til og med begynt å glemme at jeg burde dusje oftere. Det er som jeg ikke har hukommelse nok til å huske det, og ikke konsentrasjon nok til å gjennomføre det. 

Anonymous poster hash: ac70c...82e

[AnonymBruker]

 

TS her. 

Det du beskriver om hvordan det blir vanskelig å dusje fordi man såvidt orker å løfte armene osv. er mye sånn jeg føler det. Dessuten blir det som at det er smertefullt å få vanndråpene mot huden. For meg vil det ta lenger enn 15 minutter med alt som hører med en dusj, og jeg må planlegge og ta det i etapper. Men det jeg ikke skjønner er liksom ... det kunne tatt kun 15 minutter, om jeg "tok meg sammen", jeg hadde klart å finne klærne, dusje, såpe inn, vaske ut, kambe, flette, kle på meg igjen, rydde opp på 15 minutter, det vet jeg, for det har jeg gjort tidligere i livet, så hvorfor klarer jeg ikke dette nå? Å tenke "nå er det snakk om å skru opp tempoet litt i 15 minutter, KUN 15 minutter, så kan du sitte i sofaen igjen". Men det går ikke. Selv om jeg klarer å være på jobb i 15 minutter og mye mer. Hvorfor blir det til at disse tingene som er relativt enkle blir så smertefulle og slitsomme og umulige!? Jeg har til og med begynt å glemme at jeg burde dusje oftere. Det er som jeg ikke har hukommelse nok til å huske det, og ikke konsentrasjon nok til å gjennomføre det. 

Anonymous poster hash: ac70c...82e

 

Man ser ikke verdien av en god dusj og graver seg ned i møkka - i dobbel forstand

Man leter gjerne ikke etter hvordan man skal bli bedre heller. Fordi det innebærer å face verden. 

Anonymous poster hash: abaf3...255

[Gjest Citronella]

I den tiden jeg var tungt deprimert så klarte jeg ikke å tenke lenge enn ett sekund av gangen. Å tenke lengre og utføre daglige rutiner ble uoverkommelig. Likevel satte jeg meg mål i den perioden. Jeg skulle dusje. Kle på meg. Og gå en kort tur. Disse målene var er helvete å gjennomføre, men jeg klarte det. Men det var også alt jeg klarte, takket være et bra nettverk som ringte og så og si var med meg i dusjen, og ba meg kle på klær...

[hopeful]

 

TS her. 

Det du beskriver om hvordan det blir vanskelig å dusje fordi man såvidt orker å løfte armene osv. er mye sånn jeg føler det. Dessuten blir det som at det er smertefullt å få vanndråpene mot huden. For meg vil det ta lenger enn 15 minutter med alt som hører med en dusj, og jeg må planlegge og ta det i etapper. Men det jeg ikke skjønner er liksom ... det kunne tatt kun 15 minutter, om jeg "tok meg sammen", jeg hadde klart å finne klærne, dusje, såpe inn, vaske ut, kambe, flette, kle på meg igjen, rydde opp på 15 minutter, det vet jeg, for det har jeg gjort tidligere i livet, så hvorfor klarer jeg ikke dette nå? Å tenke "nå er det snakk om å skru opp tempoet litt i 15 minutter, KUN 15 minutter, så kan du sitte i sofaen igjen". Men det går ikke. Selv om jeg klarer å være på jobb i 15 minutter og mye mer. Hvorfor blir det til at disse tingene som er relativt enkle blir så smertefulle og slitsomme og umulige!? Jeg har til og med begynt å glemme at jeg burde dusje oftere. Det er som jeg ikke har hukommelse nok til å huske det, og ikke konsentrasjon nok til å gjennomføre det. 

Anonymous poster hash: ac70c...82e

 

skjønner godt hva du mener der, har ofte tenkt slikt selv, blant annet rundt personlig hygiene, men også rundt andre ting, jeg klarer å gå skole, være i jobben min, være sosial, hva er så mye vanskeligere med å dusje? hva er så mye vanskeligere med å rydde og vaske? greit, jeg er kanskje sliten når jeg kommer hjem, men hva med helgene når jeg har helt fri? jeg klarer ikke å ta dusjen lettere da, klarer ikke å rydde lettere da. for da er det senga som gjelder liksom. så ja, veldig enig. det er merkelig, og jeg skulle ønske jeg hadde svaret, men desverre så har jeg ikke det. det er bare irriterende at jeg ikke vet svaret. for det er veldig sant. men kanskje det er lettere å gjøre ting som andre forventer av deg? å gjøre ting som andre ser du gjør? for da føler du kanskje at du ikke har noe annet valg. jeg tenker sånn på noen ting. men sikkert ikke alt. slik som i dag. jeg kom meg på skolen (selv om det var nære på at jeg gikk i gulvet og slik av utmattelse), men jeg klarte det. klarte å kjøre i skogen for å levere noe, klarte å dra hjem også hente ei venninne og dra til byen etterpå, selv om jeg var helt utslitt. men den dusjen, den utsatte jeg i 2 timer (hadde utsatt den i mange dager før der desverre), også brukte jeg godt over 30 minutter på dusjen, og er egentlig enda ikke ferdig, selv om det er over en time siden, da jeg fortsatt sitter med håndkleet på hode og ikke gidder å fjærne håndkleet, selv om det bare er å røske det av og legge det vekk. det er så merkelig.

[AnonymBruker]

On 9/22/2015 at 10:12 PM, AnonymBruker said:

For min del handler det om å ta vare på siste rest av verdighet og selvrespekt, selv om alt annet føles meningsløst. Jeg klamrer meg da til det siste, det næreste, nemlig å ta litt vare på sin egen kropp. Sånn kan man reagere ulikt, depresjon kommer i mange former og uttrykksformer.

For min del handler det om at aktivtet/skole var siste rest av verdighet og selvrespekt. Har noen ikke jobb eller skole, hvordan blir de møtt på i samfunnet? Du blir sett på som lat og en snylter.

Men igjen, en kan verken gå på skole eller jobbe når en ikke dusjer og lukter som et dass at da er det bare å begrave seg i sengen og vente på døden.

Selv om alt annet er meningsløs blir 'jobb' det en holder på for å i det minste HA NOE på tross av at en på hjemmebane ikke dusjer.

Anonymkode: 3cdc9...8ef

[AnonymBruker]

On 9/22/2015 at 11:32 PM, Poserose said:

Man har en viss mengde energi hver dag. Om man har vært på jobben hele dagen er det skikkelig slitsomt og da er man tom. Da kan man åpenbart ikke gjøre mindre viktige ting som å dusje. 

Jobb trenger ikke å ha noe med saken å gjøre. Mange kan har ikke jobb, men fortsatt orker de ikke å dusje eller bry seg om personlig hygiene. Hva er mening med å dusje ved å gå uten mening hjemme?

Anonymkode: 3cdc9...8ef

[AnonymBruker]

Utseende forfaller gradvis uansett hvordan syk en er.

Det er pga depresjon er altoppslukende. Om en har vært deprimert lenge nok og samtidig prøvd å stått på, så tappes kroppen for mye energi. En bærer jo på utrolig tung og negativ energi og får kanskje ikke noen pause. Såklart det påvirker evnen til å ta vare på seg selv. 

Anonymkode: eef17...4b6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Utseende forfaller gradvis uansett hvordan syk en er.

Det er pga depresjon er altoppslukende. Om en har vært deprimert lenge nok og samtidig prøvd å stått på, så tappes kroppen for mye energi. En bærer jo på utrolig tung og negativ energi og får kanskje ikke noen pause. Såklart det påvirker evnen til å ta vare på seg selv. 

Anonymkode: eef17...4b6

Hva med ME-syke? De blir jo ofte også sliten av å gjøre helt 'vanlige' ting som dusje osv.

Hvordan føles denne mangelen på energi for deprimerte vs ME-syke?

Anonymkode: f75a7...d56

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med ME-syke? De blir jo ofte også sliten av å gjøre helt 'vanlige' ting som dusje osv.

Hvordan føles denne mangelen på energi for deprimerte vs ME-syke?

Anonymkode: f75a7...d56

Da jeg var så alvorlig deprimert at jeg var innlagt så lå jeg stort sett kun i sengen og stirret ut i luften. Kroppen stivnet og hvis jeg måtte stå opp måtte jeg begynne å bruke all energi på å få lillefingeren i gang. Så fikk jeg sakte, men sikkert kroppen i gang. Kunne ta en time å klare å stå opp. Jeg vet ikke hvor ofte jeg dusjet. Ikke like ofte som jeg dusjer til vanlig, men et par ganger i uken i hvert fall. Da satt jeg i dusjen. Gjerne i 1,5 time hvor jeg også bare stirret ut i luften. 

Ser for meg det ligner på hvordan en med ME har det. At det krever ekstremt med energi, men at man forsøker å opprettholde LITT personlig hygiene i det minste. 

Uten at jeg sammenligner alvorlig depresjon og ME, men jeg led i hvert fall av ekstrem utmattelse på grunn av depresjonen. Var innlagt i syv måneder og fikk elektrosjokkterapi.. 

Anonymkode: ed877...dcf

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utseende forfaller gradvis uansett hvordan syk en er.

Det er pga depresjon er altoppslukende. Om en har vært deprimert lenge nok og samtidig prøvd å stått på, så tappes kroppen for mye energi. En bærer jo på utrolig tung og negativ energi og får kanskje ikke noen pause. Såklart det påvirker evnen til å ta vare på seg selv. 

Anonymkode: eef17...4b6

Det finnes ikke to streker under svaret her. Jeg strever med flere tunge diagnoser,men uansett hvor dårlig jeg er sminka på på plass. Det er min maske. Selvom når jeg er innlagt på sykehus på bedrest med hjerteovervåking 24/7 og får næring inn via sonde er sminka på plass og jeg har på meg mine egne private klær

Anonymkode: 3df03...724