Når vektnedgang er fysisk umulig

[AnonymBruker]

Hva gjør man da???

 

Jeg ble slankeoperert for nesten 10 år siden, og gikk ned fra 150 kg til 75 kg. Livet var fantastisk i mange år, men så ble jeg gravid.

Den gang hadde de svært lite peiling på graviditet etter slankeoperasjon, og babyen var veldig liten, og med fare for prematur fødsel, fikk jeg i grunn beskjed om å ligge stille på sofan og spise hver 2 time.....

 

Det kunne jo ikke gå bra, og jeg la på meg 12 kg. Disse prøvde jeg fortvilet å få av etter fødsel, men det gikk bare ikke! Jeg var mye på trilletur, gikk på 2 Grete roede kurs og prøvde det meste, men gikk ikke ned i vekt, og ingen skjønnner hvorfor.

 

Så ble jeg gravid igjen, og det ble enda ett svangerskap liggende stille og spise, og med mye smerter og annet, dukket også de gamle "spøkelsene" overspising og trøstespising opp igjen:(

 

Så nå veier jeg 20 kilo for mye, og det går ikke an å gjøre noe med det.

Har snakket med både kirurgen som opererte meg, og en kirurg på en privat overvektsklinikk, og begge sier at de ser at dette er ett økende problem, men de aner ikke årsaken, men de regner med at det er noe hormonelt som spiller inn etter omkoblingen av tarmen.

 

Men jeg gir meg jo ikke, VIL ned i vekt igjen men blir jo så frustrert når det ikke går.

Nå har jeg veid/målt ALL mat i 5 uker, ligger på 1300-1400 kalorier og max 1500 i helgen. går 30 min til jobb hver dag, svømmer 1 time 2-3 ganger i uka og sykkler 30 min 3 ganger i uka.

Dette skulle jo i følge "boka" funke, men det gjør det ikke, har faktisk lagt på meg 0,5 kg i stedet for å gå ned....

 

Jeg har i litegg til slankeoperasjonen, insulinresistens, stoffskifteplager og PCO,

 

Noen her inne som har noen erfaring med noe av dette?? Eller har noe gode råd?

Anonymous poster hash: 34093...6d2

[AnonymBruker]

Jeg har også lett for å legge på meg, og må ligge på 1300-1500 kcal for å holde vekten stabil, og dermed lavere enn dette for å gå ned. 

 

Så da gjør jeg det. Nå er jeg i en reduksjonsfase (la på meg litt i sommer), og spiser "vedlikeholdsnivå" 3 dager i uka (i helga og på onsdag); og så spiser jeg mindre (ca 1100 kcal) 4 dager i uka (man-tirs, tors-fred). Går sakte ned på dette viset, men det er helt ok.

 

Poenget at uansett hvor "urettferdig" osv det kan føles å ha det som oss, så må vi bare forholde oss til realitetene. Og gjerne trene styrke og forsøke å bygge muskler, for å forsøke å øke forbrenningen på sikt.

Anonymous poster hash: ab7cc...5a4

[Gjest]

Har dessverre ikke så mange gode praktiske råd, men vil bare minne deg på at flere leger og forskere mener at man fint kan være sunn og overvektig, og at det for enkelte som sliter med å gå ned i vekt faktisk vil være sunnest å holde på overvekten man har. Så kanskje du kan fokusere litt mindre på vekt, og litt mer på å leve sunt, og se hva som skjer? Gi det god tid, flere måneder, og vurder etterhvert om du virkelig må gå ned i vekt?

 

Blir du behandlet for stoffskifteplager etc? Dette er jo ting som dessverre påvirker evnen til å gå ned i vekt ganske mye, og det er viktig at du får riktig behandling.

[AnonymBruker]

Få time hos en ernæringsfysiolog du spiser nok noe feil ift hva du klarer å forbrenne.

Anonymous poster hash: cc941...e51