Min første mørke høst som singel...

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i over et halvt år. Frem til nå har jeg følt på en frihetsfølelse, og elsket å være alene og selvstendig. Det er første gang jeg er singel som voksen, og jeg vet jeg har godt av denne erfaringen. Likevel føler jeg meg plutselig veldig ensom nå som mørket senker seg om kvelden og jeg sitter her alene i min egen lille stue. Jeg tenker på det livet jeg hadde som kjæresten til noen, hvor kvelder som disse besto av å se serier i armkroken til hverandre. 

Jeg vet at forholdet ikke fungerte og at avgjørelsen jeg tok var rett, jeg vet også at vi begge har et bedre liv uten hverandre. Likevel savner jeg det plutselig. Nå som jeg sitter her og føler på hvor alene jeg faktisk er i hverdagen. Venner er plutselig ikke nok, heller ikke tanken på at jeg har flere som er interessert i meg, og at jeg har følelser for en person som muligens har følelser for meg også. Tanken på ham bruker som regel å gi meg en varm følelse innvendig, og jeg motiverer meg selv ved å tenke på alt det morsomme jeg skal finne på med venner fremover. Disse tankene har alltid vært mer enn nok. Nå er de ikke det. Jeg har sittet i sofaen og grått i hele kveld, alt føles svart, på et blunk. Vennene mine er i forhold, og kveldene deres går for tiden med på å sitte i armkroken til hverandre med gode filmer og serier, noe jeg selvfølgelig har forståelse for. De single trives i eget selskap, også om høsten, fordi de har opplevd det før. Noen har aldri vært i forhold, og forstår ikke hvordan dette kan føles. 

Hva gjør jeg, når jeg må sitte hjemme alene og vente på at klokka blir så mye at jeg kan legge meg? Når jeg bare kjenner på hvor mørkt alt er og hvor alene jeg faktisk er? Jeg har satt meg selv i denne situasjonen ved å forlate forholdet mitt, men jeg vet ikke hvem jeg er som singel, hvem jeg er når jeg sitter i en sofa uten å ha en armkrok tilgjengelig, noen å prate med, eller gjøre ingenting med... 

Hva gjør dere, single mennesker? Hvordan kan jeg snu denne situasjonen til å bli positiv igjen?

Anonymous poster hash: b9895...49d

[AnonymBruker]

Beklager dersom jeg virker harsk, men hjelpe meg for et "i-lands-problem" du beskriver.

 

1. Du har venner.

2. Du har menn(?) som er interessert i deg.

3. Du har følelser for en mann(?) som muligens har følelser for deg også.

 

Det du opplever akkurat nå er en bagatell i livets sammenheng. Og det er forbigående. Det er så ubetydelig at du knapt vil få øye på det i et mikroskop.

 

Kom deg ut å bli bedre kjent med denne mannen du har følelser for!

Anonymous poster hash: 73329...a19

[KloggeHeidi]

Haha, du må chille! Seriøst. Slutt å stress. Jeg syntes det er helt fint å være singel og i forhold. Høres ut som du faktisk trenger å finne deg selv litt. Nå kan du gjøre alt du ikke kan gjøre i et forhold. Du er helt fri:) du bestemmer alt. Du må fylle livet ditt med ting du liker å gjøre.. Samtidig prøve å være sosial..finne nye venner eller ta kontakt med gamle osv. Kose deg kan du. Verste jeg ser er folk som ikke klarer å være alene. Og det er ikke tiltrekkende heller;) så slapp av og lev!

[AnonymBruker]

 

Jeg har vært singel i over et halvt år. Frem til nå har jeg følt på en frihetsfølelse, og elsket å være alene og selvstendig. Det er første gang jeg er singel som voksen, og jeg vet jeg har godt av denne erfaringen. Likevel føler jeg meg plutselig veldig ensom nå som mørket senker seg om kvelden og jeg sitter her alene i min egen lille stue. Jeg tenker på det livet jeg hadde som kjæresten til noen, hvor kvelder som disse besto av å se serier i armkroken til hverandre. 

Jeg vet at forholdet ikke fungerte og at avgjørelsen jeg tok var rett, jeg vet også at vi begge har et bedre liv uten hverandre. Likevel savner jeg det plutselig. Nå som jeg sitter her og føler på hvor alene jeg faktisk er i hverdagen. Venner er plutselig ikke nok, heller ikke tanken på at jeg har flere som er interessert i meg, og at jeg har følelser for en person som muligens har følelser for meg også. Tanken på ham bruker som regel å gi meg en varm følelse innvendig, og jeg motiverer meg selv ved å tenke på alt det morsomme jeg skal finne på med venner fremover. Disse tankene har alltid vært mer enn nok. Nå er de ikke det. Jeg har sittet i sofaen og grått i hele kveld, alt føles svart, på et blunk. Vennene mine er i forhold, og kveldene deres går for tiden med på å sitte i armkroken til hverandre med gode filmer og serier, noe jeg selvfølgelig har forståelse for. De single trives i eget selskap, også om høsten, fordi de har opplevd det før. Noen har aldri vært i forhold, og forstår ikke hvordan dette kan føles. 

Hva gjør jeg, når jeg må sitte hjemme alene og vente på at klokka blir så mye at jeg kan legge meg? Når jeg bare kjenner på hvor mørkt alt er og hvor alene jeg faktisk er? Jeg har satt meg selv i denne situasjonen ved å forlate forholdet mitt, men jeg vet ikke hvem jeg er som singel, hvem jeg er når jeg sitter i en sofa uten å ha en armkrok tilgjengelig, noen å prate med, eller gjøre ingenting med... 

Hva gjør dere, single mennesker? Hvordan kan jeg snu denne situasjonen til å bli positiv igjen?

Anonymous poster hash: b9895...49d

 

Hvor gammel er du, TS?

Anonymous poster hash: 580fd...8e1

[AnonymBruker]

Når du blir gift kommer du til å lengte tilbake til de dagene der du kunne bestemme alt selv, aldri krangle om fjernkontrollen, alltid få godplassen i sofaen, aldri slippe å rydde etter sosekoppen du bor samen med, legge deg å stå opp når du vil. Du kan komme og gå som du ønsker, du kan spise den maten du ønsker, du slipper å svare for noe til noen. Du er helt fri!

Gud, som jeg lengter etter det av og til!

Anonymous poster hash: 2a7f7...d3b

[AnonymBruker]

Du har en mann med mulig gjensidig interesse? herregud, tenk for en fantastisk høst du kan få! Hva er vel bedre enn å være i den nyforelskede fasen på høsten, og virkelig kunne nyte "innekvelder" med en flott mann! Og samtidig har du tid og mulighet til å gjøre akkurat det du har lyst til selv. Nei, nyt det sier jeg.

Anonymous poster hash: 9d95f...414

[Linnea27]

 

Jeg har vært singel i over et halvt år. Frem til nå har jeg følt på en frihetsfølelse, og elsket å være alene og selvstendig. Det er første gang jeg er singel som voksen, og jeg vet jeg har godt av denne erfaringen. Likevel føler jeg meg plutselig veldig ensom nå som mørket senker seg om kvelden og jeg sitter her alene i min egen lille stue. Jeg tenker på det livet jeg hadde som kjæresten til noen, hvor kvelder som disse besto av å se serier i armkroken til hverandre. 

Jeg vet at forholdet ikke fungerte og at avgjørelsen jeg tok var rett, jeg vet også at vi begge har et bedre liv uten hverandre. Likevel savner jeg det plutselig. Nå som jeg sitter her og føler på hvor alene jeg faktisk er i hverdagen. Venner er plutselig ikke nok, heller ikke tanken på at jeg har flere som er interessert i meg, og at jeg har følelser for en person som muligens har følelser for meg også. Tanken på ham bruker som regel å gi meg en varm følelse innvendig, og jeg motiverer meg selv ved å tenke på alt det morsomme jeg skal finne på med venner fremover. Disse tankene har alltid vært mer enn nok. Nå er de ikke det. Jeg har sittet i sofaen og grått i hele kveld, alt føles svart, på et blunk. Vennene mine er i forhold, og kveldene deres går for tiden med på å sitte i armkroken til hverandre med gode filmer og serier, noe jeg selvfølgelig har forståelse for. De single trives i eget selskap, også om høsten, fordi de har opplevd det før. Noen har aldri vært i forhold, og forstår ikke hvordan dette kan føles. 

Hva gjør jeg, når jeg må sitte hjemme alene og vente på at klokka blir så mye at jeg kan legge meg? Når jeg bare kjenner på hvor mørkt alt er og hvor alene jeg faktisk er? Jeg har satt meg selv i denne situasjonen ved å forlate forholdet mitt, men jeg vet ikke hvem jeg er som singel, hvem jeg er når jeg sitter i en sofa uten å ha en armkrok tilgjengelig, noen å prate med, eller gjøre ingenting med... 

Hva gjør dere, single mennesker? Hvordan kan jeg snu denne situasjonen til å bli positiv igjen?

Anonymous poster hash: b9895...49d

 

Det ordner seg....alle har daarlige dager  Det faar oss til aa sette mer pris paa de gode dagene.