Hva kan jeg si og gjøre for min beste venninne som sliter med å få barn?

[AnonymBruker]

Hei.

Er selv så heldig at jeg ble gravid kjapt og har en liten gutt. Jeg og min beste venninne var på samme sted i livet da vi bestemte oss for å prøve, og gledet oss masse til å få barn omtrent "samtidig"

Nå har hun vært gravid 3 ganger, men mister gang på gang hun skal utredes for habituell abort og er helt knust.

Første gangen var det triste men hun tok det greit, da tenkte hun som så at dette er vanlig og vi prøver igjen.

Andre gang var det ett skikkelig spark i magen, og tredje gang tok helt knekken på henne.

Jeg har så vondt av henne og aner ikke hva jeg skal si for å trøste. Prøver meg på at det er så mye fine medisiner nå om dagen som kan gjøre det lettere, og hun vet i allefall at hun blir gravid, men tror ikke det er særlig til trøst.

Når hun ringer og gråter og er redd hun aldri blir mamma, så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal si. Hva kan jeg gjøre for henne?

Er det mange som har lyktes etter tre spontanaborter?

Kan så lite om temaet og merker jeg, selv om jeg prøver å lese masse om det nå om dagen.

Det er så mange venner og kjente som har fått eller venter barn nå, og jeg vet det er så sårt for henne.

Fikk senest vite om en til idag, og gruer meg til hun får nyheten neste gang hun prater med henne selv.

Ingen andre enn meg vet om at de er prøvere og om abortene, så føler at jeg må være der og støtte henne.

Noen som har noen tanker å dele?

Anonymous poster hash: 5d350...c19

[AnonymBruker]

Nå er nok hennes sorg større enn min. Jeg blir ikke gravid, og har bare hatt en tidlig spontanabort men sørger jo min sorg etter flere år som barneløs.

Det jeg vet jeg IKKE trenger er de veldig velmenende rådene om "det går nok til slutt, medisiner kan hjelpe osv osv psv". Av en eller annen grunn kjennes det ut som om de bagetaliserer det hele. Jeg trenger bare noen som lytter på hvordan jeg har det og som kan være sammen med meg i at jeg har det vondt. Jeg trenger noen som godtar at jeg sørger uten håpløse forsøk på å muntre meg opp. Det kjennes bare ut som de ikke skjønner når de forsøker å trøste på sin måte. Jeg snakker likke lenger med vennene mine om det, fordi jeg ikke orker deres forsøk på å gi håp. Kjenner meg jo utakknemmlig, men det hadde vært bedre og mer trøst i de som konstaterte at "ja, det er jævlig urettferdig!! Bare gråt du, for jeg skjønner at ord ikke kan trøste. Men kan jeg og du finne på noe sammen snart, få deg ut av huset litt"

Anonymous poster hash: 2d077...e6b

[AnonymBruker]

Enig med brukeren over. Vi trenger ikke bekreftelse på at vi kan bli gravide, at det er vanlig, at det skjer ofte osv. Bare litt og svar på spørsmålene hun har. Ikke kom med løsningsforslag eller andres erfaringer, da det til slutt kan oppleves som enda et "løgn" fra nettet og folk rundt oss.

Anonymous poster hash: b8409...ae8

[AnonymBruker]

Vis henne at du er trist på hennes vegne! Si at du syns det er urettferdig, at du også syns det er vondt, og at det er lov å være trist og lei seg. Det verste jeg kan tenke meg er å høre at "det kommer til å gå til slutt"! Vær åpen for at du har forståelse for at hun er sjalu på dere andre, og at det er greit. Og la henne gråte så mye hun trenger.

Anonymous poster hash: 9a4c7...4b1

[AnonymBruker]

Det verste en prøver hører må være "neste gang er det din tur" . Det hører jeg konstant. Lillesøster har snart 4 barn og alle har fortalt meg at neste gang er det min tur. Nei. Det var aldri min tur. Ingen vil forstå. De vil bare lindre. Bare lytt,og erkjenn hennes følelser.

Anonymous poster hash: 62003...39c

[AnonymBruker]

Må bare si meg enig med de over. Det verste er alle velmenende råd og tips fordi det føles så vanvittig håpløst og vondt når folk ikke ser ut til å forstå og bagatelliserer problemet. Det er en enorm sorg når man ikke kan få barn og venter og venter. Det føles så meningsløst og urettferdig.

Anonymous poster hash: a191b...d03

[VirreVapp]

Vi er nok forskjellige, for jeg har ingen problemer med forsøkene på trøstende ord. Det viktigste synes jeg er at venner og familie viser forståelse og empati. Men jeg vil IKKE at de skal trippe rundt emnet barn og graviditet. Jeg prater gjerne, og skulle ønske at det var mer åpenhet rundt denne problematikken. Men jeg forstår jo at dette er problematisk for andre igjen. Er dere nære, spør hva hun ønsker.

[AnonymBruker]

Vi er nok forskjellige, for jeg har ingen problemer med forsøkene på trøstende ord. Det viktigste synes jeg er at venner og familie viser forståelse og empati. Men jeg vil IKKE at de skal trippe rundt emnet barn og graviditet. Jeg prater gjerne, og skulle ønske at det var mer åpenhet rundt denne problematikken. Men jeg forstår jo at dette er problematisk for andre igjen. Er dere nære, spør hva hun ønsker.

Det er forskjell på trøst og råd/tips. Jeg fikk ofte høre at jeg bare kunne adoptere hvis det ikke gikk, det var jo så mange ledige barn i Afrika. Eller jeg fikk slengt at det å få barn ikke er noen menneskerett og at det var helt fint å leve uten barn (fra folk som har 2-4 barn) osv..

Sier ikke at Ts gjør dette, men greit å være klar over.

Anonymous poster hash: a191b...d03

[AnonymBruker]

Strever selv, og er helt enig med de over her- at du viser at du bryr deg og anerkjenner hennes følelser er nok det viktigste. Si at du er lei deg på hennes vegne, og at det er kjipt og urettferdig. Det verste jeg kan høre er at "det er jo en mulighet å adoptere, eller at "det blir nok snart din tur". Du høres ut som en veldig god venninne som virkelig bryr deg.

Anonymous poster hash: ca460...cd0

[Biloba]

Status foreløpig etter at hun har blitt gravid og mistet 3 ganger, er at det er større sjanse for at hun vil klare å få barn etterhvert enn at hun ikke klarer det. Men hun kan ikke vite nå om hun er i den gruppen som vil klare det, eller om det bare er tap og sorg som ligger foran. Forsikringer om at det går sikkert bra kan gjøre vondt verre, når hun sliter med frykten for å bli en av de uheldigste.

La henne snakke om sin sorg og sine bekymringer. Prøv å forstå. Ikke kom med forsikringer som det ikke finnes grunnlag for, det oppleves bare som avvisning. Vis at du håper for dem og bryr deg. Det er det de trenger, ingen forventer at du skal kunne fikse noe eller ta bort bekymringene. Å få snakke om det kan lette på trykket.

[AnonymBruker]

Hadde ikke sagt for mye, velmenende kan bli tatt feil og bare bli irriterende. Hadde ikke sagt at det er urettferdig, siden det ikke er det. Det må alltid skje at boen har problemer men det betyr ikke at de fortjener det mer/mindre enn andre.

Hadde sagt at det er ytterst få som faktisk er sterile og forblir barnløse. Hold deg til fakta og ikke skap forventninger om neste gang osv.

Anonymous poster hash: 9108c...722

[Wesla]

Mistet mange mange ganger etter første Ivf med pgd fikk vi tvillinger så det er håp helt klart. Du kan ikke gjøre noe annet enn å være der. Det var lite som andre sa som kunne være feil, men det var ofte at jeg trengte å gi utrykk for hvor tungt det var og andre ganger trengte jeg litt alenetid.

[Svampebob1]

Jeg kom til etter at min mor hadde hatt fem (!) spontanaborter og fått beskjed av legene at hun ikke kunne få flere barn i hele tatt. 

Men her er jeg. 

[strawberry]

Nå er nok hennes sorg større enn min. Jeg blir ikke gravid, og har bare hatt en tidlig spontanabort men sørger jo min sorg etter flere år som barneløs.

Det jeg vet jeg IKKE trenger er de veldig velmenende rådene om "det går nok til slutt, medisiner kan hjelpe osv osv psv". Av en eller annen grunn kjennes det ut som om de bagetaliserer det hele. Jeg trenger bare noen som lytter på hvordan jeg har det og som kan være sammen med meg i at jeg har det vondt. Jeg trenger noen som godtar at jeg sørger uten håpløse forsøk på å muntre meg opp. Det kjennes bare ut som de ikke skjønner når de forsøker å trøste på sin måte. Jeg snakker likke lenger med vennene mine om det, fordi jeg ikke orker deres forsøk på å gi håp. Kjenner meg jo utakknemmlig, men det hadde vært bedre og mer trøst i de som konstaterte at "ja, det er jævlig urettferdig!! Bare gråt du, for jeg skjønner at ord ikke kan trøste. Men kan jeg og du finne på noe sammen snart, få deg ut av huset litt"

Anonymous poster hash: 2d077...e6b

 

Veldig enig med dette. Det er som dersom man er deprimert, og folk sier "Neida, du er jo bare litt trist! Dette går så fint så!". Det er MYE bedre å lytte, akseptere og godta hennes følelser; "Ja, jeg skjønner at det er frustrerende, trist, gjør deg forbanna...". 

[AnonymBruker]

Dette er et skikkelig vanskelig tema syns jeg. Hadde to venninner som slet med dette. Hun ene sa hele tiden at det verste var venninner som ikke tok opp temaet og var redd for det liksom. Hun andre sa (etter hun faktisk klarte å bli gravid), at det hadde vært et så sårt tema for henne at hun hatet at folk snakket om det.

Såå svært ulikt der altså, og lett å trå feil. Folk er forskjellige. Og jeg håper de dom sliter med dette evner å se at venner ønsker dere kun det beste, og at det ikke alltid er lett å vite hva man skal si. Følte selv ting ofte kom så klønete ut av munnen min, selv om alt jeg ville var å støtte..

Anonymous poster hash: ea4e7...152

[AnonymBruker]

Litt lengre ned på siden her er det en tråd om habituell abort. Der er det en lenke til et snartgravidforum hvor de deler sine erfaringer med habituell abort. Det var mye fin lesning. Hva med å vise det til henne?

Anonymous poster hash: 22af4...eb5

[AnonymBruker]

Hei.

Er selv så heldig at jeg ble gravid kjapt og har en liten gutt. Jeg og min beste venninne var på samme sted i livet da vi bestemte oss for å prøve, og gledet oss masse til å få barn omtrent "samtidig"

Nå har hun vært gravid 3 ganger, men mister gang på gang hun skal utredes for habituell abort og er helt knust.

Første gangen var det triste men hun tok det greit, da tenkte hun som så at dette er vanlig og vi prøver igjen.

Andre gang var det ett skikkelig spark i magen, og tredje gang tok helt knekken på henne.

Jeg har så vondt av henne og aner ikke hva jeg skal si for å trøste. Prøver meg på at det er så mye fine medisiner nå om dagen som kan gjøre det lettere, og hun vet i allefall at hun blir gravid, men tror ikke det er særlig til trøst.

Når hun ringer og gråter og er redd hun aldri blir mamma, så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal si. Hva kan jeg gjøre for henne?

Er det mange som har lyktes etter tre spontanaborter?

Kan så lite om temaet og merker jeg, selv om jeg prøver å lese masse om det nå om dagen.

Det er så mange venner og kjente som har fått eller venter barn nå, og jeg vet det er så sårt for henne.

Fikk senest vite om en til idag, og gruer meg til hun får nyheten neste gang hun prater med henne selv.

Ingen andre enn meg vet om at de er prøvere og om abortene, så føler at jeg må være der og støtte henne.

Noen som har noen tanker å dele?

Anonymous poster hash: 5d350...c19

Jeg hadde 4 spontanaborter, og skulle også inn på utredning. Samme uken fant jeg ut at jeg var gravid, og min vakre prins er 4 år. Så lenge hun blir gravid vil hin mest sannsynlig kunne oppleve å bli mamma en dag.

Anonymous poster hash: f804b...83d