Normalt?

[AnonymBruker]

Jeg har en liten stund nå følt på en del negative følelser, og har vært redd for og opprette en tråd til og med. Redd for responsen, redd for og høre at jeg er unormal og trenger hjelp, Men nå må jeg bare få ut tankene mine, unormale eller ei.

 

Kort fortalt: Har ett barn og ett på vei som melder sin ankomst om få uker. Barnet vi har er mellom ett og halvannen år. Har mann og alt er stabilt og fint i forhold til det. Det er mine egne tanker og følelser jeg sliter med, vet ikke om jeg på vei inn i en depresjon, men tror egentlig at jeg kun er sliten, hormonell og at det av og til faktisk er hardt og være mamma/forelder.

 

Tingen er at jeg i slutten av permisjonen med babyen var ekstremt klar for og ut i jobb igjen, jeg kjeda meg hjemme og syns dagene var lange. Mannen min jobber som regel fra 09-1730 så dagene var jo faktisk lange og. Han bidro alt han kunne fra han kom hjem til leggetid, så står ikke på at han ikke tok ansvar, og selvfølgelig må han jo jobbe.

 

Nå har baby begynt i barnehage og i praksis vil det si at vi kun har få timer fra vi henter i bhg til leggetid som er rundt kl 19. Jeg gleder meg til og hente, men med en gang vi har vært hjemme en stund så blir jeg så nedfor. Syns det er kjedelig og leke med barnet mitt, syns det er vanskelig finne på noe, og barnet er veldig klengete på meg når vi er hjemme. Ikke misforstå, jeg elsker barnet mitt over alt på jord, og vil liksom være samme med henne, men bare ikke leke med henne og ha henne oppå meg hele tiden. Teller timer og minutter til samboer kommer hjem, for da blir humøret mitt så mye bedre. I helgene når vi alle tre er sammen koser jeg meg så masse, og jeg føler meg lettere til sinns.

 

Tar meg i og glede meg til vi kan kommunisere mer og at barnet kan sitte stille med meg, at vi kan tegne sammen, perle, leke på en annen måte enn nå, eventuelt se litt på tv, gå på kino. Ja, slike ting som ikke involverer at jeg må aktivisere barnet HELE tiden, være redd for at ungen skal falle ned fra sofaen eller passe på at de ikke plukker på alt mulig.

 

ER DETTE NORMALT? Er det bare en slitsom alder? Er jeg bare hormonell fordi jeg er høygravid, eller er dette faresignaler? Skal sies at jeg føler meg litt nedfor på kveldene også etter leggetiden til barnet, tenker mye og så redd for at jeg angrer på barnet mitt, noe jeg egentlig tror jeg ikke gjør. Usikker på om jeg klarer og uttrykke meg forståelig her, men for og prøve og oppsummere tror jeg det ligger i at jeg faktisk kjeder meg sammen med barnet mitt, og det syns jeg jo egentlig er grusomt. Leser overalt at de elsker og tilbringe tiden sammen med ungene sine og vil helst være med de HELE tiden. Samtidig føler jeg det slik jeg og, bare det at jeg ikke liker leke med henne, men ha henne rundt meg.

Anonymous poster hash: 25d19...ff9

[AnonymBruker]

Høres egentlig ganske normalt ut. Det er en veldig slitsom alder, og så har du enda en på vei! Men selv om dette er normale følelser så bør du snakke med lege hvis du føler at du er på vei inn i en depresjon. Fødselsdepresjon er neppe noe du har lyst på.

Jeg kjenner igjen disse følelsene fra min eldste var på samme alder. Det ble mye bedre fra toårsalderen. Men da hadde jeg ikke en til å tenke på.

Anonymous poster hash: 89716...8a4

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det akkurat som deg TS! Jeg gikk hos psykiatrisk sykepleier pga fødselsdepresjon, men sluttet da nr.2 nærmet seg og siden har jeg aldri kjent behov for det.

 

For meg hjalp det faktisk å få et barn til. Det blir mye mer å henge fingrene i, og du får ikke tid til å kjede deg eller føle at du å underholde barnet så mye. Barna blir etterhvert opptatt med hverandre, og de blir bedre på å klare seg selv ettersom tiden går.

Vi har litt over 1 år mellom våre barn. Det er tidvis stritt, men du slipper å kjede deg!

Nå har vår eldste blitt 3,5år og det løsner så utrolig når de blir såpass store! Løper rundt og leker seg med hverandre, snakker og forteller masse, flyr 50 meter foran oss på tur i skogen og lever litt sitt eget liv. Liker ungene bedre og bedre ettersom de blir større, og da jeg skjønte det ble jeg gravid med nr.3. 

 

Men jeg er nok også litt avhengig av mannen, alt fungerer så mye bedre da. Har heldigvis en mann som ofte er hjemme likt med oss om ettermiddagen og er hjemme frem til ungene legger seg, det gjør det mye lettere. Ellers er jeg mye alene med dem.

 

Håper livet som tobarnsmor blir enklere for deg også! 

Anonymous poster hash: f7044...6e8

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Det er så godt og lese at jeg sannsynligvis er helt normal!

Anonymous poster hash: 25d19...ff9