Hva er kjærlighet? Hva skal til?

[Gjest Anonymous]

For en tid tilbake flyttet vi fra hverandre. Min samboer og jeg. Vi ser hverandre regelmessig på grunn av barnet vårt. Frem til nå har jeg hatt det fint alene.

Det ble slutt i mai. Den siste mnd har jeg begynt å savne han. Men vet ikke om det er vanen av å ha han her jeg savner eller om det er virkelig han jeg savner. Vi var sammen i 5 år.

Hva er kjærlighet og hva skal til for at et forhold kan vare? Forelskelsen går jo over uansett. Vi går inn og ut av dårlige perioder. Gjør ikke alle det? Jeg har fokusert på det negative så lenge, at det ble en lettelse å bli fri. Nå fokuserer jeg nesten bare på det positive. Det er sant det man sier, man vet ikke hva man har før man har mistet det.

Jeg tør ikke snakke med han om det nå, før jeg vet hvor jeg står. Jeg må vite at jeg virkelig vil prøve igjen. Jeg ville prøvd samlivsterapi dersom det skulle gå dårlig igjen.

Noen ganger har jeg lyst å gi han en klem bare for å være god mot han. Noen ganger har jeg lyst til å ringe han før jeg sovner og si jeg er glad i han, men er det vanen?

Samtidig sitter jeg med en følelse av å ha feilet. Jeg ga opp. Prøvde jeg nok? Kan vi klare det nå når vi har hatt litt pusterom og hatt litt annen type rolle ovenfor hverandre? Kan vi klare å bryte det vonde mønsteret og lage et nytt og bedre mønster?

Han er snill, han er grei, han er til å stole på, han tar ansvar, han gjør husarbeid, han er en god far, han er en god elsker. Han er perfekt. Men likevel har jeg ikke likt han den siste tiden før bruddet. Var det en dårlig periode? Jeg kunne ligge i sengen og glede meg til han kom og la seg så jeg kunne stryke han over brystkassen. Men idet han kom inn i rommet følte jeg irritasjon og aggresjon, endte med at jeg la meg med ryggen til og bare ville sove.

Jeg skulle ønske vi kunne få det til. Gi trygghet til datteren vår. Få det stabilt. Økonomisk sett klarer vi oss fint på egenhånd, men det er godt å være to likevel. Familiene våre ville vært glade. Og jeg ønsker ikke gå livet gjennom og feile med nye mennesker. Jeg tror jeg må endre meg og min kommunikasjon.

Hvordan kan man leve livet gjennom sammen og klare seg gjennom dårlige perioder? Hvordan kan man trives sammen livet gjennom?

[Gjest Kane]

Jeg kan ikke gi deg svarene du leter etter - men jeg kan si litt om meg og mitt liv...

Min mann og jeg har gått igjennom mange vanskelige og til dels fryktelig tunge år, spesielt 2003 var ille - jeg kjente på slutten at jeg virkelig hatet han for det han og hans problemer påførte meg og barna samtidig som jeg kjente at jeg ikke kunne la han seile sin egen sjø heller...

Til tider var det så ille at jeg ikke klarte sove, spise eller slappe av når han var i samme rom som meg - jeg hadde konstante smerter i hode og nakke av den psykiske påkjenningen han utsatte meg for med sin angst, sjalusi og depresjon.. Men jeg visste at han var syk, visste at jeg elsket han, og at han ikke ville leve slik selv heller - og nettopp denne vissheten gjorde at det etterhvert ble lettere å leve med hans problemer, lettere å sette grenser og nekte han kontrollen over våre liv..

Dersom du klarer finne ut hva som var/er grunnen til at din ex irriterte deg, og fikk deg til å føle som du gjorde den gang kan det være enklere å gjøre noe med det..

Personlig mener jeg mange gir opp sine forhold mye for tidlig i dag, man forventer at "den store kjærligheten" skal gjøre livet og hverdagen til en slags lek å leve..

Men jeg heller mer mot den som sa dette -

"IKKE VISSTE JEG AT ALLE DE DAGER SOM KOM OG GIKK VAR SELVE LIVET"

- det er ikke alltid spenningen, leken og erotikken som sørger for et livslangt forhold - veldig ofte er det respekten for hverandre, individet, ærligheten og kommunikasjonen som fører dere dit, toleransen og det å kunne være uhøytidelig...

Du må finne ut hva som er rett for deg, finne svar på hvorfor du savner ham, hvorfor dere gikk hver til sitt og hvorfor dere evt. skulle fortsette livet sammen - for deres egen del, ikke for alle andre...

En lykkelig mor / far har et lykkelig barn, som regel....

Kane.

[Gjest Anonymous]

Det som skjedde var at jeg mistet respekten for han. Han var utro helt i begynnelsen av forholdet og jeg klarte aldri godta det. Klarte aldri komme over de problemene som førte med dette. Etter å ha kranglet om det alene i 5 år ble jeg for trett til å fortsette å kjempe, fortsette å kjempe for å takle det alene.

Nå har jeg vært utro også. Det var sånn det endte. Jeg søkte noe annet, noe som kunne gi meg bedre mening. Det han sa etterpå var: nå skylder jeg deg ingenting lenger. Det er litt derfor jeg tror at kanskje det kan gå denne gang. Nå kan vi prøve å stå på lik grunn, ha en bedre balanse i forholdet.

Jeg har ønsket meg ut av forholdet så lenge, men ikke klart det, noe holdt meg igjen. Derfor er jeg så redd for at dersom jeg velger å prøve igjen skal jeg angre i ettertid og igjen sitte fast.

Men jeg er vel glad i han? Vi ler sammen, vi leker sammen, vi ser filmer sammen osv når vi er sammen på grunn av datteren vår. Jeg trives med han og han trives med meg sier han.

Og nå har vi bedre mulighet til å pleie forholdet enn vi hadde for ett år siden. Vi har mulighet for barnevakter slik at vi kan finne på ting sammen. Vui har økonomi til å pleie forholdet. Alt rundt oss har bedret seg, noe som kan gi et bedre utgangspunkt for oss?

Takk for svaret ditt Kane

[Solskinnsbolla]

det høres jo bra ut...det er vel det du vil "vi" skal si... av det første innlegget, virket det som om du var skuffet!... på han, på kjærlighet, samliv... det er ikke lett. man må senke forhåpningene, ta en dag av gangen, være ærlige, vite selv hva en vil- og ikke vil... ut ifra hva du skriver, virker det som dere har endret dere- blitt glad i hverandre, setter pris på hverandre...men ta det med ro...

lykke til, du fortjener alt godt!

[Rio]

Dere var utro begge to. Du sier du mistet respekten for han, har han respekt for deg? Et forhold funker ikke uten.

Føler du at det gnager inni deg, det verker av lengsel, du trenger han, du vil ikke ha noen andre, du føler deg "komplett" sammen med han, han gir deg ro, du er trygg sammen med han, han er din bestevenn og elsker, dere har en connection du ikke føler med noen andre, han får deg til å le, du stoler på han, du elsker han, dere greier å samarbeide, du nyter å være i nærheten av han. Kan du svare ja på dette? Eller tenker du slik som du gjør bare fordi du er ensom?

Ja det går opp og ned, man er ikke like forelska hver dag. Noen ganger har man lyst å stikke av, man er irritert og gir blanke. Den neste dagen svever man fordi man elsker noen. Jeg tror en virkelig forelskelse går over til noe dypere, ekte kjærlighet, som ikke forsvinner. Føler du ekte kjærlighet?

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke om jeg føler ekte kjærlighet... Det er det jeg prøver å finne ut av nå.

Jeg er skuffet. Over meg selv. Over at jeg har feilet i mine egne øyne, i samfunnets øyne ut i fra hva jeg tenker samfunnet forventer av meg.

Jeg leste en gang at mennesker er født med ulik evne til å elske noen. At vi setter høye standarder, men bare få klarer å elske på det nivået livet gjennom. Kanskje jeg ikke har større evne enn dette til å elske eller å være glad i noen?

Han har hatt respekt for meg hele tiden. Han har behandlet meg med respekt. Egentlig har han vært ydmyk og lagt seg flat i alle disse årene. Han sier han har følt at han har vært meg skyldig i noe siden han var utro og uansett hva han gjorde eller hadde lyst til å gjøre satt han fremdeles med skyldfølelse som aldri gikk bort. Derfor mistet jeg respekten for han. Ikke fordi han var utro. Men fordi han la seg flat og ikke var "mann nok" for meg...

Når jeg snakker med han nå på telefon føler jeg et savn. Når jeg er med han ler vi sammen og har det kjekt. Jeg får noen ganger lyst å klemme, stryke han gjennom håret osv. Jeg følte hjertebank da han holdt rundt meg en stund sist gang vi var sammen. Tror ikke jeg kan svare ja på alle dine spm Rio - og det burde jeg kanskje kunne gjøre. Han gir meg trygghet. Jeg ser på kroppen hans og han er utrolig sexy. Ansiktet er pent. Han er en pen og kjekk mann. Men det verker ikke etter lengsel. Jeg ser han annenhver helg.

Jeg setter mer pris på han nå enn jeg gjorde før. Jeg ser alt det gode og positive igjen. Men er alt det negative blitt glemt? Hva var det som var så negativt? MEG. Jeg var det negative i forholdet. Jeg likte ikke meg selv. Og derfor likte jeg ikke han. Hvordan kunne jeg like han som elsket meg - den bitchen jeg var? Jeg var fæl, alltid i dårlig humør, alltid noe jeg kunne kjefte på, alltid noe jeg var misfornøyd med. Kan jeg endre meg? Jeg har endret meg. Men vil det bli slik igjen dersom jeg blir sammen med han igjen?

Hva annet var negativt? Vi levde hvert vårt liv i hvert vårt rom. Den ene med pc'en den andre med tv'en eller xbox. Det som var en felles interesse splittet oss og gjorde at vi drev med hvert vårt.

Sexlivet var "dårlig". Jeg hadde mange seksuelle sperrer inni meg etter at han var utro. De er nå borte, tror jeg, i alle fall rev jeg de ned da jeg var utro. Om de kommer opp igjen dersom jeg prøver på ny med min eks vet jeg ikke.

Alt jeg vet var at han var klar til å begynne på ny frisk nå i sommer, alt var klart i hodet hans før han fikk vite jeg hadde vært utro. Han skulle begynne på ny. Han hadde bestilt ny forlovelsesring og han skulle fri på ordentlig. Han skulle gi oss en bedre start sa han. Jeg var jo ikke klar for noe sånt. Det var for sent. Hadde han bare tenkt sånn for et år siden og jeg hadde kanskje klart det også... Er det fremdeles for sent?

Jeg tror jeg elsker han, men er ikke sikker. Prøver å sortere ut alt sammen.

Kan det være at jeg bare savner noe, vanen av å være to voksne sammen? Jeg har tenkt på dette i 3-4 uker nå og fremdeles finner jeg ikke et enkelt svar...

[Solskinnsbolla]

Jeg leste en gang at mennesker er født med ulik evne til å elske noen. At vi setter høye standarder, men bare få klarer å elske på det nivået livet gjennom. Kanskje jeg ikke har større evne enn dette til å elske eller å være glad i noen?

skrev du...

ikke straff deg selv om og om igjen med at du har vært utro... du er tilgitt, det er bare du selv som ikke har tilgitt deg selv. ikke sett så gøye krav til deg selv- livet blir så komlisert da. det fins forståelse for utroskap i samfunnet- det er flere sider i en sak..og de har du fremstilt for oss på en reflektert og ydmyk måte. ikke ta forhastede beslutninger om denne mannen. det fins andre også...ikke lås deg til han fordi han er en mann som du har mye kontakt med og som er barnefaren.

og: din kjærlighet er nok, dine følelser er nok, du fyller deg selv ut akkurat som du skal være...ikke tvil ¨på at du er i stand til å elske generellt, når det kanskje i hovedsak handler om: "elsker jeg denne mannen?" tror du er usikker på om dine følelser er ekte og evige ovenfor han...synes du skal ta det med ro..se ting an...

varme klemmer

[valentino]

Han er snill, han er grei, han er til å stole på, han tar ansvar, han gjør husarbeid, han er en god far.

Når skal dere jenter innrømme at dere ikke vil ha snille og greie gutter som er til å stole på? Dere får ikke de rette følelsene for slike gutter uansett.

Dere elsker utfordringer, innrøm det!

[IdaC]

Min kjære er snill og grei, og det var akkurat disse egenskapene hos ham som gjorde at jeg sa ja til å gifte meg meg ham, og det er disse egenskapene som gjør at jeg elsker ham over alt på jorda.

[valentino]

Min kjære er snill og grei, og det var akkurat disse egenskapene hos ham som gjorde at jeg sa ja til å gifte meg meg ham, og det er disse egenskapene som gjør at jeg elsker ham over alt på jorda.

At en mann er snill og grei er selvfølgelig ikke negativt. Og når noen velger å gifte seg teller så slike egenskaper.

Men det var ikke egenskapene "snill og grei" som du ble seksuelt tiltrukket av da du møtte han for første gang. Han må ha andre egenskaper ved seg som du følte deg seksuelt tiltrukket av. Da du hadde sex men han for første gang følte du deg ikke seksuelt tiltrukket av hans egenskaper "snill og grei".

Det er veldig stor forskjell på sjekking og å gifte seg med en partner man kjenner veldig godt.