Fant søsterens selvmordsbrev..

[AnonymBruker]

At hun har skrevet disse brevene virker nok akutt nå, men det trenger ikke være det. Om hun ikke vil ha hjep, så vil ikke det å tvinge henne til psykolog eller lege hjelpe. I din situasjon ville jeg startet med å snakke med henne, fortell at du fant brevene, at du er bekymret for henne og at du gjerne er der for henne. Forsøk å få ut av henne hvorvidt hun har konkrete planer om når og hvordan hun skulle tatt livet sitt, finn ut hvor suicidal hun er. Dersom hun har planlagt når og hvordan tar du henne med til legevakten; har hun ikke det bør du prøve å få henne til å se alt hun har å leve for og å være åpen for hjelp, både gjennom samvær og samtaler med deg og gjennom hjelp fra psykolog.

Anonymous poster hash: f3807...2f2

[AnonymBruker]

Forøvrig kan hun snakke med helsesøster på skolen eller lege hos helsestasjonen for henvisning til BUP, hun trenger ikke gå gjennom egen lege.

Anonymous poster hash: f3807...2f2

[The Kitten]

 

Når søstern din har skrevet selvmordsbrev så trenger det ikke nødvendigvis bety at hun skal ta livet sitt.

Det kan være for å få ut ting også. Slik som f.eks den andre tråden på forumet her nå, om man skal skrive brev til eksen, og de fleste anbefaler og skrive men ikke sende det, siden det som oftest er skrivingen som gjør terapien.

 

Jeg syns at du skal snakke med søstern din at du har funnet brevene. Hvis hun blir sur for at du snoker, så sier du at det er fordi du hadde fått tips fra en hun kjenner at "noe er rart" og siden du bryr deg om henne ville du se om du fant noe. Da vil hun tro at vennenene hennes faktisk observerer hun og bryr seg om hun (noe man ikke føler så mye når man er deprimert).

 

Jeg gikk igjennom dette med min bror, han fant min selvskadings"boks" (med selvmordsbrev, glass, barberblader, piller) og han gjorde aldri noe nummer ut av det til mamma. Han fortalte det garantert, men aldri sånn at hun kom kjeftende til meg eller skulle begynne å grave i livet mitt. Det syns jeg var bra. Han fortalte meg at som storebroren min, som samme blod som meg så var det klart at han ikke ville at jeg skulle føle meg sånn, at han også hadde hatt det sånn men kommet så mye sterkere ut av det.

 

Han begynte å ta meg med på å gjøre masse random ting. Først skjønte jeg ikke poenget men etterhvert så vet jeg at det var det som hjalp mye. Hadde han lang lunsj kom han hjem for å henge med meg å bare snakke om helt vanlige ting, skulle han på et senter i bydelen til der jeg og mamma bodde så skulle han på død og liv dra meg med på det senteret eller på bilverkstedet eller hva enn rart han gjorde, på disse turene latet vi som ingenting, snakket ikke om det han hadde funnet og visste, noen ganger gjorde vi det etterhvert, men mest snakket vi om helt dagligdagse ting som "så du på nyhetene i går? har hørt at laila har fått barn nå det er jo artig! i går lagde jeg skikkelig digg mat" osv han tvang meg til å bli med å hogge og bære ved.

 

Disse tingene gjorde at jeg etterhvert begyne å føle meg inkludert og til nytte, jeg fikk mestringsfølelse og selvfølelse. At noen ville være i mitt selskap når jeg var på mitt værste, og fortsatt syntes jeg var bra nok, gjorde at jeg etterhvert begynte å føle meg bedre selv.

 

Det er såklart viktig at du forteller søsteren din at hun må prøve psykolog, og at dere reiser på legevakta sammen for å bli henvist til DPS. Men en psykolog er virkelig ikke det beste verktøyet. Man kan snakke så mye man klarer om problemene sine, men det letter ikke på problemene med mindre situasjonen rundt en blir forandret.

 

Hun må gjøre ting og omgi seg med folk som gir hun selvverd og mestringsfølelse igjen, for med det så kommer livsgnisten.

 

Anonymous poster hash: 197ff...f1a

 

 

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver her. Da jeg var på mitt verste var venner og storebroren min de som hjalp meg mest. Uten at jeg innså det der og da. 

 

Beklager at jeg lagde avsnitt (INGENTING annet er forandret). Gjorde det bare fordi mange mister fokus av lange tekster uten avsnitt. Det er ikke kritikk til deg, men gjort for at flere skal lese hele innlegget. For det var et veldig godt innlegg. 

 

Til TS: Ta en prat med søsteren din. Fokuser på hvor fantastisk hun er. Dra frem hennes beste kvaliteter (og kom gjerne med konkrete eksempler). Fokuser på hvor viktig hun er for deg og andre rundt seg og hvor mye hun betyr for deg. 

 

Redigert: Ikke minst, spør henne hvorfor hun føler det slik. 

Endret 19. september 2015 av The Kitten

[AnonymBruker]

 

At hun har skrevet disse brevene virker nok akutt nå, men det trenger ikke være det. Om hun ikke vil ha hjep, så vil ikke det å tvinge henne til psykolog eller lege hjelpe. I din situasjon ville jeg startet med å snakke med henne, fortell at du fant brevene, at du er bekymret for henne og at du gjerne er der for henne. Forsøk å få ut av henne hvorvidt hun har konkrete planer om når og hvordan hun skulle tatt livet sitt, finn ut hvor suicidal hun er. Dersom hun har planlagt når og hvordan tar du henne med til legevakten; har hun ikke det bør du prøve å få henne til å se alt hun har å leve for og å være åpen for hjelp, både gjennom samvær og samtaler med deg og gjennom hjelp fra psykolog.

Anonymous poster hash: f3807...2f2

 

 

 

At hun har skrevet disse brevene virker nok akutt nå, men det trenger ikke være det. Om hun ikke vil ha hjep, så vil ikke det å tvinge henne til psykolog eller lege hjelpe. I din situasjon ville jeg startet med å snakke med henne, fortell at du fant brevene, at du er bekymret for henne og at du gjerne er der for henne. Forsøk å få ut av henne hvorvidt hun har konkrete planer om når og hvordan hun skulle tatt livet sitt, finn ut hvor suicidal hun er. Dersom hun har planlagt når og hvordan tar du henne med til legevakten; har hun ikke det bør du prøve å få henne til å se alt hun har å leve for og å være åpen for hjelp, både gjennom samvær og samtaler med deg og gjennom hjelp fra psykolog.

Anonymous poster hash: f3807...2f2

 

Ts. Jeg vet hun vil ha hjelp, men det var ikke lett i starten. Hun hadde sjansen men hun nektet å gå den dagen. Nå har hun flere ganger hatt krangler med mamma om at det ikke skjer noe og grått over at hun faktisk trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 6d38a...bf1

[AnonymBruker]

 

Ts. Jeg vet hun vil ha hjelp, men det var ikke lett i starten. Hun hadde sjansen men hun nektet å gå den dagen. Nå har hun flere ganger hatt krangler med mamma om at det ikke skjer noe og grått over at hun faktisk trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 6d38a...bf1

 

 

Da vil en tur til helsestasjonen hjelpe henne til BUP.

Anonymous poster hash: f3807...2f2

[The Kitten]

 

Ts. Jeg vet hun vil ha hjelp, men det var ikke lett i starten. Hun hadde sjansen men hun nektet å gå den dagen. Nå har hun flere ganger hatt krangler med mamma om at det ikke skjer noe og grått over at hun faktisk trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 6d38a...bf1

 

 

Nå spør jeg kanskje dumt, men har du spurt hvordan du kan hjelpe henne? 

 

Da jeg var langt nede gjorde mine foreldre alt de kunne for å hjelpe, men de spurte aldri hva jeg egentlig trengte. 

[AnonymBruker]

TS er overhodet ikke kvalifisert til å gjøre en selvmordsvurdering av søsteren sin. Dette skal innom legevakten. De vil vurdere alvorlighetsgrad, om det er behov for innleggelse på UK eller om en akuttime på bup mandag morgen er nødvendig.

Du må snakke med mor og far om dette, TS. Ved behandling på bup vil det også være parallelt foreldrearbeid.

Dette er ikke noe du skal ordne på egenhånd. Du kan også ringe legevakten. Det kan være at noen kan komme til dere, men det beste er at foreldrene kjører til. De må uansett gi samtykke til behandling.

Anonymous poster hash: 04e2c...c69

[AnonymBruker]

Nå spør jeg kanskje dumt, men har du spurt hvordan du kan hjelpe henne? 

 

Da jeg var langt nede gjorde mine foreldre alt de kunne for å hjelpe, men de spurte aldri hva jeg egentlig trengte. 

Ts. Ikke dumt spørsmål. Jeg har ikke spurt hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne, men jeg har spurt hva som kan hjelpe. Hun sier "vet ikke" og å være i stallen.

Anonymous poster hash: 6d38a...bf1

[The Kitten]

 

Ts. Ikke dumt spørsmål. Jeg har ikke spurt hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne, men jeg har spurt hva som kan hjelpe. Hun sier "vet ikke" og å være i stallen.

Anonymous poster hash: 6d38a...bf1

 

 

Så bra at du har spurt henne om det. Man kan selvfølgelig ikke forvente at en 14 år gammel jente skal ha et konkret svar på et slikt spørsmål. De vet det gjerne innerst inne, men tør ikke / klarer ikke formulere det på en måte som de mener er bra nok. 

 

Hvis det hjelper henne å være i stallen ville jeg blitt med henne dit. Da er hun i en omgivelse hvor hun føler seg roligere og mer avslappet. Det kan være lettere for henne å åpne seg eller i det minste høre på deg der. 

[AnonymBruker]

Jeg vil nå bare påpeke at det ikke nødvendigvis er slik at man er suicidal selv om man skriver selvmordsbrev.

Jeg har selv gjort det uten å være suicidal. Det var mest for å rydde hodet, grave litt dypt i hva jeg ville sagt om jeg skulle dø etc. Jeg hadde blitt så rasende om noen fant de brevene og leste dem!

Anonymous poster hash: 629ef...c7e

[AnonymBruker]

Siden du har dårlige erfaringer med å ta ting opp med din mor, tenker jeg at en telefon til din far er et godt første skritt. Når det faktisk foreligger selvmordsbrev synes jeg også at hun bør få seg en tur på legevakten. Som flere her nevner er det ikke sikkert at selvmordsbrev betyr at dette er helt akutt akkurat nå, men dere som pårørende skal slippe å ta den vurderingen. Selv om det kanskje ikke er helt akutt, så er selvmordsbrev definitivt et stort faretegn, og det er viktig at jenta får hjelp!

 

Jeg har hatt med psykisk syke mennesker til legevakten ved flere anledninger. De fleste gangene har de det har vært snakk om fått god akutthjelp, somregel en samtale der og da, for så få timer til videre behandling, en gang har jeg også opplevd at personen jeg hadde med meg ble akuttinnlagt.

 

Av og til opplever man å ikke bli tatt på alvor. Da er det viktig å være tydelig til legen, og å holde ham/henne ansvarlig. Dere ansvarliggjør legen ved å be han/henne om å journalføre at dere ikke ønsker/føler dere kompetente til å ha ansvar for denne situasjonen. Legen er nødt til å journalføre dette hvis dere ber om det.Jeg har opplevd at det å be om en slik innføring i journalen har fått legen til å sette inn tiltak der han i utgangspunktet bare ville sende hjem. (Tenker ikke at dette er noe dere begynner med i utgangspunktet, men som et tips dersom dere skulle oppleve å ikke bli tatt på alvor) 

 

Ellers er det viktig at hun opplever at dere bryr dere om henne. Når man er deprimert skyver man ofte folk bort, selv om det er da man egentlig trenger dem mest. Det er vanskelig å være pårørende, og bli avvist og skjøvet unna, og klare å ikke ta det personlig. Be henne med på ting, tilbring tid med henne. Det trenger ikke være store ting, ofte kan det være vanskelig å motivere. Kanskje holder det å lag pizza og sette på en film eller noe. Og siden hun selv sier det hjelper å være i stallen bør hun få mulighet til å dra dit så ofte som mulig! Kan dere klare å gi henne mulighet til å være i stallen oftere enn hun er nå?Det finnes faktisk mye forskning som viser at hest har positiv innvirkning på menneskers psykiske helse, og i en del tilfeller benyttes også hester som en del av terapeutiske tilbud.  

Anonymous poster hash: d2daf...4e9

[AnonymBruker]

Dette har jeg merkelig nok erfaring med. Jeg hadde en veninne som ikke ville leve lenger. Hun sa det kun til meg i all fortrolighet. Heldigvis hadde jeg vært på kurs om annsvar. Jeg hadde lært at det ikke er greit å bære et slikt ansvar selv og sitte igjen med skyldfølelse etter deres død. I tillegg ville jeg ikke tyste på min venn. Jeg gjorde som de sa på kurset. Var imøtekommende og lyttende men avsluttet med å si at vi blir nødt til å ha en avtale om at du sier dette til en lege innen et tidspunkt hvis ikke tvinger du meg til å si det til legen. Min venn sa det selv i sinnet. Vennskapet ble ødelagt fordi hun ikke skjønte at det faktisk var hun som satte meg i en vanskelig situasjon der jeg ikke hadde valg men måtte manipulere henne til å tro at hun fikk et valg. Ikke fordi jeg ville men fordi jeg ikke kunne se på et liv bli ødelagt. Nå Lever hun et fint liv.

Jeg brukte samme taktikk når en annen veninne skadet seg selv.

Det har vist seg å være svært effektivt. I tillegg kan dere velge hvem dere skal si det til sammen. Det kan være en voksen, fastlege, legevakt osv.

Håper dette ordner seg!

Anonymous poster hash: 9b50c...cee

[Gjest Dwight]

Jeg vil nå bare påpeke at det ikke nødvendigvis er slik at man er suicidal selv om man skriver selvmordsbrev.

Jeg har selv gjort det uten å være suicidal. Det var mest for å rydde hodet, grave litt dypt i hva jeg ville sagt om jeg skulle dø etc. Jeg hadde blitt så rasende om noen fant de brevene og leste dem!

Anonymous poster hash: 629ef...c7e

Det er forsatt ikke opp til hver enkel å tolke disse brevene. Dette skal gjøres av fagpersoner. Det er bedre med en samtale for mye enn en for lite.

[AnonymBruker]

Fikk lyst til å fortelle deg min historie, men jeg må prøve å anonymisere den mest mulig. 

 

Jeg var skikkelig deprimert og suicidal da jeg var 16 år gammel. Jeg begynte med selvskading, skrev selvmordsbrev, bestemte meg for hvordan jeg skulle ta selvmord og fant fram det utstyret jeg trengte for å kunne gjennomføre selvmordet.. Grunnen til at jeg ble så deprimert var ekstremt dårlige forhold på skolen og hjemme, som aldri ble tatt tak i. Det var ingen som plukket opp at jeg var deprimert, og selvskadingen ble unnskyldt med at det var sikkert en "trend"/aldersavhengig greie. Jeg er eldst av søskenflokken, så jeg måtte klare meg selv.

 

Psykisk helse var ett ikke tema hjemme, så selv om jeg ble mobbet omtrent hele skolegangen min så ble det aldri snakket om. En av foreldrene mine er dessuten lege, og det har gjort at terskelen for å gå til lege ble ekstremt høy. Og når alt kom til alt så turte ikke jeg å gå til lege, i frykt for å bli avvist og avfeid. En stor del av problemet mitt er jo at alle ansatte på legekontoret mitt er kollegaer av forelderen min, og jeg kommer fra ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Da er det ikke lett å fortelle legen om forhold hjemme som burde vært meldt til barnevernet..

 

Så kom jeg til ett punkt hvor jeg følte at jeg måtte ta ett valg, skulle jeg leve eller skulle jeg dø. Jeg fant ut at dette måtte være ett grundig gjennomtenkt valg, og at jeg måtte stå fast ved det valget jeg tok en gang for alle. Jeg fant vel egentlig ut at jeg kunne dø fra alt og alle bortsett fra den yngste lillebroren min, som da var yngre enn 10 år gammel. Jeg hadde ikke lyst til at han skulle oppleve å miste søsteren sin i så ung alder, og å måtte vokse opp med en "død søster". Det båndet jeg hadde med lillebroren min da han var liten, var helt spesielt. Det var mye sterkere og mer intenst enn ett vanlig søskenforhold. Så jeg bestemte meg for å leve, ihvertfall i noen år til fram til lillebroren min ble litt eldre.

 

Jeg kom meg aldri til noen lege den gangen, jeg turte ikke å dra dit alene med alt jeg hadde på hjertet. Men jeg tok små grep i hverdagen. Og det viktigste jeg gjorde var å "dyrke" og oppsøke absolutt alt som ga meg glede eller gjorde meg glad. Og gradvis ble jeg kvitt depresjonen på egenhånd. At jeg klarte det var kun fordi jeg hadde bestemt meg for det. Om jeg skulle klare å fortsette å leve, betød det at jeg måtte fortsette å stå i den vanskelige situasjonen både hjemme og på skolen uten at noe forandret seg der. Så for at jeg skulle klare det, så måtte jeg klare å få ett ok forhold til meg selv.

 

I fjor vinter kom lillebroren min på besøk, fordi han ville snakke med meg om noe. Han var da blitt ca 16 år gammel. Han var blitt deprimert, men han skjønte ikke hvorfor fordi det ikke fantes noen "grunn" til at han burde føle seg deprimert. Han følte heller ikke at han kunne snakke om dette med foreldrene våre. Så jeg fortalte han min historie, om da jeg var 16 år og deprimert. Og sa til han at jeg nekter at han skal gå igjennom det samme som jeg gjorde den gang da. Så jeg sa til han at han skulle få litt tid på seg, men at om det ikke ble bedre så skulle vi gå sammen til legekontoret, og jeg ble gjerne med han inn til legen om det var så. Lang historie kort, så kom han seg ut av depresjonen selv. Depresjonen var heller ikke en alvorlig en, heldigvis.

 

Men ifjor ble også jeg på nytt deprimert, og jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut av den. For jeg orker heller ingen reprise av hvordan jeg hadde det da jeg var 16. Fastlegen min avfeide meg totalt flere ganger.. Så jeg endte opp med å bestille time hos en annen lege, som jeg visste er god å snakke med og som tar meg på alvor. Og for første gang i mitt liv har jeg fått hjelp. Ordentlig hjelp. Og jeg har begynt hos psykolog. Så jeg håper ting ordner seg etterhvert.

 

Så mine råd til deg er: Bli med henne til legen, og bli med henne inn til legen om så er. For til legen skal hun uansett, koste hva:) Hold foreldrene dine utenom det, om du anser det som best for søsteren din, og du er komfortabel med ansvaret du på en måte får for henne. Dra henne med ut, overalt hvor hun vil. Mente jeg leste at hun ville til stallen? Bli med henne dit! Avtal faste dager i uka hvor dere finner på ting sammen. Trenger ikke være store sakene altså. Det hjelper veldig å tenke på andre ting. Det er bare hun selv som kan gjøre seg selv lykkelig, det eneste du kan gjøre er å være der for henne:) 

 

Og du må gjerne vise henne hva jeg har skrevet, for kanskje hun har noen innspill og tanker som dukker opp om hun leser dette, og det kan være en hjelp til å få samtalen i gang:) PS. Du er en god søster!

Anonymous poster hash: 99610...a3c

[AnonymBruker]

Søsteren min tok meg med i taxi til legevakten når jeg var 17, og de ringte til UPA på ullevål (ungdom psykiatrisk akutt enhet) og jeg ble kjørt i ambulanse dit og lagt rett inn. Mamma og pappa ble informert dagen etter. Jeg hadde komplisert forhold til mamma, så kunne selv bestemme om hun fikk komme på besøk osv.

Anonymous poster hash: 3dda8...119

[AnonymBruker]

Jeg vil nå bare påpeke at det ikke nødvendigvis er slik at man er suicidal selv om man skriver selvmordsbrev.

Jeg har selv gjort det uten å være suicidal. Det var mest for å rydde hodet, grave litt dypt i hva jeg ville sagt om jeg skulle dø etc. Jeg hadde blitt så rasende om noen fant de brevene og leste dem!

Anonymous poster hash: 629ef...c7e

 

Anonymous poster hash: 54ec2...ee8

[AnonymBruker]

Jeg vil nå bare påpeke at det ikke nødvendigvis er slik at man er suicidal selv om man skriver selvmordsbrev.

Jeg har selv gjort det uten å være suicidal. Det var mest for å rydde hodet, grave litt dypt i hva jeg ville sagt om jeg skulle dø etc. Jeg hadde blitt så rasende om noen fant de brevene og leste dem!

Anonymous poster hash: 629ef...c7e

 

Jeg skrev også selvmordsbrev en gang. På pc, slik at det var lettere å endre det. Passord-beksytta også, selv om jeg bodde alene. Alt var klart. Jeg ville garantert blitt eitrende sint hvis noen hadde funnet det, og lest det. Det var faktisk en fin måte å rydde livet/hodet mitt på ved å skrive det ned, og mer "fantasi" for jeg som er så sterk, ville aldri klart å gjennomføre. 

Anonymous poster hash: 54ec2...ee8