Voksen mann med barn - dere som har erfaring...?!

[Gjest Absolutt]

Møtte en herlig fyr for en liten stund siden... vi har fantastisk sex, beste jeg har hatt på altfor lenge, deilig intens man. Da han er 42 og har to barn (han er singel) og jeg er 27, ble tanken å prøve å ha han som sexpartner, ikke noe mer. Tanker går sjeldent etter planen, han viser seg å være ganske herlig, vi matcher godt.

 

Så til problemet. Jeg er 27, jobber mye og har en ganske aktiv hverdag med venner, min familie, trening osv. Med andre ord, jeg 'drømmer' ikke om en mann med unger eller med meg selv som stemor. Han har sine barn som han selvfølgelig bruker masse tid på (som i mine øyne er viktig og riktig), sin jobb og et noe annet liv enn jeg lever. Jeg ser for meg utfordringer med akkurat dette, samt ekskone og de utfordringene som ligger i aldersforskjellen. Problemet er at jeg liker han himla godt for øyeblikket, men jeg vil ikke stupe inn i noe som er dømt nord og ned fra før av. 

 

Det jeg lurer på (som splitter ny for hele situasjonen) er erfaringer fra dere som har vært borti noe lignende - både damer og menn, som den som er eldre eller yngre- den med eller uten unger. Akkurat nå tror jeg hele konseptet er total idioti.

 

Noen innspill?

[AnonymBruker]

Tja jeg har vært stemor før. Jeg var 30 og han 42. Barnet var da 11, men var bare hos oss annen hver helg. Og jeg merket at det var snodig. Jeg var jo veldig partyjente og ville ut og farte og henge med venner. Han ville gjøre mer familieting. Sånne kjæresteting og sånt. Og så klart fult fokus på barnet annen hver helg. Da var det ikke snakk om at jeg kunne gjøre noen av mine ting. Jeg ble satt til side og måtte dilte etter.

 

Var ikke dette som gjorde at det ble slutt. Barnet var bare søt og grei og vi fikk god kontakt. Men jeg levde et liv jeg ikke var vant til. Jeg savnet friheten min.

Anonymous poster hash: acd29...3de

[AnonymBruker]

 

Tja jeg har vært stemor før. Jeg var 30 og han 42. Barnet var da 11, men var bare hos oss annen hver helg. Og jeg merket at det var snodig. Jeg var jo veldig partyjente og ville ut og farte og henge med venner. Han ville gjøre mer familieting. Sånne kjæresteting og sånt. Og så klart fult fokus på barnet annen hver helg. Da var det ikke snakk om at jeg kunne gjøre noen av mine ting. Jeg ble satt til side og måtte dilte etter.

 

Var ikke dette som gjorde at det ble slutt. Barnet var bare søt og grei og vi fikk god kontakt. Men jeg levde et liv jeg ikke var vant til. Jeg savnet friheten min.

Anonymous poster hash: acd29...3de

 

Men sånn hadde det vel fort blitt uavhengig av om du ble sammen med en barnefar eller ikke? Altså at kjæresten hadde ønsket at du var med han i hvert fall annenhver helg og ikke at du i stedet var med venner? Med mindre du var sammen med en i samme vennegjeng.

 

Jeg har ikke barn og fint at kjæresten er sosial, men hadde jo ikke ønsket en som syntes å bruke tid på kjæresten annenhver helg som for mye.

Anonymous poster hash: cefe6...d57

[AnonymBruker]

 

Men sånn hadde det vel fort blitt uavhengig av om du ble sammen med en barnefar eller ikke? Altså at kjæresten hadde ønsket at du var med han i hvert fall annenhver helg og ikke at du i stedet var med venner? Med mindre du var sammen med en i samme vennegjeng.

 

Jeg har ikke barn og fint at kjæresten er sosial, men hadde jo ikke ønsket en som syntes å bruke tid på kjæresten annenhver helg som for mye.

Anonymous poster hash: cefe6...d57

 

Tiden ble brukt på barnet annen hver helg. Og det var helt greit det. Men resterende tid ble brukt på kjæresteting. Og lite venner. Og det savnet jeg. Jeg følte han var for voksen og satt for min del. Jeg ville jo fortsette mitt liv med venner også. Var jo derfor det ble slutt. Han ville ikke at jeg skulle være med mine venner og leve som jeg var vant til. Han var nok en del eldre enn meg i mye.

Anonymous poster hash: acd29...3de

[Tibbie]

Jeg er der nå.

 

Siden jeg er 24 år trodde jeg at jeg måtte klare å finne meg en mann uten barn (vil jo helst ha en mann som ikke har barn med andre), men i dagens samfunn får alle barn så himla tidlig og med mennesker de ikke er spesielt seriøse med. Så da er det ikke akkurat uvanlig med "mine, dine" eller bare "dine".

 

Min er 30 (så aldersforskjellen er ikke klink kokkos), men han har et barn på sju år. Kjipt, men flaks for meg er jeg flink med barn og at denne gutten er et fantastisk menneske som er lett å ha med å gjøre.

 

Men det er kjipt at han må droppe ut av avtaler fordi noe oppstår med barnet, at penger vi kunne brukt i fellesskapet går til barnebidrag, at alle frikveldene hans går til å se tegnefilm når jeg heller ville dratt på konsert eller fest med han, at vi ikke kan flytte ut av byen eller reise på laaaange ferier, at jeg må ha kontakt med hans ekskjæreste (ikke noe personlig, hun virker grei, men det er litt rart for meg)...

Du vet, alt det der. Da vi begynte sammen sa han at han ikke ville ha flere barn, for han har allerede opplevd det og føler seg ferdig. Ikke så gøy når du har lyst å stifte familie en dag og mannen allerede har gjort det med noen andre.

Huff, dette innlegget virker med negativt enn det må. Det er ikke bare kjipt å være bonusmamma. Du blir en viktig voksen person for et barn. En person som ikke er forelder, noe som gjør at det kan se på deg mer som en venn og komme med deg om ting som kan være ekkelt å ta opp for en forelder.

 

Men dette er heller ikke noe du må ta hensyn til allerede nå. Du liker fyren. Fortsett å date han og finn ut om han er så bra for deg som du føler. Mens dere finner ut av dette trenger du ikke ha noe kontakt med barna hans. Vent med å la han introdusere dem for deg til du vet litt mer om hva du vil med denne mannen.

Finner du ut at han er verdt å samle på, så vil jeg ikke tro at du lar det å være bonusmamma være en hindring Men om du vil ha egne barn en dag, så prøv å finne ut om dette er noe han er helt ferdig med (det er lov å finne ut av det uten å spørre direkte ).

Konklusjon: Date han til du virkelig vet hva du vil!

[Gjest Absolutt]

Jeg er der nå.

 

Siden jeg er 24 år trodde jeg at jeg måtte klare å finne meg en mann uten barn (vil jo helst ha en mann som ikke har barn med andre), men i dagens samfunn får alle barn så himla tidlig og med mennesker de ikke er spesielt seriøse med. Så da er det ikke akkurat uvanlig med "mine, dine" eller bare "dine".

 

Min er 30 (så aldersforskjellen er ikke klink kokkos), men han har et barn på sju år. Kjipt, men flaks for meg er jeg flink med barn og at denne gutten er et fantastisk menneske som er lett å ha med å gjøre.

 

Men det er kjipt at han må droppe ut av avtaler fordi noe oppstår med barnet, at penger vi kunne brukt i fellesskapet går til barnebidrag, at alle frikveldene hans går til å se tegnefilm når jeg heller ville dratt på konsert eller fest med han, at vi ikke kan flytte ut av byen eller reise på laaaange ferier, at jeg må ha kontakt med hans ekskjæreste (ikke noe personlig, hun virker grei, men det er litt rart for meg)...

Du vet, alt det der. Da vi begynte sammen sa han at han ikke ville ha flere barn, for han har allerede opplevd det og føler seg ferdig. Ikke så gøy når du har lyst å stifte familie en dag og mannen allerede har gjort det med noen andre.

Huff, dette innlegget virker med negativt enn det må. Det er ikke bare kjipt å være bonusmamma. Du blir en viktig voksen person for et barn. En person som ikke er forelder, noe som gjør at det kan se på deg mer som en venn og komme med deg om ting som kan være ekkelt å ta opp for en forelder.

 

Men dette er heller ikke noe du må ta hensyn til allerede nå. Du liker fyren. Fortsett å date han og finn ut om han er så bra for deg som du føler. Mens dere finner ut av dette trenger du ikke ha noe kontakt med barna hans. Vent med å la han introdusere dem for deg til du vet litt mer om hva du vil med denne mannen.

Finner du ut at han er verdt å samle på, så vil jeg ikke tro at du lar det å være bonusmamma være en hindring Men om du vil ha egne barn en dag, så prøv å finne ut om dette er noe han er helt ferdig med (det er lov å finne ut av det uten å spørre direkte ).

Konklusjon: Date han til du virkelig vet hva du vil!

 

 

Tja jeg har vært stemor før. Jeg var 30 og han 42. Barnet var da 11, men var bare hos oss annen hver helg. Og jeg merket at det var snodig. Jeg var jo veldig partyjente og ville ut og farte og henge med venner. Han ville gjøre mer familieting. Sånne kjæresteting og sånt. Og så klart fult fokus på barnet annen hver helg. Da var det ikke snakk om at jeg kunne gjøre noen av mine ting. Jeg ble satt til side og måtte dilte etter.

 

Var ikke dette som gjorde at det ble slutt. Barnet var bare søt og grei og vi fikk god kontakt. Men jeg levde et liv jeg ikke var vant til. Jeg savnet friheten min.

Anonymous poster hash: acd29...3de

 

Mhm.. ulike livssituasjoner kan skape utfordringer som ikke matcher så godt. Men går det ikke å finne en balanse her et sted? Litt av livet man er vant til med konserter og ut med venninner og litt av det rolige kjærstelivet? Uansett om jeg dater en mann med eller uten barn, vil jeg ikke legge livet mitt helt på hylla. Tror du det var at han hadde unge, eller kjærstelivet i det hele tatt som gjorde at du savnet friheten din?

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke tatt forholdet videre. Han har hatt sitt familieliv og du er ikke der ennå. Vil du virkelig begynne et liv med mine dine og våre? Det er sjelden det funker bra. Du er ung og virker oppegående, vil du ikke heller møte en skikkelig type, barnløs og klar for eventyr sammen med deg. Ikke en som har gjort alt før? Pass på at du ikke forveksler god sex med kjærlighet. Sex kødder med følelsene til kvinner.

Anonymous poster hash: 70141...816

[Gorgonzola]

Møtte en herlig fyr for en liten stund siden...

 

Så til problemet. Jeg er 27, jobber mye og har en ganske aktiv hverdag med venner, min familie, trening osv. Med andre ord, jeg 'drømmer' ikke om en mann med unger eller med meg selv som stemor. Han har sine barn som han selvfølgelig bruker masse tid på (som i mine øyne er viktig og riktig), sin jobb og et noe annet liv enn jeg lever. Jeg ser for meg utfordringer med akkurat dette, 

Hvor lenge har dere vært/holdt på sammen?

 

Hvilke utfordringer ser du i dette? At det blir mismatch med hva tiden går til, forventnings kræsj dere i mellom? At dere rett og slett lever to ganske så ulike liv, både nå pluss i overskuelig framtid?

I så fall skjønner jeg godt hvorfor du tenker på dette som utfordringer, for det blir det - garantert.

Ikke bare utfordringer men snarere en kilde til konflikter, før du aner det. 

 

 

Jeg ser for meg utfordringer .., samt ekskone og de utfordringene som ligger i aldersforskjellen. 

 

Hva - konkret - ser du for deg av utfordringer med ekskone?

Aldersforskjell; litt avhengig av hva du tenker om framtiden så kan aldersforskjell bli en "case" men ikke nødvendigvis. Dersom framtida di består i dyrke det livet du har i dag, da blir aldersforskjellen en greie. Eksempel: Dere to sammen i lystig lag med noen av hans nærmeste omgansvenner; spørmålene om når dere to skal lage en familie (flytte sammen, unger, hytte og felles påsketurer) kommer og svarene fra din/deres side er "nei, det skal vi ikke" - vel da er veien kort til å betrakte deg som hans 15 år yngre elskerinne. Og ikke mer enn det. Med den manglende involvering/tilhørigheten du vil kjenne på.

 

Vet ikke hva du tenker om slike ting men det er bra at du tenker, for det gjør du definitivt. 

 

Lykke til med refleksjoner og valg

[Gjest Absolutt]

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke tatt forholdet videre. Han har hatt sitt familieliv og du er ikke der ennå. Vil du virkelig begynne et liv med mine dine og våre? Det er sjelden det funker bra. Du er ung og virker oppegående, vil du ikke heller møte en skikkelig type, barnløs og klar for eventyr sammen med deg. Ikke en som har gjort alt før? Pass på at du ikke forveksler god sex med kjærlighet. Sex kødder med følelsene til kvinner.

Anonymous poster hash: 70141...816

 

Det ideelle hadde vært å møte en mann som ikke har vært gjennom dette fra før, såklart. Men det ideelle samt ideen om hvordan livet skal være og hvordan ulike ting skal utarte seg kræsjer ofte med virkeligheten. Heller finne en skikkelig type.? De kommer i ulike former og er vanskelig å finne Det er for tidlig å si om sex forveksles med følelser, men sex henger ofte sammen med følelser og. 

[Gjest Absolutt]

 

Hvor lenge har dere vært/holdt på sammen?

 

Hvilke utfordringer ser du i dette? At det blir mismatch med hva tiden går til, forventnings kræsj dere i mellom? At dere rett og slett lever to ganske så ulike liv, både nå pluss i overskuelig framtid?

I så fall skjønner jeg godt hvorfor du tenker på dette som utfordringer, for det blir det - garantert.

Ikke bare utfordringer men snarere en kilde til konflikter, før du aner det. 

 

 

Det er fortsatt veldig tidlig, en måneds tid. Vi lever ulike liv og jeg har ikke noe annet enn respekt for det han bruker tiden sin på, han er mye sammen med barna sine - og hadde han ikke vært, ville jeg ikke likt han heller. Jeg vil heller ikke bli en prioritering over barna hans, men det blir  vanskelig å ha noe som er hans og mitt - vår greie, med barn og ekskone som alltid kommer til å være der. Det er en delingssituasjon jeg ikke vet om jeg er så gira på. 

 

Hva - konkret - ser du for deg av utfordringer med ekskone?

Aldersforskjell; litt avhengig av hva du tenker om framtiden så kan aldersforskjell bli en "case" men ikke nødvendigvis. Dersom framtida di består i dyrke det livet du har i dag, da blir aldersforskjellen en greie. Eksempel: Dere to sammen i lystig lag med noen av hans nærmeste omgansvenner; spørmålene om når dere to skal lage en familie (flytte sammen, unger, hytte og felles påsketurer) kommer og svarene fra din/deres side er "nei, det skal vi ikke" - vel da er veien kort til å betrakte deg som hans 15 år yngre elskerinne. Og ikke mer enn det. Med den manglende involvering/tilhørigheten du vil kjenne på.

 

Vet ikke hva du tenker om slike ting men det er bra at du tenker, for det gjør du definitivt. 

 

Lykke til med refleksjoner og valg 

 

Fullt mulig at ekskona er en helt topp dame og jeg har så langt ingen grunn til å tro noe annet. Utfordringer er ekskone i det hele tatt, enda èn i hans liv som man må forholde seg til og ta hensyn til. Jeg vet ikke hvordan framtiden min blir, men jeg vil gjerne ha en familie og det som følger med. Men det er ikke noe jeg må ha innen så så mange år eller før jeg er 30 osv, men der kommer hans alder inn igjen. Hvis det skulle blitt noe mer mellom oss, er det ikke naturlig for han å gå fortere fram i et forhold enn meg på 27? Med tanke på samboerskap, unger og hele greia.

 

Rådene jeg har fått av venninner rundt meg går noe ut på det som tibbe skriver over her, date han litt og se hvordan det går. Men det føles merkelig å gjøre det som om det skulle vært en barnløs mann på 30, og ikke ta livssituasjonen hans i betraktning. 

[AnonymBruker]

Møtte en herlig fyr for en liten stund siden... vi har fantastisk sex, beste jeg har hatt på altfor lenge, deilig intens man. Da han er 42 og har to barn (han er singel) og jeg er 27, ble tanken å prøve å ha han som sexpartner, ikke noe mer. Tanker går sjeldent etter planen, han viser seg å være ganske herlig, vi matcher godt.

 

Så til problemet. Jeg er 27, jobber mye og har en ganske aktiv hverdag med venner, min familie, trening osv. Med andre ord, jeg 'drømmer' ikke om en mann med unger eller med meg selv som stemor. Han har sine barn som han selvfølgelig bruker masse tid på (som i mine øyne er viktig og riktig), sin jobb og et noe annet liv enn jeg lever. Jeg ser for meg utfordringer med akkurat dette, samt ekskone og de utfordringene som ligger i aldersforskjellen. Problemet er at jeg liker han himla godt for øyeblikket, men jeg vil ikke stupe inn i noe som er dømt nord og ned fra før av. 

 

Det jeg lurer på (som splitter ny for hele situasjonen) er erfaringer fra dere som har vært borti noe lignende - både damer og menn, som den som er eldre eller yngre- den med eller uten unger. Akkurat nå tror jeg hele konseptet er total idioti.

 

Noen innspill?

En må jo bare venne seg til at mange har barn i dag.

Anonymous poster hash: 68af5...b13

[Gjest Rux]

Jeg er i den situasjonen nå. Jeg er selv 28 og er sammen med en på 38. Han har to barn fra før, på 12 og 14. Jeg hadde ikke akkurat sett for meg at jeg skulle være tenåringsstemor i en alder av 28 år, men jeg trives med det jeg altså. Det har så absolutt sine utfordringer, så man må tenke nøye gjennom ting på forhånd, men det betyr ikke at man skal svartmale det. Fra mitt ståsted er utfordringene at du kommer inn i en ferdig pakke der en god del ting er "satt" og kanskje ikke kan endres så mye på. Det kan være alt fra regler rundt barnet til forskjellige rutiner og måter ting gjøres på i hjemmet. I et forhold der ingen har barn fra før er det kun to voksne personer som skal tilpasse seg til hverandre. Når det er barn i bildet må selvfølgelig også disse tas hensyn til, og du kan fort føle at du "ofrer" mer enn han. Samtidig må du ikke glemme alle de positive sidene. Du får ta del i et barns liv på en måte som du ikke kommer til å oppleve som biologisk forelder. Jeg har et godt forhold til mine to bonusbarn og setter veldig stor pris på den rollen jeg får lov til å ha for dem.
Når det kommer til samboeren min er det jo klart at det kan by på utfordringer at han er en del eldre og i en mer satt livssituasjon, men her går det helt fint. Nå må det jo sies at jeg ikke er noen partyjente, så jeg savner ikke akkurat det å kunne feste. Men selvfølgelig er det andre ting jeg savner, sånn som å kunne reise på ferie når man vil, og ikke være bundet opp til den faste ferien de har hatt hvert eneste år. Samme sted, samme rutiner. 
Så ja, det har sine pluss og minus, men det viktigste er (som i alle andre forhold) kjemien dere i mellom. Hvis dere er en god match og har det bra sammen så finner dere ut av alt det andre. Er begge innstilt på å tilpasse seg, og å gi og ta, så er det ikke noe problem. Jeg hadde som sagt aldri sett for meg å skulle være i en slik situasjon/rolle, men jeg har aldri hatt det bedre enn hva jeg har nå.