Syk, men ønsker ikke behandling.

[needinspiration]

Seriøst. Vil du at moren eller faren din skal få psykiatrisk behandling resten av sitt liv fordi du ikke vil dele den nyheten? Forståelig at du er over 18 år men tenk litt på dem som har gitt seg ditt liv. For meg så er du en selvmordskandidat. Håper noen her kan få denne damen til behandling. ASAP.

[AnonymBruker]

Seriøst. Vil du at moren eller faren din skal få psykiatrisk behandling resten av sitt liv fordi du ikke vil dele den nyheten? Forståelig at du er over 18 år men tenk litt på dem som har gitt seg ditt liv. For meg så er du en selvmordskandidat. Håper noen her kan få denne damen til behandling. ASAP.

Nå handler livet til TS faktisk om TS, ikke foreldrene.

Anonymous poster hash: 607f0...30f

[needinspiration]

Nå handler livet til TS faktisk om TS, ikke foreldrene.

Anonymous poster hash: 607f0...30f

Leste du alt? Selv mener jeg at hun virker dypt deprimert at for meg er hun selvmordskandidat. Er dere så egoister at dere ikke skjønner hva det er å ha et barn?? Alle er innblandet i dette. Til og med du.

[AnonymBruker]

Er du så egoistisk at du vil at barnet ditt skal lide for din skyld?

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

[AnonymBruker]

Er du så egoistisk at du vil at barnet ditt skal lide for din skyld?

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

Foreldrene mener du?

Anonymous poster hash: 2e07d...1fa

[AnonymBruker]

Foreldrene mener du?

Anonymous poster hash: 2e07d...1fa

Nei, jeg mener barnet. Jeg syns det er egoistisk av en forelder å tvinge sitt barn til å lide fordi på grunn av dem. Det er så mange som bruker det som argument, at foreldrene kommer til å lide hvis man dør. Og det er ikke noe mindre egoistisk å kreve at barnet sitt skal gå igjennom mange smertefulle år, bare fordi du som forelder ikke vil miste det.

Hvis vi skal fokusere så voldsomt på egoisme her, så må vi ta med den siden også. Foreldre som ønsker sitt barn lidelse for at de selv skal slippe er like egoistiske som noen som vil avslutte livet.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

[AnonymBruker]

Nei, jeg mener barnet. Jeg syns det er egoistisk av en forelder å tvinge sitt barn til å lide fordi på grunn av dem. Det er så mange som bruker det som argument, at foreldrene kommer til å lide hvis man dør. Og det er ikke noe mindre egoistisk å kreve at barnet sitt skal gå igjennom mange smertefulle år, bare fordi du som forelder ikke vil miste det.

Hvis vi skal fokusere så voldsomt på egoisme her, så må vi ta med den siden også. Foreldre som ønsker sitt barn lidelse for at de selv skal slippe er like egoistiske som noen som vil avslutte livet.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

Jeg syns at foreldrene har rett til å vite. Husk folkens denne damen er deprimert. På toppen av det hele så har hun kreft . Hun har ingen andre enn foreldrene sine. Dere må ikke snakke som slanger. Hun har det tøft nå men kan få et bedre liv. Men ønsker ikke fordi hun ER deprimert. Det ER et bedre liv etter en depresjon. Hun trenger støtte rundt seg som gir henne energi og ikke tar det. Uansvarlige er dere som ønsker å støtte et sånt ønske. Det er FÆLT.

Anonymous poster hash: 2e07d...1fa

[needinspiration]

Er du så egoistisk at du vil at barnet ditt skal lide for din skyld?

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

Jeg er ikke egoist i den grunn. Hadde det vært min unge så hadde jeg gjort alt i min makt sånn at hun hadde følt seg elsket og følt liv og gitt energi til sånn at hun sto klar for fight mot kreften. Og vært der for henne etterpå også. I alle anledninger sånn at livet kunne smile til henne igjen. Endret 5. oktober 2015 av needinspiration

[AnonymBruker]

Er du så egoistisk at du vil at barnet ditt skal lide for din skyld?

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

 

Jeg mener ikke at det er et enkelt ja/nei svar på dette, men foreldrene må kanskje leve over 30 år med sorg og skyldfølelse. Synes det er vanskelig å si at det ene er verre enn det andre...

Anonymous poster hash: cdb99...3ee

[Gjest Trolletrine]

Denne tråden har i skrivende stund fått 168 svar. Et menneske som tilsynelatende sliter, har fått svar og betraktninger omkring sin problemstilling.

 

Selv om folk her mener godt, og TS helt sikkert har fått noe å tenke på ,-  er denne tråden virkelig ok? Å diskutere anonymt og offentlig om et enkeltmenneske bør motta kreftbehandling eller ei? Hvem pokker er vi som med kjappe tastetrykk våger å påvirke et sårbart menneske i et så vanskelig spørsmål? Vi vet kun det TS har nevnt - er alle vi som svarer her virkelig kompetente til å råde vedkommende i et så alvorlig spørsmål?

Tenker vi på vårt etiske ansvar i dette? Ansvarsfølelsen ovenfor et annet menneskets liv? Er vi like villige til å ta konsekvensen av TS valg som vi er villige til å gi råd?

Hva vet vi om hvordan TS tenker - hvor påvirkelig er denne personen?

 

Beklager TS,- jeg ønsker deg så inderlig vel. Jeg skjønner at du har behov for å lufte tanker og følelser. Din problemstilling er absolutt ikke tabu i de "rette" kretser, men for å få rett hjelp/støtte, så må jo helsevesenet få vite om deg og dine tanker.

Ønsker deg alt det beste.

Endret 6. oktober 2015 av Trolletrine

[Gjest Franke Ann]

Edit: Nei, jeg har ikke kapasiteten. Men snakk med foreldrene dine.

Endret 6. oktober 2015 av LongJohnson

[AnonymBruker]

Takk for alle som har svart og spør hvordan jeg har det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg har ikke vært gjennom den utredningen som var planlagt, avbestilte timen hos fastlegen, og har ikke svart på anropene. Jeg er bare så lei, ligger i sengen og gråter mye, tenker på livet, på det vonde og kroppen føles helt forferdelig. Jeg jobber med noen fag når jeg har "bedre" dager og har vært på jobb, selv om jeg blir sliten på jobb føles det greit å komme seg litt ut. Jeg har nok tatt avstand fra folk og har sagt at jeg føler meg dårlig. 

 

Til dere som kaller meg for en egoist og burde bli innlagt, så håper jeg dere tenker litt hvordan det er å høre slikt, syns det er mer egostisk å tvinge noen til å være her mer enn nødvendig, hvorfor skal en absolutt leve lengst mulig når livskvaliteten er dårlig? Å skrive at jeg burde bli innlagt fordi jeg ikke ønsker å gå gjennom harde behandlinger for å få litt lengre liv, jeg har ikke ord.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[MrsPiggyBank]

Jeg henger meg på de som oppfordrer TS til å oppsøke psykolog. Ikke bare fordi det høres ut som nedstemtheten og det "realistiske" synet ditt er tegn på depresjon (fun fact: deprimerte er gjerne mer realistiske enn ikke-deprimerte, som til gjengjeld tenderer mot det over-optimistiske), men også fordi det høres veldig veldig lurt ut å få hjelp utenfra til å sortere tankene dine. En psykolog e.l. med erfaring fra kreftpasienter har helt sikkert vært borti problemstillingen før, og har taushetsplikt. Det kan være slitsomt å samle tankene når de bare svirrer rundt i ens eget hode, og en god psykolog vil hjelpe deg rydde opp i det. Det er sikkert også lurt å snakke litt høyt om dette med noen før du lufter det for resten av familien (dersom du nå har bestemt deg, og det høres det ut som du har). Folk i helsevesenet har gjerne et litt annet syn på dette enn oss på utsiden - det kan hende du møter langt mer forståelse og lure tanker enn du venter deg.

[AnonymBruker]

Denne tråden har i skrivende stund fått 168 svar. Et menneske som tilsynelatende sliter, har fått svar og betraktninger omkring sin problemstilling.

 

Selv om folk her mener godt, og TS helt sikkert har fått noe å tenke på ,-  er denne tråden virkelig ok? Å diskutere anonymt og offentlig om et enkeltmenneske bør motta kreftbehandling eller ei? Hvem pokker er vi som med kjappe tastetrykk våger å påvirke et sårbart menneske i et så vanskelig spørsmål? Vi vet kun det TS har nevnt - er alle vi som svarer her virkelig kompetente til å råde vedkommende i et så alvorlig spørsmål?

Tenker vi på vårt etiske ansvar i dette? Ansvarsfølelsen ovenfor et annet menneskets liv? Er vi like villige til å ta konsekvensen av TS valg som vi er villige til å gi råd?

Hva vet vi om hvordan TS tenker - hvor påvirkelig er denne personen?

 

Jeg syns slike diskusjoner er viktige å ta. Alternativet er mange mennesker som går og holder slike ting inne i seg. Og i noen tilfeller er det kanskje mennesker som hadde ombestemt seg etter å ha diskutert det med andre mennesker. Men dersom man skal skyve "skumle" tanker under teppet vil mange lide i stillhet. Vi leser i tråden om de som ikke forteller foreldre og nære sannheten, hadde vi hatt mer aksept og åpenhet rundt tema, så kanskje de hadde turt å være åpne og kanskje det hadde gjort en forskjell.

 

Det er heller ikke noe riktig eller galt svar i denne situasjonen, så dette er mer et filosofisk tema enn et medisinsk eller annet som har en endelig fasit.

 

Jeg har vært på forum der selvmordstanker er lovlig, og jeg har sett mennesker vært på kanten til selvmord endre mening etter å ha luftet tanker og følelser med andre i lignende situasjon. Slike ting er ofte umulig eller vanskelig å ta opp med de nærmeste, noe som fører til at mange går og holder slike ting inni seg til de hopper utfor kanten. De kunne kanskje fått hjelp og støtte dersom de hadde sagt noe høyt.

 

Nei til å skyve skumle tema under teppet.

Anonymous poster hash: 9551d...c29

[Gjest Trolletrine]

Ja,jeg er helt enig i at temaer som dette ikke skal under noe teppe. Jeg er også enig i at det er en bra ting å diskutere. Åpenhet er alltid bra. Men i et diskusjonsforum? Kun på generelt grunnlag.

Å diskutere dette med et menneske som åpenbart har behov for profesjonell støtte og veiledning,syns jeg er direkte uetisk og skummelt. Hvem som helst av oss brukere kan utgi oss for å være hva som helst, og TS kan få svar som gjør at vedkommende tar feil beslutning. Dette dreier seg om noe så alvorlig som å ikke motta livsnødvendig kreftbehandling.På det grunnlaget syns jeg faktisk at denne tråden kan være farlig for TS, og derfor er jeg imot det. Faktisk skjønner jeg ikke hvorfor i det minste enkelte svar i denne tråden ikke er moderert bort, med tanke på andre kommentarer de modererer bort i andre tråder. Snakk om feilvurdering. Men det er bare min mening, så de om det. Jeg måtte ihvertfall si hva jeg mener om det da jeg mener dette er virkelig på grensen til hva som er forsvarlig ift et annet menneskets liv.

Endret 7. oktober 2015 av Trolletrine

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt valget ditt ts, og tror at ikke alle er klar for den type kreftbehandling er.

Men har du vurdert å uansett snakke med noen som kanskje kan gjøre den siste tiden din litt lysere? Dersom du velger å ikke få behandling, så vil dette også være en påkjenning på kroppen, og da kan i alle fall en samtalepartner være godt å ha. Du forsvinner ikke fortere selv om du velger å ligge resten av dagene dine i sengen med sykdommen. Anbefaler derfor å oppsøke hjelp for å kunne få hjelp til å komme deg gjennom den siste perioden av livet ditt.

Respekterer valget ditt.

Anonymous poster hash: f7c8f...77b

[AnonymBruker]

Ditt liv, ditt valg!

Men før du tar en endelig avgjørelse vil jeg anbefale deg å oppsøke psykolog.

De har taushetsplikt og kan være en god støtte å ha i tiden fremover uansett hva du velger. De er ikke personlig involvert heller og det er kanskje lettere å snakke om disse tingene med han/hun enn med feks en venninne som er bekymret for deg.

Anonymous poster hash: d8def...076

[AnonymBruker]

TS, hvordan går det med deg?

Anonymous poster hash: 607f0...30f

[AnonymBruker]

Jeg vært nedfor i en periode og har tenkt mye. Jeg har vært så lei av livet. Jeg har ikke vært syk, jeg har vært frisk og hatt god helse, med livet har vært lite interessant. Jeg har hatt drømmer, har studert det jeg trodde var drømmeutdanningen, men det viste seg at det ikke var det, så ble jeg usikker, på hva jeg ville og hvordan livet kommer til å bli. Å reise gir meg mye, men det gir meg likevel ikke lyst til å leve lenge. 

 

Etter å ha vært nede en stund og følt meg dårlig på flere måter, oppsøkte jeg lege og etter undersøkelser og prøver, er det blitt kreft. Først ble jeg satt ut og visste ikke hva jeg skulle tenke, nå som jeg har tenkt litt, har jeg ikke lyst på behandling. Jeg vil gjøre det beste ut av den tiden jeg har her, jeg har ikke tatt det opp med legen og har ikke fortalt noe til familien min, noe jeg vet at jeg må gjøre etterhvert. Det føles så galt, for jeg vet at mange kjemper for livet, også velger jeg bare å gi opp, men for meg er det ikke om å gi opp, men å velge et kortere liv. Jeg har ikke tatt en endelig avgjørelse, og ønsker ikke sympati, men innspill og tanker fra andre? Hvordan ta opp denne problemstillingen med familien? 

[i]Anonymous poster hash: [acronym="Full hash: 76420568c9638e994e3b66509f328eeb"] 76420...eeb [/acronym] [/i]

ditt valg. min mor valgte behandling. det burde hun ikke ha gjort for livet etter hun ble fri fra kreft var ikke et liv. hun fikk så mye ettervirkninger av stråling og cellegift at hun ble bundet til en stol resten av livet. behandling er ikke nødvendigvis det riktige

Anonymous poster hash: 2ef33...c5a

[AnonymBruker]

Nei, jeg mener barnet. Jeg syns det er egoistisk av en forelder å tvinge sitt barn til å lide fordi på grunn av dem. Det er så mange som bruker det som argument, at foreldrene kommer til å lide hvis man dør. Og det er ikke noe mindre egoistisk å kreve at barnet sitt skal gå igjennom mange smertefulle år, bare fordi du som forelder ikke vil miste det.

Hvis vi skal fokusere så voldsomt på egoisme her, så må vi ta med den siden også. Foreldre som ønsker sitt barn lidelse for at de selv skal slippe er like egoistiske som noen som vil avslutte livet.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

helt enig med deg. vi ville selvfølgelig at mamma skulle behandles men når vi så i ettertid hva den behandlingen gjorde med henne så skuylle vi ønske ho valgte lindring og ikke behandling. det ville vært egoistisk av OSS å holde henne i live for en hver pris bare fordi vi ønsket det

Anonymous poster hash: 2ef33...c5a