Syk, men ønsker ikke behandling.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke TS.. Du nevnte ikke et ord om overtalelse, du skrev at om legene fikk teften i at TS er deppa, så spørs det hva som skjer... Jeg tror dessuten både jeg og TS forstår konsekvensene. Anonymous poster hash: 08ee5...df1

Nei, ikke i det innlegget men et annet innlegg. Og hvor står det tvang i det innlegget du siterte da? Ingensteder. Jeg skrev prikkprikk fordi jeg er usikker på hva som da kommer til å skje men som jeg skrev i et annet innlegg så har jeg selv erfart at man forsøker å overtale pasienten. Tvang har jeg aldri nevnt så slutt å legg ord i munnen på meg.

Ett spørsmål til de som mener at til tross for at man er deppa/nedstemt og/eller nedfor og at man allikevel bør glatt kunne takke nei til behandling uten innvendinger fordi livet er over uansett. Hva ville dere sagt til en person som er deppa/nedstemt og/eller nedfor og som ønsker å ende sitt liv?

Anonymous poster hash: fe090...e7b

[AnonymBruker]

Ja, det er mulig å overleve, jeg er ung og frisk ellers, og det finnes behandlingsmetoder, men som sagt, jeg ønsker det ikke selv.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

Hvorfor ønsker du det ikke? Kan jeg spørre om det?

Når man leser hovedinnlegget så får man inntrykket av at du har gått på en smell i form av skuffelse, at du virker nesten litt utbrent og deprimert. Du har hatt det tungt og vært dårlig. Det jeg umiddelbart tenker, selvom jeg ikke ønsker å dømme deg for valget ditt (voksene mennesker må kunne få velge slikt selv), er at du ikke er i et sted i livet ditt hvor du burde velge å dø under disse omstendighetene. Spesielt hvis du faktisk er deprimert/nedstemt. Nettopp det at du føler at du ikke ønsker å leve spesielt lengere er jo litt en indikasjon på det? Du er så ung og du har så mange gleder å se frem til i livet. Selvom ting har vært tøft betyr de ikke at det vil fortsette sånn. Du har vel hatt drømmer og håp en gang? De er vel der inne et sted fortsatt?

Jeg synes virkelig du skal ta en ordentlig prat med en psykolog og en lege før du eventuelt tar dette valget videre. Det er et valg du aldri vil kunne reversere og du skylder deg selv å virkelig tenke gjennom dette. Det er nemlig en sjangse for at du sitter der som lykkelig 40-åring med barna dine rundt deg og tenker tilbake på det valget du nesten tok.

Jeg synes at selvom et slikt valg er tabu så burde det prates om og det bør være et reelt valg. Synes ikke man skal dømme noen for å velge det, men man må også være "ved sine fulle fem" når man tar et slikt valg og man bør virkelig være sikker på at ting ikke blir bedre.

Jeg ønsker deg masse lykke til TS og jeg sender deg masse varme tanker

Stor klem

Anonymous poster hash: 0bedb...d82

[tussi84]

Nei, det er ikke universelt galt. Det er galt i din verden, ja. Ikke i min.

Hva er liksom greia med at man for enhver pris skal være i live så lenge som mulig, når man ikke får noe særlig ut av det? Hva er det med verden og denne besettelsen av at innholdet i liveg åpenbart er mindre viktig enn lengen? Samma f med absolutt alt annet, så lenge man blir 100.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

Ikke bare i min verden er det galt, men det er heller ikke akseptert i samfunnet. Livet er aldri en dans på roser men man kan oppleve mye fint også. Men da må man leve videre og ikke gi opp. Du har ikke gitt opp fordi du har fått kreft men fordi du er nedstemt eller lider av depresjon som veldig mange her inne skriver til deg. Og ikke vil du høre på hva vi sier eller. Og det er et typisk tegn på at du ikke ser ting selv.

[AnonymBruker]

Når du tar et slikt valg må du tenke på alle aspektene som blir rammet. Dette er hovedsakelig ditt valg! Når man har det vanskelig er det lett å glemme dem som står deg nær. De vil jo for alltid måtte leve med at du ikke følte du hadde det godt nok til å fortsette livet. De vil antagelig kjenne på skyldfølelse.

I tillegg vil jeg nevne at det blir presangtert som eneste utvei. Noe det slettes ikke er. Det er mulig å finne noe å leve for. Noe som gir deg tilbake gleden.

Mitt forslag er at du kontakter noen profesjonelle som du kan snakke med. Å da mener jeg ikke nav phykolog som sannsynligvis vil møte deg med lite forståelse. Men noen annarkjente som kan møte dine behov. Hvis du får en du ikke liker. Bytt. Det er utrolig viktig å bli møtt med respekt i en slik situasjon.

Selv lever jeg med daglige store smerter og tanken om å slippe det har vært fristende men jeg lever i håpet av at det kan snu.

Du er jo syk og du har nok kjent dette på kroppen før du visste det. Da vil du naturligvis ha det vanskelig. Det vil ødelegge for andre ting i livet ditt. Kanskje du vil få det bedre om du blir frisk. Kanskje du kan se på det som en sjangse til å leve livet slik du vil. Gjøre ting som kan gi deg glede igjen.

Jeg respekterer valget ditt uansett hva du gjør men husk på å tenk gjennom det store bildet og mulighetene.

Håper du finner ro i det valget du går for.

Anonymous poster hash: 95fa0...22e

[Gjest Mythic]

Jeg lurer på hva legen som stilte diagnosen sier til deg, TS? Kan du nekte behandling uten at det får konsekvenser for deg? Jeg opplevde nemlig at min far, som egentlig var for redusert og skrøpelig til å gjennomgå en operasjon, likevel måtte operere, til tross for at jeg lurte på om det var nødvendig å la et så skrøpelig menneske gjennomgå en sånn påkjenning. Jeg fikk da til svar at de plikter å behandle det som kan behandles. 

[AnonymBruker]

Ikke bare i min verden er det galt, men det er heller ikke akseptert i samfunnet. Livet er aldri en dans på roser men man kan oppleve mye fint også. Men da må man leve videre og ikke gi opp. Du har ikke gitt opp fordi du har fått kreft men fordi du er nedstemt eller lider av depresjon som veldig mange her inne skriver til deg. Og ikke vil du høre på hva vi sier eller. Og det er et typisk tegn på at du ikke ser ting selv.

Jeg er ikke TS, og jeg har HCM, ikke kreft. Jeg skrev et innlegg på forrige side om mine tanker rundt dette temaet.

Og det er mye rart samfunnet ikke aksepterer. Skal man bruke krefter, ressurser og tid på å gjøre ting bare fordi samfunnet har funnet ut at det er det eneste riktige? Akkurat i denne diskusjonen her merker man jo uansett ikke noe til hva samfunnet måtte mene om måten man håndterte ting.

Jeg syns det blir alt for enkelt å vinkle ting på den måten du gjør. Det virker som at du mener at alle MÅ tenke som deg, hvis ikke er de ikke riktige. Sånn funker det ikke. TS har fått mange tilbakemeldinger fra mennesker her inne som forstår tankegangen, og de historiene er jo veldig ulike. En hadde slitt med sykdom og smerter hele livet, og var rett og slett sliten av å kjempe. Da syns jeg det er mer egoistisk at vedkommende skal gå igjennom mange tunge behandlinger, fordi DU syns det er ubehagelig at ikke alle har lyst til å leve i et smertehelvete til de er 90. Kjempefint for deg hvis du syns det er verdt det å lide, men ikke alle føler det sånn. Vi har alle forskjellige forutsetninger for de valgene vi tar her i livet, og vi baserer valgene våre på det. Du kan ikke si at din resonering for et valg er mer riktig eller mer galt for alle, bare fordi det er riktig for deg. For meg blir din resonering rundt dette helt feil, men jeg forstår allikevel at du føler det sånn, og kan også se hvorfor. Men det å være bastant og kategorisk i et tema som i stor grad handler om personlige erfaringer, følelser og tanker er sjeldent veldig hensiktsmessig.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, på sett og vis. Samtidig er ikke dette noe du må ta en forhastet beslutning på. Jeg tror også du ville hatt godt av å snakke med noen om dette, og si ting akkurat som det er. 

Anonymous poster hash: 607f0...30f

[AnonymBruker]

Takk til alle som viser forståelse.

 

Resultatene fra lymfeknutebiposien viser at sykdommen min er umutert, som betyr at jeg har dårlig prognose, men at jeg med behandling kan leve flere år (forstår ikke hvordan legen kan si at sykdommen er hissig, tre år er jo ganske lenge). Hvis behandlingen funker gjentases den, men jeg orker ikke tanken på kvalme, frostanfall, blodstrykkfall, svimmelhet og alle de andre bivirkningene jeg vil få, det vil ikke på noen måte øke livskvaliteten. Jeg har ikke motivasjon til å kjempe….

 

Jeg var redd for å ta dette opp med legen, men jeg fikk sagt at jeg ikke er sikker på om jeg ønsker behandling, fordi jeg egentlig ikke vil forlenge livet. Etter det som føles som en spørrerunde, mente legen at årsaken til at jeg har det på denne måten skyldes sykdommen, som vil gjøre at jeg vil føle meg motløs, lei, trøtt og sliten… Fikk ny time igjen i morgen. 

 

Skal forresten gjennom en stor utredning før behandlingen startes.

 

Det som er så tåpelig er at jeg skammet meg ved å ta dette opp med legen, som om det er dårlig gjort av meg å ville dette.... 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

Så sant du har samtykkekompetanse, noe jeg virkelig regner med, så er det helt opp til deg om du vil ta i mot behandling eller ikke. 

Behandling mot kreft er tøft og du må virkelig ville det for å gå igjennom det. Ikke alltid er det kurativt heller, men kan forlenge livet med mnd eller år.

 

Det er ditt liv, du velger.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: ec519...03d

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva legen som stilte diagnosen sier til deg, TS? Kan du nekte behandling uten at det får konsekvenser for deg? Jeg opplevde nemlig at min far, som egentlig var for redusert og skrøpelig til å gjennomgå en operasjon, likevel måtte operere, til tross for at jeg lurte på om det var nødvendig å la et så skrøpelig menneske gjennomgå en sånn påkjenning. Jeg fikk da til svar at de plikter å behandle det som kan behandles. 

Det er klart man kan nekte behandling. Det er bare å si nei og ikke møte opp. Så sant man har samtykkekompetanse så bestemmer man selv.

Anonymous poster hash: ec519...03d

[AnonymBruker]

Hva er liksom greia med at man for enhver pris skal være i live så lenge som mulig, når man ikke får noe særlig ut av det? Hva er det med verden og denne besettelsen av at innholdet i liveg åpenbart er mindre viktig enn lengen? Samma f med absolutt alt annet, så lenge man blir 100.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

 

Takk, jeg er så enig med deg.... 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[Gjest supernova_87]

Jeg forstår det som at du er deprimert og derfor velger det på denne måten. 

[AnonymBruker]

 

Etter det som føles som en spørrerunde, mente legen at årsaken til at jeg har det på denne måten skyldes sykdommen, som vil gjøre at jeg vil føle meg motløs, lei, trøtt og sliten… Fikk ny time igjen i morgen. 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

 

Fysiske sykdommer kan påvirke en mentalt. Jeg kunne ble nedstemt og lei meg uten grunn da jeg hadde stoffskifteproblemer. Altså, det skjedde noe fysisk som aktiverte noe som gjorde meg trist uten grunn. Kanskje det var noe sånt legen mente?

 

 

Anonymous poster hash: 9551d...c29

[AnonymBruker]

 

Fysiske sykdommer kan påvirke en mentalt. Jeg kunne ble nedstemt og lei meg uten grunn da jeg hadde stoffskifteproblemer. Altså, det skjedde noe fysisk som aktiverte noe som gjorde meg trist uten grunn. Kanskje det var noe sånt legen mente?

 

 

Anonymous poster hash: 9551d...c29

 

 

Jeg har hatt denne sykdommen en stund nå, men den har ikke blitt oppdaget før nå, så hun mener at det er sykdommen som er årsaken til at jeg føler meg som jeg gjør nå. Jeg er ikke så sikker på det, og jeg aner ikke virkelig ikke hvordan jeg liksom skal kjempe når jeg ikke føler jeg har NOE å kjempe for. Alt føles så meningsløst.

 

Cellegift er heller ikke aktuelt lenger, men antistoffkur, samt steroider. 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

 

Jeg har hatt denne sykdommen en stund nå, men den har ikke blitt oppdaget før nå, så hun mener at det er sykdommen som er årsaken til at jeg føler meg som jeg gjør nå. Jeg er ikke så sikker på det, og jeg aner ikke virkelig ikke hvordan jeg liksom skal kjempe når jeg ikke føler jeg har NOE å kjempe for. Alt føles så meningsløst.

 

Cellegift er heller ikke aktuelt lenger, men antistoffkur, samt steroider. 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

 

Jeg syns det er ok at folk velger å avslutte livet, så det er ikke det det står på. Men dersom du føler at livet er meningsløst og dersom det er en mulighet for at det er noe fysisk i kroppen som skaper den følelsen... det er verdt å tenke på er alt jeg mener.

 

Dersom du syns ting er meningsløst kan du eventuelt prøve å tenke tilbake til når denne følelsen begynte. Om det var noe i livet ditt som forandret seg, om du begynte å tenke på noe som gjorde at ting føltes meningsløse eller noe sånt. Du har jo ikke noe å tape på å bare se tilbake og prøve å finne ut hvorfor du føler som du gjør, dersom det ikke er pga sykdommen. Kanskje lærer du noe nytt om deg selv før du går bort.

Anonymous poster hash: 9551d...c29

[Oppgitt78]

Jeg har hatt denne sykdommen en stund nå, men den har ikke blitt oppdaget før nå, så hun mener at det er sykdommen som er årsaken til at jeg føler meg som jeg gjør nå. Jeg er ikke så sikker på det, og jeg aner ikke virkelig ikke hvordan jeg liksom skal kjempe når jeg ikke føler jeg har NOE å kjempe for. Alt føles så meningsløst.  Cellegift er heller ikke aktuelt lenger, men antistoffkur, samt steroider.  Anonymous poster hash: 76420...eeb

Uansett hva du velger, så ønsker jeg deg lykke til av hele mitt hjerte!

Hvis du vil tømme hodet, eller bare sludre litt om livets underfundigheter, så er det bare å sende en PM.

[AnonymBruker]

 

Så sant du har samtykkekompetanse, noe jeg virkelig regner med, så er det helt opp til deg om du vil ta i mot behandling eller ikke. 

Behandling mot kreft er tøft og du må virkelig ville det for å gå igjennom det. Ikke alltid er det kurativt heller, men kan forlenge livet med mnd eller år.

 

Det er ditt liv, du velger.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: ec519...03d

 

 

Jeg vil da tro jeg har det, for det er ikke noe som tilsier at jeg ikke har det. Ja, bivirkningene er ganse fæle og når en attpåtil ikke ønsker behandling ville det vært fælt å gå gjennom det.

 

Takk

 

Jeg forstår det som at du er deprimert og derfor velger det på denne måten. 

 

Jeg vet ikke hva jeg er, egentlig tror jeg bare at jeg er veldig realistisk med tanke på livet og forvetningene, eller jeg vet ikke. 

 

 

Jeg syns det er ok at folk velger å avslutte livet, så det er ikke det det står på. Men dersom du føler at livet er meningsløst og dersom det er en mulighet for at det er noe fysisk i kroppen som skaper den følelsen... det er verdt å tenke på er alt jeg mener.

 

Dersom du syns ting er meningsløst kan du eventuelt prøve å tenke tilbake til når denne følelsen begynte. Om det var noe i livet ditt som forandret seg, om du begynte å tenke på noe som gjorde at ting føltes meningsløse eller noe sånt. Du har jo ikke noe å tape på å bare se tilbake og prøve å finne ut hvorfor du føler som du gjør, dersom det ikke er pga sykdommen. Kanskje lærer du noe nytt om deg selv før du går bort.

Anonymous poster hash: 9551d...c29

 

 

Det har du helt rett i, dette er noe jeg må tenke godt igjennom. Jeg vet hva det er jeg vil, men jeg må tenke på konsekvensene av valget mitt. Det er rart å tenke på at jeg en dag er borte, men samtidig føles det helt greit. 

 

Uansett hva du velger, så ønsker jeg deg lykke til av hele mitt hjerte!

Hvis du vil tømme hodet, eller bare sludre litt om livets underfundigheter, så er det bare å sende en PM.

 

Tusen takk, setter pris på det

 

Setter pris på alle de som har tatt seg tid å svare, selv om jeg ikke har hatt energi til å svare alle har jeg lest gjennom alle kommentarene, mange gjennomtenkte svar og det er fint å lese andres erfaringer.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[Gjest supernova_87]

 

 

Jeg vet ikke hva jeg er, egentlig tror jeg bare at jeg er veldig realistisk med tanke på livet og forvetningene, eller jeg vet ikke. 

 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

Jeg tenker at du ikke skal ta et så viktig valg i en situasjon der du ikke vet helt. 

Om du er deprimert, så er dette ting du blir fortalt av depresjonen, at ditt syn på livet som håpløst er realistisk, og at alt er håpløst osv. Jeg sier ikke at du ikke er realistisk når du sier at livet virker grunnleggende meningsløst, det er noe mange vil være enig med deg i, selv om de ikke er deprimerte. Men få mennesker med muligheten til et godt liv velger å gi opp/dø selv om de ser på livet på den måten. 

 

Hvis du tenker på når disse tankene oppstod og du ser at de kan sammenfalle med når du ble syk, føles det ikke feil å ta et så viktig valg basert på noe du føler kanskje KUN fordi du er syk? Jeg tror du har noe å leve for. 

[AnonymBruker]

 

Takk til alle som viser forståelse.

 

Resultatene fra lymfeknutebiposien viser at sykdommen min er umutert, som betyr at jeg har dårlig prognose, men at jeg med behandling kan leve flere år (forstår ikke hvordan legen kan si at sykdommen er hissig, tre år er jo ganske lenge). Hvis behandlingen funker gjentases den, men jeg orker ikke tanken på kvalme, frostanfall, blodstrykkfall, svimmelhet og alle de andre bivirkningene jeg vil få, det vil ikke på noen måte øke livskvaliteten. Jeg har ikke motivasjon til å kjempe….

 

Jeg var redd for å ta dette opp med legen, men jeg fikk sagt at jeg ikke er sikker på om jeg ønsker behandling, fordi jeg egentlig ikke vil forlenge livet. Etter det som føles som en spørrerunde, mente legen at årsaken til at jeg har det på denne måten skyldes sykdommen, som vil gjøre at jeg vil føle meg motløs, lei, trøtt og sliten… Fikk ny time igjen i morgen. 

 

Skal forresten gjennom en stor utredning før behandlingen startes.

 

Det som er så tåpelig er at jeg skammet meg ved å ta dette opp med legen, som om det er dårlig gjort av meg å ville dette.... 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

 

Klem til deg!

 

Såvidt jeg har forstått, kan man ofte overleve ti år med denne typen kreft, men fullstendig helbredelse er uvanlig.

 

Hvis legen gir deg en tidsramme på tre år med behandling, så vil jeg tro at du har en hissigere variant. Hva har legen sagt om hvor lenge du kan ha igjen med og uten behandling, og om livskvalitet med og uten behandling? Jeg tror jeg ville startet der. Og ikke tenk på at det er dårlig gjort overfor legen. Det er ditt liv og ditt valg.

 

Jeg har forståelse for valget ditt, og jeg synes faktisk det står respekt av det hvis det er lite håp, men samtidig er jeg lei meg på dine vegne. Jeg håper du klarer å ha det bra den tiden du har igjen.

Anonymous poster hash: 6c7b5...b2f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du ikke skal ta et så viktig valg i en situasjon der du ikke vet helt. 

Om du er deprimert, så er dette ting du blir fortalt av depresjonen, at ditt syn på livet som håpløst er realistisk, og at alt er håpløst osv. Jeg sier ikke at du ikke er realistisk når du sier at livet virker grunnleggende meningsløst, det er noe mange vil være enig med deg i, selv om de ikke er deprimerte. Men få mennesker med muligheten til et godt liv velger å gi opp/dø selv om de ser på livet på den måten. 

 

Hvis du tenker på når disse tankene oppstod og du ser at de kan sammenfalle med når du ble syk, føles det ikke feil å ta et så viktig valg basert på noe du føler kanskje KUN fordi du er syk? Jeg tror du har noe å leve for. 

 

Takk skal du ha, men siden jeg nå har en hissig variant og mest sannsynlig ikke vil bli frisk igjen/bli symptomfri, da ser jeg liksom ikke poenget med å gå gjennom antistoffkur, stråling og eventult stamcelletransplantasjon eller fjerne milten… Veldig drastiske tiltak for å kunne leve lengre.

 

Men du har rett, skal tenke gjennom dette, og kan nok ikke unngå det. Planlegger litt på hva jeg skal gjøre fremover, håper jo litt på at jeg skal finne glede med store bokstaver, men veldig sannsynlig er det ikke. Men takk uansett

 

 

Klem til deg!

 

Såvidt jeg har forstått, kan man ofte overleve ti år med denne typen kreft, men fullstendig helbredelse er uvanlig.

 

Hvis legen gir deg en tidsramme på tre år med behandling, så vil jeg tro at du har en hissigere variant. Hva har legen sagt om hvor lenge du kan ha igjen med og uten behandling, og om livskvalitet med og uten behandling? Jeg tror jeg ville startet der. Og ikke tenk på at det er dårlig gjort overfor legen. Det er ditt liv og ditt valg.

 

Jeg har forståelse for valget ditt, og jeg synes faktisk det står respekt av det hvis det er lite håp, men samtidig er jeg lei meg på dine vegne. Jeg håper du klarer å ha det bra den tiden du har igjen.

Anonymous poster hash: 6c7b5...b2f

 

 

Jeg har umutert variant og har kromosomforandringer, noe som betyr at den formen jeg har er aggressiv og utvikler seg raskere. Bare det at jeg har anemi er dårlig tegn. Og det er kjipe bivirkninger på behandlingen som som er aktuell for meg, det vil blant annet føre til at jeg blir mer utsatt for virus- og infeksjoner.

 

Legen nevnte ikke noe om hvor lenge jeg har igjen hvis jeg velger å ikke ta behandling(ene), det virker nesten som hun ikke tok meg på alvor, siden hun snakket lite om hvordan jeg min helsesituasjon vil være dersom jeg ikke vil la meg behandle, men jeg vil jo gå bort raskere. Samtidig vil jeg ha noe som demper smerter og gjerne noe for anemien, for det er ikke noe særlig å være slapp og svimmel.

 

Takk

Anonymous poster hash: 76420...eeb