Syk, men ønsker ikke behandling.

[tussi84]

Jeg synes din måte å tenke på, er enormt egoistisk! Hvor i alle dager får du det fra, at du kan kreve at noen skal kjempe en smertefull kamp for å holde seg i live for deg?!?

Anonymous poster hash: e91ca...6ec

Det er helt feil å begrave sitt eget barn. Voksen som ung. Så kan det unngås skal det unngås. Dessuten så virker det som ts vil dø fordi hun er deprimert og ikke fordi hun ikke orker behandling. Ja det å velge livet bort når det finnes hjelp er ufattelig egoistisk.

[Oppgitt78]

En ting jeg lurer på,hvis man er i 20-årene og har en kreftform som det er stor mulighet til å bli frisk av hvis man får behandling, kan man da velge behandlingen bort? Jeg tror ikke det, det vil nok bli brukt tvang, personen vil bli sett på som psykisk syk og bli umyndiggjort. Anonymous poster hash: acff0...ad8

Da spørs det om ikke du bør vurdere å tro om igjen..

Dette er greit belyst i tråden allerede.

[AnonymBruker]

 

Jeg vet ikke eksakt hvor langt sykdommen har utvklet seg, men har anemi og vet at jeg må starte behandlingen (men den behandlingen ønsker jeg jo ikke å få). Jeg har heller ikke oversikt over hvor lenge jeg har hatt symptomene. Symptomene jeg ikke har tenkt på er blekhet, jeg er veldig blek og har vært det lenge, får blåmerker hele tiden, har ofte blod som siver ut i underhuden uten at jeg slått eller skadet meg. Får også ofte infeksjoner, og da hovesaklig huden og har blitt behandlet med diclocil utallige ganger, samt halsinfeksjoner, men det er jo vanlige infeksjoner, og ikke noe jeg trodde var tegn på kreft. Ellers høres 10 år lenge ut, forhåpentligvis må jeg ikke plages i 10 hvis jeg velger å ikke få behandling. Å pines så lenge høres forferdelig ut.

 

Jeg vet heller ikke om jeg er deppa, men jeg vet bare at jeg ikke vil ha et langt liv. Livet frister helt ærlig ikke, jeg har levd i 25 år og det er nok for meg. Jeg er jo ikke psykisk syk, har ingen tanker om selvmord, men jeg har ikke mot til å kjempe når jeg ikke ønsker å leve særlig lenge, er det galt?

 

 

Tusen takk til alle som har svart, har lest alle svarene og må nok tenke på avgjørelsen jeg er i ferd med å ta. Har også begynt å tenke at jeg ikke skal fortelle familien om dette, for det vil ikke gjøre noe godt når jeg allerede har bestemt meg.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

Jeg merker meg at du har søkt behandling når du har fått plagsomme infeksjoner..Fordi det var plagsomt, men alvorligere sykdom kan bli så smertefullt og så ille at du nok ikke kan forestille deg det...

Da jeg har opplevd alvorlig sykdom og alvorlige smerter..tror jeg ikke jeg ville gått det frivillig i møte. 

Noen ganger er behandling, koste hva den koste vil, bedre, selv om den feiler. De fleste vet ikke hva det vil si å ikke motta behandling. 

 

 

 

Anonymous poster hash: d3773...3c5

[AnonymBruker]

(...) Det er ikke sånn at man plutselig dør av kreften, du kommer til å få en minst like jævlig reise som de som behandles, samt at det kommer til å bli smerter, kvalme etc som man ikke kan være sikker på at medisiner vil hjelpe mot. (...)

 

Dette er sterk kost, men jeg tenker det samme. I tiden som kommer vil du føle deg mer og mer dårlig uansett. Hvis det først skal være sånn, så hvorfor ikke være dårlig med god sjanse til å overleve, enn kun med utsikter til å dø? Dø kan man gjøre når som helst senere, hvis man skulle ønske det. Hvis du velger bort behandlingen så har du kun en mulighet. 

 

Hvem vet hvordan du har det om ett år fra nå? Det som virker håpløst i dag er kanskje løst i morgen. "Hele verden" kan endre seg, fra vondt til godt og omvendt, flere ganger - på bare dager eller uker. Jeg tror de beste delene av livet ditt fremdeles kan ligge foran deg..

Anonymous poster hash: cdb99...3ee

[QueenOfTheSidewalk]

Det er minst like egoistisk av andre å forlange at man velger behandling..

Nei, det synes jeg på ingen måte. Om det finnes en kur, burde man ta den. Man sparer både seg selv (Kreft er  et smertehelvete uten medisin også) og andre for enorme smerter. 

 

Så ts skal leve for alle andre og ikke tenke på hva hun selv ønsker?

Ja. Det ser ut som TS trenger psykologhjelp, siden hun vil igjennom det smertehelvete for å dø. Det er ikke helt normalt. Det å ønske å dø er også et sikkert tegn på psykisk sykdom, da de som ikke sliter på ingen måte vil dø. Det er jo sånn alle leger finner ut hvor deprimert man er, ved å måle på en skala hvor mye man vil dø og hvor mye glede man føler. 

[minister-mio]

Nei, det synes jeg på ingen måte. Om det finnes en kur, burde man ta den. Man sparer både seg selv (Kreft er  et smertehelvete uten medisin også) og andre for enorme smerter. 

 

Ja. Det ser ut som TS trenger psykologhjelp, siden hun vil igjennom det smertehelvete for å dø. Det er ikke helt normalt. Det å ønske å dø er også et sikkert tegn på psykisk sykdom, da de som ikke sliter på ingen måte vil dø. Det er jo sånn alle leger finner ut hvor deprimert man er, ved å måle på en skala hvor mye man vil dø og hvor mye glede man føler. 

veldig enig

[AnonymBruker]

 

Dette er sterk kost, men jeg tenker det samme. I tiden som kommer vil du føle deg mer og mer dårlig uansett. Hvis det først skal være sånn, så hvorfor ikke være dårlig med god sjanse til å overleve, enn kun med utsikter til å dø? Dø kan man gjøre når som helst senere, hvis man skulle ønske det. Hvis du velger bort behandlingen så har du kun en mulighet. 

 

Hvem vet hvordan du har det om ett år fra nå? Det som virker håpløst i dag er kanskje løst i morgen. "Hele verden" kan endre seg, fra vondt til godt og omvendt, flere ganger - på bare dager eller uker. Jeg tror de beste delene av livet ditt fremdeles kan ligge foran deg..

Anonymous poster hash: cdb99...3ee

 

 

Signerer denne. TS, kanskje du er en late bloomer? Jeg klarte ikke å finne meg en kjæreste før jeg var 26 år, nå er jeg lykkelig gift og har flere barn. Jeg er bombesikker på at dette er noe du kan snu. Jeg skjønner at du har null energi, men vil du ikke kjempe for de gode tidene som GARANTERT ligger og venter på deg i fremtiden? Ikke se på kreften som "din vei ut av livet", se på kreften som det du trengte for å fokusere på DEG og hva som gjør deg lykkelig i livet. For nå tror jeg dessverre at det er sykdommen som snakker, depresjonen. Depresjon er ren gift og fatigue fra kreft gjør det enda mer toksisk. TRO og VIT at du er ikke deg selv nå, stol på at legene og familien din vet hva som er rett og at de får lov til å guide deg helskinnet gjennom dette. Stor klem     

Anonymous poster hash: 29a1a...74a

[AnonymBruker]

Dette er tullprat! Det var jeg som skrev jeg har kreft og har bestemt meg for ikke å la meg behandle. Jeg har vært deppa i mange år, og det er legene fullstendig klar over. Ingen blir påtvunget behandling! Eneste grunnen til at de kan tvangsinnlegge deg er om du er spik spenna gæren p.g.a psykisk sykdom og til fare for ditt eget liv eller andres, og da er det psykiatrisk avdeling.Å velge å ikke bli behandlet for f.eks kreft er mye vanligere enn man tror. Veldig mange eldre velger å avslutte sitt liv på denne måten. Anonymous poster hash: 08ee5...df1

Tullprat? Jeg har ikke sagt at tvang blir benyttet, jeg skrev at man eventuelt vil forsøke å overtale pasienten. Tilfellet du beskriver har jeg nylig vært vitne til og pasienten ble overtalt til behandling.

Og jeg har også opplevd at pasienter som ikke vil ha behandling slipper, fordi de er ved sine fulle fem og forstår konsekvensene. Sorry, men slik du fremstår i HI så tror jeg ikke du forstår konsekvensene om jeg kan si det slik.

Anonymous poster hash: fe090...e7b

[AnonymBruker]

For å si det slik; din søknad ville ikke blitt godkjent hos life circle.

Anonymous poster hash: fe090...e7b

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært alvorlig syk, sengeliggende, deprimert... Jeg forstår at det kan føles som det enkleste er å gi opp, slutte å kjempe. Håper likevel at du ikke gir opp! Om jeg hadde gitt opp den gangen, hadde jeg aldri møtt min drømmemann. Hadde datet tullinger, så trodde ikke drømmemannen var rett rundt svingen! Men det var han! Jeg hadde aldri fått den fine jobben jeg nå har, med fantastiske kolleger. Jeg hadde aldri fått oppleve å bli tante. Min kjære og jeg planlegger å flytte til varmere strøk til neste år. Skal bo en periode i utlandet. Gleder meg sånn! 

Det virket meningsløst, mørkt, tomt, likegyldig... Nå har jeg det mye bedre. Gleder meg til å bo i utlandet, oppleve nye ting, møte nye mennesker, gleder meg til å flytte hjem til Norge igjen, bygge hus, få barn, få barnebarn... Det er så mye jeg ser frem til nå. Du vet ikke hva som venter. Hva om du møter drømmemannen, men det er for sent å behandle kreften? 

Som flere sier, så er det ingen angreknapp når du først ligger for døden. Uansett hva du velger, så håper jeg du snakker med en psykolog om dette. Du virker deprimert. Friske mennesker har ikke et ønske om å dø. Håper du får hjelp til å finne livsgleden igjen, slik at du kan nyte resten av livet - enten det er 70 år til, eller 1 år. 

Anonymous poster hash: a9f96...708

[AnonymBruker]

Jeg er litt på samme sted, samtidig ikke helt.

Jeg har Hypertrofisk kardiomyopati (HCM) som jeg oppdaget for et par års tid siden. Jeg har valgt å takke nei til behandling. Nå vil antageligvis min ende ikke bli like smertefull som ved kreft, jeg kommer mest sannsynlig bare til å falle død om en dag. Det kan være i morgen eller om 20 år. Tidlig behandling vil heller ikke være smertefull, men utifra familiehistorikk og eget sykdomsforløp(har allerede hatt komplikasjoner) vil jeg etterhvert kunne trenge et nytt hjerte, og det er nettopp det som gjør at jeg velger å la det stå til og gå som det går. Skal jeg, som egentlig ikke er så interessert i livet, komme før en mor, en far, et barn i køen for et nytt hjerte? Skal alle de ressursene det kreves for å holde meg i live virkelig brukes på meg, når jeg egentlig ikke gidder? Tanken får meg til å grøsse. Det er så mange som virkelig vil, som virkelig har noe å kjempe for som faktisk må vente, muligens til og med dø for at jeg skal prioriteres. Og jeg blir veldig prioritert, for jeg er ikke engang 25. Og det gir meg en vond smak i munnen.

Så jeg skjønner tankegangen din . Nå har ikke jeg noe særlig nettverk, så jeg har ingen gode råd hva familie angår. Men min umiddelbare tanke er også at det beste er å ikke fortelle det til familien din, og heller hente støtte utenifra. Familien vil selvfølgelig ikle forstå, for de er jo glad i deg og vil ha deg her så lenge som mulig.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

[Oppgitt78]

For å si det slik; din søknad ville ikke blitt godkjent hos life circle.Anonymous poster hash: fe090...e7b

Foreløpig..

[tussi84]

Jeg har diskutert litt rundt dette med mine nærmeste, og vet at jeg har deres forståelse hvis jeg skulle velge livsavsluttende hjelp.

Det er minst like egoistisk å forlange at folk skal gå gjennom en så tøff behandling for at du ikke synes det er greit at de skal dø.

Det som er tingen ts det er at er man frisk ellers og får kreft vil de fleste ikke dø. De vil gjøre alt for å prøve å bli kvitt kreften. Men hos deg så tror jeg det sitter psykisk. Du virker deprimert og det var du også før du fikk kreften. Du nevner ting som at livet ikke er interessant osv i hovedinnlegget. Du vil ikke ta i mot behandling fordi du vil heller avslutte livet fordi du er deprimert. Du finner ikke noen glede ved livet så hvorfor ta behandling da? Du kan ta mange hyggelige ting for deg men du har allerede bestemt deg for at livet er dritt anyway. At andre mennesker har behov for å ha deg i livet sitt lengst mulig tenker du ikke over. Her er det meg meg meg. Tenk nå litt på dem du etterlatter og ikke bare deg selv.

[Oppgitt78]

Det som er tingen ts det er at er man frisk ellers og får kreft vil de fleste ikke dø. De vil gjøre alt for å prøve å bli kvitt kreften. Men hos deg så tror jeg det sitter psykisk. Du virker deprimert og det var du også før du fikk kreften. Du nevner ting som at livet ikke er interessant osv i hovedinnlegget. Du vil ikke ta i mot behandling fordi du vil heller avslutte livet fordi du er deprimert. Du finner ikke noen glede ved livet så hvorfor ta behandling da? Du kan ta mange hyggelige ting for deg men du har allerede bestemt deg for at livet er dritt anyway. At andre mennesker har behov for å ha deg i livet sitt lengst mulig tenker du ikke over. Her er det meg meg meg. Tenk nå litt på dem du etterlatter og ikke bare deg selv.

Jeg er ikke TS..

Jeg har en helt annen bakgrunn for min egen situasjon, men noen fellesnevnere er det jo der likevel.

Det andre avsnittet i innlegget du siterte, er en uttalelse fra noen av mine nærmeste da vi diskuterte dette.

[AnonymBruker]

Jeg har googlet litt og har lest på en plausibel nettside at de aller fleste ikke blir helbredet, men kan leve i cirka 10 år etter at diagnosen er stilt, og legen sa at det er cellegiftbehandling som er aktuell for meg og at jeg må begynne med behandlingen for å bremse syksdomsutviklingen, men hun nevnte ikke noe om at flertallet ikke blir helbredet og kan leve opptil 10 år, det ble jo ikke nevnt at sykdommen i de fleste tilfeller ikke kan "fjernes", så da regner jeg med at jeg tilhører mindretallet som kan bli frisk. Hva er forresten vitsen med å bremse utvikling og pines i TI år? Er jeg "heldig", så går jeg bort av infeksjon, for jeg er veldig utsatt for infeksjon, og infeksjoner har jeg hatt mye av. Når det gjelder benmargssvik, hvordan vil det påvirke meg i hverdagen, er det nok med blodøverføring? Uff, må skrive ned alle spørsmålene jeg lurer på. Ikke meningen å skrive masse om sykdommen her, men har ikke fortalt dette til noen.

 

Det irriterer meg også at jeg ikke vet hvor lenge jeg har hatt sykdommen, ettersom den har en "symptomfri-periode", jeg har lenge slitt med blåmerker, blødninger uten grunn og infeksjoner, har hatt en del "vanlige" infeksjoner hyppig siden feb. 2011. Jeg ønsker også å få smertelindring, jeg vil ikke gå rundt og ha det vondt, men jeg vil ikke ha livsforlengende behandling. 

 

Jeg vet heller ikke om jeg er deprimert, men hvis jeg er det, er det galt av meg å ønske å gå bort i ung alder? Jeg har ikke valgt sykdommen og velger ikke å gi opp, men jeg velger et kortere liv. 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[Oppgitt78]

Du velger ikke nødvendigvis direkte et kortere liv, men du velger å la naturen gå sin gang.

Endret 19. september 2015 av Oppgitt78

[tussi84]

Jeg har googlet litt og har lest på en plausibel nettside at de aller fleste ikke blir helbredet, men kan leve i cirka 10 år etter at diagnosen er stilt, og legen sa at det er cellegiftbehandling som er aktuell for meg og at jeg må begynne med behandlingen for å bremse syksdomsutviklingen, men hun nevnte ikke noe om at flertallet ikke blir helbredet og kan leve opptil 10 år, det ble jo ikke nevnt at sykdommen i de fleste tilfeller ikke kan "fjernes", så da regner jeg med at jeg tilhører mindretallet som kan bli frisk. Hva er forresten vitsen med å bremse utvikling og pines i TI år? Er jeg "heldig", så går jeg bort av infeksjon, for jeg er veldig utsatt for infeksjon, og infeksjoner har jeg hatt mye av. Når det gjelder benmargssvik, hvordan vil det påvirke meg i hverdagen, er det nok med blodøverføring? Uff, må skrive ned alle spørsmålene jeg lurer på. Ikke meningen å skrive masse om sykdommen her, men har ikke fortalt dette til noen.

Det irriterer meg også at jeg ikke vet hvor lenge jeg har hatt sykdommen, ettersom den har en "symptomfri-periode", jeg har lenge slitt med blåmerker, blødninger uten grunn og infeksjoner, har hatt en del "vanlige" infeksjoner hyppig siden feb. 2011. Jeg ønsker også å få smertelindring, jeg vil ikke gå rundt og ha det vondt, men jeg vil ikke ha livsforlengende behandling.

Jeg vet heller ikke om jeg er deprimert, men hvis jeg er det, er det galt av meg å ønske å gå bort i ung alder? Jeg har ikke valgt sykdommen og velger ikke å gi opp, men jeg velger et kortere liv.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

Ja det er galt å ønske å gå bort i ung alder. Jeg vil si at du gir opp livet og alle aksepter ved det ved å ikke ta i mot behandling.

[AnonymBruker]

 

 

Jeg vet heller ikke om jeg er deprimert, men hvis jeg er det, er det galt av meg å ønske å gå bort i ung alder? Jeg har ikke valgt sykdommen og velger ikke å gi opp, men jeg velger et kortere liv. 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

 

Dette er veldig veldig galt, det er ikke normalt å ønske å dø, eller et kortere liv som du bortforklarer det med, i så ung alder. 

Du velger faktisk å gi opp når du ikke ønsker behandling. Slutt med bortforklaringene, og vær i det minste ærlig med deg selv.

Anonymous poster hash: ef043...61a

[AnonymBruker]

Ja det er galt å ønske å gå bort i ung alder. Jeg vil si at du gir opp livet og alle aksepter ved det ved å ikke ta i mot behandling.

Nei, det er ikke universelt galt. Det er galt i din verden, ja. Ikke i min.

Hva er liksom greia med at man for enhver pris skal være i live så lenge som mulig, når man ikke får noe særlig ut av det? Hva er det med verden og denne besettelsen av at innholdet i liveg åpenbart er mindre viktig enn lengen? Samma f med absolutt alt annet, så lenge man blir 100.

Anonymous poster hash: 10a02...ce9

[AnonymBruker]

Tullprat? Jeg har ikke sagt at tvang blir benyttet, jeg skrev at man eventuelt vil forsøke å overtale pasienten. Tilfellet du beskriver har jeg nylig vært vitne til og pasienten ble overtalt til behandling.

Og jeg har også opplevd at pasienter som ikke vil ha behandling slipper, fordi de er ved sine fulle fem og forstår konsekvensene. Sorry, men slik du fremstår i HI så tror jeg ikke du forstår konsekvensene om jeg kan si det slik.

Anonymous poster hash: fe090...e7b

 

 

Jeg er ikke TS.. Du nevnte ikke et ord om overtalelse, du skrev at om legene fikk teften i at TS er deppa, så spørs det hva som skjer... Jeg tror dessuten både jeg og TS forstår konsekvensene.

Anonymous poster hash: 08ee5...df1