Syk, men ønsker ikke behandling.

[Silfen]

Man må også huske på at det å følge en uhelbredelig kreftsyk gjennom sykdomsforløp og til slutt døden er en uhyre stor påkjenning for nærmeste pårørende. Det er noe som vil prege dem for resten av livet. Min erfaring er at det er tøffere for de pårørende enn for den som faktisk er syk. Å få vite i etterkant at døden kunne vært unngått med riktig behandling vil gjøre det om mulig enda tøffere for de som skal følge TS gjennom hele løpet. 

 

Det er selvsagt umulig for oss å sette oss inn i TS sin situasjon for de fleste mennesker ville gjort alt de kunne for å bli friske. Dersom ønsket om å dø fra livet skyldes depresjon så er det ihvertfall viktig å snakke med folk som kan gi skikkelige råd og som har erfaring på området. 

Det er kanskje umulig, men det er KLL sier hun, man segner ikke om og dør med det første av den. Kan fint leve i 10 år.

[Gjest solavskjerming]

Jeg synes det er egoistisk iht til alle de gjenværende slektningene som blir igjen. Etter min mening skal man prøve å gjøre det man kan for å bli frisk. Familien er viktigst ikke seg selv. Om noen i min familie hadde kommet og sagt at personen hadde kreft men ikke ville ha behandling ville jeg blitt rasende. Det er egoistisk. Antageligvis hadde jeg bedt personen søke psykisk hjelp. De fleste med kreft ønsker å prøve å overvinne kreften men ikke du ts. De som svarer de støtter henne innser vel kanskje ikke at de på en måte støtter et selvmord på en måte.

Hvorfor skal ts tenke mest på alle andre og ikke på seg selv og sine ønsker? Mener du hun skal leve for sin familie? Og kjempe seg igjennom en behandling hun ikke ønsker, som ikke garanterer at hun blir frisk? Og hvis hun faktisk blir kreftfri er det ikke ensbetydende med at hun får leve et friskt liv.

Men ja, jeg støtter i de fleste tilfeller selvmord. Uten å noen gang kommer til å oppfordre noen til det. Men jeg tror de som er kommet så langt at de ønsker å ta livet sitt har det så vondt drar med seg selv at ingen andre enn de selv klarer å forstå hvor ille det er.

[Gjest solavskjerming]

Noe så egoistisk av deg!

Så ts skal leve for alle andre og ikke tenke på hva hun selv ønsker?

[AnonymBruker]

En annen ting her. Det å dø av kreft er noe av det verste et menneske kan gjennomgå, det vet alle som har sett noen dø på den måten. 

Anonymous poster hash: fce62...706

[Pinkee]

Først og fremst må du få omtrentlig sykdomsforløp fra legen. For KLL er vel oftest en ganske langsom sykdom. Klarer du å fortie det for familien, hvis du kommer til å leve med det i 10 år feks? 

Og, hvordan vil du selv takle å ha hengende en dødsdom over deg i lang tid? 

Eller har du fått vite at du har sykdommen i avsluttende fase? Ser ikke noe om det i det du skriver, så tar utgangspunkt om at du bare har fått diagnosen her.

 

Jeg forstår deg, på en måte, og ikke på en annen. Men, det er ditt liv, og ditt valg. 

Tror det er lurt med grundige samtaler med både lege, og noen innen psykologi, før du tar den endelige avgjørelsen. Få alle fakta på bordet, slik at du ikke bestemmer deg på feil grunnlag.

 

Og, er du sikker på at ikke familien din vil støtte deg i avgjørelsen, sånn etter at det største sjokket har lagt seg? 

 

Uansett, lykke til

[Silfen]

Først og fremst må du få omtrentlig sykdomsforløp fra legen. For KLL er vel oftest en ganske langsom sykdom. Klarer du å fortie det for familien, hvis du kommer til å leve med det i 10 år feks? 

Og, hvordan vil du selv takle å ha hengende en dødsdom over deg i lang tid? 

Eller har du fått vite at du har sykdommen i avsluttende fase? Ser ikke noe om det i det du skriver, så tar utgangspunkt om at du bare har fått diagnosen her.

Nemlig. Så fem år kan gå og TS kan endre syn og ønske behandling når symptomene øker på.

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig å endres psykisk når man er fysisk syk..depresjon er en vanlig bieffekt av både sykdom og skade. Så det er litt synd om du tar avgjørelser ut i fra en slik medisinsk tilstand istedenfor ved dine fulle fem. Hvis du har opplevd livet slik lenge..så er det vel en annen sak.

 

Har tenkt de samme tankene selv. Men jeg har også hatt mye langvarig alvorlig sykdom, flere operasjoner og opplevd depresjonene som kommer hver gang man blir operert og er i rekonvalesens..

Når man vet at man både har oppturer og nedturer og hvordan man endres psykisk med de, og dermed ser på livet annerledes, så blir man litt mer skeptisk til avgjørelser og tanker man gjør seg når man er svekket.

Anonymous poster hash: d3773...3c5

[AnonymBruker]

Ts, i den første delen av HI så fremstår du som deppa. Det er iallefall det inntrykket jeg får. Du har selvfølgelig din fulle rett til å si at du ikke vil ha behandling men tro meg, legen(e) kommer til å gjøre en GRUNDIG vurdering om du er istand til å ta en slik avgjørelse. Får de teften av at du er deppa så spørs det hva som skjer..

Anonymous poster hash: fe090...e7b

 

 

Dette er tullprat! Det var jeg som skrev jeg har kreft og har bestemt meg for ikke å la meg behandle. Jeg har vært deppa i mange år, og det er legene fullstendig klar over. Ingen blir påtvunget behandling! Eneste grunnen til at de kan tvangsinnlegge deg er om du er spik spenna gæren p.g.a psykisk sykdom og til fare for ditt eget liv eller andres, og da er det psykiatrisk avdeling.

Å velge å ikke bli behandlet for f.eks kreft er mye vanligere enn man tror. Veldig mange eldre velger å avslutte sitt liv på denne måten.

Anonymous poster hash: 08ee5...df1

[AnonymBruker]

Depresjon kan behandles i de fleste tilfeller. Om det blir gjort er en annen sak.

Når jeg lå på sykehus, og jeg var veldig syk, men alvorlige smerter som ikke kunne lindres, så ønsket jeg å dø hver eneste dag. Det slo meg også hvordan andre kjemper for livet, og jeg ble veldig konfrontert med at jeg ikke hadde så mye å kjempe for. Det er også en virkelighet man kan møte på. Jeg så på eldre svekkede mennesker som kreket seg ut på gåtur med gåstol, og jeg undret meg over hvor de fant viljen og kraften til dette, da det åpenbart ikke var i kroppen. Jeg hadde ingen vilje eller kraft på det tidspunktet. Jeg hadde det ikke på lenge..men nå har jeg det, og verden er annerledes, slik som jeg er det.

 

Men jeg vet også at ingenting noen kan si her kan endre hva du tenker ved en kort post, det er en lang prosess du er inne i..

 

Men man har et annet valg også, å skape seg et liv som er verd å kjempe for å leve. Det lærte jeg av å ønske å dø.

 

 

Anonymous poster hash: d3773...3c5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt.

Anonymous poster hash: 39c4c...3a4

[AnonymBruker]

Kunne skrevet det samme. Vil ha kreft og dø jeg også. Ingen mening i noe.
Til familien så er nok kanskje det beste å ikke si noen ting om hverken kreften eller dødsønsket. Begge deler vil jo skape mye bekymring så for å skåne de for det er det best å ikke ta den "praten", tenker jeg..?

Anonymous poster hash: 6e102...aae

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke eksakt hvor langt sykdommen har utvklet seg, men har anemi og vet at jeg må starte behandlingen (men den behandlingen ønsker jeg jo ikke å få). Jeg har heller ikke oversikt over hvor lenge jeg har hatt symptomene. Symptomene jeg ikke har tenkt på er blekhet, jeg er veldig blek og har vært det lenge, får blåmerker hele tiden, har ofte blod som siver ut i underhuden uten at jeg slått eller skadet meg. Får også ofte infeksjoner, og da hovesaklig huden og har blitt behandlet med diclocil utallige ganger, samt halsinfeksjoner, men det er jo vanlige infeksjoner, og ikke noe jeg trodde var tegn på kreft. Ellers høres 10 år lenge ut, forhåpentligvis må jeg ikke plages i 10 hvis jeg velger å ikke få behandling. Å pines så lenge høres forferdelig ut.

 

Jeg vet heller ikke om jeg er deppa, men jeg vet bare at jeg ikke vil ha et langt liv. Livet frister helt ærlig ikke, jeg har levd i 25 år og det er nok for meg. Jeg er jo ikke psykisk syk, har ingen tanker om selvmord, men jeg har ikke mot til å kjempe når jeg ikke ønsker å leve særlig lenge, er det galt?

 

 

Tusen takk til alle som har svart, har lest alle svarene og må nok tenke på avgjørelsen jeg er i ferd med å ta. Har også begynt å tenke at jeg ikke skal fortelle familien om dette, for det vil ikke gjøre noe godt når jeg allerede har bestemt meg.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[SiMa]

 

Jeg vet ikke eksakt hvor langt sykdommen har utvklet seg, men har anemi og vet at jeg må starte behandlingen (men den behandlingen ønsker jeg jo ikke å få). Jeg har heller ikke oversikt over hvor lenge jeg har hatt symptomene. Symptomene jeg ikke har tenkt på er blekhet, jeg er veldig blek og har vært det lenge, får blåmerker hele tiden, har ofte blod som siver ut i underhuden uten at jeg slått eller skadet meg. Får også ofte infeksjoner, og da hovesaklig huden og har blitt behandlet med diclocil utallige ganger, samt halsinfeksjoner, men det er jo vanlige infeksjoner, og ikke noe jeg trodde var tegn på kreft. Ellers høres 10 år lenge ut, forhåpentligvis må jeg ikke plages i 10 hvis jeg velger å ikke få behandling. Å pines så lenge høres forferdelig ut.

 

Jeg vet heller ikke om jeg er deppa, men jeg vet bare at jeg ikke vil ha et langt liv. Livet frister helt ærlig ikke, jeg har levd i 25 år og det er nok for meg. Jeg er jo ikke psykisk syk, har ingen tanker om selvmord, men jeg har ikke mot til å kjempe når jeg ikke ønsker å leve særlig lenge, er det galt?

 

 

Tusen takk til alle som har svart, har lest alle svarene og må nok tenke på avgjørelsen jeg er i ferd med å ta. Har også begynt å tenke at jeg ikke skal fortelle familien om dette, for det vil ikke gjøre noe godt når jeg allerede har bestemt meg.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

Behandling for anemi kan være noe så enkelt som blodoverføring. Et stikk i armen. Det er ikke kurerende behandling, og i ditt tilfelle tror jeg ikke det vil virker livsforlengende heller, men du vil føle deg bedre.

 

For meg høres det ut som du var deprimert i utgangspunktet. Det har jeg også vært, og nesten håpet på en dødelig sykdom eller ulykke for å få slutt på alt. Men livet kan faktisk bli mye bedre, og det trenger ikke ta så veldig lang tid heller.

 

Det er ditt valg, selvfølgelig er det det, men det ville være synd om du valgte å la livet ebbe ut på grunn av en depresjon når du bare er 25 år gammel.

 

Hvis du, etter å ha tenkt og snakket med lege, spesialister på både kreft og psykiatri, fortsatt ønsker å takke nei til behandling, synes jeg ikke du skal si det til familien. Kom med en hvit løgn, at det ble oppdaget for sent.

[AnonymBruker]

Å si at et menneske ikke kan ta rasjonelle valg selv om han/hun er psykisk syk er helt feil. Så lenge det ikke dreier seg om psykose eller alvorlig førstegangs depresjon feks,så har nok vi psykisk syke tenk mer igjennom ting enn folk flest. Jeg har hatt flere alvorlige depresjoner i femten år nå,samt til tider så ille angst at jeg kunne isolere meg i ukesvis. Jeg ser i dag at noen av dette alltid kommer til å følge meg. Om ting ordner seg ok etter hvert som i at jeg hvertfall klarer en deltidsjobb og sosialisering,da vil livet vært verdt å leve. Om jeg derimot om ti år fortsatt er der jeg er nå,uten jobb i total isolasjon i perioder og ingen venner,ja da er det ikke verdt det.

Da jeg var yngre var jeg som de fleste,jeg ville tryglet en venn/nær relasjon om å leve videre på tross av hvor elendig personen hadde det. Så kom jeg til et punkt hvor jeg forsto at jeg har null rett til å be et annet menneske lide seg videre fordi jeg eller andre ønsker det. Har mistet flere til selvmord opp igjennom årene,og selvsagt er det vondt,selvsagt skulle jeg mer enn noe annet ønske at disse menneskene ønsket å leve. Men det var deres liv og deres valg.

Ble konfrontert med det at jeg røyker her om dagen av en nær relasjon,spørsmål om ikke jeg var redd for å bli syk osv. Jeg svarte med en spøkefull tone at "er ikke sikker på om jeg ønsker å bli så gammel."

Sannheten er jo at jeg mente det alvorlig. For det "livet" jeg har og har hatt siste 15 åra er ikke verdt det om ikke ting endrer seg.

Så jeg forstår deg 100 % ,Ts,og støtter deg.

Men jeg ville og gått for den om at det ble oppdaget for sent osv.

Du kan reservere deg fra at noen får innsyn i dine journaler etter din død,bare sånn til info.

Ta vare på deg selv.

Anonymous poster hash: d73f4...6ab

[Summer lady]

Jeg jobber på sykehus der vi har mange med langtkommen kreft, dog de fleste eldre enn deg. Jeg har ofte tenkt at hvis jeg hadde fått kreft og den viser seg å være uhelbredelig vil jeg tenke meg nøye om før jeg bestemmer meg for livsforlengende behandling eller ikke, da jeg ser at de som får den behandlingen ofte blir så dårlige at de får lite ut av livet sitt annet enn å ligge på sykehus. MEN å velge å ikke motta behandling når du sannsynligvis kan helbredes den klarer jeg ikke å se. Det er ikke sånn at man plutselig dør av kreften, du kommer til å få en minst like jævlig reise som de som behandles, samt at det kommer til å bli smerter, kvalme etc som man ikke kan være sikker på at medisiner vil hjelpe mot. Pluss at du kommer til å ha en familie i tillegg som garantert ikke vil klare å forstå valget ditt, du vil forårsake deres sorg i tillegg. Jeg vet at dette er brutalt og rett på sak men jeg vil bare at du skal tenke deg godt om før du tar valget ditt.

Endret 19. september 2015 av Summer lady

[AnonymBruker]

Jeg synes heller du skal tenke på familien din. De ønsker å beholde deg lengst mulig.

Anonymous poster hash: fd808...5a6

[AnonymBruker]

En ting jeg lurer på,hvis man er i 20-årene og har en kreftform som det er stor mulighet til å bli frisk av hvis man får behandling, kan man da velge behandlingen bort? Jeg tror ikke det, det vil nok bli brukt tvang, personen vil bli sett på som psykisk syk og bli umyndiggjort.

Anonymous poster hash: acff0...ad8

[AnonymBruker]

Jeg synes det er egoistisk iht til alle de gjenværende slektningene som blir igjen. Etter min mening skal man prøve å gjøre det man kan for å bli frisk. Familien er viktigst ikke seg selv. Om noen i min familie hadde kommet og sagt at personen hadde kreft men ikke ville ha behandling ville jeg blitt rasende. Det er egoistisk. Antageligvis hadde jeg bedt personen søke psykisk hjelp. De fleste med kreft ønsker å prøve å overvinne kreften men ikke du ts. De som svarer de støtter henne innser vel kanskje ikke at de på en måte støtter et selvmord på en måte.

Jeg synes din måte å tenke på, er enormt egoistisk! Hvor i alle dager får du det fra, at du kan kreve at noen skal kjempe en smertefull kamp for å holde seg i live for deg?!?

Anonymous poster hash: e91ca...6ec

[AnonymBruker]

Jeg synes din måte å tenke på, er enormt egoistisk! Hvor i alle dager får du det fra, at du kan kreve at noen skal kjempe en smertefull kamp for å holde seg i live for deg?!?

Anonymous poster hash: e91ca...6ec

Er det mindre smertefullt å dø av kreft?

Anonymous poster hash: fce62...706

[NorskTroll]

Skjønner ikke. Det er mer egoistisk å kreve at en person skal gjennomgå tøffe behandlinger og leve et helvete bare fordi man selv ikke ønsker sorg.

 

På en annen side, hvis du er i midten av tyveårene, har du fremdeles mange, mange muligheter igjen i livet ditt og jeg syns det er utrolig trist at du velger det du gjør. Jeg dømmer deg ikke, men skulle ønske du så dette selv. Men siden det er ditt liv, skal du få gjøre hva du vil. Ikke hør på alle som prøver å lage en rettesnor for deg med argumenter om at familien tar skade. Først og fremst er det du som må leve med dette, og gå gjennom det.