Syk, men ønsker ikke behandling.

[Gjest]

Det er rart at folk mener det er helt greit å avslutte livet ved å ikke ønske behandling for kreft. mens har du psykiske plager og vært syk hele livet, nåde om du tar selvmord.

Anonymous poster hash: 0f158...0df

Stor forskjell

Man er ikke skikket til å ta en slik avgjørelse om man har psykiske plager

Når det er sagt, så syns jeg at mennesker burde ha lov til å velge å avslutte sitt liv uansett hvilken grunn som ligger bak.

[AnonymBruker]

Hvis du leser tråden så vet du noe om det, ts sier h*n kan overleve med behandling, så jekk deg ned selv

 

Jeg kan overleve, det er behandlingsmuligheter,men jeg ønsker jo ikke det.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

Les over så ser du at ts sier h*n vil overleve med behandling

Om behandling er "verdt" er må være opp til hver enkelt å avgjøre. Behandlingen i seg selv kan være svært smertefull og tøff. I tillegg til dette kommer eventuelle senvirkninger. Verden er ikke svart/hvit. 

Anonymous poster hash: 1f895...977

[Oppgitt78]

Jeg synes det er egoistisk iht til alle de gjenværende slektningene som blir igjen. Etter min mening skal man prøve å gjøre det man kan for å bli frisk. Familien er viktigst ikke seg selv. Om noen i min familie hadde kommet og sagt at personen hadde kreft men ikke ville ha behandling ville jeg blitt rasende. Det er egoistisk. Antageligvis hadde jeg bedt personen søke psykisk hjelp. De fleste med kreft ønsker å prøve å overvinne kreften men ikke du ts. De som svarer de støtter henne innser vel kanskje ikke at de på en måte støtter et selvmord på en måte.

Jeg har diskutert litt rundt dette med mine nærmeste, og vet at jeg har deres forståelse hvis jeg skulle velge livsavsluttende hjelp.

Det er minst like egoistisk å forlange at folk skal gå gjennom en så tøff behandling for at du ikke synes det er greit at de skal dø.

Endret 18. september 2015 av Oppgitt78

[AnonymBruker]

 

Har også tenkt på det. Hadde en svulst som viste seg å være godartet, men bestemte meg mere eller mindre for at om det var kreft så ville jeg ikke ha behandling. Syns ikke livet er så flott at jeg ønsker meg 60 år til. Men jeg er en feigis og hadde ikke sagt noe til familien før det var for sent å gjøre noe uansett.

Anonymous poster hash: c8c81...bd1

 

 

Takk, fint å få svar fra noen som har vært i nesten samme situasjon. Jeg tenker det samme, ønsker jeg å leve så mange år? Svaret er nei. Jeg er ung, og jeg syns det er helt greit at jeg ikke får et langt liv. Jeg tenker det samme, men jeg kan ikke gjøre noe sånt mot familien min, men kanskje det blir lettere for dem å takle det, hvis de tror at det ble oppdaget for sent. For tanken på at jeg vil dette, er nok vanskeligere å håndtere.

 

 

Jeg håper i alle fall at du snakker skikkelig med legen din om dette. En erfaren lege har nok helt sikkert møtt noen som tenker de samme tankene. Jeg mener ikke å snakke med legen for at du skal overtales, men at legen kanskje har noen råd og innspill til hvordan du kan forholde deg til familien din. Kreftforeningen har også fine personer man kan snakke med om alt.

Anonymous poster hash: 1f895...977

 

 

Ja, skal skal snakke med en lege, skal forberede meg godt og stille de spørsmålene jeg lurer på. 

 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

Personlig, så mener jeg at voksne folk må få lov til å bestemme selv hvor lenge de ønsker å leve.

Men, jeg synes også at de som velger å avslutte livet sitt bør gjøre dette på en så skånsom måte som mulig for de som er igjen..

 

Det syns jeg også. Selvmord er en fremmed tanke for meg og aldri noe jeg har vurdert, men nå som jeg har havnet i denne situasjonen, så syns jeg det burde være greit å ikke ønske å forlenge livet.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok, om jeg var i den situasjonen, valgt å hemmeligholde det så lenge som mulig. 

Så ville jeg tatt en spansk en, og fortalt dem at det dessverre ble oppdaget så sent at det ikke kan behandles eller løyet og sagt jeg mottok behandling, selv om jeg egentlig ikke gjør det.

Anonymous poster hash: 9a9d6...de6

[AnonymBruker]

Les over så ser du at ts sier h*n vil overleve med behandling

 

Ja, det er mulig å overleve, jeg er ung og frisk ellers, og det finnes behandlingsmetoder, men som sagt, jeg ønsker det ikke selv.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

 

Jeg hadde nok, om jeg var i den situasjonen, valgt å hemmeligholde det så lenge som mulig. 

Så ville jeg tatt en spansk en, og fortalt dem at det dessverre ble oppdaget så sent at det ikke kan behandles eller løyet og sagt jeg mottok behandling, selv om jeg egentlig ikke gjør det.

Anonymous poster hash: 9a9d6...de6

 

 

Det er nok det valget som jeg tror er enklest, å ikke måtte forholde seg til andre meninger og følelser, tror også det er enklere for familien å takle at det ikke er mer å gjøre. Jeg regner også med at leger har taushetsplikt når det gjelder dette, at det ikke blir informert til noen om når dette har blitt oppdaget.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle som har svart og kommet med støttende ord og gode råd, takk. Skal bruke tid på å tenke igjennom dette.

Anonymous poster hash: 76420...eeb

[Oppgitt78]

Ja, det er mulig å overleve, jeg er ung og frisk ellers, og det finnes behandlingsmetoder, men som sagt, jeg ønsker det ikke selv. Anonymous poster hash: 76420...eeb

Som jeg sa tidligere, så er det ditt liv og ditt valg!

Hvis du kommer dithen i forløpet at all livskvalitet er borte, så kan f.eks. Dignitas eller liknende klinikker være en tanke. Det sparer både deg og de pårørende for den verste perioden på slutten.

[Oppgitt78]

Det er nok det valget som jeg tror er enklest, å ikke måtte forholde seg til andre meninger og følelser, tror også det er enklere for familien å takle at det ikke er mer å gjøre. Jeg regner også med at leger har taushetsplikt når det gjelder dette, at det ikke blir informert til noen om når dette har blitt oppdaget. Anonymous poster hash: 76420...eeb

Leger informerer i utgangspunktet ikke andre om dette, nei.

Men, jeg vil likevel anbefale deg å være åpen.. Din familie kan få innsyn i papirene senere, og det vil sannsynligvis ikke akkurat gjøre sorgen enklere..

Endret 18. september 2015 av Oppgitt78

[AnonymBruker]

Ikke velg dette. Tenk om du kommer til å angre? Og da er det forsent?

Jeg er uenig i de som sier det er ditt valg. På en måte er det ditt valg men når du heller syns det er greit å dø enn å leve er det kanskje noe i livet som du ønsker skulle være bedre? Kanskje det er bedre du prater med noen om hvordan du føler deg. Jeg mener ikke at du er syk, men det er jo ikke negativt prate med noen uansett.

Mange er glad i deg er en annen ting. Og du er ikke bare et menneske blant mange så det ikke spiller noen rolle. Ingen kan ersatte deg. For du betyr noe. Det er selvfølgelig ditt valg men det jeg mente er at det er dumt si det er greit. For det finnes bedre alternativer..

Anonymous poster hash: d0a1c...bb3

[miaw]

Håper du oppsøker profesjonell hjelp før du tar denne avgjørelsen. En psykolog har taushetsplikt I tilfeller som dette? Dette er en vanvittig avgjørelse og ta, så jeg synes virkelig du må snakke med noen som du er helt uforpliktet til, men samtidig kan stole på først.

Klem til deg TS!

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg!

Selv er jeg ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ha det vondt og lide. Har vært en del syk opp gjennom årene og har ofte ønsket at jeg bare kunne utånde der og da, selv om jeg vet at det går over om en stund.

Anonymous poster hash: 83271...9b1

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år vært syk og plaget, og har tenkt at jeg ønsker å avslutte livet mitt. Men å komme meg til utlandet der jeg kan få hjelp til å avslutte på en verdig måte, er umulig for meg rent praktisk. Selvmord er en ting å tenke, noe ganske annet å gjennomføre. Men jeg ønsker altså å dø.

 

Det merkelige er at om jeg sier til noen at man virkelig ikke orker å leve lengre, så forstår de fleste som kjenner meg dette. Men om jeg ymter frampå at jeg ønsker meg en dødelig sykdom, blir det ville protester. Forstå det den som kan, for jeg mener: En måte må man jo dø på. Jeg har heldigvis en svært forståelsesfull lege som hele tiden har vært innforstått med at om jeg skulle få kreft eller en annen diagnose som jeg kom til å dø av uten behandling, ja, da vil jeg bare la det gå veien!

 

Jeg vet det høres bisart ut for de som ikke er der jeg er, men da jeg fikk diagnosen mage-tarm kreft for 4 mnd. siden ble jeg sjeleglad! Jeg var i rene lykkerusen og er det for så vidt enda! For meg betyr det utsikt til en slutt på lidelsene mine!

Jeg gikk med på de mest skånsomme undersøkelsene for å vite litt om utsiktene, men ikke mer enn det, for jeg orker ikke å plages mer enn nødvendig rett og slett. Jeg vet at jeg med operasjoner og behandling etter all sannsynlighet kunne blitt helt frisk, men jeg vil altså dra herfra. Jeg føler jeg er klar for det. Jeg vet at jeg har mye lidelse i vente, men smertebehandlingen vil gjøre det utholdelig for meg. Og denne lidelsen tar iallefall slutt, samtidig som den tar alle de andre lidelsene med seg.

 

Jeg har møtt mest forståelse for mitt valg fra helsepersonell faktisk. Jeg har ikke barn, er i 40-årene, men har annen familie. Til disse har jeg løyet for å skåne de. Jeg har sagt at det er for langt kommet til å at de kan gjøre noe annet enn å lindre. Men så har jeg også sagt at jeg er helt rolig for det, at jeg ikke frykter døden og at jeg har fred. Jeg tror det at de ser at jeg virkelig har akseptert situasjonen, ikke er redd, men har roen og humøret på plass, gjør det mye lettere for dem. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha løyet for dem, for jeg har gjort det for deres eget beste.

Mulig mange ikke klarer å tro det virkelig er som jeg sier, men slik er det faktisk for meg. Om folk ikke forstår det er en ting, men å respektere mitt valg synes jeg godt en kunne gjøre.

Anonymous poster hash: 08ee5...df1

[Oppgitt78]

Jeg har i mange år vært syk og plaget, og har tenkt at jeg ønsker å avslutte livet mitt. Men å komme meg til utlandet der jeg kan få hjelp til å avslutte på en verdig måte, er umulig for meg rent praktisk. Selvmord er en ting å tenke, noe ganske annet å gjennomføre. Men jeg ønsker altså å dø. Det merkelige er at om jeg sier til noen at man virkelig ikke orker å leve lengre, så forstår de fleste som kjenner meg dette. Men om jeg ymter frampå at jeg ønsker meg en dødelig sykdom, blir det ville protester. Forstå det den som kan, for jeg mener: En måte må man jo dø på. Jeg har heldigvis en svært forståelsesfull lege som hele tiden har vært innforstått med at om jeg skulle få kreft eller en annen diagnose som jeg kom til å dø av uten behandling, ja, da vil jeg bare la det gå veien! Jeg vet det høres bisart ut for de som ikke er der jeg er, men da jeg fikk diagnosen mage-tarm kreft for 4 mnd. siden ble jeg sjeleglad! Jeg var i rene lykkerusen og er det for så vidt enda! For meg betyr det utsikt til en slutt på lidelsene mine! :)Jeg gikk med på de mest skånsomme undersøkelsene for å vite litt om utsiktene, men ikke mer enn det, for jeg orker ikke å plages mer enn nødvendig rett og slett. Jeg vet at jeg med operasjoner og behandling etter all sannsynlighet kunne blitt helt frisk, men jeg vil altså dra herfra. Jeg føler jeg er klar for det. Jeg vet at jeg har mye lidelse i vente, men smertebehandlingen vil gjøre det utholdelig for meg. Og denne lidelsen tar iallefall slutt, samtidig som den tar alle de andre lidelsene med seg. Jeg har møtt mest forståelse for mitt valg fra helsepersonell faktisk. Jeg har ikke barn, er i 40-årene, men har annen familie. Til disse har jeg løyet for å skåne de. Jeg har sagt at det er for langt kommet til å at de kan gjøre noe annet enn å lindre. Men så har jeg også sagt at jeg er helt rolig for det, at jeg ikke frykter døden og at jeg har fred. Jeg tror det at de ser at jeg virkelig har akseptert situasjonen, ikke er redd, men har roen og humøret på plass, gjør det mye lettere for dem. Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha løyet for dem, for jeg har gjort det for deres eget beste.Mulig mange ikke klarer å tro det virkelig er som jeg sier, men slik er det faktisk for meg. Om folk ikke forstår det er en ting, men å respektere mitt valg synes jeg godt en kunne gjøre. Anonymous poster hash: 08ee5...df1

Hei!

Jeg skjønner deg veldig godt, da jeg er i delvis samme situasjon selv. Håper sykdomsforløpet ikke blir altfor ille, og at du slipper å ha mye smerter.

Om du vil ha noen å snakke litt med, så send gjerne en PM!

Prøv å gjør resten av tiden til et positivt minne for de rundt deg, lykke til.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg skjønner deg veldig godt, da jeg er i delvis samme situasjon selv. Håper sykdomsforløpet ikke blir altfor ille, og at du slipper å ha mye smerter.

Om du vil ha noen å snakke litt med, så send gjerne en PM!

Prøv å gjør resten av tiden til et positivt minne for de rundt deg, lykke til.

 

 

Tusen takk!

Anonymous poster hash: 08ee5...df1

[AnonymBruker]

Stor forskjell

Man er ikke skikket til å ta en slik avgjørelse om man har psykiske plager

Når det er sagt, så syns jeg at mennesker burde ha lov til å velge å avslutte sitt liv uansett hvilken grunn som ligger bak.

Jeg er enig i dette sett på en generell måte. 

Å ha psykiske plager som du kaller det, kan gi sterke plager også i hele kroppen. Jeg håper jeg får dø hvis jeg opplever for mye av psykiske (plager) ettervirkninger som føles som fysisk i kroppen min. Jeg kjenner ofte at jeg blir kvalt og blir sittet oppe på og så kjenner jeg at i beina mine (selv om det psykisk) at folk sitter oppe på dem, og så blir jeg brent. Jeg synes det er trist at mennesker er åpne for at mennesker kan avslutte livene deres så lenge det ikke gjelder psykiske plager... Men jeg forstår deg altså... 

Anonymous poster hash: f53bc...058

[AnonymBruker]

 

Jeg er ikke sikker på noe, jeg vet bare at jeg ikke ønsker å leve lenge, og jeg har ikke lyst til å få behandling, men hvordan jeg vil reagere på dette psykologisk, aner jeg ikke, men nå som jeg er "klar i hodet" ønsker jeg ikke å få behandling. Takk for tips, å snakke med en psykiater er nok en god idé. 

Anonymous poster hash: 76420...eeb

 

 

Det er bra, tror ikke du vil angre på det i siste omgang..!

Alle fortjener å leve med fred i kropp og sinn og med sikkerhet i sine besluttinger når det er en såpass "stor" sak. Sender deg en klem jeg, det kan ikke være lett for deg.

Anonymous poster hash: 26f8a...2ed