Barna, barna, barna... Hva skjedde med voksenlivet?

[AnonymBruker]

Nå må jeg høre deres ærlige mening om dette:

 

Mener dere HELT seriøst at barna ALLTID skal gå foran de voksnes ønsker?

 

Jeg mener at dette er helt absurd..

Barna skal , i vårt tiår , plutselig hensyn taes i ALT..

 

Hva slags verden skaper vi egentlig.. Har vi foreldre mistet all makt?

 

Skal ikke jeg få leve mitt liv uavhengig av om jeg har barn eller ikke?

 

Jeg , som forelder, skal selvsagt sørge for at barna mine har det bra..

Men: JEG VIL OGSÅ HA DET BRA!

Tror dere barna virkelig nyter godt av all denne "dullingen" senere i livet?

De må jo falle sammen ved minste motstand?

Lærer vi egentlig barna å takle livet, når vi syr puter etter puter?

 

Dette handler ikke om gifte/skilte/samboere eller enslige..

Men en generell oppfatning av dagens curligforeldre, oppdragelsen som tydeligvis blir glemt i alt jaget for å gjøre hverdagen til barnet perfekt..

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

[AnonymBruker]

Din generasjon forventer da virkelig at dere skal få realisert dere, få barnefri til å reise og feste. Det er jo da dere forventer at besteforeldrene stiller opp. 

Anonymous poster hash: 3aedf...57e

[AnonymBruker]

 

Din generasjon forventer da virkelig at dere skal få realisert dere, få barnefri til å reise og feste. Det er jo da dere forventer at besteforeldrene stiller opp. 

Anonymous poster hash: 3aedf...57e

 

Noen i min generasjon gjør nok det. Mange gjør ikke det. Jeg er en av dem.

 

Jeg fester aldri, og reise gjør jeg MED barna. Vi har forøvrig heller ingen besteforeldre som kan stille opp. De to gjennlevende har nok å stri med og er ikke i stand til å være barnevakt uansett hvor mye de evt skulle ha ønsket det.

Anonymous poster hash: dd5ec...c27

[AnonymBruker]

Dette har jeg også tenkt på. Selvsagt skal man sørge for at barna har det bra, og prioritere dem. Men jeg kan ikke se for meg at det er til barnas beste at de alltid skal være verdens midtpunkt. Det må jo være skadelig.

Anonymous poster hash: 369d2...f31

[AnonymBruker]

Nå må jeg høre deres ærlige mening om dette:

Mener dere HELT seriøst at barna ALLTID skal gå foran de voksnes ønsker?

Jeg mener at dette er helt absurd..

Barna skal , i vårt tiår , plutselig hensyn taes i ALT..

Hva slags verden skaper vi egentlig.. Har vi foreldre mistet all makt?

Skal ikke jeg få leve mitt liv uavhengig av om jeg har barn eller ikke?

Jeg , som forelder, skal selvsagt sørge for at barna mine har det bra..

Men: JEG VIL OGSÅ HA DET BRA!

Tror dere barna virkelig nyter godt av all denne "dullingen" senere i livet?

De må jo falle sammen ved minste motstand?

Lærer vi egentlig barna å takle livet, når vi syr puter etter puter?

Dette handler ikke om gifte/skilte/samboere eller enslige..

Men en generell oppfatning av dagens curligforeldre, oppdragelsen som tydeligvis blir glemt i alt jaget for å gjøre hverdagen til barnet perfekt..

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

Jeg har en datter som er høysensitiv, og ja, hennes behov kommer foran mine.

Jeg har brukt to år med psykolog i voksen alder fordi mine foreldre ikke tok hensyn til meg, mine ønsker og mine behov - eller min personlighet. Jeg syr ikke puter under armene på min datter, men jeg tilrettelegger så hun får gode dager, så godt jeg kan. Fordi det er jobben.

Og ja, jeg går ut og trener en ettermiddag og uken, selv om det ikke er populært. Helst ville jeg gått 4 ganger, men det får bli noen styrkeøvelser på gulvet etter leggetid i stedet. Barna har ikke bedt om å komme til verden, vi har satt dem her, så da kan det ikke være meg, meg, meg som er fokus.

Finn en balanse. Og ikke vær så sint.

Anonymous poster hash: a36ea...a83

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som er høysensitiv, og ja, hennes behov kommer foran mine.

Jeg har brukt to år med psykolog i voksen alder fordi mine foreldre ikke tok hensyn til meg, mine ønsker og mine behov - eller min personlighet. Jeg syr ikke puter under armene på min datter, men jeg tilrettelegger så hun får gode dager, så godt jeg kan. Fordi det er jobben.

Og ja, jeg går ut og trener en ettermiddag og uken, selv om det ikke er populært. Helst ville jeg gått 4 ganger, men det får bli noen styrkeøvelser på gulvet etter leggetid i stedet. Barna har ikke bedt om å komme til verden, vi har satt dem her, så da kan det ikke være meg, meg, meg som er fokus.

Finn en balanse. Og ikke vær så sint.

Anonymous poster hash: a36ea...a83

Det er fullt forståelig..

Tråden var vel mer ment for alle som ikke har barn med spesielle behov.

 

Jeg er ikke sint, bare fryktelig frustrert  

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

[AnonymBruker]

 

Din generasjon forventer da virkelig at dere skal få realisert dere, få barnefri til å reise og feste. Det er jo da dere forventer at besteforeldrene stiller opp. 

Anonymous poster hash: 3aedf...57e

 

Dette er ikke min opplevelse overhode. Jeg har til og med foreldre som nekter å passe barna om vi skal noe (la oss si hotelltur el.). For da mener de at barna også bør være med. 

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

[Sushi]

Jeg synes det å lære barna at de ikke alltid er midtpunktet er en del av det å sette barna først. Jeg ønsker ikke barn som forventer at voksne skal kaste alt de har i hendene for å komme dem til unnsetning, jeg vil at de skal være selvstendige og takle motgang. De må også lære å ta hensyn til andres behov, enten det er søsken eller oss foreldre.

[AnonymBruker]

 

Dette er ikke min opplevelse overhode. Jeg har til og med foreldre som nekter å passe barna om vi skal noe (la oss si hotelltur el.). For da mener de at barna også bør være med. 

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

 

Men det er ikke mer enn rett og rimelig. Har dere behov for å komme dere bort, få litt avveksling og oppleve noe annet så har også barna det. La barna være med på det som er moro. 

Anonymous poster hash: 3aedf...57e

[SandraH]

 

Nå må jeg høre deres ærlige mening om dette:

 

Mener dere HELT seriøst at barna ALLTID skal gå foran de voksnes ønsker?

 

Jeg mener at dette er helt absurd..

Barna skal , i vårt tiår , plutselig hensyn taes i ALT..

 

Hva slags verden skaper vi egentlig.. Har vi foreldre mistet all makt?

 

Skal ikke jeg få leve mitt liv uavhengig av om jeg har barn eller ikke?

 

Jeg , som forelder, skal selvsagt sørge for at barna mine har det bra..

Men: JEG VIL OGSÅ HA DET BRA!

Tror dere barna virkelig nyter godt av all denne "dullingen" senere i livet?

De må jo falle sammen ved minste motstand?

Lærer vi egentlig barna å takle livet, når vi syr puter etter puter?

 

Dette handler ikke om gifte/skilte/samboere eller enslige..

Men en generell oppfatning av dagens curligforeldre, oppdragelsen som tydeligvis blir glemt i alt jaget for å gjøre hverdagen til barnet perfekt..

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

 

Jeg er SÅ enig i dette..

Jeg har mest erfaring med skilsmissebarn i denne settingen.

Hvor den ene forelderen skal overgå den andre... 

 

Klart barna skjønner dette.. og ikke minst, lærer seg å utnytte det..

 

Da blir de deilige du.... 

[AnonymBruker]

Vel, nå er det fortsatt ingen her inne som har sagt at barna skal være midtpunkt hele tiden. Det er din tolkning av andre utsagn her. Jeg nekter å skysse ungene ut av stua kveldstid for å gi meg selv voksentid, det betyr ikke at de er midtpunktet hele tiden. 

 

Synes det er merkelig at det har blitt et skille på dette i det hele tatt, hørte da aldri noen på 80 og 90-tallet klagde over manglende tid alene, og de hadde det ihvertfall ikke, med deltidsarbeidende mødre og fedre som var på jobb "hele tiden". Da hadde man kvalitetstid sammen som familie. Nå skal plutselig alle ha kvalitetstid alene med partneren. Utenkelig å feks. dra på ferie uten barna for 20 år siden, nå er dette helt vanlig. 

Anonymous poster hash: 1f176...020

[AnonymBruker]

 

Men det er ikke mer enn rett og rimelig. Har dere behov for å komme dere bort, få litt avveksling og oppleve noe annet så har også barna det. La barna være med på det som er moro. 

Anonymous poster hash: 3aedf...57e

 

Vi tar med barna på mye morro vi, og det ville vi også gjort om vi hadde hatt mulighet til en helg i året bare for oss selv. Det er ingen krise at vi ikke har den muligheten, men jeg forstår godt at de som har tilbudet velger å benytte seg av det.

Anonymous poster hash: dd5ec...c27

[AnonymBruker]

Når man får barn så vil man alltid sette seg selv i andre rekke, det går helt automatisk. Selvsagt trenger man ikke å slutte med ting man liker fordet, men ting blir kanskje satt på vent i noen år. Dagens foreldre er utrolig flinke og lydhøre overfor barna sine synes jeg, det var ikke tidligere generasjoner. Nå gleder det foreldrene at barna har det bra, og feriene blir lagt til barnevennlige steder. Før fulgte liksom bare barna med på lasset. Slik det er blitt nå tror jeg bare er bra kontra slik det var før. Man har også barna kun i en tilmålt tid, etter hvert som de blir eldre vil de løsrive seg mer og mer. Paradoksalt savner de fleste foreldre småbarnstiden når barna er blitt voksne, så jeg tenker at det er viktig å nyte denne tiden. Man får tidsnok tid til egne interesser. Så ja, barna er og blir viktigst i en periode.

Anonymous poster hash: 88190...b4d

[Kassiopeia]

Selvfølgelig er en mellomting best. Men flertallet av foreldre jeg kjenner til er helt motsatt, og jeg føler at en stor andel av dagens foreldregenerasjon er mer av typen som forventer selvrealisering, egentid, massevis av kjærestetid, weekendturer og sydenturer uten barna når de enda er veldig små osv. Det var ikke vanlig før.

[AnonymBruker]

 

Men det er ikke mer enn rett og rimelig. Har dere behov for å komme dere bort, få litt avveksling og oppleve noe annet så har også barna det. La barna være med på det som er moro. 

Anonymous poster hash: 3aedf...57e

 

Eh..hæ?

Betyr det at de voksne aldri skal more seg alene da eller?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

[AnonymBruker]

 

Synes det er merkelig at det har blitt et skille på dette i det hele tatt, hørte da aldri noen på 80 og 90-tallet klagde over manglende tid alene, og de hadde det ihvertfall ikke, med deltidsarbeidende mødre og fedre som var på jobb "hele tiden". Da hadde man kvalitetstid sammen som familie. Nå skal plutselig alle ha kvalitetstid alene med partneren. Utenkelig å feks. dra på ferie uten barna for 20 år siden, nå er dette helt vanlig. 

Anonymous poster hash: 1f176...020

 

På 80-og 90-tallet fikk barn beskjed om å gå og leke et annet sted når foreldrene hadde besøk hvis de var for bråkete. De fikk beskjed om å være rolige når mor og far skulle se på nyhetene, og ikke å mase om morgenen før mor hadde hatt sin første kaffekopp.

 

De fikk omsorg og kjærlighet, men foreldrene ga også rom til seg selv i hverdagen. Noen ganger ville min mor lese en bok, og da la hun seg på sofaen og sa at hun ville være i fred og lese. Var ikke synd på meg, jeg var stor jente med eget rom og var fullt ut i stand til å underholde meg selv en time eller to mens mor fikk lese litt. Eller den halvtimen hun ville se nyheter. 

Anonymous poster hash: 369d2...f31

[AnonymBruker]

Jeg skal dekke alle mine barns fysiske, psykiske, kulturelle, og sosiale behov, men behov er ikke synonymt med ønsker og krav.

 

Hvis mine barn ønsker å være oppe til midnatt når de skal på skolen dagen etterpå, er det et ønske som strider i mot deres behov for søvn og hvile.

Da er det min jobb som mor å sørge for at behovet dekkes, selv om de ønsker noe annet.

 

Mine barn har også behov for å ha en oppegående mor, som tar vare på seg selv fysisk, psykisk og sosialt.  Det er også min jobb som mor å sørge for at de får dette.

 

 

 

, hørte da aldri noen på 80 og 90-tallet klagde over manglende tid alene, og de hadde det ihvertfall ikke, med deltidsarbeidende mødre og fedre som var på jobb "hele tiden".


Anonymous poster hash: 1f176...020

 

 

At du aldri hørte noen klage over manglende alenetid på 80- og 90-tallet, kommer av at det på den tiden var det ikke vanlig at barna var oppe til midnatt og lenger. 

 

Anonymous poster hash: 59881...b5c

[AnonymBruker]

Og i den jakten på å gjøre alt perfekt, skal vi også passe oss for å bli FOR mye curlingforeldre, sy puter under barna og gjøre dem i stand til å møte motstand... Nok et krav som dreier som BARNA og hva som er best for dem...

Så ditt råd er?

Anonymous poster hash: 5cb84...13e

[Gjest O.G.]

 

Nå må jeg høre deres ærlige mening om dette:

 

Mener dere HELT seriøst at barna ALLTID skal gå foran de voksnes ønsker?

 

Jeg mener at dette er helt absurd..

Barna skal , i vårt tiår , plutselig hensyn taes i ALT..

 

Hva slags verden skaper vi egentlig.. Har vi foreldre mistet all makt?

 

Skal ikke jeg få leve mitt liv uavhengig av om jeg har barn eller ikke?

 

Jeg , som forelder, skal selvsagt sørge for at barna mine har det bra..

Men: JEG VIL OGSÅ HA DET BRA!

Tror dere barna virkelig nyter godt av all denne "dullingen" senere i livet?

De må jo falle sammen ved minste motstand?

Lærer vi egentlig barna å takle livet, når vi syr puter etter puter?

 

Dette handler ikke om gifte/skilte/samboere eller enslige..

Men en generell oppfatning av dagens curligforeldre, oppdragelsen som tydeligvis blir glemt i alt jaget for å gjøre hverdagen til barnet perfekt..

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b5e3c...faf

 

 

Hmm, skaff barnevakt og få deg et såkalt voksentliv.

[Calleia]

Foreldre styres nå av barnas behov.

De tar over hva vi skal spise til middag, hvor vi skal på ferie, når vi skal legge oss og hva vi ser på TV. 

Barna skal ikke bestemme i familien. De er pr. definisjon umodne, det er hele ideen med å være barn. De har ikke mulighet å skjønne foreldrenes begrunnede beslutning.

Den autoriteten og respekten foreldre hadde før , har blitt nesten borte...

 

Barna styrer showet, og de voksne får bare danse med..

 

(satt på spissen selvsagt)