Venner med barn?

[Gjest Anonymous]

Dere som har venner med barn og ikke har selv, eller har barn med mest venner uten barn:

Hvordan er forholdet mellom dere etter at barnet kom? Er det det samme eller har det dabbet av?

Man får jo pluttselig et helt nytt syn på livet og interesserer seg for vidt forskjellige ting... Fest vs. bleietype for eksempel.

Hadde vore fint å høre hvordan folk tar best mulig vare på vennskapet i denne situasjonen.

[Gjest Madam Felle]

Har ingen problemer med å være venner med noen uten barn. For da får jeg bare vært meg selv av og til. Uten å bare tenke barn hele tiden. Det har vært veldig sunt for meg.

Tror det kan bli kjedelig i lengden, og bare snakke barn også. Det er jo ikke bare festing, som står i hodene på de uten barn.

Min beste venninne fikk sin første nå i sommer, og vi har bevart vennskapet vårt i mange år. Det har vi klart, ved å respektere hverandres interesser. Vi tar oss tid til å snakke sammen om ting og tang, som ikke bare har med barn å gjøre.

Jeg er ikke bare mamma, men også en egen person, som behøver å pleie mine egen interesser. Selv om barn tar sin tid, er det veldig viktig å finne litt tid til andre ting også. Det kan man gjøre sammen med vennner, enten de har barn eller ikke.

[Polly Ester]

Jeg hadde ei venninne gjennom mange år, fra skoletiden. Vi fortsatte å være veldig gode venner da jeg fikk min første sønn...

Så fikk hun en sønn og jeg fikk et barn til, på samme tidspunktet. Og da gikk det nedover med vennskapet for vår del.

Jeg syns det er viktig å være "meg" også - ikke bare mamma. Mens venninnen min var mamma på heltid - uansett... Hun ble rett og slett kjedelig å være sammen med. Og ekkel...

Vi kuttet kontakten.

Har to andre venninner som jeg fortsatt har kontakt med som jeg også har vært venninner med i mange år. Hun ene fikk barn, men hun andre er barnløs. Det er ganske befriende å slippe å prate og tenke barn innimellom også.

[Gjest GreenSky]

Det kommer vel helt an på type vennskap og person til vennen(e) som har fått barn, det. Jeg har venner som har fått barn hvor vennskapet sakte men sikkert har sklidd ut. Og jeg har venner hvor vennskapet fortsatt er det samme gamle. Når jeg tenker meg om, er vel de vennskapene som har hvor jeg ikke har blitt "oversvømmet" i uttrykk om bleieskift og hvor nusselig avkommet er. For all del jeg kan godt høre på det, men ikke hele tiden!

[Polly Ester]

For all del jeg kan godt høre på det' date= men ikke hele tiden!

Jeg har to barn, og jeg tenker akkurat det samme; det er greit å høre på det og snakke om det, men ikke hele tiden...

[Samantha]

Ei av bestevennindene mine fikk unge i mai, og vi er like gode vennar som før. Selfølgelig er det ting som har forandra seg. Vi er liksom ikkje ilag på samme måte som før. Er jo ikkje berre-berre for ho å stikke av når som helst sånn som før. Så det blir helst til at vi vennindene kjem opp til ho, eller at vi møtast og går tur ute. Og det er null problem!

Hon overøse oss ikkje med babyprat, det er heller vi som spør og vil vite alt mulig. Og hon er like interessert i tinga vi styrer med :-)

Trur uansett at det er veeeldig vanlig at folk mister kontakten meir og meir etter at barn kjem til verda, pga ulike interesser. Og det er jo veldig synd når en har vore vennar i mange år....

Hadde nok blitt gaaaal om vi skulle snakke om bleier og baby"problem" heile tida. Så trikset er nok å møtast på den gyldne middelvei og ikke å forvente så mykje av kvarandre. Då går ting så fint atte

[Lala]

Jeg har ikke barn selv, og ikke noen venninner heller. Derimot har mine søstre fått barn og jeg føler meg nærmere de nå enn før. Selvsagt har jeg hørt masse om bleieutslett, bekymringer når babyen ikke har bæsjet på noen dager mm. Men jeg syns det bare er koselig jeg da. Er jo veldig glad i barn og lærer mye av søstrene mine. Har lyst på barn selv en dag og da er det jo kjekt å ha fått med seg litt sånn praktisk info.

Stemor er jeg og jeg prater nok ganske mye om stesønnen til tider, men mine venninner har aldri klaget på det. Det virker faktisk som flere av de begynner å bli "verpeklare", så da snakker vi ofte om barn og sånt ellers også.

Jeg syns at det er viktig at etter man har fått barn også får litt avveksling fra å bare sitte hjemme med babyen. Det har jeg hvertfall lært fra søstrene mine.. Man blir litt smårar av det. Hjelper mye å bare dra ut å spise middag, dra til frisøren, på kino, en shoppingtur mm. Noen blir desverre veldig ensporede etter de får barn og det kan jo bli kjedelig for både venner og ikke minst MANN!

[diddi]

Etter å ha vært snart et år i fødselspermisjon med nr 2, så er jeg desperat etter å snakke med venninner om alt annet enn barn. Visst kan de neves, men jeg ønsker annen input for tiden. Men hvor er venner blitt av? Jo, straks du får barn så merker du at de ikke rekner med deg lenger. Selv om det ikke er så gøy å danse til uti de små timer, så er en øl på pub'en eller middag ute like interessant som før (faktisk MER!!!).

Men barnløse venninner har planlagt sine kvelder i måneder fremover. Ikke lett å få audiens der nei! Som småbarnsmor tar man liksom en dag av gangen. Selvfølgelig kan jeg også sette av en kveld, men når jeg ber dem om å bestemme (siden det er de som er mest opptatt), så blir det gjerne ikke til noe.

Min mann opplever noe liknende, men blir tross alt invitert til både det ene og det andre. Nå har han hatt fire gutteturer i løpet av de siste fem helgene. Og når jeg i månedsvis har forsøkt å få meg en jentetur før jul, så er det ingen som kan/har råd. :veldigsur:

Venninner med barn er lettere å få med seg på en pubtur. De er faktisk ganske fleksible, siden de som oftest ikke har så mange planer om kveldene etter at barna har lagt seg. Og legginga kan jo mannen ta seg av.

[Rufus]

Jeg er den av jentene som ikke har fått barn og heller ikke giftet meg (selv etter snart 9 år med samme mann )....og jeg merker stooor forskjell fra før og etter mine jentevenner fikk barn!

Diddi - skulle ønske mine venner var som deg!!

For hos oss har det blitt slik at helgene er "barnedager"...og ingenting kan gjøres uten junior!

Trist, men sånn har det blitt!

En jentemiddag - som vi tidligere hadde ca 1 gang pr mnd har ikke vært siden sept. 2003!!

Så ja, det har forandret seg mye. Har ikke noe godt forslag til hva man kan gjøre for å få det bedre heller desverre!

Men det "rare" er at dette gjelder bare jentene - guttevennene har jeg like mye kontakt med fortsatt...både fest og andre hobbyer!

[Gjest Anonymous]

Venneparet jeg og samboeren min er mye med, fikk barn for to år siden. De merket godt at venner forsvant, men vi mistet ikke kontakten. Vi bare fant på annerledes ting, som å lage en god middag, kino, hytteturer og spillekvelder. Vi har fortsatt god kontakt, selv om vi bor et stykke unna hverandre nå. For meg og samboeren min, er ønsket om barn ikke tilstede nå. Så skal man bevare vennskapet med folk som ikke har barn, er mitt råd å styre unna de verste bleiehistoriene osv. Snakk om andre ting. Men gutten deres er med oss overalt, og det går kjempefint!

[Gjest gjesten]

Selv har ikke sambo og jeg barn, men har venner som har. Ting varierer veldig angående vennskap. Enkelte har isolert seg helt og kan ikke røre på seg utenfor huset etter middag uansett om det er hverdag eller helg. Barnet har leggerutiner og de er jo så slitne. Andre tar med seg ungen eller skaffer barnevakt.

Jeg må innrømme at de venneparene med barn som vi alltid må komme til om vi skal ha noe kontakt, de forsvinner gradvis som venner. Bleieprat er greit nok det (begrenses naturlig da har andre venner også).Jeg er flink til å spore over på andre samtaleemner .

Om venner forblir venner med eller uten barn varierer uansett. Tror det hele dreier seg om det gjensidige forholdet som vennskap omhandler. Litt gi og ta fra begge parte. Ikke bare gi/tilpasning fra en side.

[Solskinnsbolla]

dette er jeg nemlig opptatt av for tiden...er 24 så jeg er i den alderen da venner gifter seg....og får barn....jeg opplevde det mest skuffende fra ei veninne som akkurat hadde fått baby: JEG ble avvist! "vi hadde ikke noe felles lengre, er man gift og har barn er man mer moden, hun hadde fått nye venner, men vi kunne jo holde kontakt da..."

:evil:

jeg opplever at jeg ikke er interessant nok for de venninnene som er gift og har fått barn.merkelig, for selv ønsker jeg mann og barn selv, jeg er veldig glad i barn og har ikke noe imot prat om babyer og slikt....men selvfølgelig blir jeg passe irritert når feks veninna mi KUN snakket om seg selv, var ikke interessert i mitt liv lenger....

håper jeg ikke blir slik

[Litago]

Jeg har ikke barn, men de fleste vennene mine har det.

Jeg pleier litt fleipete å si at det tar ett år før du får venninnen din tilbake etter barnefødsel. :-)

Med det mener jeg at det første året (spesielt hvis det er barn nummer en) er en stor omstilling for mammaen og behovet for venninner kommer helt klar langt etter babyen, resten av familien og behovet for søvn.

Og det skjønner jeg godt!

Etter ett år virker det som om mammaens behov for venninner kommer tilbake og vips så er det som før. Den eneste forskjellen er hva man gjør sammen. Det blir ofte til at det er mer planlagt og familievennlig. Noe som selvsagt ikke går ut over vennskapet.

Jeg har mistet noen få venninner etter at de fikk barn. Om det var fordi de fikk barn eller om vi bare fikk veldig ulike interesser generelt er jeg ikke sikker på. Men vi er fremdeles på nikk og kan ta en kopp kaffe sammen, men det er altså ikke de jeg ringer først.

[Ronja]

Er selv uten barn og har flere venner med barn.

Det er stor forskjell på mine venninner. Ei mista jeg kontakten med, men vi har tatt opp den nå, barna hennes har blitt 8 og 6 år..

Jeg skjønner at de er opptatt av barna sine. Men når det kommer til det punkt at de ikke klarer å snakke om annet, da blir det lite givende å holde liv i et vennskap. Dette gjelder også på fest med disse jentene, bleieskift og fødselshistorier kan man kanskje spare til andre anledninger?

De som er flinke til å interessere seg for andre ting - og som til og med synes det er okei med en pause og få nye impulser, er det lettere å ha kontakt med. Jeg synes dette er mye opp til mødrene selv. Jeg kutter ikke ut noen pga at de har barn men de må også gjøre en innsats selv. Er de ikke interessert i omverdenen - greit nok. Da blir det også vanskelig for meg å holde liv i et vennskap. Det må gå begge veier.

[Gjest Kari N]

Jeg er ikke bare mamma, men også en egen person, som behøver å pleie mine egen interesser.

Så sant og så veldig godt sagt! :-)

Som Litago også sier, så er jo det første året, spesielt med barn nr en et litt spesielt år, hvor mesteparten av tiden går til barnet.

For det meste så har jeg i venninegjengen og fra bekjente ulike erfaringerfra Noen single takler lite når noen får seg skikkelige kjærester, blir samboere, så når det kommer barn kutter de helt kontakten. Andre ganger er det mødre som kutter ut helt kontakten, både med venninner med og uten barn.

Tenker litt på det generelt, så er disse ytterkantene mer gjeldende i "ung" alder. Hos mer eldre(?) voksne har jeg liten erfaring med at venninemønsteret tar så veldig stor endring etter barnefødsler.

[Gjest Anonymous]

Jeg var i mange år eneste med barn. Problemet er at folk som er veldig langt "unna" egne barn FORVENTER at man skal være dødskjedelig i festsammenheng når man har barn... De VENTER på at man skal begynne å prate om bleiepriser og oppkast. Så skal de himle med øynene.

Irriterende: Når ingen andre er i nærheten av å få barn selv regnes alt man sier om barnet sitt som utrooolig navlebeskuende og kjedelig, mens venners turer på byen eller one night stands kan utbroderes i det uendelige uten at man tenker over at det kan være uinteressant for andre...

[Gjest Anonymous]

Dere som har venner med barn og ikke har selv, eller har barn med mest venner uten barn:

Hvordan er forholdet mellom dere etter at barnet kom? Er det det samme eller har det dabbet av?

Man får jo pluttselig et helt nytt syn på livet og interesserer seg for vidt forskjellige ting... Fest vs. bleietype for eksempel.

Hadde vore fint å høre hvordan folk tar best mulig vare på vennskapet i denne situasjonen.

Har 2 venninner med barn.

Hun ene har ikke forandret seg en døyt. Mens den andre ser vi nesten aldri noe til lenger