Jeg har blitt bonusmamma

[AnonymBruker]

Jeg har nylig gått inn i et forhold med en mann som har barn fra før. Barnet er 10 år.

 

Jeg har truffet barnet, og vi har en OK tone. Han virker litt skeptisk til meg, og henviser seg mest til faren. Barnet er ikke særlig sjenert, så jeg tror ikke det handler om at han ikke tør å henvise seg til meg. Når barnet og jeg er på tomannshånd snakker vi bedre.

 

Er redd for at vi ikke går overens, og trenger noen tips til hvordan jeg skal opptre på en mest mulig måte. Jeg har kanskje opptrådd litt for pågående til nå, for jeg er så redd for at jeg skal være passiv, men bør kanskje holde meg mer i bakgrunnen. Jeg vet ikke.

 

Noen tips dere med erfaring kan gi meg?

Anonymous poster hash: a8f6f...753

[AnonymBruker]

Jeg har hadd en del bonusforeldre helt side jeg var 5 år, er nå 21 år. Mitt beste tips er å behandle barnet som om h*n var ditt eget barn!!! Bare vær naturlig, vær deg selv, foran barnet. Og gjerne vis engasjement for barnet, for eksempel leksehjelp, lek med barnet, vær åpen for barnets visjoner og drømmer. Finn fram det lille barnet I deg selv av og til! Vis at barnet kan stole på deg!

Jeg elsker stefaren min veldig mye, han har støttet meg for mye rart, og har aldri forskjellsbehandlet mellom meg +lillesøster mot sin egen sønn. Stemoren min er veldig reservert føler jeg.

Anonymous poster hash: 934db...412

[AnonymBruker]

Dere har bare akkurat gått inn i et forhold. Barnet kjenner deg jo ikke! Ikke behandle det som ditt eget, du må bli kjent med ungen først. Hvis dere om noen år velger å flytte sammen så kan du tenke over at du skal vise like mye omsorg som om det var ditt eget. 

 

Når barnet er så gammelt ville jeg snakket til det som et menneske, ikke et barn. Mange går i den fella og spør om utrolig barnslige ting. Jeg har et barn i samme alder, og vet at det er mye irriterende spørsmål fra tanter som ikke har barn og vet hva de er opptatte av i den alderen. 

Anonymous poster hash: a8256...ff6

[AnonymBruker]

Gå ut og lek sammen. Hopp i sølepytter. Klatre i trær. Spark fotball. Rett og slett vær litt kul og laid back.

Anonymous poster hash: 7796b...723

[AnonymBruker]

Din rolle er veldig avhengig av hvor mye far har barnet?

Anonymous poster hash: 376d2...406

[Biloba]

Du er ikke noen form for mamma når du knapt er i bli kjent-fase med et barn.

Be om tilbakemelding fra far, hva tenker han vil være passe tempo for gutten, og passende aktiviteter til å bli bedre kjent? Vær med på ting gutten liker å gjøre, hvis han setter pris på det. F.eks spille spill, spille pc eller mobilspill, gå i badeland, på kino eller lignende om han bryr seg om slikt. Vis interesse for det han snakker om. Lag mat sammen hvis han vil, spør hva han har lyst til å gjøre.

Aksepter at han henvender seg mest til far. Du trenger ikke å fylle en rolle som en av de to voksne i familien allerede. La ting utvikle seg over langs. La far ta grensesetting. Ting haster ikke. Tilknytning tar tid.

[AnonymBruker]

STEMOR*

Anonymous poster hash: cc1c1...af0

[Helene90]

Ta deg tid. God tid. La barnet henvende seg til far. Barn trenger tid til å bli kjent,tid til å tilpasse seg. Snakk med kjæresten din om det. La kontakten med barnet komme naturlig.

[AnonymBruker]

Ta deg tid, men husk at du etterhvert (ved samarbeid med faren) må føre deg inn i en mer autoritær posisjon. Hvis det føles ubehagelig å mase eller kjefte på de så kan forholdet raskt bli ganske falskt. Som andre her nevnte, behandle barnet som ditt eget, som betyr at du alltid vil det beste for han uansett hvor ubehagelig det måtte være.

Anonymous poster hash: 20224...c6b

[AnonymBruker]

Er ikke ts men jeg har nettopp havnet opp i det samme. Bonusmamma er varmere og finere enn stemor, så jeg har full forståelse for at dere anvender det ordet i de situasjonene det skulle være naturlig

 

Jeg ser at mange skriver at du bør gå ut å leke med barnet, men nå er det forskjell på unger i 10-års alderen. Vær laid back, omsorgsfull, interessert i interessene til barnet og skap en trygg og god dynamikk. Du sier at du er redd for at du har vært for pågående til nå og bør holde deg litt mer i bakgrunnen: Hva sier far til dette? Har far og mor en god tone imellom seg? Man er faktisk ganske avhengig av godt samarbeid, noen mødre/fedre har en tendens til å baksnakke bonusmammaer/bonuspappaer (hvis det er situasjonen: run for the hills) om det kan utelukkes først og fremst som en problemstilling, så er de fleste opptatt av at alt sammen skal gå bra Vær jordnær og helt vanlig

 

 

Anonymous poster hash: 4b6e2...5c3

[regine]

Du er ikke noen form for mamma når du knapt er i bli kjent-fase med et barn.

Be om tilbakemelding fra far, hva tenker han vil være passe tempo for gutten, og passende aktiviteter til å bli bedre kjent? Vær med på ting gutten liker å gjøre, hvis han setter pris på det. F.eks spille spill, spille pc eller mobilspill, gå i badeland, på kino eller lignende om han bryr seg om slikt. Vis interesse for det han snakker om. Lag mat sammen hvis han vil, spør hva han har lyst til å gjøre.

Aksepter at han henvender seg mest til far. Du trenger ikke å fylle en rolle som en av de to voksne i familien allerede. La ting utvikle seg over langs. La far ta grensesetting. Ting haster ikke. Tilknytning tar tid.

Dette!!!!

Er virkelig det mest vektige svaret i denne tråden og virkelig det rådet du burde følge, ts. Ting tar tid, aksepter det og at du ikke har noen slags mamma-rolle på veldig lenge enda.

[Gjest Haaploes]

 

STEMOR*

Anonymous poster hash: cc1c1...af0

 

Det står ikke noe sted at barnets mor er død.

 

Ta det helt med ro, TS. Bli kjent med barnet på barnets premisser. Pass på å ha en god dialog med far hele veien, la barnet og far finne på ting sammen alene, og spør om barnet har lyst til å være med deg på noe. Godta et nei, men fortsett å spørre, for plutselig en dag kommer det et ja, og tro meg - den dagen blir veldig fin!

[AnonymBruker]

Det står ikke noe sted at barnets mor er død.

 

Ta det helt med ro, TS. Bli kjent med barnet på barnets premisser. Pass på å ha en god dialog med far hele veien, la barnet og far finne på ting sammen alene, og spør om barnet har lyst til å være med deg på noe. Godta et nei, men fortsett å spørre, for plutselig en dag kommer det et ja, og tro meg - den dagen blir veldig fin!

Har ikke skrevet at barnets mor er død heller da...

Anonymous poster hash: cc1c1...af0

[AnonymBruker]

Er man feks bonustante til alle barne man møter? Eller bonusnabodame når man besøker kjæresten sin?

Nå får dere gi dere..

Overskriften kunne vært "jeg har truffet en mann med barn" framfor " jeg har på en måte fått et barn"

For noe tull.

Anonymous poster hash: 2b425...27a

[AnonymBruker]

Din rolle er veldig avhengig av hvor mye far har barnet?

Anonymous poster hash: 376d2...406

Hvorfor sier ikke TS noe om det??!

Anonymous poster hash: e77fb...ec9

[AnonymBruker]

Er man feks bonustante til alle barne man møter? Eller bonusnabodame når man besøker kjæresten sin?

Nå får dere gi dere..

Overskriften kunne vært "jeg har truffet en mann med barn" framfor " jeg har på en måte fått et barn"

For noe tull.Anonymous poster hash: 2b425...27a

Så mye negativitet som kommer fra mødre! Stemor eller bonusmamma - dere forstår godt hva ts mener.

Anonymous poster hash: abc6a...236

[Biloba]

Så mye negativitet som kommer fra mødre! Stemor eller bonusmamma - dere forstår godt hva ts mener.Anonymous poster hash: abc6a...236

Stemor passer heller ikke i et nytt forhold, akkurat som man ikke kaller noen for ektefelle etter første date. Familiebegrepene til skilsmissebarn trenger ikke å vannes ut. Nye kjærester er ikke familie fra dag en, det tar tid å bygge relasjoner, og det skal ta tid.

[AnonymBruker]

Så mye negativitet som kommer fra mødre! Stemor eller bonusmamma - dere forstår godt hva ts mener.

Anonymous poster hash: abc6a...236

Tanken som slo meg og. Triste saker. 

 

Var selv skilsmissebarn og når pappa/mamma fikk seg ny seriøs kjæreste så ble det jo to voksenpersoner i livet mitt som fylte en familiesituasjon. Klart ting tar tid, som mange påpeker, men det var jo ikke spørsmålet. 

Anonymous poster hash: 4b6e2...5c3

[AnonymBruker]

Stemor passer heller ikke i et nytt forhold, akkurat som man ikke kaller noen for ektefelle etter første date. Familiebegrepene til skilsmissebarn trenger ikke å vannes ut. Nye kjærester er ikke familie fra dag en, det tar tid å bygge relasjoner, og det skal ta tid.

Hva er grunnen til det?

Anonymous poster hash: 4b6e2...5c3

[jordfeil]

Jeg er bonuspappa som dere så fint kaller det. I begynnelsen var det alltid "nei, mamma!" men det gikk heldigvis fort over. Skal nevnes at jenta var 2 år da vi møttes. 

Det som fungerte for oss, som ikke nødvendigvis fungerer for alle, var alenetiden til meg og barnet. Når mor skulle på butikken satt jeg meg ned med ungen, leste bok, lekte med lego eller tegnet. Moren dro ut og kom tilbake uten å bli savnet. Vi har alltid vært flink til å finne på ting sammen slik at barnet har forståelse for at vi er et par. 

Vær konsekvent, ikke bli utrygg hvis du sier nei i frykt for at barnet skal løpe til pappa, og nei fra deg skal være like mye verdt som nei fra pappa. 

Når du er bestemt skaper du trygghet, og det fører til tilknytning. Men fremfor alt, bruk tid med barnet, ikke tenk på at det ikke er ditt, du kan og vil bli like glad i hans barn som ditt eget.

En annen ting jeg og jentungen gjorde var små "hemmelige prosjekter" som mor ikke skulle få vite før vi var ferdig. Det ble høyt verdsatt 

 

Lykke til

Endret 17. september 2015 av jordfeil