20-åringer i dag er utrolig tafatte, eller har jeg bare møtt feil folk?

[AnonymBruker]

Jeg er med i en forening, og er selv i førtiårene. Jeg henger ikke så mye med tjueåringer til vanlig, men møter en del av disse gjennom foreningen vi er medlemmer av. 

 

Det som slår meg er at de som er tidlig tjueårene er utrolig tafatte? Orker ikke komme på møter, orker ikke dugnader, orker ikke å møte opp på noen ting annet enn de arrangerte kveldene som er kos og gøy. Det er angst og depresjoner på samtlige, de har ikke fullført utdanning og er på tiltak hos NAV. 

 

Kjenner også flere som ikke er sånn altså, men det er veldig stor prosent som ikke gjør noe som helst med livet sitt! Kjenner ingen på min alder som ikke har tatt utdanning eller kommet seg i jobb etter videregående.

 

Har jeg møtt på en hel gjeng av de typiske naverne, og er dette blitt en greie for den generasjonen? Synes det er så merkelig å bare drive dank fordi man er litt deperimert eller har blitt mobbet i oppveksten. 

 

Føler meg skikkelig gammel når jeg sier dette, men da jeg var i den alderen var ikke det å ikke gjøre noen ting et alternativ som var godkjent av foreldrene. 

Anonymous poster hash: f0eb7...938

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig er alle 20-åringer sånn.

 

Jeg er 19, snart 20 selv, studerer i utlandet og jobber hardt for det. Studerer økonomi. Engasjerer meg i mye rart. Har aldri hatt angst eller vært deprimert, aldri satt min fot hos NAV og møter opp på dugnader og møter som blir satt opp i de "kretsene" jeg omgås. Jeg skjønner deg godt, syns også det er mye late mennesker der ute. Men det er mye late mennesker i 40-årene også. Er dere alle sånn?

Anonymous poster hash: 64e39...592

[AnonymBruker]

Det er svært sjeldent jeg treffer på folk som går på NAV altså. Men har vel med at jeg selv studerer og derfor gjør omgangskretsen min det også. Samboeren min er også student. Vi begge er svært aktive og er bare hjemme et par timer på kveld før vi legger oss. Jeg synes ikke vi er tafatt

Anonymous poster hash: 09cd9...4f6

[Gjest Sprettballen]

Du har møtt feil folk!

 

Jeg har barn i denne aldersgruppen, og kjenner derfor mange unge voksne i denne alderen.

Med noen få unntak, er alle oppegående, reflekterte, arbeidssomme, og "stå-på-mennesker".

De stiller opp på dugnader, jobber frivillig for diverse organisasjoner, studerer eller jobber, og hvis de er arbeidsledige gjør de hva de kan for å skaffe seg jobb.

[AnonymBruker]

Totalt motsatt av min opplevelse. Er med i en frivillig organisasjon, og der nekter de fleste 40 åringene å bidra på dugnaden, stands e.l. De går alle sammen på NAV, og har angst så ille at de ikke kan prate med andre enn "nære venner". De som bærer organisasjonen jeg er med i er de frivillige i 20 årene og et par av de eldre..

Anonymous poster hash: 5e5e9...289

[AnonymBruker]

Patetisk innlegg av ts

Anonymous poster hash: 718e3...77d

[Svampebob1]

Tvert i mot er ungdommen flinkere enn din generasjon noen gang har vært. 
De drikker mindre, tar mindre narkotika, er flinkere på skolen, er med på flere fritidsaktiviteter, trener mer og spiser sunnere. 

 

[AnonymBruker]

For det første stemmer det overhodet ikke at alle er sånn. Der jeg jobber får vi inn mange i utplassering og lignende, og de er engasjerte og arbeidsomme alle mann. Og i tillegg er de yrkesfagselever, som jo i følge mange ikke gidder en skitt.

For det andre så kan angst og depresjoner være totalt lammendd, og din uvitenhet får deg til å se verre ut enn de som sliter med det. Jeg har en søster som har vært syk siden tenårene, og du hadde sikkert plassert henne i den kategorien du beskriver her. Men det å ha angst er ikke bare å være "litt engstelig" og det å ha en depresjon er ikke å være "litt" trist. Og det er ikke noe man velger selv. Jeg så søsteren min gå fra en sprudlende, livsglad jente, til å bli totalt lammet av depresjon. Medisinene hun får gjør også at han blir tappet for energi, og dette er en av bivirkningne. Men det er vel hennes egen feil, som var så dum å få en kjemisk ubalanse i hjernen, eller hva?

Anonymous poster hash: c4937...e85

[AnonymBruker]

Jeg er på den alderen, og har aldri møtt noen sånne. Alle jeg kjenner studerer prestisjetunge fag, og har en eller to jobber ved siden av. Vi har nesten ikke fritid. Om noe så vil jeg påstå at dagens unge jobber mye hardere enn foreldregenerasjonen.

Hva slags organisasjon er det du er med i, TS? Bor du på et tettsted der det ikke finnes arbeid eller studietilbud?

Anonymous poster hash: f379e...164

[AnonymBruker]

http://waitbutwhy.com/2013/09/why-generation-y-yuppies-are-unhappy.html

Anonymous poster hash: 16673...fdf

[Florence]

Du har nok møtt på litt feil folk. De fleste mine venner (+- 25 år) både studerer, har minst en jobb (ofte to) ved siden av studiene, driver med en sport og er med i frivillige organisasjoner. De som har kommet ordentlig ut i arbeidslivet jobber fullt og driver med en sport (og det som hører til). Vi har alle jobbet siden 16-årsalderen. Så jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen av vår generasjon som late og bortskjemte. 

[Gjest Sprettballen]

Totalt motsatt av min opplevelse. Er med i en frivillig organisasjon, og der nekter de fleste 40 åringene å bidra på dugnaden, stands e.l. De går alle sammen på NAV, og har angst så ille at de ikke kan prate med andre enn "nære venner". De som bærer organisasjonen jeg er med i er de frivillige i 20 årene og et par av de eldre..

Anonymous poster hash: 5e5e9...289

Da vil jeg si at du også har møtt feil folk.

 

Akkurat som at det er de færreste 20-åringer som er slik trådstarter beskriver, er det også de færreste 40-åringer som er som du beskriver.

[Gjest Vevila]

Jeg er nok en av disse "late 20åringene". Men du kan da ikke vite hvem som faktisk sliter og hvem som er late? Det er nok flere unge som sliter i dag en for noen generasjoner siden. 

[AnonymBruker]

TS her. 

 

Jeg kastet selvsagt ut en brannfakkel og vet at ikke alle er sånn! Kjenner mange yngre som står på noe sinnsykt, og som skal ha all ære for det! 

 

Men jeg er overrasket over hvor mange det er som er syke eller "syke", og hvor friske de er når det er gøy og kos på agendaen, og hvor innmari syke de er når det kommer ut nye dataspill. De skryter av hvilke levler de er på og hvilke spill de har runda og hvor mye de har drukket i helga, samtidig som det er helt umulig å få seg jobb/navtiltak som fungerer fordi de ikke orker noen ting. Og det er mange av dem, hele fem stykker bare i den foreningen jeg er med i (vi er under 30 totalt). 

 

Jeg bor i en liten by med både studiemuligheter og gode jobbmuligheter, så det er ikke vanskelig å komme i gang her. 

 

Det er sikkert sånne folk i min generasjon også, tviler ikke. Men er det så mange, og er det så lettvint å bare la være å prøve noe som helst? Noen har aldri vært i jobb, og har ikke prøvd å studere en gang. 

Anonymous poster hash: f0eb7...938

[peppermyntete]

 

Det er angst og depresjoner på samtlige, de har ikke fullført utdanning og er på tiltak hos NAV. 

 

 

Anonymous poster hash: f0eb7...938

 

Der har du vel egentlig svaret ditt. Du har vært uheldig. 

Nå er jeg snart 23 da, men jeg har ingen venner som NAV-er eller har jukse-angst og jukse-depresjoner (som jeg vet om).

Så nei, selvfølgelig er ikke alle 20-åringer i hele Norge akkurat som disse her som tydeligvis har falt litt utenom. 

[Gjest Chloe87]

Som pyskisk syk opplever jeg innlegget ditt som litt krenkende, men jeg går utifra at du ikke mente det på denne måten.

Jeg er en av dem som opplevde mobbing i oppveksten, noe som førte til at jeg i ung alder fikk spiseforstyrrelser og begynte med selvskading. Selvbilde mitt var på bånn og videregående var et helvete å fullføre. Hadde vi fremføringer så gruet jeg meg til dette i flere uker i forveien. Jeg eide ikke selvtillit etter å ha blitt mobbet stort sett hele barndommen min.

Den elendige selvtilliten har gjort at jeg har valgt svært dårlig når det gjelder kjærester. Jeg har opplevd fysisk vold fra to og mye psykisk mishandling.

Da jeg vokste opp opplevde jeg ved tre anledninger at faren min slo meg. Han sa jeg var ubrukelig og aldri kom til å bli noe. Jeg opplevde som normalvektig på 54 kg å bli kalt feit av min mor, ved gjentatte tilfeller. ( Nok en grunn til at jeg fikk spiseforstyrrelser).

Som 21 åring traff jeg veggen totalt og fikk angst, som jeg idag, flere år etterpå sliter med, til tross for at jeg tar medisiner. Angsten og alt det psykiske jeg har slitt med har gjort at jeg ikke får tatt meg utdanning, det er svært begrenset hva jeg takler å jobbe med, det eneste er vaskejobber, noe jeg har jobbet med i flere år og som har gjort at jeg allerede sliter med store skuldersmerter. Er pga dags dato sykmeldt og venter nok en gang på psykolog.

Følte for å skrive alt dette etter at du påpekte "bare" pga mobbing i oppveksten, for tro meg, mobbing kan sette sine spor og uansett hvor friske folk kan se ut, så betyr det ikke at de er det.

Endret 16. september 2015 av Chloe87

[Summers]

Folk er da tafatte og kravstore i alle aldersgrupper. Er jo bare å se blant dagens pensjonister som bare skal ha og ha på bekostning av oss yngre. 

[AnonymBruker]

Dugnader er jo en uting da. En skikkelig pest og en plage der folk nesten blir tvunget til å stille opp.

 

Jeg forstår godt at yngre folk ikke gidder dette

Anonymous poster hash: eb796...fa7

[AnonymBruker]

Kanskje det har noe å si hvilken forening du er med i?

Selv er jeg 27, og kjenner ingen navere - selv om jeg har en stor omgangskrets. Alle studerer eller jobber, eller begge deler. Kjenner flere som ikke har fullført noen utdannelse, men de er likevel i fult arbeid, og på mange måter også bedre stilt enn oss som valgte utdannelse.

Når det gjelder dugnad er jeg blant dem som ikke stiller opp! Med full jobb og studier ved siden av, samt familie og venner som en skal pleie relasjoner med, tar jeg meg faktisk ikke tid til denslags. Dette fører til et og annet blikk fra de "voksne" som alltid stiller opp, men det bryr meg ikke. Som regel er dette enten småbarnsforeldre som selv har et behov for at ting skal bli stelt i stand for barna, eller pensjonister som hiver seg over enhver sosial aktivitet. Jeg regner med disse anser det som vel brukt tid, og da må det jo være greit for dem.

Anonymous poster hash: 27089...0ef

[sashimi]

Ja, alle 20-åringer er sånn.

Jeg er selv tidlig i 20-årene, har ett barn, tar videre utdanning på universitet, har kjøpt hus, har en ekstra jobb ved siden av studiene og barnet mitt, er ganske stabil psykisk og ja, det motsatte av det du beskriver. Jeg kjenner flere som er slik som meg, og få slike du kjenner (kanskje fordi jeg prøver å unngå de personene da). Så ja, du har møtt på feil folk.