Kjære Mamma og Pappa

[AnonymBruker]

Kjære Mamma og Pappa

Det er datteren deres. Jeg er nå voksen, jeg er 25 år. I over ti år har dere kommentert kroppen min. Dere begynte da jeg ble tenåring og det har aldri sluttet. Den dag i dag fortsetter dere å si at jeg er overvektig og må gjøre noe med vekten min, og jeg vil gjerne si... JEG VET DET!

Jeg begynte å bekymre meg over vekten min i en alder av 7 år. Jeg var på besøk hos en venninne og vi veide oss på badet. Hun veide mindre enn meg, og isteden for å tenke at "det er logisk, jeg er høyere", tenkte jeg "jeg er feit."

Flere år senere lo noen gutter i klassen av enn gutt og sa at han veide mer enn 40 kilo. Jeg lo med dem, mens jeg på innsiden var såret fordi jeg visste at jeg veide mer enn 40 kilo. Jeg var normalvektig for min alder og høyde, men jeg trodde jeg var feit.

Da jeg var 13 dro vi på ferie til syden, jeg ville ikke være på strandbildene, og da jeg måtte prøvde jeg å still meg bak noe slik at jeg kunne skjule lårene mine. Jeg var fremdeles ikke overvektig.

Da jeg begynte på ungdomsskolen slet jeg veldig i begynnelsen. Jeg fikk ikke nye venner i min nye klasse, og alle mine andre venner som jeg ble separert fra fikk seg nye venner. Samtidig slet jeg med dårlig selvbilde. Jeg sluttet med håndball fordi det ble lagt mye mer fokus på å vinne, jeg ville bare ha det gøy. Jeg var mindre aktiv, jeg hadde få venner, jeg hadde dårlig selvbildet og jeg var veldig deprimert..

Det er her dere kommer inn. Pappa, du sa til meg "jeg har lagt merke til at du er større enn venninnene dine". Du kommenterte kroppen min, sammenlignet meg med de andre jentene. Dette var begynnelsen på sårende kommentarer om min kropp.

Det var ment som hjelp, dere ville at jeg skulle være sund, men beklager at jeg sier det, som foreldre fucka dere skikkelig opp.

Jeg sier ikke at foreldre ikke kan ta seg en prat med sitt barn og gjøre det bevisst på at det begynner å bli overvektig, men det er idioti og slenge ut kommentarer til sin tenåringsdatter at hun må gå ned i vekt, sammenligne henne med andre jenter, for å så ikke en gang til tilby henne som som helst hjelp. Vi som familie gikk ikke inn for å bli sunnere, dere spurte ikke om jeg ville gå tur på kveldstid, dere pratet ikke med meg på noe rasjonell måte. Dere sa sårende ting som førte til krangler hvor vi alle ble sinte og jeg endre opp på rommet mitt alene så sint og lei meg at jeg rev tapeten av veggene mine.

Jeg tilgir dere fordi dere hadde ikke peiling på hva dere drev med, men det er nettopp det, hvis du ikke har peiling, prøv å skaff det litt kunnskap før du begynner å pirke på barnet ditts utsene. Dere kunne spart oss for mange krangler, og dere kunne spart meg for mange tårer. Jeg spurte en gang om hjelp og fikk et nei tilbake, var det bare kommentarene dine du ville hjelpe med? Ble det for mye når du ble spurt om å aktivt hjelpe meg?

Det er ikke kjekt å være tenåring og føle at foreldrene dine dømmer kroppen din, det er ikke kjekt å måtte skjule mat fordi du ikke vil spise foran dine egne foreldre i tilfelle de sier noe.

Kanskje dere trodde at hvis dere sa noe, så ville dere hjelpe meg fra å ha dårlig selvbilde, men dere gav meg dårlig selvbilde. Dere trodde kanskje jeg ville få dårlig selvbilde av de andre jentene på skolen som var så mye tynnere enn meg, men de sa aldri at jeg var tykk, det var det dere som gjorde.

Jeg skriver dette ned fordi dette er tanker jeg har hatt gjennom årene, men det er ting jeg aldri kan si til dere ansikt til ansikt. Jeg har vært sint og lei meg, og utrolig skuffet over at dere taklet det så dårlig når jeg trengte dere mest. Når vi nå snakker om vekten min, så tilbyr du, mamma, i alle fall å gjøre det med meg. Nå har vi endelig kommet til det punktet der du sier "dette er noe vi må jobbe med sammen." Det er bra og jeg vil at vi skal gjøre dette i lag, jeg setter pris på støten, men samtidig er det veldig frustrerende fordi jeg er voksen, jeg bor for meg selv og dette er noe jeg kan gjøre alene. Hvor var denne støtten da jeg bodde hos deg, da jeg var tenåring som gikk gjennom puberteten, da jeg hadde dårlig selvbilde, da jeg var deprimert og ensom, da jeg spurte om hjelp? Den gangen, selv om jeg knapt var overvektig, sa dere bare "du begynner å bli ganske stor."

Anonymous poster hash: d3bf3...442

Anonymous poster hash: d3bf3...442

Anonymous poster hash: d3bf3...442

Anonymous poster hash: d3bf3...442

[AnonymBruker]

Jeg beklager skrivefeil. Jeg klikket post med et uhell får jeg var ferdig med å redigere. Tenkte jeg bare skulle nevne det siden jeg vet lett det er for enkelte å spore av tema når det ser feil.

Anonymous poster hash: d3bf3...442

[ViljaH]

Sånn skal det ikke være. Klem til deg. Jeg håper du får jobbet med å legge det bak deg og finner fred i deg selv.

[AnonymBruker]

Leit å høre. De visste nok ikke hva de skulle gjøre neI,  men du fortjente ikke at det skulle gå utover deg! Viktig påminnelse om at vi som foreldre må ta barna våre på alvor og huske på at vår oppgave er å veilede og å vise dem. Ikke bare diktere og forvente at de vet hvordan de skal gjøre det.

Jeg tenker at den dagen du selv blir mamma så kommer iallefall dine barn til å slippe å gå gjennom det samme  

Ps: kunne det Vært en ide å si til moren din noe sånt som at du er så glad for at hun nå ønsker å aktivt ta del i prosessen din om å komme i form og at du ønsket deg dette veldig som barn? For din egen del så du får det ut. Er så vondt å gå rundt og føle seg behandlet feil når den (de) andre personen kanskje ikke engang tenker over det eller er klar over det. Tro meg, jeg vet. Selv om ingen av mine foreldre forstår ordentlig hvilken skade de har gjort på meg pluss søsknene mine så føler jeg iallefall at jeg har fått ut det jeg ville si og gitt dem muligheten til å beklage/reflektere over det osv.

Forresten: kjipt at du måtte skrive det med skrivefeil. Sier jo litt om kvinneguiden :S Når folk begynner å kommentere på skrivefeil da har det veldig lite med deg å gjøre

Anonymkode: ffbb2...092

[Rumle]

Endret 20. november 2015 av Rumle