Psyke - hva kan det være og hvordan gå frem.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en trøblete oppvekst med mye stress og til tider lite stabil hverdag, måtte veldig tidlig bli voksen. Har ikke et nært forhold til mine foreldre, de kunne lik så godt være mine tanter/onkler som en snakker med i ny og ned, dessverre. Savnet etter dette forholdet vil nok alltid være til stede. Har flyttet veldig mye og har ikke "rotfeste", føler derfor ingen tilhørighet noen plass. Dette påvirker også min vennekrets da jeg aldri har bodd lenge nok på en plass til at vennskap blir så sterke at de tåler den avstanden jeg har flyttet. Jeg har flere veldig gode venner, men disse bor nå veldig langt unna så de kan ikke være til stede i hverdagen. 

 

Har selv familie, der både jeg og samboer er studenter. Dette takler vi så godt vi kan og jobber for å bli ferdig. Men her sliter jeg veldig, studieplanen min ble forandret da jeg måtte kutte ned fag og ta det over lengre tid. Nå i ettertid er dette ok, men da jeg innså at det ikke gikk ble jeg helt knust. Gikk rett i kjelleren.. Med familie, trang studentøkonomi og det å bo på enda en ny plass uten "mine" i nærheten så kjenner jeg at dette er råtøft! Ting som er litt tungt er suuupertungt. 

 

Jeg har vel gjennom tiden slitt med litt hele tiden på grunn av familieomstendighetene. Har en del merkelige ting jeg ikke klarer, som å snakke engelsk foran folk. Dette får meg til å føle meg så liten og naken på en gang, om folk prøver å få meg til å gjøre dette ender det opp med at jeg knekker helt sammen og bryter ut i gråt. Det kreves så utrolig mye av meg. Dette stammer nok mye fra barne og ungdomskolen da noen i klassen alltid lo av folk som snakket feil eller dårlig engelsk, skal sies at de som gjorde dette absolutt ikke var noe bedre selv. Dette problemet er såpass stort for meg at jeg vurderer å droppe ut av høgskolen, fordi jeg ikke klarer å fremføre bachelor på engelsk. Det hadde sikkert krevd mindre av meg å stå naken foran en hel sal med mennesker, enn å prate engelsk. Forstår det den som kan.. 

 

Jeg sliter med å være mye bekymret og stresset, føles ut om om noen sitter på brystkassen min og hjertet slår hardt og fort. Ofte jeg må puste hardt og konsentrert for å få hjerterytmen til å senke seg. Utrolig ubehagelig. Jeg blir fort lei meg og gråter ganske mye. Stakkars samboer som ikke en gang kan prate til meg uten at det ender opp med gråt, selv om det ikke er de store tingene. 

 

Jeg kan sitte med skolearbeid og når jeg står fast kan jeg bryte helt sammen.. Føler meg helt udugelig og ubrukelig. Ender opp med at jeg ikke forstår hvorfor jeg i det hele tatt studerer og gidder å bruke tid på dette her. Med en gang ting blir vanskelig så fungerer ikke hodet, det er så utrolig lite samarbeidsvillig og slår på varsellampen med en gang.. 

 

Dette er kort og enkelt fortalt. Hvordan gå frem og hvordan ta tak i dette? For dette går jo utover hverdagen vår, skole og ikke minst kjæresteforholdet. Ønsker så veldig en god og trygg fremtid for familien, så om jeg trekker meg nå er jeg redd jeg kommer til å angre. Men slik som det er nå fungerer ikke. Er konstant deprimert og sliten. Jeg skal jo bare studere, det er jo ikke akkurat liv og død. Jeg må jo kunne sette meg ned å prøve og feile som alle andre. Hvorfor er det så utrolig hardt for meg å være student.. 

 

Jeg er så fryktelig lei av å være trist.

Anonymous poster hash: ea4ce...97e

[AnonymBruker]

Vi har det nesten helt likt, TS. Jeg er også student, skrekk for å snakke engelsk foran andre og dette ødelegger mye for meg som student. I tillegg er jeg om ikke deprimert, så veldig nedfor med mange mørke stunder. Kjenner også på en redsel for mye som jeg ikke har kjent på før, angst er en god beskrivelse av hvordan det er for meg nå, anfall og frykt for mye. 

Rotfeste og ikke et nært forhold til foreldre kjenner jeg også til. 

 

Håper noen kommer med gode svar til deg, for disse svarene kunne kanskje hjulpet meg også.

 

Hilsen en fryktelig sliten student som ser veldig mørkt på hverdagen og fremtiden.

Anonymous poster hash: 48549...753

[AnonymBruker]

Opp.

Anonymous poster hash: ea4ce...97e

[AnonymBruker]

opp

Anonymous poster hash: ea4ce...97e

[AnonymBruker]

du burde kontakte legen din, mulig du er utbrent eller har utviklet PTSD. Jeg hadde det slik og endte opp sykemeldt og fikk startet behandling for PTSD med underliggende angst og depresjon.

Anonymous poster hash: 8f61b...c59