Noen oppmuntringer på veien mot å gjøre det slutt?

[Gjest Lillens]

Heisann!

Den overskriften sa vel kanskje ikke så mye, men saken er den at jeg har vært sammen med kjæresten i seks år, noe som er veldig lenge når jeg selv er bare 25. Det samme er han.

Forholdet har haltet lenge, men jeg har visst i alle fall i ett år at det aldri kunne bli oss for resten av livet. Jeg vet det så utrolig godt, likevel så klarer jeg ikke å gi meg selv det endelige sparket i ræva for å få gjort det slutt.

På mange måter er vi som skapt for hverandre, vi har en utrolig god kjemi og tenker likt om veldig mange ting og har like verdier. Likevel føles det nå mest som et veldig sterkt vennskap fra min side. Seksuelt er jeg minimalt tiltrukket av ham lengre, og dessuten krangler vi veldig mye, om den minste lille filleting, og irriterer oss til tider stort over hverandre.

Samtidig er jeg på mange måter så avhengig av ham. Økonomisk er ting selvfølgelig mye greiere og billigere når man er to. Det praktiske i hverdagen er også så greit. Selv om han ikke er den flinkeste i husarbeid, er det han som styrer all teknologi i huset, og jeg har nok gjort meg litt avhengig av ham der. Jeg vet ikke engang f.eks. hvordan jeg skal få bildene på digitalkameraet over på PCen, koble til en videospiller eller sånne ting. Klart det kan læres, men det er liksom så greit å ha ham der. Videre er vi selvfølgelig blitt veldig involvert i hverandres familie og venner, og det å være uten hans familie og måtte begynne helt på scratch også med det, synes jeg virker veldig fortvilende. Ikke minst er han en utrolig god og snill type, og er 100 % til å stole på.

Alt dette grunner vel ut i at jeg vet jo hva jeg har, men ikke hva jeg får. Hvordan vet jeg at gresset er grønnere på den andre siden? Hva om jeg blir ensom og alene resten av livet? Og hvordan skal jeg klare å se gutten "min" gjennom så mange år med en ny jente? Ikke minst vil jeg også så veldig gjerne beholde vårt utrolig sterke vennskap, men har hørt fra så mange som har prøvd på det samme at det ikke vil gå, særlig når en eller begge får ny kjæreste.

Men jeg har altså bestemt meg, slutt skal det bli. Det føles ikke riktig lengre. Er det noen med tilsvarende følelser som de jeg skisserer lengre oppe som har noen gode råd å komme med på veien? Og hvordan skal jeg få finger'n ut og få satt igang?

Tusen takk for at du orket å lese alt dette!

[Gjest GICE]

Hei ! jeg skjønner hvordan du har det, tror din fortelling minner om mitt eget liv. Jeg har heller ikke klart å få fingern ut. det er jo egentlig ganske greit å ha det slik, med tanken på økonomi, trygghet osv... det som jeg har begynt å tenke mer på i det siste er at jeg må snart ta et valg. jeg kjenner at de biologiske klokken går(er fortsatt bare25) men likevel. Hvis jeg vil ha barn før tredve så er det jo lurt å finne en som en er sikker på at en vil ha resten av livet.... Det var faktisk kjekt å høre at det er flere som har det som meg. Den vanskeligste avgjørelsen må jo bli tatt når en til stadighet tenker tanker som å gjøre det slutt... jeg tror ikke jeg har noen råd til deg, men det er nok lurt å lufte det for ham? jeg har diskutert med min samboer og vi har satt ned et tidspunkt. Hvis ingenting har forandret seg innen jul og nyttår er det over. det som er verst er at han har det helt fint, det er bare jeg som er misfornøyd... akk akk vanskelig å tå store valg! Lykke til!

[Gjest gjest1]

Vist du vil "prøve allt" hvorfor ikke prøve familievern kontor? Kan jo henne det er håp.. Og er du helt bombe sikker så få stumpen i gear, ting blir ikke lettere etterhvert.. Lykek til!

[Gjest Anonymous]

Jeg er også i prosessen med å gjøre det slutt i et langvarig forhold, og skulle gjerne hatt noen gåde råd. Er det birkelig ingen flere som har noen erfaringer med dette?

[Gjest Liljedugg]

Det finnes ikke noen gode råd. Uansett hva andre sier, vil man likevel gjøre det man ville gjort uten "de gode rådene"...

Blir det for mye enighet fra venninner og slekt og de sier; gå fra han osv. så kan det føre til at man blir lenger i forholdet enn man ellers ville gjort, fordi man føler man ikke kan tenke selv lenger... (man føler seg dyttet på av andre)

Jeg har ikke noen gode råd. Tror å gå i et forhold der det egentlig ikke er så "aller verst", er vanskelig. Men brudd er vanskelig uansett. Også der forholdet innebærer vold, enten psykisk eller fysisk.

Tror ikke det er mange par som aldri har overveiet brudd, etter mange år sammen. Hverdagen kan være temmelig "grå" innimellom. Så kommer det an på hvordan man takler det, og hva man forventer...

Å bli pga trygghet og økonomi og praktiske ting, er ganske håpløst i lengda, men i tillegg regner jeg med at du har et ok forhold til han, og er glad i han slik at du kvier deg for å miste han... (sjalusi bør ikke være en grunn til å bli i et forhold...)

Hvis du har det ok med deg selv, og ikke opplever dagene som et ork, har du det kanskje ikke så ille, men det er du selv som til syvende og sist vet hva du savner.

Går du fra han og treffer "den rette", vil du etterhvert finne feil hos han også. De sidene som sjarmerte deg mest i starten, kan irritere deg etter noen år...

Tror det kan være vanlig å "dagdrømme" seg vekk, og over i en annen virkelighet/forhold, i enkelte perioder.

Du var kun nitten da dere flyttet sammen/ble sammen. Hva med å foreslå et "tenkehalvår" der dere bor hver for dere? (dere kan jo fremdeles være kjærester) På den måten blir du kanskje mer selvstendig (ang data, videospiller osv.), og finner ut av hva du vil. Å hoppe rett i et nytt forhold er uansett ikke særlig smart.

Egentlig tror jeg ikke på pauser, men kanskje når forholdet startet når man var så ung, og man aldri har prøvd å stå på egne ben /aldri har hatt luft under vingene...

[Gjest echoalfa]

Har nettopp blitt dumpa for akkurat de samme grunnene som du/dere har listet opp. Og fy faen det gjør vondt! Alt jeg har drøm og planlagt i framtiden forsvant på et blunk.

I ettertid føler jeg at ikke alle faktorer om hvorfor hun brøt kom på bordet. Som at hun ville ha tid for seg selv, men etter 1 1/2 måned fant hun seg ny type. Og nå kan hun fortelle at det var en av grunnene til bruddet. Hun innrømmet etter 2 måneder at hun hadde hatt godt øye for han en stund før hun dumpa meg. P.g.a. dette gikk jeg i 2 måneder med håp om at hun tok til vett.

At hun ikke elsker meg lengre og at hun ønsker å være litt alene kan jeg takle. Men at hun hopper rett over til en annen, etter de begrunnelsene hun hadde, gjør meg bare forbannet.

Så tipset er at man legger alle kort på bordet uansett hvor vanskelig det måtte føles der og da. Hvis hun hadde fortalt meg at hun var forelsket i en annen, fra første stund, hadde jeg ikke gått og håpet i 2 måneder.

Og forbli venner virker for meg lite sannsynlig. Å møtes med nye partnere, får meg til å bli kvalm. Men har flere kompiser som er venn med eksen, men det er etter en stund, når ting er kommet litt på avstand.

Å utsette bruddet tror jeg heller ikke hjelper. Bevisst eller ubevisst ligger det i bakhodet og sperrer for positive følelsene.

Ble alt for langt dette. :-)

[Ronja]

Jeg henger meg litt opp i at du sier: Hvordan skal jeg klare å se gutten "min" gjennom så mange år med en ny jente?

Vet du har bestemt deg, men tenk også litt på dette. For det kommer til å skje.

Men ok, hvis du har bestemt deg så bør du gjøre det så fort som mulig. Har dere vært inne på temaet før, vet du hva han tenker om saken?

Og vær ærlig med han.

Det er veldig vanskelig men så lenge du føler det så sterkt som du gjør, blir alt lettere etterpå. Du vil få dårlig samvittighet overfor ham fordi du sårer ham og du er jo glad i ham fortsatt! ..bare ikke nok til å ønske å leve resten av livet sammen med ham..

[Gjest Anonymous]

Vist du vil

Uffda. Den der er den aller verste av hvis-feilene folk lirer av seg. Men den konkurrerer sterkt med varianten hvist.

Hører også noen som verbalt også henger på en "t" til sist i "hvis". Høres ikke spesielt intelligent ut.

*grøsser*