Dating når man er arbeidsledig.

[AnonymBruker]

Jeg har bare deltidsjobb med veldig liten stillingsprosent på ca.20.På hverdagene sitter jeg som regel uten jobb hvis ikke ekstravakter dukker opp.Jeg søker på ledige stillinger og skal ta mer utdanning til høsten,men det plager meg veldig at jeg ikke har fulltidsjobb.(Har en bachelor fra før).Jeg er over 35 og alle menn jeg treffer har full jobb og ofte god karriere.Jeg tiltrekker meg ofte menn pga utseendet mitt men føler meg helt underlegen de jeg møter.De har ofte alt på plass:Egen bolig,egen bil,drar på flotte ferier osv....Ting jeg ikke har.Har nesten aldri reist noen steder,og nå kan jeg uansett ikke pga dårlig økonomi.

 

Dette sliter meg helt ut.Jeg tenker at hvis jeg ikke snart får meg jobb vil jeg ikke kunne date noen og jeg vil bli singel for evig.Den biologiske klokken tikker også. Blir deprimert av hele greia.

 

Hver gang jeg kommer i snakk med noen som er interessert gruer jeg meg inderlig til de spør hva jeg jobber med.Jeg hater dette så sterkt at jeg ofte kutter kontakten når de inviterer meg ut.Jeg føler meg som en taper rett og slett.

 

Jeg lurer på om noen andre her har noe av det samme problemet, eller har noen råd for hva jeg kan gjøre videre?

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

[AnonymBruker]

Hvorfor skal dette hindre deg? Jeg har begynt å studere etter å ha vært syk. Prøvde litt nettdating tidligere av nysgjerrighet det var ikke for meg. Men der møter man jo folk av alle slag i forskjellige livssituasjoner. Min erfaring er at menn ikke i like stor grad bryr seg om dama har full stilling så lenge hun er i gang med noe. Nettdating er jo definitivt noe hvis du ser litt ok ut og er utadvendt, ikke gi opp for tidlig.

Anonymous poster hash: e0861...336

[Okapi]

Lurer veldig på samme selv. Jobber halv stilling selv og tjener ikke stort, og klarer liksom ikke riste av meg følelsen av at jeg blir valgt bort i en fei om jeg skulle møte noen. Søker jo jobber, men markedet er litt vanskelig, og med et par CV-hull er det ikke lett å finne noe fast. Tror nok situasjonen har hindret meg i å ta kontakt en del ganger.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver, uheldigvis. Er en ung dame og har alltid vært i full jobb, men nå går jeg på aap. Møtte en mann for rundt åtte måneder siden, da var jeg fremdeles i jobb, men ikke nå. Kjenner veldig på det at han har en lang utdanning, god jobb og alt på stell ellers. Mitt liv er et eneste rot for tiden, men det ser ikke ut til å bry han, utrolig nok liker han meg til tross for det.

Har flere ganger, i panikk, tenkt på å dumpe han fordi jeg har følt meg så under han, men klare bestandig å la være.

Kanskje du bare må prøve å tenke annerledes? Jeg vet at det er lett å tenke negativt om seg selv, gjør akkurat det titt og ofte, men noen ganger må man bare stenge ting ute fordi det stjeler energi og selvfølelse.

Jeg vet at jeg beriker denne mannen sin hverdag nå, og jeg vet at han får like mye ut av å være med meg som jeg får av å være med han, men herremin så usikker jeg har vært til tider.

Anonymous poster hash: d37b8...74c

[AnonymBruker]

Ts her.Takk for svar dere.Det som plager meg mest er at jeg ikke kan bidra så mye økonomisk og dermed kanskje vil havne i en situasjon der jeg blir veldig mye spandert på.

 

Menn har lett for å spandere ting på meg som middager,drinker osv..når vi er ute.Det er greit en gang innimellom men større ting som ferieturer og slikt vil jeg jo bidra økonomisk til.

 

Det er så frustrerende å ikke kunne gjøre dette.Å hele tiden være den som bidrar minst.Men det er mulig jeg må endre tankegang ja,og tenke på at jeg kan berike noen andre sitt liv uansett.

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

[AnonymBruker]

Ts her.Takk for svar dere.Det som plager meg mest er at jeg ikke kan bidra så mye økonomisk og dermed kanskje vil havne i en situasjon der jeg blir veldig mye spandert på.

Menn har lett for å spandere ting på meg som middager,drinker osv..når vi er ute.Det er greit en gang innimellom men større ting som ferieturer og slikt vil jeg jo bidra økonomisk til.

Det er så frustrerende å ikke kunne gjøre dette.Å hele tiden være den som bidrar minst.Men det er mulig jeg må endre tankegang ja,og tenke på at jeg kan berike noen andre sitt liv uansett.

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

Det du må gjøre er selvsagt å skaffe deg jobb!!

Anonymous poster hash: 89fcf...b7f

[AnonymBruker]

Hei TS! Har vært i samme situajson selv, men da har jeg vært bevisst på å få frem at jeg ikke akkurat sitter hjemme og ser på Dr. Phil dagen lang. Jeg står alltid opp tidlig, og går på biblioteket hvor jeg leser og søker jobber, før jeg trener. Jobber også frivillig en dag i uken. 

Har aldri møtt noen som har ytret problemer med dette.

Anonymous poster hash: c4884...843

[AnonymBruker]

 

Hei TS! Har vært i samme situajson selv, men da har jeg vært bevisst på å få frem at jeg ikke akkurat sitter hjemme og ser på Dr. Phil dagen lang. Jeg står alltid opp tidlig, og går på biblioteket hvor jeg leser og søker jobber, før jeg trener. Jobber også frivillig en dag i uken. 

Har aldri møtt noen som har ytret problemer med dette.

Anonymous poster hash: c4884...843

 

 

Flott å høre.

Kanskje menn er mindre opptatt av dette enn vi damer tror?

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

[AnonymBruker]

 

Flott å høre.

Kanskje menn er mindre opptatt av dette enn vi damer tror?

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

 

Menn er mer opptatt av at dama ser bra ut og er morsom å være sammen med. Satt veldig på spissen, men.

Anonymous poster hash: c4884...843

[AnonymBruker]

Det hadde vært MYE VERRE om du hadde vært mann, om det er noen trøst.

Anonymous poster hash: abcff...ccb

[AnonymBruker]

Hei , jeg er i samme situasjon som deg og pleier bare å si at jeg jobber med det jeg har som deltid, eller eventuelt lyve litt og si det jeg hadde før som fulltid. Pleier ikke å utdype det noe mere, men klart om man skulle vært kjærester lenge og samboere så hadde det jo kommet frem mere åpent men syntes uansett ikke det bør være et så relevant spm i en datingfase, jeg bryr meg hvertfall veldig lite om å høre et langt foredrag om jobben til den andre.

Anonymous poster hash: 43197...01a

[AnonymBruker]

 

Hei , jeg er i samme situasjon som deg og pleier bare å si at jeg jobber med det jeg har som deltid, eller eventuelt lyve litt og si det jeg hadde før som fulltid. Pleier ikke å utdype det noe mere, men klart om man skulle vært kjærester lenge og samboere så hadde det jo kommet frem mere åpent men syntes uansett ikke det bør være et så relevant spm i en datingfase, jeg bryr meg hvertfall veldig lite om å høre et langt foredrag om jobben til den andre.

Anonymous poster hash: 43197...01a

 

 

Den har jeg og brukt..I noen uker jobber jeg riktignok mer hvis jeg er vikar så det er ikke helt usant men jeg føler meg ikke helt komfortabel med å si sånt hvis jeg treffer noen irl flere ganger og det ligger an til å kanskje bli seriøst.Så langt har alle jeg har møtt fortsatt hatt lyst å treffe meg igjen etter 2-3 dater men da har jeg avslått.Litt av grunnen er denne dritt situasjonen med å være nesten jobbløs.

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

[AnonymBruker]

 

Jeg har bare deltidsjobb med veldig liten stillingsprosent på ca.20.På hverdagene sitter jeg som regel uten jobb hvis ikke ekstravakter dukker opp.Jeg søker på ledige stillinger og skal ta mer utdanning til høsten,men det plager meg veldig at jeg ikke har fulltidsjobb.(Har en bachelor fra før).Jeg er over 35 og alle menn jeg treffer har full jobb og ofte god karriere.Jeg tiltrekker meg ofte menn pga utseendet mitt men føler meg helt underlegen de jeg møter.De har ofte alt på plass:Egen bolig,egen bil,drar på flotte ferier osv....Ting jeg ikke har.Har nesten aldri reist noen steder,og nå kan jeg uansett ikke pga dårlig økonomi.

 

Dette sliter meg helt ut.Jeg tenker at hvis jeg ikke snart får meg jobb vil jeg ikke kunne date noen og jeg vil bli singel for evig.Den biologiske klokken tikker også. Blir deprimert av hele greia.

 

Hver gang jeg kommer i snakk med noen som er interessert gruer jeg meg inderlig til de spør hva jeg jobber med.Jeg hater dette så sterkt at jeg ofte kutter kontakten når de inviterer meg ut.Jeg føler meg som en taper rett og slett.

 

Jeg lurer på om noen andre her har noe av det samme problemet, eller har noen råd for hva jeg kan gjøre videre?

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

 

Jeg har nesten det samme problemet. 

Har bare en liten deltidsjobb, der jeg jobber minimalt. Gjerne bare 15-21 timer i uken. Jeg har barn, og dermed så går pengene. Bor i en liten leilighet. Og hver gang jeg finner meg en date, så har de kjempeflotte leiligheter eller hus. Og det får meg til å føle meg sjanseløs. Føler til og med at jeg har blitt dumpet på grunn av at jeg bare leier en ikke så pen bolig.... 

Men jeg mener at hvis noen aksepterer meg så aksepterer de meg for den jeg er uavhengig av inntekt og bo. Ikke gi opp, tenk slik! 

Anonymous poster hash: 551ad...787

[AnonymBruker]

 

Det hadde vært MYE VERRE om du hadde vært mann, om det er noen trøst.

Anonymous poster hash: abcff...ccb

 

haha enig i det . 

Anonymous poster hash: 551ad...787

[AnonymBruker]

 

Hei TS! Har vært i samme situajson selv, men da har jeg vært bevisst på å få frem at jeg ikke akkurat sitter hjemme og ser på Dr. Phil dagen lang. Jeg står alltid opp tidlig, og går på biblioteket hvor jeg leser og søker jobber, før jeg trener. Jobber også frivillig en dag i uken. 

Har aldri møtt noen som har ytret problemer med dette.

Anonymous poster hash: c4884...843

 

 

Sitter og ser på Dr.Phil nå i skrivende stund.

 

Ellers går dagene med til jobbsøking,husarbeid,turer og trening.

Vurderer å skaffe meg flere hobbyer,så langt økonomien tillater det.

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

[AnonymBruker]

Det du må gjøre er selvsagt å skaffe deg jobb!!

Anonymous poster hash: 89fcf...b7f

 

De aller fleste vil ha en fulltidsjobb, men å bare skaffe seg enn jobb, er lettere sagt enn gjort. Det er et utfordrende arbeidsmarked for tiden. Jeg har bachelorgrad og arbeidserfaring, men får ikke mer enn noen ekstravakter i måneden. Det er tungt, og går utover hele familien. Hvis jeg ikke får noe fast innen 10 måneder, må vi selge huset og flytte med barna til et annet distrikt (hvis jeg er så heldig å få jobb der, da). Til TS, ikke la det stoppe deg i datingen. Prøv så godt du kan og beholde verdigheten og selvfølelsen, ikke mist motet. 

Anonymous poster hash: 15731...fa1

[AnonymBruker]

Men gir dere arbeidsledige menn en sjanse? Altså de lav inntekt som ikke har råd til ferier, utemiddager og drinkspandering?

Anonymous poster hash: cd4b7...809

[AnonymBruker]

 

Men gir dere arbeidsledige menn en sjanse? Altså de lav inntekt som ikke har råd til ferier, utemiddager og drinkspandering?

Anonymous poster hash: cd4b7...809

 

 

Jeg gjør ihvertfall det.Hvis ikke blir jo ting temmelig dobbeltmoralistisk.Jeg tenker at alle kan miste jobben eller bli syke.

 

De eneste jeg styrer unna er menn som er late og ikke vil jobbe.

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

[AnonymBruker]

 

Jeg gjør ihvertfall det.Hvis ikke blir jo ting temmelig dobbeltmoralistisk.Jeg tenker at alle kan miste jobben eller bli syke.

 

De eneste jeg styrer unna er menn som er late og ikke vil jobbe.

Anonymous poster hash: 75d0b...04e

 

 

Hvordan vet du at de er late? Dette er jo i så fall noe som kommer frem et stykke ut i forholdet.

Anonymous poster hash: cd4b7...809

[AnonymBruker]

 

Men gir dere arbeidsledige menn en sjanse? Altså de lav inntekt som ikke har råd til ferier, utemiddager og drinkspandering?

Anonymous poster hash: cd4b7...809

 

 

Jeg er singel og student, og gir selvfølgelig menn med dårlig økonomi en sjanse og. Jeg har jo selv ikke bra økonomi. Men hvis han er bare lat, og vil sitte og spille hele dagen lang, og ikke søker jobber, så nei takk. Kan date en mann på AAP eller ufør og, men kommer selvsagt litt an på hva de feiler. Jeg ønsker jo fortsatt og kunne finne på en del ting, og ikke bare sitte inne med en som er for syk for alt. Jeg er selv kronisk syk, men jeg studerer og trener. Er bare noen perioder jeg da er dårlig, og hvor trening blir umulig, og studier tøffere. Og jeg må ta hensyn. Og da jeg skal ut i arbeidslivet bør jeg nok ikke jobbe mer enn 80%. Så jeg kan klare og holde sykdommen litt under kontroll.

Anonymous poster hash: ec935...c32