studentliv - den kjipe typen - kan det snu seg?

[Eolin]

Hei.

så prøver jeg dette med dagbok. kanskje det hjelper. 

 

jeg har studert i fem år på tre forskjellige universiteter i to forskjellige land. det høres sikkert eksotisk ut, men jeg er den type student som ikke har visst hva jeg ville bli og enda ikke vet det - men har bare et år igjen før mastern skal være i boks. Det er stressende og ekstremt skummelt. 

 

kanskje dagboken vil hjelpe meg i alle de tunge dagene, kanskje jeg klarer å fokusere på de gode. vi får se. 

generelt ser jeg på meg selv som viljesterk og en engasjert person som brenner for det jeg synes er viktig - bare rart at jeg ikke skulle finne hverken venner eller utdannelse... 

 

jeg er så heldig at jeg har en fantastisk kjæreste som jeg har vært sammen med i fire år. men. forholdet går ikke så bra. jeg er deprimert, ensom, angst for framtida - en av delene, alle sammen. jeg vet ikke. det er tungt å være sammen med meg. vi har så og si ikke sex mer. 

siden jeg startet på universitetet har jeg hatt problemer med å få venner. jeg har mange bekjente, men ingen å ringe til når jeg kjeder meg - sånn som i dag på en lørdag hvor jeg ikke har noen planer.
før ville jeg tvinge meg på alle slags arrangementer og virkelig gi en innsats for å få noe sosialt liv. etter tre år med misslykka forsøk orka jeg ikke mer. det er så ødeleggende for selvtilliten. jeg var en kjempesosial person på vgs, men etter det har det bare gått nedover. kanskje jeg går inn på de dårlige saker som har skjedd før, men jeg vet ikke om jeg kan holde ut å skrive om de igjen. 

jeg skal snakke med fastlegen på tirsdag og håper jeg får en henvisning til psykolog. så koster det litt mindre. studentpsykolog finnes så og si ikke. 

 

nuvel. det var en kort og dårlig oppsummering. jeg skal prøve å oppdatere, mest for meg selv - men kanskje noen synes det er spennende å følge med, har kanskje lignende erfaringer eller har gode råd. 

[sprøstekt]

Hvor studerer du, Eolin?

[Eolin]

Så har det gått noe tid og jeg karer å skrive noe. 

Dagene er uutholdelige lange. Det verste tidspunkt på dagen er morgenen, så er det liksom atter en ny dag som jeg skal gå igjennom. Beste tid på døgnet er når jeg sover, så er jeg alle andre steder og tenker ikke på (ikke alltid ihvertfall) alt det som plager meg til hverdagen.

"Hvorfor har jeg gjort det jeg har gjort?" <-- da jeg startet med å studere var alle bare "prøv deg frem, du finner ut av det underveis" og jeg hadde egentlig et fint pågangsmot. Nå, fem år etterpå føles det ikke slik. Jeg har ikke hatt noe mål, fag har vært tilfeldig - jeg har likt mye av det, men det har også vært sånn... ja, det er ok, men ikke noe jeg ser en framtid i. nå er det bare under et år igjen, så har jeg master. jeg må jo fullføre, ellers har jeg virkelig kasta bort fem år. men hva gjør jeg etterpå?

"Får jeg overhodet noe jobb innenfor det jeg har valgt å studere?"

"Ender jeg opp med en jobb jeg hater?"

"hvorfor stopper jeg ikke og rømmer vekk?" <-- denne tanken er farlig da jeg ikke trives i eget selskap...


Jeg kontaktet min fastlege og etter to legetimer mente hun at jeg bør se en psykolog. Så det prøver jeg på nå. Det er visst kjempevanskelig, selv med henvisning. Henvisningen gjør at jeg bare skal betale 1/3 av prisen (så 333 kr istedenfor 1000 kr), men det er uendelig lang kø - hvis jeg er heldig. De fleste psykologer jeg har kontaktet sier bare at de ikke tar imot pasienter med henvisning fra lege mer... Det er alt sammen ufattelig uoverskuelig. I dag satt jeg på sengekanten og gråt av angst i over en halvtime... 

jeg har som sagt en kjæreste, og han gjør alt han kan. men han er jo ikke en psykolog og ofte ender det bare med at han sier "ja.. nei..." eller bare ikke noe. Han vet ikke hva han skal gjøre. Jeg er glad for at jeg ikke bor alene, men jeg merker at jeg er så langt vekk fra det å være en kjæreste inne i hodet. føler ingenting, savner ikke, merker ingenting... det er bare tomt...

 

 

Hvor studerer du, Eolin?

Hei, jeg studerer i København.