Du som var prøver lenge, angrer du på å ha fått barn nå?

[AnonymBruker]

føler du at det ikke er så fantastisk som du trodde det skulle bli? hadde du stressa mindre med å bli gravid dersom du visste hvordan det kom til å bli? 

Anonymous poster hash: eedc4...16b

[Rotemor]

Ingen angrer på barna de har fått!

[AnonymBruker]

Ingen angrer på barna de har fått!

I en ideell verden hadde ikke folk angret, dessverre er ikke realitet slik. Det finnes mange mødre og fedre der ute som angrer. 

Anonymous poster hash: eedc4...16b

[Macro]

Mitt søskenbarn var prøver i fire år, og plutselig klaffet det. Hun har slitt mye i babytiden. For all del, hun elsker barnet, men sier at det var ikke slik hun så for seg at det skulle bli. Selv tror hun at de dannet seg et falskt bilde med rosa prinsesserom, å kle henne opp i søte kjoler, kos og familieidyll. Da kolikk, nattevåk osv kom, ble det for mye for henne.

Hun har sagt at det til slutt ble det verste med prøvingen. Det endte opp med et urealistisk bilde, og de gikk på en kjempesmell som småbarnsforeldre.

[AnonymBruker]

Ingen angrer på barna de har fått!

Det er MANGE som angrer på å ha fått barn!

Anonymous poster hash: e1081...f15

[AnonymBruker]

Prøvde i nesten ett år, altså ikke så lenge- men vi ønsket oss barn i endel år før vi startet prøvingen.

Hadde det jordmora kalte pent kalte "realistiske forventninger", så ingenting var egentlig en stor overraskelse både på godt og vondt.

Dvs: det er umulig å forberede seg på hvor slitsomt det kan være, og hvor sterke følelser man får. Og ikke minst hvor bekymret man er hele tiden

Anonymous poster hash: d0654...169

[AnonymBruker]

Altså vi prøvde ikke aktivt så veldig lenge, men jeg hadde drømt å få baby helt siden jeg var liten, og var veldig klar.

Babytiden var forsåvidt også fantastisk, men nå når jeg har to små i bhg alder, luter jeg veldig på hvorfor jeg drømte om dette.

 

Jeg elsker barna min over alt! Men hadde jeg visst hvor ekstremt slitsomt og masete det er med barn, hadde jeg nok latt det være ja.

 

 

Anonymous poster hash: ab2a2...a00

[AnonymBruker]

 

Altså vi prøvde ikke aktivt så veldig lenge, men jeg hadde drømt å få baby helt siden jeg var liten, og var veldig klar.

Babytiden var forsåvidt også fantastisk, men nå når jeg har to små i bhg alder, luter jeg veldig på hvorfor jeg drømte om dette.

 

Jeg elsker barna min over alt! Men hadde jeg visst hvor ekstremt slitsomt og masete det er med barn, hadde jeg nok latt det være ja.

 

 

Anonymous poster hash: ab2a2...a00

 

Jeg er selv veldig ambivalent til om jeg vil ha barn eller ikke. Det siste du skrev her , får meg til å tenke at jeg kanskje ikke burde. Kan du fortelle mer om hva som er det mest slitsomme? Hva som var annerledes enn hvordan du trodde det kom til å bli?

Anonymous poster hash: 6dadb...af8

[AnonymBruker]

 

Altså vi prøvde ikke aktivt så veldig lenge, men jeg hadde drømt å få baby helt siden jeg var liten, og var veldig klar.

Babytiden var forsåvidt også fantastisk, men nå når jeg har to små i bhg alder, luter jeg veldig på hvorfor jeg drømte om dette.

 

Jeg elsker barna min over alt! Men hadde jeg visst hvor ekstremt slitsomt og masete det er med barn, hadde jeg nok latt det være ja.

 

 

Anonymous poster hash: ab2a2...a00

 

 

Jeg må si jeg blir sjokkert over folk som sier de ville latt være å få barn hvis de hadde visst hvor slitsomt det er. Hva trodde dere, egentlig? Og jeg synes folk i dag har utrolig lav terskel for å synes at barn er så slitsomt. Mange tåler utrolig lite, og syter og klager over hvor slitsomt det er med barn. Stakkars unger, sier jeg bare. 

Jeg var alene med to små i mange år, og syntes aldri det var slitsomt i det hele tatt. Tenker tilbake på det som den beste tiden i mitt liv. Kosa meg stort med ungene mine i alle år. Hvis det er så ekstremt slitsomt, så legg lista litt lavere. Det barn ønsker seg mest av alt, er tid og oppmerksomhet fra foreldrene sine, ikke stress, mas og jag, rent hus og masse aktiviteter hele tiden.

Anonymous poster hash: 3404c...cd3

[AnonymBruker]

Leste her inne "Jeg angrer ikke på "navn på barnet", men jeg angrer på at jeg fikk barn". Og det stemmer vel for meg også. Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, og jeg er livredd for at noe skal skje med hen. Verden var mye tryggere med mindre bekymringer før jeg fikk barn. 

Anonymous poster hash: 9b66a...a90

[AnonymBruker]

Jeg har barn som jeg ikke kan se for meg livet uten, MEN om jeg hadde innsikt i det jeg har innsikt i nå FØR jeg fikk dem så hadde jeg kanskje ikke fått barn.. Og jeg har alltid ønsket meg å bli mamma.

Vanskelig å forklare hva som er krevende. Baby- og småbarnstid er jo på en måte fysisk krevende, men spør du meg så er det skolebarn-tiden som er den mest krevende... Og ingen av mine har spesielle utfordringer.

Man skal følge opp skolearbeid, sosial utvikling, dytte dem opp & frem uten å forme dem for mye i eget bilde. Ti tusen feller å gå i, uendelig mye som kan gå galt underveis... Alle deres små nederlag blir dine (og du opplever dem mye sterkere enn egne nederlag). Dette har ingen nevnt for meg tidligere. Fokuset er alltid på den stoooore gleden barn bringer inn i livet ditt, ingen snakker om sorgene. Og de er mange.

Barn er ihvertfall ikke den eneste veien til et lykkelig liv. Garantert.

Tvert imot viser vel forskning at foreldre er mer ulykkelige enn barnløse.

Anonymous poster hash: cda4c...4e6

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg blir sjokkert over folk som sier de ville latt være å få barn hvis de hadde visst hvor slitsomt det er. Hva trodde dere, egentlig? Og jeg synes folk i dag har utrolig lav terskel for å synes at barn er så slitsomt. Mange tåler utrolig lite, og syter og klager over hvor slitsomt det er med barn. Stakkars unger, sier jeg bare.

Jeg var alene med to små i mange år, og syntes aldri det var slitsomt i det hele tatt. Tenker tilbake på det som den beste tiden i mitt liv. Kosa meg stort med ungene mine i alle år. Hvis det er så ekstremt slitsomt, så legg lista litt lavere. Det barn ønsker seg mest av alt, er tid og oppmerksomhet fra foreldrene sine, ikke stress, mas og jag, rent hus og masse aktiviteter hele tiden.

Anonymous poster hash: 3404c...cd3

Hva er så sjokkerende med det?

Det er jo faktisk umulig å forestille seg konseptet "foreldreskap" før man har prøvd.

Det at folk sier at de ikke hadde fått barn dersom de hadde skjønt belastningen betyr ikke at folk har en lav terskel for å bli "sliten", det betyr at det for noen er den EMOSJONELLE belastningen enorm, og noe man egentlig ikke føler at man takler. de aller fleste koser seg med barna sine, du har misforstått hvis du tror noe annet.

Anonymous poster hash: cda4c...4e6

[AnonymBruker]

Har også inntrykk av at mange tror det er idyllisk å være foreldre, noe det absolutt ikke er. Men man angrer jo ikke på barna man får samtidig er det lov å savne friheten ja.

Anonymous poster hash: 44b4c...c2c

[AnonymBruker]

Selvfølgelig har vi aldri angret. Selvfølgelig var vi fullstendig klar over at det er slitsom/tidkrevende med barn, hvem går igjen ivf uten å ønske seg barn og sette seg skikkelig inn i hva det innebærer? Hvem tror de skal få ei dukke? Vi brukte seks år, og vi tenkte MYE på hvor "skrekkelig" det kunne bli, man må jo virkelig, virkelig ønske seg barn for å orke et sånt løp. Og for å trøste oss, at vi kunne ha et godt liv uten barn, fokuserte vi mye på ulempene. Så har jo alle vi kjenner barn, og man leser jo? Hvor er det dere leser at å ha barn er idyll, at tidsklemma og skillsmisser og fødselsdepresjon ikke finnes, hva sier jordmødre og egne mødre og kollegaer og KG til dere egentlig?

Jeg har aldri angret et sekund. Det ble mye mer fantastisk enn vi hadde forestilt oss. Kanskje fordi vi var forberedt på alt mulig kjipt.

Anonymous poster hash: 92161...f05

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret ett sekund. Til tider veldig slitsomt ja, for jeg har vært mye alene med to barn, men alt jeg har FÅTT ved å ha barn er så mye mer enn det jeg har gitt av slit og strev og tapt søvn. Barna mine er det aller største i livet mitt. Jeg føler meg som et mye "helere" menneske etter at jeg fikk barn. (Jeg sier IKKE at man må få barn for å føle seg som et helt menneske, jeg sier bare at JEG personlig gjør dét.)

Anonymous poster hash: db9a1...335

[AnonymBruker]

Vi prøvde også lenge, uten at jeg glamouriserte bildet av å få barn. Når folk pratet om morsfølelse og sånt så lyttet jeg bare med et halvt øre å tenkte "jada, jada". Nå derimot, skjønner jeg nesten ikke selv hvordan det går an å elske noen så høyt som jeg elsker mitt barn. Det er helt merkelig at man kan bli så glad i noen. Og sliten? Ja, i aller høyeste grad.. Men angrer? Nope.

Anonymous poster hash: 95d6e...116

[AnonymBruker]

 

Jeg må si jeg blir sjokkert over folk som sier de ville latt være å få barn hvis de hadde visst hvor slitsomt det er. Hva trodde dere, egentlig? Og jeg synes folk i dag har utrolig lav terskel for å synes at barn er så slitsomt. Mange tåler utrolig lite, og syter og klager over hvor slitsomt det er med barn. Stakkars unger, sier jeg bare. 

Jeg var alene med to små i mange år, og syntes aldri det var slitsomt i det hele tatt. Tenker tilbake på det som den beste tiden i mitt liv. Kosa meg stort med ungene mine i alle år. Hvis det er så ekstremt slitsomt, så legg lista litt lavere. Det barn ønsker seg mest av alt, er tid og oppmerksomhet fra foreldrene sine, ikke stress, mas og jag, rent hus og masse aktiviteter hele tiden.

Anonymous poster hash: 3404c...cd3

 

 

Jeg kan ikke få sagt hvor enig jeg er med deg! Har heller aldri skjønt hva som er så slitsomt. Her flyr det hybelkaniner om vi har en travel dag, og vi spiser pølse i lompe til middag. Tror mange er så slitsomme fordi de tror de må aktivisere barna hele tiden, alltid ha skinnende hjem, ikke tør å la ungene kjede seg og skal alltid gjøre alt så innmari korrekt. Hvis man senker krava så er det ikke slitsomt å ha barn Det blir hva man gjør det til. 

Anonymous poster hash: 74d87...9f0

[AnonymBruker]

Ingen angrer på barna de har fått!

Det der er bullshit! At det er tabu i Norge, og at det ikke er akseptabelt å si det, det er en annen sak!

Anonymous poster hash: f35b1...700

[AnonymBruker]

Vi var (aktive) prøvere i rett over ett år.. Jeg angrer ikke ett sekund

Anonymous poster hash: 5b8bd...f10

[AnonymBruker]

Vi prøvde ikke lenge, men kan jo svare for det. Nei. Jeg angrer ikke ett sekund. Jeg trives godt i mamma rollen. Nå er gutten min veldig rolig, sovet natten gjennom fra 3 mnd, aldri vært problem å legge han, kjøre bil, spiser godt med mat og er så ig si alltid blid. Jeg har venninner som er oppe 2 ganger pr natt ennå å barnet er over året. Vært vanskelig i matveien, ikke likt å kjøre bil, gråter mye. Så da kan det hende jeg hadde følt det annerledes, men jeg tror ikke heg hadde angret for det. Man er jo forberedt på sånt og så får man heller ta det som et hyggelig bonus om barnet ikke gråter mye, sover natten igjennom og er veldig enkel på alle områder.

Anonymous poster hash: 1dbbf...0af