Det føles som at jeg er halvveis i søvne!? Hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg ser på ordene jeg skriver nå og det føles som at jeg ser dem igjennom et filter som ikke er mine egne øyne. Du vet den følelsen du kan få om morgenen at du er i halvsøvne, det er litt som den. Bare at jeg ligger ikke i senga i halvsøvne. Jeg er oppe, har gjort litt husarbeid, laget mat, helt vanlige ting. Men alt jeg gjør føles det som at jeg gjør igjennom en døs. Jeg prøver å "riste meg selv våken", men så er jeg jo allerede våken. 

 

Jeg klarer å gjøre det meste av dagligdagse ting, men hvis jeg skal fokusere på noe så mister jeg helt tråden. Jeg klarer å lese og skrive, men det er vanskelig å huske og å formulere seg. Og å tenke ut ting som skal skje i fremtiden, eller relasjonelle ting. 

 

Jeg blir litt redd av dette. Hva er det som skjer, og hvorfor klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. 

 

Jeg har tidligere opplevd det man kaller depersonalisering eller derealisering, men det har vært i kortere (vanskelig å finne ordene nå) tidsrom, og som reaksjon på belastninger. 

 

Vet ikke om jeg har gitt mening i denne teksten, vanskelig å finne ut om det er riktig. Tilgi det. Litt hulter til bulter. 

 

Eksempler: ser på teksten og klarer jo å lese ordene, men det er litt tåkelagt, som at synet har blitt dårlig. Jeg skulle fylle glasset fra en flaske, anslo at mengden i flasken ville være et halvt glass, men det ble helt fullt. (Er jo helt vanlige ting, men slikt ville jeg ikke tatt feil til vanlig.) 

 

Kjenner meg tiltagende engstelig. Men føler ikke jeg kan ringe legevakten for det er jo ingenting galt. Råd, forslag. Hva er det som skjer? 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

[Duckie]

Jeg kjenner meg igjen, jeg kaller det "ut av kroppen opplevelse". Jeg sliter psykisk, og i perioder jeg er dårlig, ekstra sliten og utmattet, blir sånt mye verre. Jeg feilberegner alt mulig, går på dører og vegger, og føler meg generelt fjern. Og at jeg ikke er meg selv, føler jeg ikke har helt kontroll over kroppen på en måte.

 

Hvor lenge har du vært sånn? Er det noe som plutselig har dukket opp, du er ikke syk eller veldig utmattet, hadde jeg tatt en tlf til legevakta. Mye mulig det er ingenting, men en tlf koster deg ingenting, og de vet om du burde komme inn for en sjekk eller ikke, evt om du burde ringe fastlegen din i morgen tidlig.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, jeg kaller det "ut av kroppen opplevelse". Jeg sliter psykisk, og i perioder jeg er dårlig, ekstra sliten og utmattet, blir sånt mye verre. Jeg feilberegner alt mulig, går på dører og vegger, og føler meg generelt fjern. Og at jeg ikke er meg selv, føler jeg ikke har helt kontroll over kroppen på en måte.

 

Hvor lenge har du vært sånn? Er det noe som plutselig har dukket opp, du er ikke syk eller veldig utmattet, hadde jeg tatt en tlf til legevakta. Mye mulig det er ingenting, men en tlf koster deg ingenting, og de vet om du burde komme inn for en sjekk eller ikke, evt om du burde ringe fastlegen din i morgen tidlig.

Noen timer. Uansett hva jeg gjør for at det skal gå over, går det ikke over. Pleier det å gå over for din del? 

Det føles litt som at jeg mister meg selv. Alt er uvirkelig. Samtidig som at det ser helt vanlig ut. 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

[AnonymBruker]

Heh, rart at det skulle dukke opp en sånn post akkurat nå. Jeg har det akkurat slik du beskriver, hatt det en ukes tid. Føler at jeg er til stede, men samtidig, ikke til stede på den måten jeg "vanligvis" er. Føler at jeg lever i en slags drømme-modus. Ganske ekkelt :S Føler også at jeg ikke reagerer eller responderer på ting på samme måte som jeg vanligvis gjør. Er en slags "sløvhet" over det hele. Ikke sløvhet som i å være trøtt, men..

 

Jeg har vært hos legen angående dette og er nå sykemeldt pga det. Syntes absolutt ikke at du skal tenke at "ingenting er galt". Greit nok, ingenting fysisk kanskje(kan jo forsåvidt være det og), men det er jo tydelig at det mentale ikke er helt i balanse. Legen min mente at det sannsynligvis var en stress-reaksjon. Jeg vet ikke helt, jeg er engstelig for at det kanskje kan være noe værre :S Og noe som ikke kommer til å gå over med det første..

Anonymous poster hash: b626a...36b

[AnonymBruker]

Leser nå at du kun har hatt det slik i noen timer, vi får håpe at det er forbigående for din del Hvis det er like ille i morgen ville jeg bestilt meg en time hos fastlegen.

Anonymous poster hash: b626a...36b

[AnonymBruker]

 

Heh, rart at det skulle dukke opp en sånn post akkurat nå. Jeg har det akkurat slik du beskriver, hatt det en ukes tid. Føler at jeg er til stede, men samtidig, ikke til stede på den måten jeg "vanligvis" er. Føler at jeg lever i en slags drømme-modus. Ganske ekkelt :S Føler også at jeg ikke reagerer eller responderer på ting på samme måte som jeg vanligvis gjør. Er en slags "sløvhet" over det hele. Ikke sløvhet som i å være trøtt, men..

 

Jeg har vært hos legen angående dette og er nå sykemeldt pga det. Syntes absolutt ikke at du skal tenke at "ingenting er galt". Greit nok, ingenting fysisk kanskje(kan jo forsåvidt være det og), men det er jo tydelig at det mentale ikke er helt i balanse. Legen min mente at det sannsynligvis var en stress-reaksjon. Jeg vet ikke helt, jeg er engstelig for at det kanskje kan være noe værre :S Og noe som ikke kommer til å gå over med det første..

Anonymous poster hash: b626a...36b

 

Ja, er nok bare noen timer i dag, og noen timer i går. I går gikk det ikke over før jeg sov, og nå virker det ikke som det går over av noe. Men det er akkurat sånn som du skreiv! Som en slags drømmemodus! Og ja, håper som du at det er forbigående. Men er bare så skummelt selv om det er relativt kortvarig. Man har liksom ingen kontroll og begynner å tenke at hva om det aldri slutter. 

 

Har du hatt det konstant i en uke? Hva med før, hadde du episoder? Jeg er redd for at dette er liksom "episoder" og så plutselig er det sånn fulltid. Er du engstelig for at du holder på å bli gal? For det er jeg litt engstelig for. 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

[AnonymBruker]

 

Ja, er nok bare noen timer i dag, og noen timer i går. I går gikk det ikke over før jeg sov, og nå virker det ikke som det går over av noe. Men det er akkurat sånn som du skreiv! Som en slags drømmemodus! Og ja, håper som du at det er forbigående. Men er bare så skummelt selv om det er relativt kortvarig. Man har liksom ingen kontroll og begynner å tenke at hva om det aldri slutter. 

 

Har du hatt det konstant i en uke? Hva med før, hadde du episoder? Jeg er redd for at dette er liksom "episoder" og så plutselig er det sånn fulltid. Er du engstelig for at du holder på å bli gal? For det er jeg litt engstelig for. 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

 

 

Jepp, jeg har hatt det slik et par ganger tidligere. Da har det gått over etter noen ukers tid. Det vil si, det som har skjedd er at jeg har vent meg til det, så har det liksom bare gått over uten at jeg har tenkt noe særlig over det.. (I guess).

Sist gang jeg hadde det slik gikk jeg også til legen ganske tidlig. La det frem slik at, jeg merket at noe hadde skjedd med meg, at jeg ikke lengre var helt mentalt "til stede", og at jeg var redd for at jeg holdt på å bli psykotisk (eller som du sier, "bli gal").

Anonymous poster hash: b626a...36b

[Dricka]

Har det sånn i blant selv. Jeg kobler det med stress og om jeg ikke har det helt bra. Går over etter en stund Tror det er kroppens måte å si ifra at man må ta det litt med ro

[AnonymBruker]

 

Jepp, jeg har hatt det slik et par ganger tidligere. Da har det gått over etter noen ukers tid. Det vil si, det som har skjedd er at jeg har vent meg til det, så har det liksom bare gått over uten at jeg har tenkt noe særlig over det.. (I guess).

Sist gang jeg hadde det slik gikk jeg også til legen ganske tidlig. La det frem slik at, jeg merket at noe hadde skjedd med meg, at jeg ikke lengre var helt mentalt "til stede", og at jeg var redd for at jeg holdt på å bli psykotisk (eller som du sier, "bli gal").

Anonymous poster hash: b626a...36b

 

Men vet du hva som har gjort det? For jeg skjønner ikke hva som har gjort det med meg. Og jeg kjenner jeg begynner å bli mer og mer engstelig, noe som sikkert ikke hjelper saken. Men ja, du har rett, "bli gal" er vel litt politisk ukorrekt, men er det det føles som. Jeg føler jeg rett og slett ikke har kontroll. 

 

Når du har hatt det sånn, blir du redd? For jeg kjenner meg ganske redd. Men vet ikke heller hva jeg skal gjøre akkurat nå. Hvordan håndterer du det? 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

[AnonymBruker]

Har det sånn i blant selv. Jeg kobler det med stress og om jeg ikke har det helt bra. Går over etter en stund Tror det er kroppens måte å si ifra at man må ta det litt med ro

Men hva gjør du i mens da? Mens du venter på at det skal gå over? Hvor lenge har det tatt for deg før det gikk over? Blei du engstelig av det? 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

[Dricka]

 

Men hva gjør du i mens da? Mens du venter på at det skal gå over? Hvor lenge har det tatt for deg før det gikk over? Blei du engstelig av det? 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

 

Lever normalt. Prøver å ta det med ro og sove ut. Kjenne etter på kroppen at man skal ta det med ro og ikke stikke ut med venner blant annet. Er på jobb og sånt, men går rett hjem å gjør ingenting resten. Tar noen dager, alt etter hvor mye jeg har å gjøre. Ble ikke engstelig. Men det er litt rart og følelsen er litt ekkel. Men jeg skjønner jo hva det kommer av. Har hatt det sånn noen ganger

[AnonymBruker]

Lever normalt. Prøver å ta det med ro og sove ut. Kjenne etter på kroppen at man skal ta det med ro og ikke stikke ut med venner blant annet. Er på jobb og sånt, men går rett hjem å gjør ingenting resten. Tar noen dager, alt etter hvor mye jeg har å gjøre. Ble ikke engstelig. Men det er litt rart og følelsen er litt ekkel. Men jeg skjønner jo hva det kommer av. Har hatt det sånn noen ganger

Da vet jeg ikke helt om det er helt det samme. For sånn jeg føler det nå virker det usannsynlig å skulle klare å gå på noen som helst slags jobb. 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

[Dricka]

 

Da vet jeg ikke helt om det er helt det samme. For sånn jeg føler det nå virker det usannsynlig å skulle klare å gå på noen som helst slags jobb. 

Anonymous poster hash: 3622e...0b6

 

Mulig. Men for min del er det uaktuelt å være hjemme fra jobb med mindre jeg er nær døden. Er på jobb uansett form jeg 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, jeg kaller det "ut av kroppen opplevelse". Jeg sliter psykisk, og i perioder jeg er dårlig, ekstra sliten og utmattet, blir sånt mye verre. Jeg feilberegner alt mulig, går på dører og vegger, og føler meg generelt fjern. Og at jeg ikke er meg selv, føler jeg ikke har helt kontroll over kroppen på en måte.

Hvor lenge har du vært sånn? Er det noe som plutselig har dukket opp, du er ikke syk eller veldig utmattet, hadde jeg tatt en tlf til legevakta. Mye mulig det er ingenting, men en tlf koster deg ingenting, og de vet om du burde komme inn for en sjekk eller ikke, evt om du burde ringe fastlegen din i morgen tidlig.

Det blir jo helt feil formulering. Er ikke ut av kroppen opplevelse akkurat...

Anonymous poster hash: 0bd4e...a24

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som lavt blodsukker, prøv å spis noe søtt men ikke en sukker-bombe (som igjen kan gjøre deg svimmel om det blir for brått). Det kan komme av lite mat, lite søvn, stress, hormon ubalanse osv. Hvis du føler deg uvel over tid og det skjer ofte så bør du få tatt blodprøve og en prat hos legen.

Anonymous poster hash: f4754...972

[smygende_lodde]

Jeg har en utmattelsessykdom og har det av og til akkurat som du beskriver, alltid tenkt at det er kroppens måte å si ifra på at man må ta det med ro. Ta deg en god dusj, spis litt mat og legg deg nedpå/ få deg en god natts søvn. Hvis du ikke føler bedring snart synes jeg du burde dra til legen.

[Gjest imperio]

Sliter med det samme. Det er som å være trøtt og sliten, og aldri klarer å våken. 

Når jeg er ute blant folk så føles det ikke ut som at jeg er der. Jeg har ingen kontroll over ansiktsuttrykkene, føler meg fjern og har en rar følelse i kroppen. Det føles ikke ekte, som en "utav kroppen opplevelse". 

 

Sliter med søvn og energinivået til vanlig. Kan sitte å stirre i veggen for jeg klarer ikke å fokusere på noe. Kan se en hel film, uten å få med meg noe som helst. Så det å se en helt ny film er sjeldent, for jeg får det ikke med meg, så må se en film jeg kjenner og har sett flere ganger før  

Akkurat nå har jeg sovet i noen timer på dagen, er helt utslitt. Alt er tåkete og det er vanskelig å formulere setningene. 

Tenkt å gå å legge meg igjen, for det føles helt for jævlig. 

 

Jeg får tåkesyn, blir småkvalm, svimmel, hodepine av å fokusere sånn på skjermen, vondt i skuldre og nakke av å være så anspent, føler meg fjern og ikke til stedet, tregt tankegang.. ja det er det tror jeg. 

Har det slik hele tiden jeg da, men stress og ting som trigger angsten gjør det verre i perioder. 

 

Burde ta deg en tur til legen. Kan være blodsukkeret eller vitamin mangel. 

[Gjest Lino]

Det høres veldig ut som det du nevte i hovedinnlegget, depersonlisering. Det er en type angst, den mest ubehagelige som finnes - da du føler du vipper på stupet til å bli gal. Men det blir du ikke, det er angsten og katastrofetanker(som kommer av angsten. Du hopper automatisk til det verste som kan skje i din situasjon) som snakker!

Jeg anbefaler psykolog, rett og slett for at noen med kompetanse kan gi deg en trygghet. Du blir ikke gal, det er bare en helt jævlig følelse, som igjen genererer masse angst, som IGJEN genererer katastrofetanker, som igjen genererer angst. Og alt dette mater uvirkelighetsfølelsen. Det er mange som sliter med dette, og jeg anbefaler deg så sterkt å prate med en psykolog. Bare vit dette: det er IKKE farlig, og du blir ikke "gal"

[Gjest Lino]

Jeg glemte kanskje det viktigste, det går over! Og med hjelp, kan du holde det i sjakk. Det blir bedre, og frykten (som kanskje ikke er supertydelig nå, men det er faktisk frykten som er tennvæsken, og det verste med det hele) vil bli borte. Du får tilbake kontrollen!

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det? Sliter med det samme akkurat nå,  beklager for å dytte en gammel tråd, men er litt desperat..

Anonymkode: 29784...f9b