Usikker på forholdet, hjelp!

[AnonymBruker]

hei! Min samboer og jeg har vært sammen i snart fire år og har et barn på 16 måneder. Jeg har følt over lengre tid at sex er en plikt og noe jeg må gjøre for at han ikke skal være i dårlig humør. Det har vært et krav fra hans side at hvis han skal gjøre noe må han få sex. Jeg føler meg alene om oppgaver hjemme, han blir sjalu hvis jeg drar ut på byen eller er sammen med kompiser. Jeg drar heller hjem enn å være med ut på grunn av at han blir sjalu, sier det ikke er normalt å ha guttevenner og at jeg heller kan være med han da. Har mistet noen venner pga dette. Vi ender opp med samme diskusjon etter en periode, hvor vi da er enige om å fikse det. Nå har vi snakket igjen og jeg har fortalt at jeg ikke vet om jeg vil prøve flere ganger.. Jeg føler meg på en måte litt fanget, må be om lov til det meste. Etter at jeg sa dette mente han vi ikke har prøvd godt nok, og ble veldig medgjørlig. Jeg synes dette et veldig vanskelig. Han er jo snill også, og lar meg dra å trene når han ikke skal noe selv. Jeg blir nesten glad når han forteller at han skal på et arrangement for da får jeg og min sønn være alene.. Liker ikke at han tar på meg og kysser for da føler jeg dårlig samvittighet og et press om sex.. Jeg styrer med økonomien og må inn på Hannes nettbank for å sjekke at ting blir betalt, åpne regningene hans for at de skal bli betalt. Han vil gjerne fikse dette, men jeg er usikker på om jeg får til å prøve flere ganger og om de rette følelsene er der. Jeg har vært på familievernkontoret, men han ville ikke bli med. Vi eier bolig sammen. Jeg føler meg tom innvendig, og han har det heller ikke bra. Jeg har også husdyr som han ikke liker. Det er som å gå på nåler til tider.. Jeg er trist og nå har han bedt meg å finne ut hva jeg vil i dag.

Anonymous poster hash: 16065...f42

[Dex]

Hmm, mye negativt her, og det eneste positive jeg fant i teksten din var at han er snill som lar deg dra ut for å trene (og det er jo strengt talt ikke så spesielt, det skulle jo bare mangle).

Når han ikke vil bli med på familievernkontoret så virker det egentlig ikke på meg som at han virkelig er dedikert til å redde forholdet heller. At han sier at du får bestemme deg for hva du vil gjøre i dag høres for meg mest ut som at han er lei men at det er lettere å få deg til å bryte opp enn at han aktivt skal ta stilling til det selv.

Vet jo ikke mer enn det du skriver her selvfølgelig, så det er jo bare du selv som ser det fulle bildet, men for meg høres dette ut som en person det kommer til å bli et slitsomt liv å være med (hvert fall når han kanskje ikke fullt ut aksepterer at det står på han også og at man bør ta i mot all den kvalifiserte hjelpen man får for å redde familien).

Om alternativet er å være lykkelig alene (evt med noen andre) eller å være dypt ulykkelig sammen med barnefar, så er det vel ikke mye tvil om hva som er best for både mor og barn..

Vet ikke om det hjalp så mye, men det var hvert fall mine tanker når jeg leste dette