Bryte kontakt med familien

[Gjest Anonymous]

Om en blir ned proiteret i familien hele tiden ,ens søster og deres barn kommer først, er ike det en god nok grunn til å kutte all kontakt med dem?

[Gjest Fighter]

Å bryte kontakten med familien er ganske drastisk. Det finnes vel noe positivt ved dem også? Jeg vil råde deg til å prøve å ordne opp i sotuasjonen først. Har du snakket med foreldrene dine om denne urettferdigheten du føler?

[Gjest gjest1]

Det er mye man kan velge har i livet. Familie er ikke en av dem. Jeg har opplevd utrolig mange sårende episoder med familie, men har valgt å prøve å "holde min sti ren". Jeg ligger lavt, men nekter å sleike folk oppetter ryggen. Jeg setter mine grenser og forventer at de blir overholdt. Men jeg legger meg ikke opp i priotriteringene til andre.

Det å bryte med familien er et drastisk steg. Kanskje det er riktig for deg, det vet jeg ikke. Kanskje det går ann å finne arenaer hvor samvær går greit nok, men som ikke oppleves som sårt og vanskelig? Kanskje det går ann å prate om det, sette ord på hva du opplever som vanskelig? Kan det være slik at din familie ikke ser hvor mye de sårer deg? Bedømmer de din søsters behov som større enn dine?

[Gjest gjest1]

Å kutte kontakten helt er vl litt drastisk når det "kunn" går på at man føler seg mindre prioritert. Er sikkert vondt nok, det er ikke det, men alikevel!

Kan man ikke ha mindre kontakt da? I min familie er det krig med stor k, har lite med en del av de å gjøre, men melder meg ikke "offesielt" ut av familine for det.

Vist det er vondt for deg (noe det må være siden du får lyst til å ikke ha kontakt) kan du jo prøve å snakke med de.

Jeg for min del syntes det var deilig med litt "luft" dvs. bo et stykke unna.

Lykke til!

[Gjest Chanda]

Hold deg unna dem en stund og se om det ikke bedrer seg. Man er ikke nødt til å gå oppi hverandre til enhver tid bare fordi man er i familie - det kan rett og slett være en befrielse å la være i enkelte tilfeller. I ditt tilfelle tror jeg du vil få en bedre selvfølelse av å distansere deg fra dem - ikke sitt å se på at dine barn blir nedprioritert av besteforeldrene - jeg hadde aldri i livet godtatt noe sånt. Min venninne opplevde det samme - noe som medførte at de hadde minimal kontakt med denne bestefaren - ungene hennes hadde rett og slett ikke lyst til å ha kontakt med ham fordi han så tydelig viste at han ikke brydde seg om dem. Forstår ikke besteforeldre som velger å ha et slikt forhold til noen av barna/barnebarna sine :-(

[Gjest Anonymous]

Hva mener du med å nedprioritere??

Har din søster barn så er det helt naturlig at ungene hennes bør komme først,men ikke å glemme deg,det er ikke det jeg mener.

Tenk deg nøye om,snakk med din søster,foreldrene dine.

Det å være uten familie er ikke noe å spøke med.

Handler du for fort,så kan det hende at det er du som sitter alene med skjegget i postkassa.

Men er forholdet til familien din nedbrytende så bør du jo tenke på det.

Jeg er uten familie idag,det går på det 4 året nå.

Jeg kutta dem ut en etter en og de meg også da,jeg var ikke bra nok i øynene demmes.

Jeg for min del har det mye bedre idag. Men det er meg.

Og ikke alle problemene blir borte ved å kutte dem ut.

Det skal ofte bli verre før det blir bedre.

Så tenk deg nøye om.

[Gjest Anonymous]

Hei;

Å kutte ut fanilien er ganske drastisk. Men eg skjønner deg så absolutt...er i samme situasjon selv, men begge søsknene mine har også barn. Men eg og mine kommer alltid i siste rekke hos foreldrene mine, ikke problem for dem å avlyse avtaler med min familie vet du...

Så nå siste uken har eg kun kontaktet min mor...de andre får jammen ringe meg av og til. Eg ringer av og til for å høre hvordan det er med barna deres, men de spør aldri etter mine barn...

Vi har opplevd en del ting som ikke alltid har vært like bra, og bringer eg det opp i dagen sitter eg igjen med meg og mine. Om temaet kommer opp i dagen vil eg aldri kunne snakke med dem igjen. Og eg tilgir dem aldri for ting som har skjedd, men unngår å nevne det for da blir eg familie løs.

Mitt råd: Svelg de sure pillene. Tenk på at du kanskje en dag skal ha barn, og ikke ta valget for dem. Tenk deg godt om.

Lille Du

[alisia4]

:o Kjære gjest. Det er ingen her inne som kan fortelle deg en god grunn for å bryte kontakt med familien, men det er en avgjørelse du selv må ta i større eller mindre grad.

Det er mye som spiller en stor rolle her også. Hvordan hadde du det som liten? hvordan er forholdet i dag?

har dere alltid hatt konflikter osv. Tusen spørsmål, men bare du har svaret. Det har mye å si om hvordan du opplever det og takler situasjonen slik den er idag.

Hr du tatt dette opp med familien, syntes det er viktig at du tar det steget fullt, før du bestemmer deg for å brenne alle broer. Viktig at du også tenker på hvordan det ville blitt uten familie, sånn rent praktisk og følelses messig. Kan du klare å unnvære familien din?

I de fleste tilfeller er det snakk om komunikasjonsvikt.

:cry: Håper inderlig du kommer til en løsning som du kan leve med.

[Gjest Anonymous]

Jeg har kuttet strengen til de "voksne" i min nærmeste fam.Foreldre og søsken.Barna har jeg alltid holdt utenfor konflikter i forhold til oss voksne.Jeg ble alltid "BRUKT" i vår fam.Kall det nedprioritert om dere vil.Begret rant over for 4 år siden.Første året var slitsomt,forde søster lot sine barn få gjennomgå for hun skulle tilfredstille seg selv.Det gjør hun den dag i dag også.Skremmer sine egne barn og manipulere de.Men alt i alt så har jeg fått et bedre liv og bedre med meg selv.Barna vokser opp og de vil nok få sannheten ifra andre og vil skjønne bruddet jeg valgte.SÅ si ikke det er vel drastisk.Vi med den bakrunnen og erfaring ifra slikt vet vel litt bedre,eller!Mine barn har fått velge selv og jeg sier ikke til de at "no må du ikke snakke til den og den forde mamma er uvenn" osv.Ungene er uskyldige i dette og det er veldig viktig for de og.Jeg prøver og oppmuntre til kontakt,men når de blir straffet av motpart,ja da kommer jeg til kort.Men en dag er det motparten som får straffen for sin oppførsel.

[Gjest Anonymous]

Jeg brøt kontakten med familien for 6 årsiden. Bor i en annen by en den byen jeg vokste opp i og. Har det godt idag, men det vil alltid være et savn, og tomrom.

Men opplever at det blir "lettere" med årene, da jeg har fått mine venner og et nettverk rundt meg som er med på å fylle tomrommet og savnet også. Er alene nå med barn, og vet at det også en dag vil dukke opp en drømme prins til meg. Så jeg har mye godt ivente.

Det har vørt tøft på mangen måter på det å ikke ha noen rundt seg. Rent praktisk. Følelses messig opplevde jeg mye bitterhet og hat. Så jeg har det myyyyyye bedre uten dem. Hele familien inkludert.

[Gjest Gjesten]

Hei, jeg synes du bare skal distansere deg i forhold til familien om du føler deg nedprioritert, men ikke kutte de ut helt. Familie er et viktig fundament i livet, og du kommer til å trenge dem videre fremover, selv om det kanskje ikke føles slikt nå. Jeg regner med at du er svært så såret og bitter akkurat nå.

Jeg har også lite kontakt med min familie. Kun mamma som jeg besøker ofte når jeg vet at resten av familien ikke er hjemme. Hos oss var det far som var den overordnede. Jeg og pappa har hatt et veldig anstrengt forhold siden tenårene. Og han ba resten av familien boikotte meg også. Så det endte med at jeg flyttet ut. Og selv nå, når jeg besøker min mor, så snakker hun ikke med meg av frykt for ham. Det ender med at jeg blir sittende på et alene rom foran pcen.

Likevel har jeg ikke sluttet å besøke min mor, selv om resten av familien mer eller mindre fortsatt ser på meg som luft og ikke eksisterende. Jeg bor bare 50 meter unna dem...