Hvor lang tid tar det før stebarnet godtar stemor?

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg på, fordi jeg har en stesønn som ikke liker at faren har fått kjæreste som i tillegg bor under samme tak.

Guttungen er 8 år, og foreldrene gikk fra hverandre da han var 2. Det er altså 6 år siden bruddet, og ungen husker ikke noe av når far og mor bodde sammen.

Så flytter jeg inn, etter et år som kjæreste med barnets far. Han greier fortsatt ikke godta meg. Ting har blitt litt bedre, men han sliter fortsatt med når jeg sier ifra til han om noe. Som feks å si at han får ikke lov til å hoppe i sofaen, at han må smøre brødskiva si selv, at han skal slutte å slå og rope, løpe innendørs osv. Altså, ting som jeg mener han er for stor til å gjøre. Jeg har ikke overjordiske store krav til han, men mener han er stor gutt, han er 8 år og bør oppføre seg deretter.

Nå mener sikkert en den av dere at oppdragelsen har jeg ingenting med. Men nå har det seg sånn at jeg titt og ofte er sammen med barnet alene, og jeg er nødt til å få lov til å irettesette han på lik linje med andre voksne han har i livet sitt. Det er ikke alltid han godtar at jeg sier ifra, kontra når faren hans gjør det. Men noen ganger kjenner jeg at jeg får nok, og noe faren bare sitter og ikke gjør noe så tar jeg tak i det. Jeg kan være streng, men hele dagen handler jo ikke om kun det. Jeg er også hyggelig og blid når han oppfører seg bra, og prøver å være flink til å skryte når han har gjort noe bra. Kunne sikkert vært flinkere til dette, så det er noe jeg jobber med.

Jeg vet gutten ikke alltid har det så lett på skolen. Han er egentlig ganske sjenert (ikke hjemme), og han har i flere tilfeller fått hørt fra andre elever på skolen at "hvorfor snakker du aldri??", " du sier ho aldri noe du.." Og "er du helt stum eller??".

Barna på skolen har også sagt til han at de synes så synd i han fordi foreldrene hans er skilt.

Dette er jo ting som er med å ikke akkurat gjøre saken noe bedre.

Han sier noen ganger til faren at han løper ofte på do på skolen i friminuttene og gråter fordi han synes se andre er så ekle.

Så det at de ungene da kommenterer at det er såååå synd i han at han "må" ha en stemor, så mater de jo bare hans frustrasjon mot meg. Det hjelper ikke akkurat.

Og her er det jo så utrolig lite jeg som stemor kan gjøre. Foreldrene vet heller ikke hva de skal finne på. Barna mobber jo i

Han ikke direkte. Det er jo heller ikke helt sikkert at de mener det vondt, selv om der blir oppfattet som ekkelt av gutten. Og jeg skjønner jo det.

Men hva ville dere gjort i en slik situasjon?

Det er slett ikke noe moro for meg heller som føler jeg ikke kan irettesette eller si fra når han gjør/sier ting jeg ikke mener er ok. Jeg greier ikke bare sitte å se på. Jeg har er barn selv, noen år yngre, og jeg mener at jeg kan ikke gå rundt og la guttungen få gjøre akkurat som han vil bare fordi han skriker og roper til meg hver gang jeg sier ifra, fordi han ikke takler at jeg snakker til han. Mens jeg samtidig skal ha normal streng oppdragelse på mitt eget barn. Det blir urettferdig synes jeg.

Hva ville dere gjort?

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[Leehyori]

Veldig vanskelig å si noe egentlig, jeg fikk stemor da jeg var 4 og har enda ikke godtatt henne, jeg er 22 nå.
Hun snakker aldri med meg, dersom hun gjør det så får hun et surt/sint ansiktsuttrykk. Hun pleide alltid å snakke om vekten min, selvom jeg ikke var feit i det hele tatt. Jeg hater min stemor og ja jeg gråter ofte pga. henne. Jeg føler at hu ødela min barndom + oppvekst.

Dersom jeg hadde hatt stebarn så ville jeg prøvd å komme nærmere barnet før jeg begynner å "kjefte", ja all tilsnakk føles ut som kjeft. Barnet vil føle at du ikke har noen rett til å kjefte når dere ikke har noe særlig bånd.

For å knytte bånd så kan du tilby og feks. lese eventyr, tilby snacks, være med å lage mat eller andre aktiviteter hvor dere lager ting og han kan be om hjelp osv. små snakking og masse tålmodighet.

 

[GørilB]

Nå kan jeg bare snakke ut fra min erfaring, og den er ikke helt det samme som din, men... Stebarnet godtok meg fra første sekund. Han ble glad for at pappa endelig hadde fått seg kjæreste også. Han syntes synd i pappaen som ikke hadde kjæreste, siden mammaen hadde det.

Men dessverre så delte ikke mor den gleden. Hun snakket stygt om meg og far til barnet, mest om meg, og barnet tok avstand fra meg. Jeg lot far og barn få masse alenetid, men likevel var jeg i veien uansett hva jeg gjorde. Det endte med at far måtte ta en alvorsprat med barnet og da løsnet mye av konfliktene.

I dag har jeg og stebarnet et fint forhold, men ikke så godt som det var i begynnelsen. Har et håp om at det kan bli bedre.

Så det jeg tenker TS, er at far kanskje burde ta en prat med barnet om at du også er en del av familien. Og så kan du kreve litt mindre av barnet? I allfall for en stund?

[AnonymBruker]

Men hva slags grunner gir du gutten til å godta deg da? Hvordan har dere kontakt og hvordan snakker du sammen? Hvordan godtar du han ?

Anonymous poster hash: 08582...af5

[Kontormus]

Jeg tenker sånn generelt at en får være mere aktiv på tilbudsiden fremfor å ha fokus på egne rettigheter ang. irettesetting og oppdragelse. Så kanskje barnet selv føler seg heldig som har stemor istedenfor å se på det som stor ulykke.

[AnonymBruker]

Jeg tenker sånn generelt at en får være mere aktiv på tilbudsiden fremfor å ha fokus på egne rettigheter ang. irettesetting og oppdragelse. Så kanskje barnet selv føler seg heldig som har stemor istedenfor å se på det som stor ulykke.

Mhm. TS må huske at hun er inntrenger i barnets hjem, som har stjålet farens oppmerksomhet og som attpåtil vil påtvinge endringer i husets rutiner.

Det vil være større sannsynlighet for å bli godtatt rimelig raskt dersom man ikke er der hele tiden, men lar foreldre og barn være mye alene. Og å flytte inn er naturligvis uaktuelt på flere år. Kanskje frem til barnet er blitt myndig.

Anonymous poster hash: 0abea...532

[AnonymBruker]

Og siden du allerede har flyttet inn, så bør du gå på leilighetsjakt og flytte ut igjen. Du er tydelig ikke ønsket som fast inventar i barnets hjem.

Anonymous poster hash: 0abea...532

[AnonymBruker]

Det er ikke veldig lurt å flytte sammen før man er blitt godtatt av de som bor under samme tak, sånn egentlig. Jeg tror mye av grunnen til at stebarn får steforeldre opp i halsen er fordi man flytter sammen så altfor fort. Tilvenningen bør gå over flere år, da øker sjansene for å bli godtatt.

Anonymous poster hash: 36a73...c3d

[AnonymBruker]

Nå kan jeg bare snakke ut fra min erfaring, og den er ikke helt det samme som din, men... Stebarnet godtok meg fra første sekund. Han ble glad for at pappa endelig hadde fått seg kjæreste også. Han syntes synd i pappaen som ikke hadde kjæreste, siden mammaen hadde det.

Men dessverre så delte ikke mor den gleden. Hun snakket stygt om meg og far til barnet, mest om meg, og barnet tok avstand fra meg. Jeg lot far og barn få masse alenetid, men likevel var jeg i veien uansett hva jeg gjorde. Det endte med at far måtte ta en alvorsprat med barnet og da løsnet mye av konfliktene.

I dag har jeg og stebarnet et fint forhold, men ikke så godt som det var i begynnelsen. Har et håp om at det kan bli bedre.

Så det jeg tenker TS, er at far kanskje burde ta en prat med barnet om at du også er en del av familien. Og så kan du kreve litt mindre av barnet? I allfall for en stund?

Men vil ikke det bli urettferdig ovenfor der andre barnet? Skal hun stå å se på at stebroren får mer enn henne, får lov til mer, får mer positiv oppmerksomhet og ingen konsekvenser for dårlig oppførsel?

Synes ikke det høres riktig ut. Hun vil jo reagere på det til slutt og føle seg urettferdig behandlet.

TS

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[AnonymBruker]

Og siden du allerede har flyttet inn, så bør du gå på leilighetsjakt og flytte ut igjen. Du er tydelig ikke ønsket som fast inventar i barnets hjem.

Anonymous poster hash: 0abea...532

Men det er jo sånn livet er, er det ikke?

Jeg får ikke alt jeg peker på, jeg har vært nødt til å gi avkall på ting jeg vil ha og hvordan jeg ønsker ting skal være, fordi det er sånn verden fungerer.

Jeg har opplevd mye ubehagelig i livet jeg også, men har jo lært at sånn er det bare.

Mener at det må jo læres ved et visst punkt det også, og et så stort barn greier å forstå dette, om han bare vil.

Det er mye som er trist, det er mye som ikke er slik som man ønsker det. Men det er en stor del av det å være menneske.

Datteren min savner faren sin ofte. Men jeg kan ikke flytte til andre kanten av landet.

Hun ønsker seg en telefon. Men jeg gir henne ikke bare en telefon fordi hun vil ha det og det er ubehagelig for henne at flere av hennes venner har en og ikke hun.

Hun vil også ha en hest. Jeg kjøper ikke en hest til henne fordi det har jeg ikke råd til.

Sånn ER livet. Og vi må alle gå igjennom ubehagelig ting. Sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[AnonymBruker]

Men det er jo sånn livet er, er det ikke?

Jeg får ikke alt jeg peker på, jeg har vært nødt til å gi avkall på ting jeg vil ha og hvordan jeg ønsker ting skal være, fordi det er sånn verden fungerer.

Jeg har opplevd mye ubehagelig i livet jeg også, men har jo lært at sånn er det bare.

Mener at det må jo læres ved et visst punkt det også, og et så stort barn greier å forstå dette, om han bare vil.

Det er mye som er trist, det er mye som ikke er slik som man ønsker det. Men det er en stor del av det å være menneske.

Datteren min savner faren sin ofte. Men jeg kan ikke flytte til andre kanten av landet.

Hun ønsker seg en telefon. Men jeg gir henne ikke bare en telefon fordi hun vil ha det og det er ubehagelig for henne at flere av hennes venner har en og ikke hun.

Hun vil også ha en hest. Jeg kjøper ikke en hest til henne fordi det har jeg ikke råd til.

Sånn ER livet. Og vi må alle gå igjennom ubehagelig ting. Sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 423dd...44c

Så du mener du er et nødvendig onde?

Barnet er 8 år!! Du har nevnt flere ganger at barnet er såpass stort at det bør takle både det ene og det andre. Ditt stebarn er enda et barn, som faktisk er i en alder hvor egne meninger og egen person står i høysetet. Hvorfor skal barnet takle alt når du tydeligvis ikke klarer det?

Syns oppriktig synd i disse barna som får hjemmet invadert av mennesker som forventer at de skal syns alt er topp. Ny omsorgsperson, nye søsken, nye regler og masse forventinger. Alt bør gå knirkefritt for barn er tross alt tilpasningsdyktige. Denne frasen er desverre misbrukt idag!!

Anonymous poster hash: 087d6...381

[AnonymBruker]

Så du mener du er et nødvendig onde?

Barnet er 8 år!! Du har nevnt flere ganger at barnet er såpass stort at det bør takle både det ene og det andre. Ditt stebarn er enda et barn, som faktisk er i en alder hvor egne meninger og egen person står i høysetet. Hvorfor skal barnet takle alt når du tydeligvis ikke klarer det?

Syns oppriktig synd i disse barna som får hjemmet invadert av mennesker som forventer at de skal syns alt er topp. Ny omsorgsperson, nye søsken, nye regler og masse forventinger. Alt bør gå knirkefritt for barn er tross alt tilpasningsdyktige. Denne frasen er desverre misbrukt idag!!

Anonymous poster hash: 087d6...381

Hva mener du med at jeg ikke klarer å takle alt?

Jeg sitter jo ikke her og mener at jeg skal styre hele skuta alene, her samarbeider jo jeg sammen med faren. Men jeg mener at jeg skal tilpasse meg, og ungen skal også tilpasse seg. Og hvis ikke, så må han oj lære det etterhvert. Man har ikke eneeie på sin egen far eller mor. Hva om det kom et annet barn til verden som gutten hadde vært nødt til å forholde seg til? Eller at de måtte flytte til en ny plass. Eller at de hadde gjort andre endringer i hjemmet hans som han ikke hadde likt. Han hadde jo måttet, på akkurat samme måte som nå, tilpasset seg da også.

Men med en gang det er snakk om en stemor, så er det vi, og KUN vi, som skal dra hele lasset. Det er vi som skal godta alt mulig slags trass og frekkheter, fordi jo stakkars, han er jo bare et barn må vite.

Snakker om å sy puter under armene til ungene sine.

Datteren min har fått trøst når hun savner faren sin. Men jeg har aldri tolerert drittungeoppførsel, uansett grunn.

Det er fotball del lov å være lei seg, men det skal ikke (!!) gå utover andre. Er man lei seg, gråt. Ikke slå og oppføre seg som en 2åring i trassalderen som ikke får bugatti på brødskiva.. Og det er derfor hun oppfører så bra og selvstendig. Fordi jeg har tatt dårlig oppførsel med rota.

Fatter ikke at det skal være så vanskelig å være litt konsekvente, og ha forventninger til sine egne barn.

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[Kontormus]

Jeg begynner å skjønne hvorfor dette er vanskelig. Det var liksom ikke måte på så fantastisk ditt barn er i forhold til stebarnet ditt?

[GørilB]

Men vil ikke det bli urettferdig ovenfor der andre barnet? Skal hun stå å se på at stebroren får mer enn henne, får lov til mer, får mer positiv oppmerksomhet og ingen konsekvenser for dårlig oppførsel?

Synes ikke det høres riktig ut. Hun vil jo reagere på det til slutt og føle seg urettferdig behandlet.

TSAnonymous poster hash: 423dd...44c

Da må du og samboeren din sette dere ned og finne ut av det sammen. Finn felles regler, gjerne sammen med barna, og la evt far ta seg av 8-åringen mens du tar deg av ditt eget barn. For en periode.

[AnonymBruker]

Jeg begynner å skjønne hvorfor dette er vanskelig. Det var liksom ikke måte på så fantastisk ditt barn er i forhold til stebarnet ditt?

Det eneste jeg har sagt er at hun evner å oppføre seg som folk selv om hun har skilte foreldre. Gutten har det ikke noe verre enn henne, og når hun i tillegg er litt mindre så synes jeg at vi kan kreve mer av han som faktisk er størst.

TS

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[AnonymBruker]

Hvor lang tid det tar før stebarnet godtar stemor påvirkes jo av ekstremt mange faktorer, men generelt sett bør man vel ikke flytte inn før barnet har faktisk godtatt stepersonen. (Like overrasket over slike ting enda jeg..... Sammen i ett år, barnet rekker ikke bli godt kjent med en person på den tiden!)

Anonymous poster hash: 81bfd...c20

[AnonymBruker]

Hva mener du med at jeg ikke klarer å takle alt?

Jeg sitter jo ikke her og mener at jeg skal styre hele skuta alene, her samarbeider jo jeg sammen med faren. Men jeg mener at jeg skal tilpasse meg, og ungen skal også tilpasse seg. Og hvis ikke, så må han oj lære det etterhvert. Man har ikke eneeie på sin egen far eller mor. Hva om det kom et annet barn til verden som gutten hadde vært nødt til å forholde seg til? Eller at de måtte flytte til en ny plass. Eller at de hadde gjort andre endringer i hjemmet hans som han ikke hadde likt. Han hadde jo måttet, på akkurat samme måte som nå, tilpasset seg da også.

Men med en gang det er snakk om en stemor, så er det vi, og KUN vi, som skal dra hele lasset. Det er vi som skal godta alt mulig slags trass og frekkheter, fordi jo stakkars, han er jo bare et barn må vite.

Snakker om å sy puter under armene til ungene sine.

Datteren min har fått trøst når hun savner faren sin. Men jeg har aldri tolerert drittungeoppførsel, uansett grunn.

Det er fotball del lov å være lei seg, men det skal ikke (!!) gå utover andre. Er man lei seg, gråt. Ikke slå og oppføre seg som en 2åring i trassalderen som ikke får bugatti på brødskiva.. Og det er derfor hun oppfører så bra og selvstendig. Fordi jeg har tatt dårlig oppførsel med rota.

Fatter ikke at det skal være så vanskelig å være litt konsekvente, og ha forventninger til sine egne barn.

Anonymous poster hash: 423dd...44c

 

Hvorfor blir du sammen med en mann som tydeligvis har helt annet syn på oppdragelse enn deg? Snakket dere ikke om dette først? Dette visste du vel før du flyttet inn? Og likevel velger du å flytte inn i et hjem som har andre regler enn du er vant til. Hvordan trodde du egentlig det skulle gå? At så fort du kom i hus skulle far plutselig endre mening om hvordan han oppdrar gutten sin? 

 

Det er jo far som er ansvarlig for dette, ikke gutten selv. Og far og du hadde vel en grundig samtale om oppdragelse før han dro inn ekstra personer i hjemmet til gutten??

Anonymous poster hash: 81bfd...c20

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig å si noe egentlig, jeg fikk stemor da jeg var 4 og har enda ikke godtatt henne, jeg er 22 nå.

Hun snakker aldri med meg, dersom hun gjør det så får hun et surt/sint ansiktsuttrykk. Hun pleide alltid å snakke om vekten min, selvom jeg ikke var feit i det hele tatt. Jeg hater min stemor og ja jeg gråter ofte pga. henne. Jeg føler at hu ødela min barndom + oppvekst.

Dersom jeg hadde hatt stebarn så ville jeg prøvd å komme nærmere barnet før jeg begynner å "kjefte", ja all tilsnakk føles ut som kjeft. Barnet vil føle at du ikke har noen rett til å kjefte når dere ikke har noe særlig bånd.

For å knytte bånd så kan du tilby og feks. lese eventyr, tilby snacks, være med å lage mat eller andre aktiviteter hvor dere lager ting og han kan be om hjelp osv. små snakking og masse tålmodighet.

Men, andre voksenpersoner har "lov" da eller? Nå tenker jeg på barnevakter, tanter, onkler, osv.

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[AnonymBruker]

Hvorfor blir du sammen med en mann som tydeligvis har helt annet syn på oppdragelse enn deg? Snakket dere ikke om dette først? Dette visste du vel før du flyttet inn? Og likevel velger du å flytte inn i et hjem som har andre regler enn du er vant til. Hvordan trodde du egentlig det skulle gå? At så fort du kom i hus skulle far plutselig endre mening om hvordan han oppdrar gutten sin?

Det er jo far som er ansvarlig for dette, ikke gutten selv. Og far og du hadde vel en grundig samtale om oppdragelse før han dro inn ekstra personer i hjemmet til gutten??

Anonymous poster hash: 81bfd...c20

Vi var så dumme at vi tok aldri den samtalen.

Før jeg flyttet inn var det liksom ikke store kranglene heller. Ungen hadde ingen stemor å være sur på, jeg var jo bare pappas kjæreste.

Men med en gang jeg flytta inn begynte det sakte men sikkert å komme frem hvem han virkelig var. Det gjelder begge to egentlig, både far og sønn.

Angrer jo på det nå i ettertid. At jeg ikke tok initiativ til en slik samtale. Eller, vi diskuterte det et par ganger og det virket jo som at vi har veldig like på det punktet. Vi var egentlig ganske enige. Men mulig han serverte noen hvite løgner da, for å pynte litt på sannheten. Vet ikke helt egentlig.

TS

Anonymous poster hash: 423dd...44c

[AnonymBruker]

Vi var så dumme at vi tok aldri den samtalen.

Før jeg flyttet inn var det liksom ikke store kranglene heller. Ungen hadde ingen stemor å være sur på, jeg var jo bare pappas kjæreste.

Men med en gang jeg flytta inn begynte det sakte men sikkert å komme frem hvem han virkelig var. Det gjelder begge to egentlig, både far og sønn.

Angrer jo på det nå i ettertid. At jeg ikke tok initiativ til en slik samtale. Eller, vi diskuterte det et par ganger og det virket jo som at vi har veldig like på det punktet. Vi var egentlig ganske enige. Men mulig han serverte noen hvite løgner da, for å pynte litt på sannheten. Vet ikke helt egentlig.

TS

Anonymous poster hash: 423dd...44c

 

Og hvorfor blir du der da? Ta med deg barnet ditt og flytt ut. Det er ingen grunn til å ødelegge en familie med far og sønn fordi dere voksne ikke var ansvarlige nok til å forberede dere skikkelig og planlegge hvordan dere skulle ha det sammen. Dere har gjort en feil, dere flyttet inn for tidlig. Hverken far eller sønn viste seg som dem du trodde de var. Gå videre, for den kampen her er bare dum å begi seg ut på. Når far selv er fornøyd så blir det krig om du skal gå inn og endre på ting. Slik er det dessverre. Så nå må dere ta følgene av valget dere tok. 

Anonymous poster hash: 81bfd...c20