IVF/ICSI: Økt fare for defekt hos barnet, hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Vi skal snart i gang med prøverør, mest sannsynlig ICSI. Mange tanker i hodet, mange spørsmål, og da gjør man det som ikke nødvendigvis er så lurt - man googler.

 

Jeg tenkte som så at når mannens sædkvalitet er lav, så må jo det øke faren for fysiske/mentale defekter ved barnet - for det er jo noe galt med mannens sædceller, og fra naturens side er man ikke "ment" til å få barn. Så jeg googlet, og joda, forskning tyder på at jeg kan ha tenkt rett (men uten noen bombastiske konklusjoner). I England går de til og med ut med advarsler til par som skal gjennom IVF, og spesielt ICSI.

 

http://www.adressa.no/nyheter/helse/article1297062.ece

 

http://www.theguardian.com/science/2013/jul/02/autism-ivf-treatment-study

 

http://www.telegraph.co.uk/news/health/news/10155825/Male-fertility-treatment-increases-risk-of-intellectual-impairment-and-autism-in-children.html

 

Noen andre som har tenkt på dette? Jeg må innrømme at jeg blir så usikker. Jeg føler vi går imot naturen på en måte. Tenker at jeg vil ende med verdens svarteste samvittighet om vi skulle få et barn som sliter i hverdagen. Samtidig har vi så lyst på barn! Men skal vi la det egoistiske ønsket vårt styre?

 

Nå skal det sies at risikoen ikke er HØY - sannsynligheten er jo størst for at det faktisk går bra. Men likevel føles det litt feil. 

 

Hva tenker dere andre som har gått eller skal gå gjennom prøverør? Ofret dere dette en tanke? Hva gjorde dere med usikkerheten?

Anonymous poster hash: 7d8f7...e0d

[Harlekin]

Jeg ser at de ikke klarer å sette fingeren på HVA som gjør at risikoen kan være høyere. Kan det være medisinene, kan det være kvinnens alder, kan det være genetiske årsaker osv. Jeg tenker at så lenge det fortsatt er en liten risiko og man ikke kan sette fingeren på konkrete årsaker og derved fjerne dem, er det en risiko de enkelte parene må velge om de vil ta. Jeg synes ikke det er mer egoistisk å ta sjansen på IVF/ICSI for å få barn enn hva andre par som blir naturlig gravide er.

For vår del vet vi grunnen til at vi ikke kan få barn naturlig (genfeil, men som ikke gir større risiko for f.eks. fysiske/mentale defekter annet enn en liten, økt risiko for Trisomi 13 der fosteret uansett ikke vil være levedyktig). Kanskje er det en annen risiko vi ikke vet om, men den sjansen er jeg villig til å ta. Jeg kan ikke la katastrofetanker stoppe meg, da får jeg heller takle det hvis det kommer.

 

Det er en risiko med alt her i livet.

 

Angående nedsatt sædkvalitet, så er det slett ikke slik at man nødvendigvis ikke er "ment" å få barn fra naturens side. Det er mange grunner til nedsatt kvalitet, og det kan like gjerne være knyttet til sykdom og livsstil.

 

Jeg kan legge til at vi har en fullstendig frisk 6-åring som også ble til via ICSI

Endret 8. september 2015 av Harlekin

[AnonymBruker]

 

Angående nedsatt sædkvalitet, så er det slett ikke slik at man nødvendigvis ikke er "ment" å få barn fra naturens side. Det er mange grunner til nedsatt kvalitet, og det kan like gjerne være knyttet til sykdom og livsstil.

 

 

 

Men sykdom og livsstil kan jo skade sædcellene og dermed gjøre at de ikke er i like god stand til å lage friske barn som før, og fra naturens side vil slikt "elimineres" ved at man ikke kan formere seg på vanlig måte.

 

Ellers er jeg enig i tankene dine, og vi blir nok å gå for prøverør vi også. Men jeg skal innrømme at jeg blir usikker og rammet av "er ikke dette veldig egoistisk"-tankegang innimellom. Fra naturens side (sykdom/livsstil eller ei) er ikke jeg og mannen ment til å ha barn sammen (noe feil med meg også), så er det rett av oss å presse det gjennom på tross av økt risiko? Plagsomme tanker!

 

TS

Anonymous poster hash: 7d8f7...e0d

[Biloba]

Men sykdom og livsstil kan jo skade sædcellene og dermed gjøre at de ikke er i like god stand til å lage friske barn som før, og fra naturens side vil slikt "elimineres" ved at man ikke kan formere seg på vanlig måte. Ellers er jeg enig i tankene dine, og vi blir nok å gå for prøverør vi også. Men jeg skal innrømme at jeg blir usikker og rammet av "er ikke dette veldig egoistisk"-tankegang innimellom. Fra naturens side (sykdom/livsstil eller ei) er ikke jeg og mannen ment til å ha barn sammen (noe feil med meg også), så er det rett av oss å presse det gjennom på tross av økt risiko? Plagsomme tanker! TS Anonymous poster hash: 7d8f7...e0d

Naturen feiler av og til, men den mener ikke noe med det. Vi hadde ikke icsi, men økt sjanse for en rekke ting pga alder. Sjansen for Downs f.eks er mye høyere om mor er 36 enn 22, men den er fortsatt liten, så man kan få barn med god samvittighet selv om man er 36. Det er forskjell på økt risiko og høy risiko! Det store flertallet av art-barn er friske og raske. Unngå å risikere tvillinger om dere kan, det er vel det viktigste dere kan gjøre for å gi fosteret best mulig utviklingsforhold. Vi tok risken på 3. forsøk pga redusert embryokvalitet på det forsøket, det ble heldigvis en enkeltgraviditet likevel.