Når man vil ha "den perfekte kroppen", men ikke er villig til å ofre noe

[AnonymBruker]

Hva gjør man da for å bli fornøyd der man er??

 

I mine øyne er den perfekte kroppen slank, ikke muskuløs, gjerne uten noe særlig cellulitter osv.

Vet at med kostholdet jeg har, og treningen jeg driver med så holder jeg kroppen vedlike, noe som absolutt er fint og flott. Vet at hvis jeg kutter helgegodisen så hadde jeg veid noen kg mindre. Men jeg er ikke villig til å gjøre det. Blir SUR bare av tanken på å slutte å kose meg i helgen (tenker livet er for kort osv).

Kan heller ikke legge inn mer trening da jeg lett blir overtrent og faktisk syk med infeksjoner HVER gang jeg trener mer en uke (Har små barn så søvnen blir ikke perfekt od de krever jo sitt av meg osv)

 

Så hva nå?? Skjønner jeg må akseptere meg som jeg er når jeg ikke er villig til å ofre noe, men det er så vanskelig. Spesielt når jeg vet at det ikke skal så mye til for å bli "hakket bedre" liksom… Og da kommer de vonde tankene om ikke å ha viljestyrke og være bra nok osv...

Anonymous poster hash: f6382...9bd

[Gjest Gjest_Idja]

Jeg har ikke så mange gode råd, enn "just do it"! Bestem deg for å akseptere deg slik du er, bestem deg for at du er en person som ikke setter kroppens utseende høyest. Unngå kilder hvor du blir bombardert med det du mener er perfekte kropper (instagram, blogger, tråder her inne), og unngå å studere deg nøye i speilet. Sett treningsmål opp mot prestasjon, ikke mot utseende. Ikke les artikler om hvordan trene seg til sprettrumpe, etc - bort med det overfladiske fokuset!

Det er et mindset det tar tid å komme seg inn i, og mange får det dessverre ikke før de blir eldre. Ironisk at mennesker bruker de årene de ser best ut, til å være mest misfornøyd med kroppen. Med tiden lærer man seg å sette større pris på en frisk kropp enn en perfekt kropp.

For min del får jeg alltids ekstra "boost" med "aksepter deg slik du er" når jeg går gjennom store, fine opplevelser. Når jeg tråkket rundt i Amazonas, svett og ekkel, uten et speil. Når jeg ligger i sjøen med fullt dykkerutstyr og nyter stjernehimmelen etter et flott dykk. Øyeblikk hvor jeg innser hvor bra liv jeg har, og hvor liten betydning en perfekt kropp har for disse øyeblikkene.

Men jeg har aldri vært besatt av kropp, så om rådet fungerer for andre vet jeg ikke...

[Gjest Gjest_Idja]

Og skill mellom viljestyrke og det å ha lyst til noe! Jeg kunne sikkert hatt viljestyrke til å delta i fitness, men jeg har ikke lyst! Jeg kunne hatt viljestyrke til å aldri spise et kakestykke igjen, men jeg har ikke lyst! Man må (og bør!) ikke gjennomføre alt man har viljestyrke til.

[AnonymBruker]

Mange gode tips 😇 Internett er nok en STOR STYGG ULV her. Det har liksom blitt en rutine, lese blogger og forumer til morgen- og ettermiddags kaffen. Må nok slutte med det. Bare sykt vanskelig 😳

Anonymous poster hash: f1d4d...e3d

[AnonymBruker]

Har samme problemet. Vil ha en perfekt kropp, men aldri i livet om noen får ta fra meg lørdagsgodtet mitt, Og søndagsdesserten. 

 

Jeg fokuserer på hva kroppen kan gjøre, framfor hvordan den ser ut. Jeg trener mye styrke, og motiveres av hva kroppen klarer, av å stadig sette nye rekorder, og se musklene gro (jeg VIL ha en muskuløs kropp nemlig). Jeg løper også, og fokuserer på å klare å løpe lengre og fortere, ikke på hvor mange kalorier jeg brenner på hver økt. 

Anonymous poster hash: 04469...a43

[SiMa]

Få bedre selvtillit og definer din egen kropp som idealet andre burde prøve å leve opp til.

 

Klipp håret i en fin frisyre, kle deg i klær du liker og som fremhever kroppen din. Bruk litt sminke. (Fremhever du den kroppen du faktisk har i stedet for å "skjule" den flytter du fokus fra "skavanker" til ting du er fornøyd med.)

 

Har du prøvd å trene litt mer, med lavere intensitet? Det kan hende det hjelper deg å få en mer "velformet" kropp uten at du blir syk.

 

Hva spiser du når du skal kose deg? Det kan hende det går an å gjøre noen justeringer der, uten at "kosen" forsvinner.

 

Fremfor alt: Det er DU som setter standarden vi andre skal ønske å leve opp til.

[Gjest Runforit]

Ja takk begge deler?

Her koser jeg meg med både trening, god mat og en utskeielse om jeg ønsker det. Jeg spiser ikke smågodt, potetgull eller kaker. Ikke fordi jeg nekter meg det, men jeg synes ikke det er noe særlig godt og så blir jeg oppblåst og dårlig i magen av sånt. Men jeg spiser nøtter, mørk sjokolade etc og mye kalorier i måltidene mine, så er ikke mangel på kalorier når jeg koser meg.

Men jeg "koser" meg med måte. Har ikke behov for å fråtse i mer enn jeg trenger hverdag, helger eller i høytider.

Man må ikke enten ta det ene eller andre veien. Mange innstiller seg på at man enten må ofte alt eller intet i stedet for å tenke livsstil og finne en god balanse mellom næringsrik mat, jevn trening, mer hverdagsaktivtet og å "kose" seg med måte når det komme til.

Og så er det jo noen som er genetisk heldigere enn andre når det kommer til hvordan fettet fordeler seg, celluitter etc. Noen kan trene seg ihjel uten at celluitter forsvinner. Og hva er perfekt kropp? Om en ser på en annens kropp og setter det som idealet så har en allerede feilet fordi man kan aldri få en annens kropp. Man kan gjerne ha en inspirasjonskilde i en veltrent og sprek kropp, men man må ta utgangspunkt i sin egen kropp, gener og bygning og så kan man gjøre sin egen versjon av perfekt.

Jeg synes f.eks at JLo ser fantastisk ut, men jeg kan aldri verden få en latino kropp. Jeg har en mer Angelina Jolie kropp, smal bygning, lav fettprosent etc. Så da tar jeg utgangspunkt i min kropp, men ikke i ha andre mener er "perfekt". Min idé av en perfekt kropp er en velfungerende, frisk, sterk kropp som kan holde meg i gang selv når jeg blir gammel og grå.

[Ciara]

Du må finne ut hva slags liv du vil ha, ikke hva slags kropp du vil ha.

Å se perfekt ut, eller så bra ut som man kan, krever mye jobb og penger. Mye trening, riktig kosthold, behandlinger. De som er oppsatte på å se perfekte ut kan fort bruke store deler av livet på det prosjektet.

Det gidder ikke jeg. For meg er det viktigere å være normalt sunn og sprek, og ha tid til andre ting. Og ha rom for å spise noe godt i blant. Resultatet er at jeg trener flere ganger i uka, har et normalt sunt kosthold, går til frisøren i ny og ne, spiser sjokolade i helgene. Og jeg har tid til andre ting i livet.

[AnonymBruker]

 

Hva gjør man da for å bli fornøyd der man er??

 

I mine øyne er den perfekte kroppen slank, ikke muskuløs, gjerne uten noe særlig cellulitter osv.

Vet at med kostholdet jeg har, og treningen jeg driver med så holder jeg kroppen vedlike, noe som absolutt er fint og flott. Vet at hvis jeg kutter helgegodisen så hadde jeg veid noen kg mindre. Men jeg er ikke villig til å gjøre det. Blir SUR bare av tanken på å slutte å kose meg i helgen (tenker livet er for kort osv).

Kan heller ikke legge inn mer trening da jeg lett blir overtrent og faktisk syk med infeksjoner HVER gang jeg trener mer en uke (Har små barn så søvnen blir ikke perfekt od de krever jo sitt av meg osv)

 

Så hva nå?? Skjønner jeg må akseptere meg som jeg er når jeg ikke er villig til å ofre noe, men det er så vanskelig. Spesielt når jeg vet at det ikke skal så mye til for å bli "hakket bedre" liksom… Og da kommer de vonde tankene om ikke å ha viljestyrke og være bra nok osv...

Anonymous poster hash: f6382...9bd

 

Til Ts: Svarer rett på emnet. Du vil ikke oppnå noe, hvis du ikke er villig til å ofre noe. Det behøver likevel ikke å være så vanskelig å "ofre" noe. Du behøver ikke å starte endringene brått, men gjør det i små steg . Les deg fram på nettet, og prøv å finn en diett som passer deg. Jeg kan ikke gi deg råd om kosthold, for det kan jeg ikke så mye om, men jeg vet med meg selv at når jeg prøver å nå et mål må jeg legge ting tilrette slik at jeg holder meg selv motivert løpet ut. 

 

Som sagt vet jeg lite om kosthold. Jeg slanker meg likevel, og går ned i vekt, og det er takket være 5:2 dietten. Da spiser jeg normal 5 dager i uken, og faster (maks 500 kalorier) to dager i uken. Når jeg faster er det ikke så vanskelig som det høres ut, for da vet jeg at dagen etter kan jeg spise normalt igjen. Du blir  på en måte litt psyket ut på fastedagene dine, og det gjør ihevrtfall meg veldig motivert når jeg blir så stolt at jeg kommer meg gjennom dagen. 

Anonymous poster hash: 162cb...844

[AnonymBruker]

Du må finne ut hva slags liv du vil ha, ikke hva slags kropp du vil ha.

Å se perfekt ut, eller så bra ut som man kan, krever mye jobb og penger. Mye trening, riktig kosthold, behandlinger. De som er oppsatte på å se perfekte ut kan fort bruke store deler av livet på det prosjektet.

Det gidder ikke jeg. For meg er det viktigere å være normalt sunn og sprek, og ha tid til andre ting. Og ha rom for å spise noe godt i blant. Resultatet er at jeg trener flere ganger i uka, har et normalt sunt kosthold, går til frisøren i ny og ne, spiser sjokolade i helgene. Og jeg har tid til andre ting i livet.

Dette synes jeg var klokt! Og jeg vil tro at det er mye større sjanse for å lykkes når man faktisk lever det livet man vil ha, i motsetning til å bare ha en fin kropp eller streve mot mange ulike mål som ikke lar seg kombinere.

Anonymous poster hash: 7860d...4f5

[Gjest Gjest_Idja]

 

Til Ts: Svarer rett på emnet. Du vil ikke oppnå noe, hvis du ikke er villig til å ofre noe. Det behøver likevel ikke å være så vanskelig å "ofre" noe. Du behøver ikke å starte endringene brått, men gjør det i små steg . Les deg fram på nettet, og prøv å finn en diett som passer deg. Jeg kan ikke gi deg råd om kosthold, for det kan jeg ikke så mye om, men jeg vet med meg selv at når jeg prøver å nå et mål må jeg legge ting tilrette slik at jeg holder meg selv motivert løpet ut. 

 

 

Anonymous poster hash: 162cb...844

 

 

TS søker råd om å akseptere seg slik hun er. Hvorfor skal du da absolutt anbefale henne å likevel prøve å oppnå den hun ikke er?

 

Nei, man kan ikke oppnå noe uten å ofre noe, men det er jo ikke noe godt argument for at man bør ofre og oppnå noe. Det er jo ikke slik at bare fordi man kan, så bør man strebe etter det. 

 

Det er mye man kan oppnå i livet om man bare ofrer nok, men livet blir veldig tungt om man skal leve på den måten. Noen ganger kan lykken best oppnås ved å faktisk lære seg å være tilfreds med det man har, og ikke alltid streve etter å oppnå det mer perfekte. 

[Ciara]

Dette synes jeg var klokt! Og jeg vil tro at det er mye større sjanse for å lykkes når man faktisk lever det livet man vil ha, i motsetning til å bare ha en fin kropp eller streve mot mange ulike mål som ikke lar seg kombinere.

Anonymous poster hash: 7860d...4f5

 

Det tror jeg også. Jeg fungerer i hvert fall sånn selv, at jeg ikke har sjangs til å opprettholde en livsstil basert på plikt, disiplin og et overfladisk ønske om å se bra ut. Jeg går ekstremt fort lei.

 

Derimot klarer jeg helt fint å leve sunt hvis jeg fokuserer på helse, at jeg liker å trene for følelsens skyld der og da (eller i dusjen rett etterpå, hehe) og jeg spiser god, sunn mat jeg får overskudd av.

 

Og rent prinsipielt synes jeg det er utrolig trist å prioritere kroppen framfor livet i stedet for omvendt. 

[AnonymBruker]

Enten får du godta deg selv som du er eller ofre noe. Så enkelt er det faktisk. 

 

Du kan jo tenke vis du koser deg med 1 bolle potetgull og en sjokolade hver lørdag. Så kansje du heller velger en av delene eller halverer mengden. da koser du deg men ikke med så mye som før det vil gi resultater men ikke så fort mest sannsynlig. 

Anonymous poster hash: 482df...416

[Pringle]

Propagandaen om den perfekte kroppen er bare god gammeldags kvinneundertrykkelse i ny innpakning. Jeg tror man bør begrense lesning av dameblader hvis man vil unngå å bli surrete i hodet.

Jeg tenker at en ekstrem livsstil (den ene eller den andre veien) gir en ekstrem kropp. En moderat livsstil gir en helt vanlig, fin kropp. Jeg er ikke tynn, ikke muskuløs, men jeg er slank og sterk. Jeg føler meg bra, og det er det viktigste. Jeg trener ikke organisert, bare uorganisert, helt planløst kan jeg ta noen styrkeøvelser eller gå tur, eller småjogge. Det holder for det nivået jeg tar sikte på - helse og velvære.

Etter å ha strevd med spising og vekt i alle år, har jeg vært forbløffet over hvor enkelt og ubesværet det har vært å holde vekta nå, faktisk i snart et år! Det er i seg selv en tankefeil, tror jeg. For den eneste måten man KAN klare å holde vekta over tid, er ved å finne en måte hvor det er ubesværet og på autopilot. Jeg trodde at man måtte passe på hele tiden og alltid bevisst begrense seg, men det eneste jeg trenger å gjøre, er å sørge for at jeg ikke bringer i hus triggermat, og å spise måltider. Jeg elsker mat, men jeg liker ikke å forspise meg. For meg er det kos bare med mat jeg ikke får trang til å overspise. Å "unne" seg ting blir bare feil i mitt hode - det er nesten som å belønne seg selv med mat; man bør forsyne seg med det man har lyst på og så mye man trenger. Man er ikke grådig om man tar det man trenger.

Det er helt umulig å leve opp til et ideal. Det en tenkt størrelse. Man kan ha det som en mal, men ikke som et mål.

Noen klisjete klisjeer, som likevel er nyttig å ta med seg:

"Helt greit" er det nye "perfekt".

Vellykket er ikke det samme som lykkelig.

Streb etter å være den beste utgaven av deg selv.

Endret 8. september 2015 av Pringle

[Gjest chisandra]

Den gangen jeg tok en god gjennomgang av kostholdet mitt, fant jeg ut at jeg ikke trengte å kutte ut noe, kun kutte ned.

Jeg testet det på 100 g. sjokolade. Tidligere ville jeg spist hele, fordi....sånn var det bare. Så delte jeg den opp i 3 og kvittet meg med resten. Altså la det ikke i skapet (kjenner jo viljestyrken min på området), men ut av huset.

Det viste seg at behovet var dekket av 1/3. Resten pleide jeg å spise på gammel vane.

Da lærte jeg noe jeg har brukt i årevis etterpå, og trenger ikke nekte meg selv noe særlig.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du vil klare å kaste fra deg tanken om at du ikke har viljestyrke når du VET at grunnen er at du ikke har viljestyrke. Du vil slite med disse tankene så lenge du lyver til deg selv.

 

Det er helt greit å spise godteri hvis du vil det. Men hvis du sitter der og putter ting i munnen mens du er sint på deg selv og så jobber for å overbevise deg selv om at "dette må jeg, fordi livet er for kort", så blir det tullete. Kanskje burde du trene om morgenen (du trenger ikke trene styrke om du blir for fort overtrent, dog jeg tviler på det) så du kan nyte godteriet med god samvittighet.

 

Jeg er enig i alt Runforit skriver. Det er viktig for meg å holde meg slank, så jeg ligger på omtrent 1500-1700 kalorier dagen (jeg er 175 cm). Jeg spiser proteiner og sunt fett 90% av tiden, og for resten er det plass til en posjon sunn taco eller ett glass vin. Trener jeg kan jeg unne meg mer. 

 

Har du et veldig emosjonelt forhold til mat? Dersom det å unne seg noe alltid ender opp med å proppe i seg eller du må ha godteri hver gang du skal kose deg, så er du antakelig inne i en dårlig rytme. Dette er urelatert til kropp, men handler om trivsel. Det er mange gleder i livet ved siden av matglede, og godteri er heller ikke 'matglede' - raffinert sukker er bare dop som du blir "høy" av og så trenger regelmessig. Det er usunt å se på mat som en premie eller noe som alltid er assosiert med lykke.

 

Mennesker som har kroppene du misunner går ikke rundt og lider, de har funnet en balanse. Det er ikke slik at man spiser brokkoli og lider seg gjennom det eller sitter og tenker på at man heller ville spist sjokolade. Man tilbereder det på en måte man liker, og det smaker ekstra godt fordi man vet det er sunt.

Og de har andre ting som gir dem glede enn godteri på kvelden.

Anonymous poster hash: 6cef1...df4

[Susan Sto Helit]

Jeg er ikke helt på jakt etter "den perfekte kroppen", men en kropp jeg er mer fornøyd med, og som jeg er villig til å leve med.

Den hadde jeg ikke.

På den annen side var jeg som TS, jeg spiste det jeg ville av godteri og mat. Jeg begrenset meg ikke på noen områder. I tillegg syntes jeg trening var ett ork, og dessuten noe jeg ikke hadde tid til.

 

Men så bestemte jeg meg for å ta meg sammen, og komme meg ned i en klesstørrelse jeg var komfortabel med. (Det trengtes ikke så mye, men jeg var veldig ukomfortabel med å være den størrelsen jeg var.)

 

Jeg kom meg i gang, og innså at jeg kunne få tid til trening, om jeg prioriterte det. Ikke alltid lange treningsøkter, og ikke alltid flere ganger i uka. Men litt mer aktivitet hele tiden, og ikke minst, fast rytme på når jeg skulle trene.

I tillegg tok jeg en ordentlig gjennomgang av kostholdet mitt. Jeg telte kalorier i 8 uker. Satte meg ett kalorimål ut ifra aktivitetsnivå, og så forsøkte jeg å finne ett kosthold som passet meg innenfor dette kalorimålet. Etter 8 uker visste jeg ca hva og når jeg burde spise i løpet av en dag. Så da sluttet jeg kaloritellingen.

 

Jeg vet om flere som har gjort det samme som meg. Og det vi alle har til felles, er at vi alle opplever at vi oppnår den vektnedgangen vi ønsker uten egentlig å føle at vi ofrer noe. Livet er faktisk ganske likt som før.

 

Noen ganger går jeg ut og spiser med venner. Da spiser jeg akkurat på samme måte som før. Jeg begrenser ingenting. (Sånne dager var vonde å skrive opp da jeg talte kalorier, men samtidig er det sunt å gjøre det.) Jeg vet nemlig at en sånn dag av og til, det utgjør ingen forskjell på hvordan kroppen min ser ut.

 

Den store forskjellen for meg, er nok at når jeg setter meg ned i sofaen en hverdagskveld, så sitter jeg ikke der med ett glass brus og en sjokoladeplate. Jeg har en bolle med friske bær, eller oppskårne grønnsaker eller en tallerken med kveldsmat istedenfor. Og det fyller akkurat samme behov for meg.

 

Trenger jeg sjokolade, så spiser jeg en sjokoladebit. (Ikke en hel plate, bare en bit.)

 

Og på denne måten, så har jeg gått ned nesten 15 kilo på ett år.

 

Hvis jeg trener lite mye som det jeg gjorde på det meste, kan jeg faktisk spise nesten hva jeg vil av godteri også, uten at det vil ha noen betydning.

Men det trenger jeg ikke, for mesteparten av godtesuget er borte.

[AnonymBruker]

Man kan jo fint holde seg like slank, ha samme figur, selv om man koser seg i helgene?

Skjønner ikke problemstillingen ts.

Anonymous poster hash: df41d...305