Stefamilier - feire bursdag sammen?

[Ulrikke]

Dette har aldri vært en problemstilling hos oss før, og jeg er litt rådvill... Jeg har vært stemor i 2 1/2 år for mine stebarn, og bursdager har alltid vært hver for seg. Altså, ungene har hatt ett barneselskap så klart, men så har vi feiret med våre familier, og moren med sin.

Nå har min ene stesønn bursdag om en stund, og vi er invitert i voksenselskapet - hos moren. Vi har ikke fått noen konkret dato, men vi har fått beskjed om at vi er invitert. Og både sambo og jeg ble tatt litt på senga...

I teorien høres det kjempefint ut, synes jeg. Mor og jeg har et helt ok forhold, mor har ny kjæreste som er veldig grei, og barnas slekt på morssiden har jeg hilst på stort sett... Barnas besteforeldre på farssiden bor på en annen kant av landet, og kan uansett ikke komme i selskap hos oss (hvis vi skulle ha vårt eget voksenselskap).

MEN: hvis vi begynner med noe sånt, så blir det kanskje vanskelig å slutte igjen? Må bare være så "ond" og innrømme at jeg ikke har spesielt lyst til å gå, føler meg litt målt opp og ned av morens familie (sikkert helt naturlig). Jeg har ikke sagt noe av dette til sambo, men han har IKKE lyst til å være i selskap med sin eks. Eller, eksen er visst ok, men det er resten av familien hennes han ikke har lyst til å møte i en sånn "tvungen" setting...

Mine foreldre, som er "reservebesteforeldre" ville jo uansett ha lyst til å komme en tur til oss for å gratulere - og da blir det jo et lite "selskap" her uansett. I tillegg til et par faddere, bror til sambo m/familie osv... Altså blir det selskap her uansett.

Hvordan løser dere andre dette? Har dere felles selskap, eller hva?

Må bare understreke at selvom jeg innerst inne ikke har lyst, så gjør jeg det selvfølgelig gjerne - for ungens skyld. Synes det er kjempeflott av mor! Jeg vet at sambo ikke har lyst, så hvis vi skal gå, blir det nok nærmest jeg som må overtale ham...

Hvordan gjør dere dette?

[Gjest Sissi]

Dette er ikke noe forsøk på å svare på hva du skal gjøre.

Det som slår meg er imidlertid: er det BARNET som har ytret ønske om et felles selskap? Eller er det de voksne ut fra en "vi-skal-alle-være-venner" oppfatning?

Jeg spør fordi jeg syns det må være utgangspunktet for hva man gjør. Er dette et ønske fra barnet så syns jeg det skal tas mer på alvor, enn om det er de voksne som vil det. For barnet kan det virke som en kjempeide - h*n er glad i dere alle ,og vil gjerne ha dere samlet på sin dag. Hvis det er tilfelle, ville iallfall jeg strukket meg langt....

Hvis det derimot er slik at mor (evt mors familie) mener at "dette må da gå an - det kan da ikke være nødvendig med to selskaper" - så er situasjonen annerledes. Flott at man går greit overens, men det betyr ikke at det er naturlig/blir en spesielt naturlig situasjon å feire dagen sammen...

Beklager at jeg ikke hadde noe bedre svar...

Sissi

[Annie]

Om dere har så godt forhold, kan dere vel bare si det til moren til barnet. Kommunikasjon er en god ting.

[-Fisken-]

Her er jeg i "barnets" posisjon.

Opp til jeg ble 13-14 år, hadde jeg famiieselskap hjemme hos mamma hvor både mammas familie, pappas familie (mamma og pappa flyttet fra hverandre da jeg var 9 måneder) og stemoren min var der.

For meg som barn vr det deilig å slippe å tenke på familie som noe som skal skilles og holdes fra hverandre. Her burde de vokse bite i det sure eplet og omgåes hverandre; for barnets skyld.

[Gjest Tex]

Jeg er enig med Fisken. En bør klare sånt for barnets skyld.

[Ulrikke]

Takk for svar alle sammen - og jeg er selvfølgelig enig! Det var ikke det som var greia, egentlig... Poenget er at barnet får to selskaper uansett - og hvor "naturlig" er det da at vi er med i begge to, liksom? For mor inviterer ikke mine foreldre, sambos bror/svigerinne/nevø, barnets faddere på farssiden osv... Misforstå meg rett, jeg mener absolutt ikke at hun skal det altså, men vi må holde selskap uansett...

Barnet har ikke sagt noe om dette - det sier mor også. Han er vant til å ha to selskaper, det har vært sånn siden foreldrene hans gikk fra hverandre. Men selvfølgelig ville han sikkert synes at det var helt fint om vi var der! Jeg har på følelsen av at det er litt sånn "mor skal bevise at nå er alt så greit"... Men det kan selvfølgelig hende at jeg tar feil!

Som jeg sa i mitt første innlegg - sambo vil ikke, så hvis vi skal, er det jeg som må overtale ham. Vi er støtt og stadig innom hos hverandre, og kan stå og skravle i en halvtime uten problemer, samt feire f.eks. 17.mai sammen, gå i toget sammen osv. Så barna ser at vi kan være sammen uten problemer ellers også.

Jaja, vi får tenke litt på det - det er en stund til, så... Takk for innspill, alle sammen - og jeg er jo som sagt enig i at man skal klare noe sånt for barnets skyld - og det gjør jeg garantert også! Men siden vi må ha et selskap hos oss uansett, så...

[Gjest Anki]

Vi har selskap hver for oss, men så har vi ikke hatt et så nært forhold som det virker som dere har med mor til barna. Så fint at dere har så mye kontakt!

Kanskje hun føler at det går så bra med kontakten mellom dere at det var naturlig å ta det videre til neste nivå? For barna sin skyld er det nok veldig koselig, men hvis det føles merkelig og unaturlig er det ingenting galt i å si nei synes jeg.

Men all honør til moren som inviterte dere, det må jeg si er storsinnet av henne. Hvis alle stefamilier hadde det slik som det virker som dere har det så hadde det fantastisk. Dere setter i hvert fall et godt eksempel for andre!

[Mulle7]

Fjernet

[Ulrikke]

Vi har selskap hver for oss, men så har vi ikke hatt et så nært forhold som det virker som dere har med mor til barna. Så fint at dere har så mye kontakt!      

Kanskje hun føler at det går så bra med kontakten mellom dere at det var naturlig å ta det videre til neste nivå? For barna sin skyld er det nok veldig koselig, men hvis det føles merkelig og unaturlig er det ingenting galt i å si nei synes jeg.

Men all honør til moren som inviterte dere, det må jeg si er storsinnet av henne. Hvis alle stefamilier hadde det slik som det virker som dere har det så hadde det fantastisk. Dere setter i hvert fall et godt eksempel for andre!  

Tusen takk, Anki - det var hyggelig sagt av deg Jeg synes det er helt ok å være sammen med moren og hennes nye samboer - det er når resten av slekta kommer at jeg føler meg litt utilpass. Men jeg lar selvfølgelig ingen merke det... Hehe...

Det kan godt hende at hun synes det ville være fint å gå enda videre i god kontakt. Og så lenge det går så bra, så er det jo kjempefint at hun tenker sånn Men jeg må allikevel innrømme at det føles litt unaturlig for min egen del. Hadde sambo villet gå, så hadde jeg selvfølgelig blitt med, men...

Dette er vanskelig! Men jeg tror nok jeg ender opp med å overtale sambo til å gå...

[Ulrikke]

Det jeg lurer på er hvor dette barnet bor - hos dere eller moren? Jeg har også 2 stebarn og faren deres som er min samboer har 2 barn sammen med meg. Jeg synes det er mest naturlig å ha voksenselskap der barnet bor, og kun der. Jeg har alltid blitt invitert sammen med samboer til stebarnas bursdag - hos deres mor. Jeg har kanskje ikke alltid hatt like lyst til å gå, men det har vært pga familie på deres side som jeg ikke kjenner så godt og ikke alltid har hatt like lyst å småprate med. Forholdet til moren deres har imidlertid alltid vært uproblematisk og fint.  

Når våre felles barn har bursdag inviterer vi både deres stesøsken og deres mor + hennes nye samboer. Mulig vi har et spesielt uproblematisk forhold, men er en åpen og fordomsfri, kan det faktisk fungere så bra...

Barnet bor hos mor, men er hos oss ca. 40%. Er enig i at voksenselskapet burde være der hvor barnet bor, men vi kan ikke pålegge mor å invitere både farens og min slekt i tillegg til sin egen... Det får liksom være måte på hvor mye "big happy family" man skal være... Hehe...

Men godt å høre at det er flere som kan ha det rimelig uproblematisk - og det er akkurat sånn for meg også, at det er resten av familien som er problemet, ikke om det bare var mor og hennes kjære... Jeg får bite usikkerheten i meg og overtale sambo - bra at jeg har en stund på meg

Tusen takk for svar!

[Mulle7]

Heisann! Hvis situasjonen er slik at barnet bor nesten like mye hos dere, og barnet synes det er greitt/naturlig med ett selskap på hvert sted, så forstår jeg egentlig at du nøler... Har du uansett selskap hos deg, så er jeg enig i at det er litt rart å skulle møte også i det andre selskapet. Men samtidig føles det vel ugreitt å si nei når du nå er bedt.. Et dilemma!

Skjønner at det ikke er lett, men tror du bare må følge magefølelsen din i dette spørsmålet. Utover det, prøv å tenk på hva som er best for barnet som jo er hovedpersonen her. Lykke til!

[Gjest liz28]

Kommer ALDRI til å feire med stesønnens mor! no way........

[Thomasine]

Synes det er flott at man kan være så gode venner at man klarer, kan og vil feire sammen!!

Hvis barnet vil er jo dette kjempe-flott!!

Hos oss ( gubben er skilsmisse-"barn"!! ) har vi alltid feiret hans store dager felles med alle "mødre" og "fedre"! Hans foreldre ble skilt da han var 3 og begge foreldre har i ettertid giftet seg på nytt!!

Begge disse nye ekteskapene har hatt 25 års bryllupsdag. Så han har hatt 2 sett med foreldre i oppveksten. Alle har gitt noe - på forskjellige måter!

Vi har hatt store selskap på hans runde dager: 25 år, 30 år - det neste blir vel 40!!

Og i brylluppet selvfølgelig!! :-)

Tenker med gru på de som faktisk må velge i slike situasjoner!! :-(

Det er sjelden barnas feil ....

[Gjest Turi]

Jeg skjønner veldig godt at du nøler, Ulrikke. Og det er lov - det er tydelig at du setter barnets beste først uansett. Har ikke lyst til å gi deg råd, men dele litt tanker. Det er så ulikt fra familie til familie hva som fungerer.

Noen her stilte spørsmål ved om det er barnets ønske, og det syns jeg er vesentlig.

Vi hadde noen runder på det her husker jeg - overprøving av voksne beslutninger altså - ved å "sjekke" om det var barnets faktiske ønsker, eller det vi trodde var barnets ønsker. Og vi fikk oss noen aha-opplevelser. Poden her var stort sett ikke interessert i hvilke voksne som var hvor, han var mest opptatt av om det kom noen han kunne leke med.

For meg har det vært viktig at stesønnen min lærer at vi ikke alle er en stor lykkelig familie (vi SIER jo ikke det da). Vi samarbeider godt, alle elsker ham veldig høyt, men han kan ikke ha mamma og pappa samtidig på alle høytider som jul, bursdager osv.

Når det er sagt - så pleier vi å feire bursdagene hans sammen, mamma, pappa, stemor (meg) og han.

Feiringen er på selve dagen hans (gjerne midt i uken), og vi lager middag og kaker og koser oss. Men vi blander ikke inn besteforeldre, tanter og onkler da. Det tar vi hver for oss.

Dersom vi skulle hatt felles voksenselskap med besteforeldre og hele pakka, måtte vi hatt det på nøytral grunn, og med også mine foreldre(stebesteforeldre), i tillegg til farmor/farfar og mormor/morfar. Først da er alle like. Og selv da er det ikke noen god løsning for oss. Jeg er rett og slett ikke særlig interessert i hennes familie utover barnet. De kjenner mannen min fra en tid hvor han var sammen med deres datter, og jeg blir litt utenfor. Det hjelper ikke at mannen min var den som gikk (lenge før jeg kom inn i bildet) - jeg blir målt for å se hvorfor jeg er bedre (noe jeg ikke tror jeg er, for å ha sagt det, exen hans er en flott dame på alle måter). Har kommet litt uforberedt inn i situasjoner før, og liker det ikke.

Slik du beskriver selskapet, ville jeg følt meg som en inntrenger, en som var litt mindre verdt enn de andre, og det liker jeg ikke. Jeg setter meg helst ikke i slike situasjoner.

Men om jeg fikk en invitasjon.... Vanskelig det der. Dersom moren har sagt til barnet at dere er invitert, er det vanskelig å takke nei - da vil spørsmålene komme om hvorfor dere ikke har lyst. Har hun ikke sagt noe til barnet, er det jo helt greit å takke nei. Syns ikke det er helt rettferdig overfor barnet å komme i selskap når dere er negative heller jeg da. Det vil kanskje skinne gjennom selv om dere prøver å unngå det.

[Ulrikke]

Takk for svar - igjen

Godt å høre at begge deler er normalt... Hehe...

Sissan: Det er noe i det du sier... At man føler seg som en "inntrenger", eller en som ikke hører hjemme, på en måte - selvom jeg VET at jeg gjør det, og at ungene tar det som en selvfølge at jeg er til stede like mye som at faren er til stede... Og som sagt, et selskap med ungene, mor & kjæreste og oss, det hadde jeg ikke nølt med... Det er dette med å bli vurdert fra alle andre...

Snakket med ungen i går kveld - hans reaksjon var: "jammen skal jeg ikke ha selskap her, da?" Vi sa jo at jo, det skal han. Han så litt forundret ut, og så definitivt ikke ut til å ha etterlyst oss i selskapet hos mor selv - noe mor forsåvidt også har bekreftet... Men konklusjonen var - pappa'n tok en "hvit en" og sa at det kunne hende at vi var opptatt da, sånn at vi ikke fikk kommet i selskapet hos mamma'n, bare for å sjekke reaksjonen hans - og hans reaksjon var at "det gjør ingenting, jeg skal jo ha selskap hos dere også som vi pleier", sagt med et stort smil... Og dette er et barn som ellers alltid sier "kan du ikke prøve å gå tidligere fra jobben" hvis det er en fotballkamp man egentlig ikke rekker, for eksempel... Så reaksjonen hans var nok ærlig!

Vi får tenke litt til... Men for barnet er det tydeligvis ikke så farlig om vi er der, og det er jo litt godt å tenke på